En dåre fri

En dåre fri
Beate Grimsrud

Cappelen Damm
510 sider 



Denne gangen skal jeg hoppe over avsnittet som viser til at dette er en reise-lese-blogg. Grunnen er rett og slett at En dåre fri er altfor grusom, altfor gripende, altfor håpløs vakker- altfor ALT til at denslags utenomvås kan tillates...


Dette er en forferdelig historie der vi følger den schizofrene hovedpersonen Eli fra hun er barn, til hun som voksen, veletablert og suksessrik filmskaper og forfatter, skriver sin selvbiografi. Hele livet har hun vært splittet, hun var en prinsessevakker jentunge, med massevis av venner som elsket å høre henne fortelle historier, hun var supergod på fotballbanen- og likevel følte hun seg utenfor i de fleste sosiale sammenhenger. Bare sammen med den eldre søsteren Marit, følte hun seg på en måte trygg. Marit flyttet til Australia, der hun omkom i ei ulykke. Dette tror jeg er veldig viktig for hvordan det går med Eli senere; hun mistet den eneste som holdt henne fast og oppe. 
Eli har alltid vært bestemt på å bli forfatter, og til tross for dysleksi og et syn som er så dårlig at hun omtrent ikke har gangsyn, får hun etterhvert hjelp slik at hun kan gjennomføre dette. Hun går på forfatterskole, og får venner der som blir viktige for henne senere, både når det gjelder skrivinga, men de blir også hennes nærmeste støttespillere når livet og tilværelsen rakner, når stemmene i hodet tar over styringa, når de verste marerittene er virkeligheten, når hun blir tvangsinnlagt på avdelingen, når hun prøver å ta livet sitt, når livet er lett- de lar henne aldri i stikken. Aldri.
Boka er skrevet i jegform, noe som gjør skildringene fra de dårlige periodene grusomt virkelige. Beskrivelsene av hvordan det oppleves å bli lagt i remmer, tvangsmedisinert, kampen for å få nytt grep om virkeligheten... Jeg kan ramse opp i det uendelige, det kryper under huden din, setter seg i magen, man blir kvalm og alt gjør like vondt! 
Dette er ei bok som bør leses av alle som omgås andre... Den gjør kanskje at man blir litt mer ydmyk, mer forståelsesfull i forhold til de som ikke passer inn i A4-formatet, mer respektfull i forhold til de som jobber og gjør sitt beste innen helsevesenet- og ikke minst: man blir uendelig takknemlig for å være frisk, føle seg trygg og tross alt ha grep om livet, selv på de dagen som føles litt grå. Man vet aldri når det kan bikke over, eller hvem det bikker for, det kan skje hvem-som-helst når-som -helst.. 

Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal. (sitat s. 405)


HER har Dagbladet har en veldig god anmeldelse av boka. Det eneste jeg egentlig har å tilføye der, er at Erik, en av stemmene Eli hører, sannsynligvis er en utgave av Gammel-Erik.