Svartskog

Det lille livet
Steinar Lem
J.W. Cappelen Forlag 2005
224 sider

Svartskog ligger lengst vest i Oppegård kommune, og er den delen av kommunen som har tynnest befolkningstetthet. Kanskje mest kjent for Ingjerdstrand (badestrand) og at Roald Amundsen bodde her. Boligen heter Uranienborg, og har vært museum sida 1935.

(Ill.foto:Svartskog Naturfoto.)


Det lille livet er intet mindre enn ei perle. Ikke av det sprudnende, støyende slaget som du med iver og glød anbefaler til gud og hvermann, mer den typen du er takknemlig for å ha funnet og som du skulle ønske at alle andre også kunne finne, lese, ta vare på, tenke på og ha med seg videre.
Fra bokas bakside:

Det er en sammenheng mellom et godt miljø og et godt liv: Den dyrkningsjorden som går med til å frembringe en gjennomsnittlig kjøttkilo, kunne alternativt vært brukt til å dyrke 120 flasker vin. Å drikke vin er med andre ord god miljøpolitikk.
Det lille livet er en rik bok, både personlig og litterært. Lem diskuterer vegetarianisme med en venn over et indisk måltid, han spiser et torskehode mens han reflekterer over hvor sunt det er å spise oppdrettsfisk, og han diskuterer flrbrukssamfunnet med sine 18 måneder gamle tvillingdøtre, Erle og Tina.
I en tid hvor vi ofte venter på lykken rundt neste kjøkkentrend, er det ikke mange som er bekymret for artsmangfoldet, rovdyrpolitikken eller det private forbruket. Det er Steinar Lem.

Jeg har tidligere lest Gunn Hild Lems Sorg og sommerfugler, og har nok latt hennes bok danne et slags bakteppe når jeg har lest denne. Jeg har ikke tenkt å utbrodere akkurat det altfor mye, men jeg anbefaler virkelig alle å lese begge. Bøkene gir hverandre ekstra dimensjoner, dybde og perspektiv som jeg hittil ikke har funnet hos andre bøker. (Sannsynligvis betyr det ikke noe om du leser den ene eller den andre boka først.)
Aldri hadde jeg trudd at det kunne gå an å skrive så vakkert og poetisk om et tema som oftest blir framstilt naivt/ overbærende eller agressivt/ hysterisk- avhengig av om du står på kapitalens eller naturens side. Den er kort fortalt et forsvarsskrift for det umælende livet, alle store og små, de usynlige, de noen vil bli kvitt, de unyttige, de vi enda ikke har oppdaget- og egentlig, når alt kommer til alt; oss selv- humanoidene. Jeg kommer alltid til å vende tilbake til denne boka, og jeg kommer alltid til å ha den i bakhodet når ting skjer; jordsjelv og tsunami i Japan, nei til utredning av oljeutvinning i Lofoten/ Vesterålen, SNO´s utgraving av jervehi for å drepe jerveunger, maskinell skogshogst uten å ta hensyn til verken spillplasser eller nøkkelbiotoper, biodrivstoff på bekostning av matproduksjon der folk sulter, sjokoladepapir i skiløypa... Hvis noe vurderes eller diskuteres, kommer mitt standpunkt heretter til å være: Ikke ta sjansen hvis det overhode kan være en liten mulighet for at det verste kan skje. Vi må rett og slett la naturen ha rangen!
  
Ps: Link til Framtiden i våre hender her!