Den største forbrytelsen, og vi fortsetter å tie...

Før jul leste/ hørte jeg Marte Michelets kritikerroste og prisbelønnede bok
Den største forbrytelsen- ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, men det ble aldri slik at jeg skrev omtale da. Det skal jeg ikke gjøre nå heller, det er sannsynligvis ingenting som er usagt eller uskrevet om akkurat den boka- og jeg tviler på om det er noen som ikke har fått med seg at den er det nærmeste man kommer ei absolutt-MÅ-lese-bok. Jeg føler likevel at det er på sin plass å skrive litt om de tankene jeg har hatt i ettertid.
Til tross for all positiv omtale, var det sterke stemmer som ropte ut om at boka var for unyansert. (Eks kronikk i Aftenposten) Innvendingene gikk i hovedsak ut på at forfatteren ignorerte alle som faktisk gjorde en innsats for å hjelpe jødene. All den tid dette er ei bok om forbrytelsene jødene ble utsatt for, er det vel ikke å forvente at heltene skal trekkes fram- igjen?! Det er ubehagelig, men kanskje er det på tide at vi innser at krigen i Norge ikke bare handlet om gutta på skauen, Max Manus, tungtvannsaksjonen og hjemmefront. Krigen besto også av mørke kapitler vi helst ikke vil bli påminnet, jødedeportasjonene er uten tvil det mest groteske, men i tillegg var det krigsprofitører og andre som visste å benytte anledningen til å sko seg, et etterkrigs-/ landssvikoppgjør som til dels var både mangelfullt og tilfeldig. Andre bøker tar for seg de emnene- og fler kommer det sikkert til å bli. Man kan ikke kritisere ei bok eller en forfatter som nødvendigvis begrenser et tema eller velger et tema man ikke finner interessant. Da finner man heller ei anna bok.

Nok om boka, over til andre hendelser mer eller mindre relatert til temaet.

Ordlista vår har i det siste fått flere nye ord, ett av dem er radikalisering. Attentatet mot Charlie Hebdo og gisselsituasjonen i den jødiske markedet etterpå. Norske jøder forteller om episoder preget av frykt/ hat og fra Storbritania rapporteres det at hatkriminaliteten retta mot jøder har doblet seg det siste året, og at jøder i Europa stiller seg spøsrsmålet om det i det heletatt har ei framtid her. I tillegg hadde NRK Mona Levin som deltaker i programmet "Hvem tror du at du er", der hun får vite mer om blant annet sin oldemor Golde, som ble deportert og drept. Til tross for at- eller nettopp fordi- det blir stadig færre tidsvitner, var programmet en rystende og viktig påminnelse om at dette ikke bare er historie, men historien er også nåtid, den er her fortsatt og setter sitt preg på manges liv den dag i dag. (Episoden der Levin ble dopet ned under flukten til Sverige, omtales både i boka og programmet, så det er tråder og sammenhenger her).

Nå sitter jeg altså her og funderer på om disse eksemplene betyr at vi, folk flest, til tross for alle løfter og instendige bønner, har glemt den største forbrytelsen? Om vi fortsatt snur oss vekk og tier? Om det fortsatt ikke er noe som berører oss, direkte nok? De er ikke norske nok? 
I det minste har Marte Michelet gitt oss en vekker og påminnelse. Boka vil bestandig være der, og ved behov kan vi minne hverandre på at den bør leses- og gjenleses.