Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen

260 sider
Silke Forlag, 2012

Det er lite som er så risikofylt som å begynne på ei bok man har mange- og store- forventninger til. Karin B. Persen har tidligere gitt ut to barnebøker, Eventyrlandet og Leahs historie, samt ei bok om mobbing på arbeidsplassen; Skyggeboksing. Hun er altså ei allsidig dame! Julebrevpikene er hennes romandebut, og den har fått så mye oppmerksomhet og så mye rosende omtale, at det skal godt gjøres ikke å skuffe... Fallhøyden blir skremmende!
 
Boka er bygd opp som ei dagbok fra 27. november til 27. desember. I hvert kapittel forteller Magnhild om det som har skjedd akkurat den dagen. Dagbok-sjangeren gjør at dette blir veldig direkte, her er det rot og krangling, banning og smugrøyking; ingen pinligheter er utelatt, her er det ærlighet med kjærlighet for alle penga! Språket er stødig og enkelt, men absolutt ikke kjedelig av den grunn. Persongalleriet er troverdig, og særlig synes jeg Magnhild, Helene og Berit Anna er morsomme typer!
Jeg hadde en liten mistanke om at dette kunne bli krampaktig, litt for mye av det gode. Der tok jeg feil! En lun humor og tildels gjenkjennelige situasjoner og ikke minst gjenkjennelige følelser; som følelsen av å ikke strekke til, være mindreverdig- en følelse av å være en god nummer to, kanskje? For det her er ikke bare tull og tøys, det er faktisk en litt alvorlig undertone her også. Om hvordan to personer kan oppleve ting helt forskjellig, hvordan relasjoner kan gå i vranglås hvis man lar sine egne forestillinger bli enerådene og hvor viktig det er å ha et nettverk som stiller opp når det blåser på toppene.

Historien begynner da Magnhild mottar det årlige julebrevet fra den vakre, vellykkede og perfekte lillesøsteren, Magdalena. (Allerede ved navnene får man en viss pekepinn på forskjellene mellom søstrene...) Som de fleste julebrev, er dette godt krydret med idyll, vellykkethet og ikke så rent lite skryt! Det koker over for Magnhild, som trommer sammen venninnegjengen, og sammen starter de en kampanje for at folk skal bli mer ærlige, slutte med fasade-gnikkinga og heller vie oppmerksomheten sin til det som virkelig betyr noe. Responsen er overveldende, ikke bare lokalt- til og med oslo-avisene og frokost-tv melder sin interesse! Forviklingene blomstrer og vittighetene florerer.

Etter at søstrene møtes, og fiendskapen mellom dem (etter mi mening) litt for enkelt blir feid til side, kom jeg til å tenke på uttrykket opp som en bjørn- ned som en skinnfell, og tenkte at det var jammen en konflikt uten mye krutt... Jeg hadde sett for meg en skikkelig skittentøyvask, men det meste løste seg med ei flaske billig rødvin og ei pakke sigarilloer med munnstykke. Til min store overraskelse og fornøyelse, var det da det virkelig tok av! (Det er mulig man setter ekstra stor pris på denne siste delen av boka hvis man har vokst opp på bygda, vært på noen tradisjonelle bygdefester etc.. Jeg ser slett ikke bort fra det ;o) Det var da jeg ikke bare smilte, men rett og slett lo av de ville scenene som utspant seg! Det var da jeg tenkte at jammen gleder jeg meg til Brudepikene kommer på banen, da Trude skal gifte seg til sommern! (Hvis tidsregninga er likeens i forfatter- og boktrykkeverden som i den vanlige verden, da!)

Det er en ting jeg kanskje synes kunne fått litt mer plass i boka, og det er de ærlige julebrevene avisredaksjonene ble overstrømmet av. Trur det kunne blitt riktig så morsomt om flere av disse hadde blitt gjengitt, men nå beveger jeg meg kanskje litt over på hva jeg ønsket meg, i stedet for å skrive om hva jeg faktisk fikk. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage! Boka er en fin-fin og fornøyelig leseopplevelse, og jeg gir Karin B. Persen BESTÅTT MED GLANS for romandebuten!