Kjære søster, av Rosamund Lupton

Schibsted Forlag, 2015

380 sider

Oversatt av Frøydis Arnesen

Antakelig leseeksemplar fra forlaget. 

Dette er en krim av det litt spesielle slaget: Intelligent og original! Den har form av et brev Beatrice har skrevet til søstera Tess, for å fortelle hva ha har funnet ut, hvordan hun kom fram til svarene og ikke minst forklare hvordan hun i egne øyne sviktet da det gjaldt små aller mest. 

En søndag blir Beatrice oppringt av moren som forteller at Tess er forsvunnet. Beatrice tar første fly fra New York til London for å være med å lete. Få dager senere blir Tess funnet død. Håndleddene er kuttet over og hun har store mengder medikamenter i blodet. Det inkluderes med selvmord som følge av en psykose, og alle ser ut til å slå seg til ro med den forklaringa. Bee er den eneste som nekter å akseptere den muligheten. Hun hevder å kjenne søsteren tvers igjennom, og mener hun aldri ville gjort noe sånn, ikke etter at broren deres døde av systisk fibrose, ikke nå da hun selv ventet barn. Hun begynner å lete etter andre muligheter, og gradvis går det opp for henne at hun kanskje ikke kjente søsteren så godt likevel? De var tross alt veldig forskjellige, den ene vellykket, A4-karrierekvinne, 'better safe than happy' redd for livet- den andre en kunstnerisk, lettlivet, frilynt, optimistisk, og kanskje litt naiv student. 

Beatrice nøster løse tråder, oppsøker Tess' venner og bekjente, kartlegger bevegelsene hennes- og i tur og orden kaster hun mistanke over nærmest de fleste. Hun kontakter stadig politiet for å tipse dem om de nye oppdagelsene og mistankene. De går ganske fort lei, og etterhvert blir ha betraktet som et tilfelle. Her er man også ved noe av bokas fortrinn. For hva om Beatrice virkelig begynner å bli sprø av denne saken? Kanskje er det hun og ikke Tess det tipper over for? Som leser skjønner man likevel at hun kan være på sporet av noe viktig, noe stort, men det er slett kke lett å trekke noen konklusjoner før helt mot slutten- og da har man først vært innom både genterapi, genmodifisering, sexistiske professorer, sjalu wannabe-kjærester, skremte østeuropeiske jenter, elskverdige pensjonister, ufordragelige menn, egoister og suspekte leger. 

Romanen stiller mange interessante spørsmål og gir leseren litt å tygge på- ikke bare i forsøke på å løse drapssaken (hvis det nå er det det er?), men også når det gjelder etikk, moral, samspill mellom mennesker, misbruk av posisjoner osv.. osv...

Jeg likte boka veldig godt, og har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre! 

(Her skulle det gjerne vært en link til forlaget, men jeg har ikke funnet ut hvordan jeg får til det med den nye blogger-appen. Det får komme senere. Vil dere lese mer om boka, må dere nok ta søkejobben sjøl, i hvert fall inntil videre ;o)