torsdag 16. april 2015

To bøker om kampen for borgerrettigheter i USA

Å plystre slentrende forbi kirkegården

Av Susan Crandall
Cappelen Damm, 2014
352 sider
Oversatt av Monica Carlsen
Leseeksemplar fra forlaget


USA, 1963.
Starla er ei sprek jente på ti år som enda en gang har fått husarrest av bestemora si. Det som gjør det ekstra ille, er at det er 4. juli- dagen for fyrverkeri, parade, picnic og godteri. Starla er ikke tapt bak ei vogn, og lurer seg ut for å delta på feiringa. Nå går det ikke helt som hun hadde tenkt, hun blir oppdaget, og overbevist om at hun kommer til å bli sendt på forbedringsanstalt, bestemmer hun seg for å gå den lange veien til Nashville hvor moren hennes som forlot henne og faren da Starla bare var ei lita jente bor. Hun aner naturligvis ikke hvor urealistisk det er at hun skal klare noe sånt på egen hånd, og hun har nok heller ikke et helt realistisk bilde av hva slags person moren hennes egentlig er.
Utpå dagen blir hun tilbudt skyss et stykke på veien av Eula, ei godt voksen farga kvinne i ei gammel skranglekasse av en bil. Med seg i bilen har hun en baby, og Starla blir både overraska og skremt da hun ser at ungen er hvit. Først tror hun at hun passer ungen slik at familien hun er hushjelp for kan feire dagen, men etterhvert skjønner hun at det ikke er slik det henger sammen.
Da de kommer hjem til Eula, begynner dramatikken. Mannen til Eula blir rasende! Selvfølgelig for at kona har tatt med seg den fremmede babyen, men aller mest fordi Starla er der: en hvit jentunge som kan avsløre alt kona har stelt i stand. De kommer seg etterhver bort fra gården, men den videre ferden kommer til å gi dem en rekke nye utfordringer, både praktiske, økonomiske og ikke minst fordi de har forskjellig hudfarge: det viser seg at de aller fleste enten er negative til eller redde for å hjelpe en av "sine" så lenge denne er i følge med den andre..

Med en tiåring i hovedrollen, får fortellinga en litt naiv grunntone. Jeg var først litt skeptisk til hvordan det ville fungere, men i ettertid synes jeg det var greit å få historien fra Starlas perspektiv. Det gjør at man i tillegg til å få ei bok om borgerrettighetskampen, også får ei bok om hvordan forholdet og samspillet mellom barn og voksne kan arte seg, hvordan misforståelser og mistolkninger kan skape avstand og problemer.
Ei fin, lett lest bok som ikke krever noe som helt av leseren, annet enn noen timer oppmerksomhet, litt drikke og kanskje et par kjeks mens man leser.

Vida og Miss Hazel

Av Jonathan Odell
Lydbokforlaget/ Pax, 2015
Spilletid 15:39
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Elisabeth Vatn
Lydfil kjøpt sjøl

USA, 1947.
Hazel er ei hvit ungjente som drømmer om å komme bort fra alt det usle livet hittil har gitt henne, da en stram fyr i marinens hvite sommeruniform kommer inn i butikken hvor hun jobber. Beskrivelsen av dette møtet kan vel best beskrives som klisjéaktig og flau, men hvordan det var eller ikke var, så var det begynnelsen på nettopp den nye starten Hazel ønska seg. De to gifter seg og flytter, får først en sønn så en til. Mannen bygger opp sitt eget firma og er framgangsrik og optimistisk så det holder. Hazel derimot føler alltid at hun kommer til kort, alkohol blir medisinen hun tyr til, og da den yngste gutten dør i ei ulykke, raser verden sammen for henne.
Det er da Vida kommer inn i livet hennes. Vida får høre om den ulykksalige familien, tropper opp og ber om jobb- gudene skal vite at familien kan trenge noen for å trekke i trådene og holde restene sammen. Det hun ikke forteller noen, er at hun har helt andre og personlige grunner til å ville jobbe hos akkurat denne familien- eller rettere sagt akkurat i dette huset. Naboen er nemlig en hun har noe uoppgjort med, Vida har sverget hevn, og tar seg god tid for å finne den rette anledningen.
Det ingen av de to kvinnene vet da de møtes, er at det tragisk nok eneste de har til felles, nemlig at de begge har mista en unge, snart skal bli mye mer. Først er det ingenting annet enn dårlige følelser mellom dem: mistro, misunnelse, sinne, frustrasjon. Vida synes den stakkarslige Miss Hazel skulle tatt seg sammen for å ta seg av den sønnen hun faktisk har i live, mens Hazel på si side synes Vida er sjølvgod, slem og ikke så rent lite frekk.

Dette er også ei bok om kampen om bergerrettigheter for de fargede. Jeg skal ikke skrive så mye mer om hvordan dette utvikler seg, for da trur jeg mye av spenninga blir borte for de som har lyst til å lese/ høre boka sjøl. Dette er nok ei litt mer "voksen" bok enn den første, men det betyr absolutt ikke at den verken er utfornrdende eller komplisert. Den er engasjerende, lettlest og underholdende, men som de fleste bøker med dette temaet, litt for forutsigbar. Boka redder seg inn med at karakterene er gode og truverdige, og at både de og forholdet dem i mellom utvikler seg etterhvert som historien ruller fram.

Begge bøkene endte opp med terningkast fire på bokelskere, de føyer seg nok raskt inn i rekka av bøker man husker tittelen og coverbildet på, men som man får problemer med å gjengi detaljer fra. Det er i grunnen helt greit: veldig ofte er det greit å bare la seg underholde, uten at man nødvendigvis må vrenge sjela og hjernen for å komme seg gjennom boka. Anbefales til de som liker bøker fra denne perioden/ med dette temaet, de andre kan (fortsatt!) heller velge "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill- den er forsatt i ei klasse for seg ;o)

6 kommentarer:

  1. Jeg fikk lyst å lese Å plystre slentrende forbi kirkegården men kanskje ikke den andre. Det er noe med bøker som får en firer. Hos meg iallefall. Det er ikke de gode bøkene, og heller ikke de dårlige. Så det er noe der midt imellom som kanskje mest kan beskrives som uengasjerende. Eller som du sier det; Man husker tittelen og litt om hva den handler om, men ikke mer :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Noen firere blir det, men de bøkene kan være helt ok underholdning, selv om de fort glemmes. Heldigvis er det sånn at jo mer man leser, jo bedre treffer man når man velger seg ei ny bok ;o)

      Slett
  2. Det har jo kommet en del bøker fra denne perioden etterhvert, så jeg tror jeg står over, siden det ikke er mitt yndlingstema å lese om. Btw- så har jeg Odells Helbredelsen fortsatt på vent, og tenker jeg ør lese den snart--- en gang---- Og Harper Lee s Drep aldri en sangfugl (det er en 1001-bok, så den må jeg i alle fall prioritere) Men du, fire på en bok er da helt ok.. ;) Treere derimot, er slike som jeg ofte tvinger meg igjennom med vilje..og irriterer meg fordi jeg heller burde lest gode kvalitetsbøker istedet, eller en hekla god underholdningsroman som lar meg flukte avei noen timer....

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er eng med deg: en firer er ikke dårlig, men det indikerer at boka ikke har satt varige spor... Jeg jakter på femmere og seksere- irriterer meg over treerne, og har stort sett og heldigvis klart å holde de fleste toere og (skrekk og gru!!) enere på armlengdes avstand ;o)

      Slett
  3. Takk for to fine omtaler. Jeg rynker gjerne på nesen når det er et barn som har fortellerstemmen. Noen ganger funker det, mange ganger funker det ikke, i alle fall ikke for meg. Spennende var det å lese om disse bøkene uansett :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk selv- for hyggelig tilbakemelding! Her synes jeg det fungerer helt greit at historien fortelles fra Starlas ståsted, men det er jo et sjansespill som ofte går rett vest!

      Slett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺