En by som Alice, av Nevil Shute

Ofte er jeg ikke spesielt nøye med å lese vaskesedler når jeg velger meg bøker. Jeg ser et forfatternavn jeg kjenner, en tittel jeg har hørt om eller sett på en blogg eller i ei avis, men når det kommer til stykket vet jeg ikke all verden om hva den aktuelle boka faktisk handler om. Jeg er ingen fan av for detaljerte handligsreferat, og jeg regelrett hater spoilere man ikke har blitt advart om. Det har skjedd mer enn en gang at for mye har blitt avslørt i disse baksidetekstene, og det syns jeg er forferdelig irriterende. Den feilen  kan man i det minste ikke beskylde forlagene for å ha begått når det gjelder "En by som Alice" som plutselig har fått ny oversettelse og nytt liv! Jeg henta fram linker til Lydbokforlaget og Aschehoug da jeg skulle skrive noen bevingede ord om boka etter at den var ferdighørt, og da først leste jeg gjennom presentasjonen de hadde på nettsidene sine.
Hmm... Jøss... Har jeg vært såå bevisstløs mens jeg hørte på..??? Ettersom jeg ikke hadde noen trykt utgave tilgjengelig, måtte jeg ty til Nasjonalbiblioteket igjen. Der lå Anders Hagerups oversettelse fra 1950, så jeg lasta ned, skummet raskt gjennom selve romanen for å dobbeltsjekke hukommelsen min opp mot forlagenes omtaler, og leste nøye da jeg kom til forfatterens etterord.
Først kan dere se hvordan boka presenteres anno 2018:

Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harmon fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.

Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål –hun må til Australia for å finne ham.

Understrekningene over er mine, for i det korte sitatet er det ikke mindre enn fire feil! Når det gjelder Malakka/ Malaya/ Malaysia er det forståelig at man kan gå i surr, men hvis man tar seg tid til å sjekke et kart (eller to) blir ting litt klarere: Malakka er ingen halvøy, men en liten del av Malaya-halvøya som igjen er en del av dagens Malaysia. Malysia som navn ble ikke tatt i bruk før 1963, da nye konstellasjoner ble inngått i området, men det er en helt annen, lang og komplisert historie vi ikke skal gå inn på her, utover å legge til at Malaysia er en fiks kombinasjon av Malaya og Asia.. I fiksjonens verden, dvs i romanen, er Jean Paget og alle de andre kvinnene og barna i følget engelske. Hollendere nevnes ikke før i forfatterens etterord, der han forteller at han har brukt en hendelse fra Sumatra der et selskap på omtrent åtti hollandske kvinner og barn ble samlet i nærheten av Padang, før de ble drevet fra sted til sted i to og et halvt år, fram til kriges slutt. Dermed avdekkes neste feil. De møtte selvfølgelig ikke Joe Harmon i noen fangeleir, problemet var jo at de måtte gå mil etter mil, dag etter dag, måned etter måned fordi det ikke fantes noen fangeleir hvor kvinnene og barna kunne oppholde seg! Det får meg nesten til å lure på om den som har skrevet teksten i det hele tatt har lest boka, eller bare fått den kjapt referert av noen som en gang har lest den..? Når det kommer til den ulykksalige episoden hvor Joe kunne mistet livet, ble han aldri faktisk dømt til døden. Noen rettssak, domstol eller dom fantes ikke, men en viss japansk kaptein Sugamo, ble potte sur på grunn av et kyllingtyveri, og bestemte at tyven skulle korsfestes og piskes. At det i praksis kunne være jamngodt en dødsdom, kan ikke vel fullt ut rettferiggjøre et ordvalget som at Harmon ble dømt til døden?

Nu vel... Som dere skjønner liker jeg å spikke fliser, men jeg likte boka minst like godt, bare så det er sagt! Til å begynne med lurte jeg fælt på hvem denne advokaten som forteller historien var, jeg skjønte ikke hvor han kom inn i bildet (det hadde jeg sikkert skjønt mye fortere hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å lese noen omtaler først ;o) Det viste seg altså at han var en elskverdig lett aldrende testamenteksekutor som forvaltet Jeans uventede arv. Boka ble gitt ut bare få år etter at andre verdenskrig var slutt, og i det perspektivet var det med stor fornøyelse og interesse jeg hørte Bjørn Fougner lese om holdninger, samfunnsforhold, gjenreising, optimisme, pågangsmot, røykepauser og førtiliters forsendelser av DDT til bruk i den lokale bankfilialen! Beskrivelsene av for eksempel aboriginerne og de japanske soldatene er absolutt ikke av en art noen ville godtatt i dag, men som tidsbilde fra førti-femtitallet er det fantastisk- man rister lett oppgitt på hodet samtidig som man trekker på smilebåndet; verden har heldigvis gått framover, men vi skal heller ikke glemme hvordan historien var.
Dette er en klassiker som mange har et forhold til, og jeg har enda tilgode å høre eller lese om noen som ikke likte boka- derfor tar jeg sjansen på å sette inn filmtraileren fra 1956. Med dagens øyne er den nok tilnærmet katastrofal og ikke særlig egnet til å vekke leselyst, men jeg satser på at dere klarer å skille skitt og kanel, og gjennkjenne litterære perler når noen peker på dem ;o)


For å være helt på at ingen mister poenget, linker jeg til Solgunn som hørte den gamle lydbokutgava, og Ingunn som har hørt den samme som meg. Begge er begeistra og har skrevet gode omtaler.

Forresten: Jeg ble nok litt ekstra glad i boka da Lily dukket opp da Joes snakka varmt om livet på kvegfarmen:
"Moren hennes var en blå krøtterhund, og hun ble parret med en dingo, så Lily er halvveis dingo. Det er ei bonsa bikkje!" Storet bedre en bonsa er det knapt noe som kan bli i livet til Joe, og jeg skjønner godt at han er glad i hundene sine, jeg!
Her er vår lille Lilli, på skitur tidligere i uka. Mens jeg hørte lydbok, fanga hun snøballer i lufta og Enja som ikke er like spretten lenger tok seg av de som datt i bakken-
livet er ikke det verste man har asså!!

 *************

Tørre fakta:

Jeg har kjøpt 2018-lydfil-utgava som er oversatt av Raghild Eikli...

...og suplerte med førsteutgava fra 1950 fra Nasjonalbiblioteket.

Bjørn Fougner leser litt sakte, men med en slags "gammel radio-teater-stemme" som kler historien.

Spilletid 14:30/ 331 sider