Vandreutstillinger av Cecilie Løveid

Kunst, utstillinger- kunstutstillinger, vandreutstillinger. Dikt- kunstige dikt?

I sommer tenkte jeg at det var på tide å utvide repertoaret en liten smule, og dro på kunst-turné. Da var det altså ikke utstillingene som var på vandring, men jeg som var på tur fra utstilling til utstilling. Dagen var nøye planlagt, for ofte har galleriene bare åpent noen timer midt på dagen, selv i turistsesongen når man skulle tru det var litt mere folk i farta og potensielle besøkende/ kunder rundt forbi. Første stopp var på Galleri Slåen nord i Folldal. Et godt sted å begynne for den som vil utforske litt forskjellig kunst, keramikk, glass, smykker, malerier, trykk- et sted fylt av humor, glede og farger som de sier selv.

Videre gikk ferden over til Hjerkinn og nedover Gudbrandsdalen hvor vi- hvis man ser riktig stort på det- ble tatt i mot av selveste Dronning Sonja da vi ankom Vinstra og Peer Gynt-Stemnet. Vi vet jo at dronninga er kunstinteressert, men er det nok til å bli tittulert som kunstner- i tillegg til dronning? Jeg er fortsatt ikke sikker.
Mye av det hun viste fram var veldig fint, spesielt likte jeg flere av fotografiene, men tvilen er absolutt til stedet når det blir snakk om de frimerke-små trykkene (Og da har jeg ikke en gang nevnt hvor prisene kommer fra (3500,- for et "frimerke". Uten ramme DA betaler man definitivt for signaturen, og ikke kunstverket, spør dere meg!) Denne utstillinga gav meg kanskje ikke så mye utover at det har blitt mye fundering rundt spørsmålene Hva er kunst? Hvem er kunstner? Et konkret eksempel: jeg hadde et vevd bilde (også kalt billedvev...) hengende på veggen, dette klassifiserte jeg absolutt som kunst- helt til vi gjorde om litt på stua, og det ikke var plass til vevbildet lenger, og jeg plukket av noe perlepynt og stæsj (det høres kanskje mer ut som kitsch enn kunst, men det var ikke glorete som man kanskje kan tenke!)- og det fikk nytt liv som gulvteppe. Spørsmålet er selvfølgelig: sluttet det å være kunst da? Vil det gjenoppstå som kunst hvis jeg setter på igjen perlene og finner en veggplass til det? Hvis ja/ nei: hva er begrunnelsene?

Hvis jeg som er ganske fri for tegne- og maleferdigheter, maler et bildet på en vedstabel anser ikke jeg det som kunst- men andre har sagt at "Du burde jo vært kunstner du!" Det er selvfølgelig drøye overdrivelser, jeg tolker det bare som uttrykk for at de har latt seg more- men vi forutsetter at bildet faktisk hadde kunstnerisk verdi, og det prinsippielle spørsmålet blir igjen:  hva da når vi begynte å brenne opp veden? Hva skulle man i så fall sagt om det? En ting er at "kunstverket" gikk opp i røyk, men ville det vært uetisk? På linje med å brenne bøker?
Tilbake til sakens kjerne, spørsmålet om dronning sonja er en kunstner eller dronning som lager pynt til folks vegger. Da jeg stilte spørsmålet til følget mitt, hørte jeg en kommentar om at det nok var riktig at hun hadde skapt utgangspunktet for kunsten, men nok hadde hatt hjelp av andre til å nå det fredige uttrykket. Hvis det er tilfellet, hvem er det da som er kunstner? Den som lager materialet kunsten lages av, eller den som sluttfører prosjektet? (Da kan man fort begynne å trekke paralleller til malingsprodusent vs kunstmaler, og isen begynner å bli lovlig tynn..!)

Vebjørn Sand: Gutt med røkelseskar/ Kirsten Kokkin: Felespillende Rune

Tida fløy og vi måtte haste videre for å rekke fram til Ringebu Prestegård og sommerutstillinga hvor Vebjørn Sand var hovedutstiller. Bortsett fra de utstillingene vi var på med valgfag "tegning, form og farge" var han den kunstneren jeg "studerte" av egen fri vilje, så og si. Det hele er utrolig nok bevart for ettertida, med meg på bildet av Aftenpostens morgenutgave søndag 4. desember 1994. Mye har skjedd sida da, men de gamle motivene fra Antarktis ver fortsatt med, om ikke side om side med nyere bilder med helt andre uttrykk, så i de samme bygningene... Også denne utstillinga var mangfoldig og særdeles interessant, med mange forskjellige kunstnere med stor spennvidde i materialer, form og uttrykk. Ringebu Prestegård er forresten en utrolig fin plass: I tillegg til at de har originale og nydelige utstillingslokaler er de nærmeste nabo til stavkirka og har et fantastisk restaurert hageanlegg- absolutt vel verdt et besøk hvis det er åpent og det passer seg slik. (Det var reklamen)

Hva mer er det å si: været ble etter hvert bra, bilkjøringa gikk greit, selskapet var hyggelig og det var rett og slett interessant, morsomt og lett  gjennomførbart! Turen frister til gjentakelse, og før sommeren kommer bør jeg prøve å få lært meg litt mer, ord og uttrykk for eksempel. På utstillinger kan man jo ta med seg sånne foldere hvor verkene er nummerert slik at man kan finne titler, metode/ type, priser osv. Disse listene er ofte dekorert med forkorteleser, og det er ikke fritt for at man føler seg skikkelig amatør når man må spørre "vakta" hva de betyr. Skal man utvide reportoaret, må man gjøre det skikkelig, man kan ikke gjøre det halvveis, slik at man må improvisere eller spille skuespill for å beholde maska.

********************************

For å kombinere "nye" og "gamle" interesser, bøker og kunst, har jeg lest Cecilie Løveids Brageprisvinner "Vandreutstillinger", ei diktsamling som tar utgangspunkt i en rekke veldig ulike kunstverk, kunstpersonligheter og disses liv og levnet. Hvert dikt/ kunstverk blir presentert med tittel, kunstnernavn og årstall. Det er godt mulig at man kan lese diktene uten å orientere seg om bilder og bakgrunn, men med mindre du er svært bevandret i kunstens verden og kjenner bildene og biografien til kunstnerne godt fra før, vil jeg på det sterkeste oppfordre til at man tar seg tid til å google samtidig med at man leser. Løveids tanker og refleksjoner får en helt annen verdi og mye større dybde når man vet hva det er hun har i tankene. Diktene er en brillefin døråpner til mange kunstformer, de er konkrete uten å bli beskrivende, originale uten å bli oppkonstruerte og belyser viktige temaer som krig og terror, selvstendighet, kjærlighet, politikk, liv og død. Lettlest og lettfattelig, engasjerende og mye til ettertanke- absolutt noe jeg kan si meg godt fornøyd med, ei samling jeg kan tenke meg å lese igjen og anbefaler den gjerne til andre som har lyst til å lese kraftfull og levende poesi.

Dette er mitt bidrag til Artemisias diktlesesirkel for januar. Oppgava var å finne noe fra bokhylla, og denne har stått i ebokbib-hylla såpass lenge at den har blitt fornya opptil flere ganger (det er rart med det; når det gjelder poesi kan man visst forlenge lånet i det uendelige, med har du en halvlest krim derimot.. Sjvuuusj.. Borte!), men nå er den altså både lest, likt, omtalt og anbefalt!

Jadda! Kikker du rett opp for innsats-i´en har du meg på vernissage, i den pure ungdom en gang i forrige århundre...