Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Vips... Der hadde det gått både dager og uker, uten et eneste ord på bloggen. Jeg dro til seters, ikke for å gjøre meg fet, men for å male tak og beise vegger. Jeg anslo 7-10 dagers jobb, men dere vet hvordan det er med opp-pussing? Det baller på seg! Når et rom blir "nytt", lyst og fint, ser en plutselig veldig tydelig hvor nedslitt, mørkt og trist resten er... Nå har jeg holdt på jevnt og trutt i 26 dager- sier meg ferdig med prosjektet og er rett og slett strålende fornøyd med resultatet. (Klapper meg sjøl på skuldra!)
Et tilleggsgode er selvfølgelig at malejobb lett kan kombineres med lydbøker, og jeg har virkelig kost meg med mye fabelaktig litteratur disse ukene! Nå er målet at jeg skal få skrevet litt om de fleste, men når jeg ser på innleggsfrekvensen tidligere i år, er det nok viktig å ikke legge lista for høyt. Føler at både jeg og tastaturet er litt rustne, men jeg har tross alt et lønnlig håp om at vi skal finne tilbake til det gode samarbeidet 🤗
Jeg har nok nevnt det før; jeg bør ikke lese eller høre bøker som graver for dypt ned i menneskesinnet. Det er noe med å ha for tynn hud og nervene utapå som gjør meg uegnet for disse historiene. Jeg blir rett og slett litt ødelagt, mister litt trua på verden generelt og menneskeheten spesielt, og det skjønner alle at man ikke bør utsette seg selv for - i alle fall ikke så altfor ofte.
"Begynnelser" ble utgitt i fjorhøst, så jeg har skjøvet den foran meg lenge, men nå klarte jeg ikke å utsette det lenger- det er jo tross alt Carl Frode Tiller, en av Norges desidert beste på nettopp å avdekke menneskenaturen på en måte som gjør at leseren føler seg berørt på en helt spesiell og oftest ubehagelig måte.

Slik er det i aller høyeste grad denne gangen også. Mer personlig enn å tre inn i hodet og hukommelsen til et menneske som ligger i ei sjukehusseng etter et selvmord kan det neppe bli. Å se livet passere i baklengs revy, er originalt, hjerteskjærende og ubegripelig sterkt. Jeg utelukker ikke at historen går ektra inn på de av leserne som har opplevd selvmord i omgangskretsen, og at det ble en uforglemmelig lydbokopplevelse for meg, er hevet over enhver tvil.
Dette skriver forlaget:

Livet må levast framlenges, men forståast baklengs.
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Det er både interessant og vondt å høre hvordan menneskene river ned og ødelegger hverandre (og for så vidt også naturen som omgir oss) uten at man reflekterer over hvordan ordene og handlingene våre føles for den som rammes eller legger det inn på seg. At vi ikke klarer eller vil sette oss inn i hvordan andre har det, at vi aldri kjenner et annet menneske helt til bunns, at vi til tross for at vi kanskje prøver, aldri kan forstå et annet menneske fullt ut. Når det kommer til stykke, kan vi ikke vite hva som holder andre opp, eller hva som kan bli dråpen som gjør at begeret renner over. 

Budskapet blir vel noe sånn som at alle kjemper sine indre kriger, og vi bør være mer overbærende i forhold til det vi ikke forstår. Det som virker rart, er kanskje en kamp for å takle livet og hverdagen. 

Veldig mange har skrevet gjennomtenkte, velformulerte omtaler, det er bare å google så får man opp det ene forslaget etter det andre- det er mange gode grunner til at den er med på årets kortlista til BBP! Jeg har ikke mye nytt å komme med, så jeg lar det bli med en liten påminnelse for de som (i likhet med meg...) har utsatt lesinga. Jeg nevnte tidlig at jeg ikke burde hørt denne, likevel gir jeg den terningkast seks og mine varmeste anbefalinger. 

***************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:32/ 341 sider

Lest av Jan Martin Johnsen

Biblioteksbok