Jeg vet hvor du bor- av Unni Lindell

Lest av Dennis Storhøi

-Og akkurat disse ordene, tittel, forfatter og oppleser, gjentas på begynnelsen av hver cd, så bare jeg skriver overskrifta, hører jeg den smygende, inntrengende lesestemmen og er rett tilbae til stemningen fra lydboka. Sånn sett synes jeg lydbøker ofte mer intense enn når man leser selv.

Denne gangen er det Marian Dahle som har overtatt stafett-pinnen som hovedrolleinnehaver i Unni Lindells krimroman. Cato Isaksen er verken pensjonert eller skrevet ut av serien, men har altså fått en mer anonym rolle. De som har lest de forrige Cato-Isaksen-bøkene, kjenner til Marian fra før, og den siste boka sluttet med at hun med nød og neppe overlevde et smått spektakulært drapsforsøk. Dette er i høyeste grad noe hun bærer med seg i denne nye boka, hun sliter både fysisk og mentalt, og som en rekke andre krimhelter før henne, velger hun alkohol som smertelindring, noen ganger også en pille eller to i tillegg...
Etter det nevnte drapsforsøket har Marian vært sykemeldt, men nå som det har blitt opprettet ei etterforskergruppe som skal jobbe spesifikt med gamle uløste saker, blir hun oppfordret til å bidra der. Under tvil lar hun seg overtale, og hun blir etterhvert godt over middels involvert i saken for å finne ut hva som egentlig skjedde den gang seks år gamle Thona forsvant fra en hage i Oslo for femten år sida. Det gamle mysteriet viser seg snart å ha forbindlese med andre, dagsaktuelle forsvinningssaker, som raskt ikke bare er forsvinningssaker, men groteske drapssaker.

Først av alt må jeg få si at jeg syntes beskrivelsene av det de mannlige drapsofrene ble utsatt for var heslig. Rett og slett kvalmt og ufyselig! Jeg er antakelig en litt for sart sjel til at krim burde være en favoritt-sjanger, men så er det dette med å få vite hvordan det går med disse skakk-kjørte etterforskerne våre, da... Serieleserens forbannelse!!
Når det er sagt, har jeg ikke så mange innvendinge. (-og at jeg synes de nevnte tingene er i meste laget, betyr ikke nødvendigvis at andre reagerer like sterkt..) Jeg digger Marian Dahle! Her snakker vi virkelig om en løs kanon på dekk- hun er ikke i nærheten av å være patant! Hun har en stor ryggsekk med historie med seg, ser fanden på flatmark, er mistenksom til alt og alle og hun gir blankt faen i lover, regler, rutiner, rett og rimelig. Hun kjører på, og i beste fall konsulterer hun et øyeblikk med magefølelsen før hun tar avgjørelser som setter både hennes eget og andres liv på spill. Som den perfekte krimhelten hun er, lander hun heldigvis støtt på begge bena, og til alt hell virker det ikke som hennes overordnede helt skjønner hvordan hun arbeider. Romanen har et rikt og ikke minst fargerikt persongalleri, er finurlig bygd opp, og måten den gamle og de nye sakene henger sammen, er suvernt pøsket ut, om enn litt på feil side av overbevisende. Overraskende må i alle fall noen av elementene sies å være! Det er intenst, uhyggelig, spennende og troverdig -og jammen dukker det ikke opp noen morsomme scener under veis også.
Anbefales til krimelskere, dog ikke de aller sarteste- og for å forstå Marian Dahle (og relasjonene hun har til andre) litt bedre, er det en klar fordel om man har lest i hvert fall "Brudekisten" før man dukker inn i denne. Dessuten bør det nevnes at lydbokutgava er glimrende! All honnør til Lydbokforlaget og godeste Storhøi som har gjort dette til en favoritt, heslig eller ikke!

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016

Spilletid 12:22/ 399 sider

Lydbok kjøpt for egne lommepenger

En av årets siste dager på reinsjakt. Ikke et dyr å sjå, tåka kom og gikk, humøret var på nedadgående. Det hjalp litt med spennende lydbok, varm drikke og julekake med brunost ;o)

Kvinner ført bak lyset; norsk middelalder vs. Italia 1921.

Når jeg leser, slår det meg ofte at dette har jeg lest før. Noen ganger er det pussige detaljer som dukker opp i to bøker jeg leser parallelt eller etter hverandre, andre ganger er det rett og slett hele temaet de bygger på som er temmelig likt. Hvem hadde trudd at det skulle finnes en hel rekke likhetstrekk mellom nobelprisvinneren Sigrid Undset og Katherine Webb som noe ufortjent har fått merkelappen lettvekter? Jeg har lest bok nummer to om Kristin Lavransdatter, Husfrue, (forrige rundes bokhyllelesing) og hørt Webbs "Italienske netter" som lydbok.

I Husfrue flytter Kristin til Husaby sammen med Erlend som hun nå er gift med. Ekteskapet blir ikke lett for noen av dem, Kristin som kommer fra et velorganisert, velrennomert hjem, ser bare rot, forfall og unnasluntring da Erlend viser henne gården. Det er som om leseren kan føle den mørke sekken av mismot og skufflese bli tredd ned over hodet hennes. Erlend på sin side har ikke sett for seg at livet skal bli vesentlig forandra i forhold til hvordan tilværelsen fortonte seg da han var ungkar og spellemann, for ikke å si hirdmann. Kristin synes enten å være gravid- eller hun er syk og svekket av svangerskap, barnefødsler, amming og hverdagens evige gnål. (I våre dager hadde antagelig en lege skrevet ut antidepressiva til henne) Erlend savner den kjærlige Kristin, Kristin savner noen som kan backe henne opp og aller helst ta sin del av byrdene og ansvaret... Resultatet blir selvfølgelig en generell dårlig stemning, med skriking, beskyldninger og ukvemsord som ikke kan tas tilbake når de først er sagt. Ettersom det her er en klassiker, er det ingen hemmelighet hvordan det går: Lettsindige og ansvarsløse Erlend spiller et dristig spill, og taper alt. Gård og grunn, ære og anseelse. Det blir til slutt Kristin som berger dem, og det hele ender med at de flytter inn på Jørundgård som hun arvet etter forledrene.

I Italienske netter møter vi Clare Kingsley da hun og stesønnen er på vei til Italia for å besøke ektemannen (og Pips far), som er der på et jobboppdrag sommeren 1921. Her havner de nærmest i ei heksegryte av opprør, fattigdom, revolusjon og borgerkriglingende tilstander, og for den naive og skjøre Clare, blir det et brutalt møte med en virkelighet hun knapt kunne forestilt seg. Det viser seg etterhvert at ektemannen har ei mørk fortid hun heller ikke ante noe om, Boyds oppdragsgiver har en skjult agenda som slett ikke har noe med arkitektur å gjøre og Clare blir hodestups forelsket i en opprører.

Så langt er det kanskje ikke så lett å se hvor likhetene skulle finnes? Vel, først og fremst har kunnskapsrike og dyktige forfattere skrevet hver sin bok om  kvinner hvis menn mer eller mindre har lurt dem inn i ekteskapet ved å vise fram kun utvalgte sider ved seg selv. De slites mellom trangen til å følge kovensjonene og ønsket om å følge hjertet, mens forventninger, håp og drømmer kveles av taushet og hemmelighold. Begge må hanskes med en tilværelse som er helt annerledes enn de hadde tenkt seg. Begge forfatterne har på mesterlig vis klart å skape et miljø og en atmosfære som gjør at leseren føler seg som tilskuer til det som skjer. Begge historiene er spekket med lidenskap og pasjon, sykdom, svik, kjærlighet, dramatikk og brutalitet. Bakteppene, middelalderen i Norden og Europa på begynnelsen av nittenhundretallet, er svært godt beskrevet, virkelige personer og hendelser er skrevet inn i romanene og dermed blir de ikke bare underholdende, men også lærerike.
Hvis man avslutningsvis skal skrive litt om forskjellene, er det i hovedsak to ting jeg vil nevne. Det første og mast opplagte, er språket. Husfrue kom ut første gang i 1921- det samme året som beskrives i Webbs bok, som ble utgitt i 2014. For dagens lesere virker kanskje Undsets språk både tungt og litt høytidstemt, men det kler virkelig historien og gjør den ekstra morsom og interessant å lese. Man finner ord og uttrykk som mer eller mindre har gått helt ut av språket vårt, men det finurlige er at man likevel aldri er i tvil om hva de betyr- kanskje språket, også det gamle, ubrukte ligger et sted i ryggmargen vår? Omtrent som muskler vi skjelden eller aldri bruker; når vi til slutt tvinger dem til å gjøre nytte for seg, fungerer det greit, selv om man kan bli litt støl etterpå...
Det andre jeg synes skille disse to historiske romanene, er fortellerstilen. Der Webb er direkte og intes, er kanskje Undset mer dvelende og litt tilbakeholden? Lydbokutgava av "Italienske netter" likte jeg veldig godt, Bodil Vidnes-Kopperud er en dreven, dyktig og alltid pålitlig innleser. Lydbokutgava av Kristin-trilogien er derimot mer enn klar for å leses inn på nytt. Det står opplyst at den først ble gitt ut i 2005, men Rut Tellefsen som leser den, gjør det med svært overdreven tonasjon, og jeg får sterke (og dessverre forferdelig negative) assosiasjoner til dårlig søttitalls-fjernsynsteater..

Uansett: begge bøkene gav meg flotte opplevelser, og jeg anbefaler dem varmt og hjertlig videre!
For ordens skyld: "Italienske netter" er nok ei bok som med fordel kunne fått ei anna forside og en annen tittel, originalen er "The night falling". Jeg skjønner at det ikke er spesielt lett å finne gode oversettelser, men litt mere innsats på coveret ville i det minste kunne gi et bedre bilde av at dette ikke bare er en "dameroman", men faktisk en roman som er interessan, intrikat, spennende og lærerik.

Kristin Lavransdatter/ Husfrue
Sigrid Undset, 1921

Italienske netter av Katherine Webb
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2015
Oversatt av Jan Christopher Næss
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Begge bøkene har jeg i sin tid kjøp selv.

Ikke verken husfue eller italienske netter, derimot jeger (med lydbok på det ene øret)på tur ut i grålysningen og soloppgangen.

Gunnhild! Kan du høre meg?

Du skravler og skravler, men nå er det slutt! Jeg har prøvd gang på gang, å være overbærende, forstå hvor og hva du vil, men ærlig talt: nå gidder jeg ikke mer! Det er slutt, jeg slår opp- og denne gangen er det for godt. Uansett hva andre måtte finne på å si om deg og prosjektene dine, at jammen hun er jo så morsom, kreativ og stilsikker- jeg skal aldri, aldri, aldri mer kaste bort tid på å lese det du skriver. Før jeg går i den fella nok en gang, skal jeg heller gå opp i løa og finne noen gamle falma g halvmugne Vi menn fra begynnelsen av åttitallet. Der kan det i det minste være håp om å finne noe å trekke på smilebåndet av, i motsetning til det du presterer; fullstendig meningsløst pjatt uten budskap eller engasjement. Jeg har gitt deg så mange sjanser, men du bare kjører på med det samme intetsigende gnålet, helt uten vilje eller evne til å ta tak i de emnene som er viktig- det er ikke nok at du i ørsmå, korte linjer glimter til med en og annen fiffig vri som gjør at man så vidt kan merke ei svak rykning i det ene øyebrynet. Det må være en viss substans, og denne gangen har du virkelig overgått deg selv i mangel på sådann. Disse drømmeriene dine er ikke på noen måte oppsiktsvekkende, fornøyelige, spennende eller interessante. Jeg kan med hånda på hjertet si at mine egne nattlige drømmer er langt mer intrikate fantasier enn det du har klart å få ned på papir.
Forresten: ettersom så mange andre ser ut til å digge deg, er det mulig jeg burde ty til klisjeen om at det ikke er deg det er noe galt med, at det derimot er meg, at vi ikke passe sammen eller noe annet visvas. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg slår opp, og dette er virkelig siste gang. 

Finito. The end. Slutt.

Mvh Berit.

PS. Hjorten har ikke hover, men klover.

Jeg kunne gitt deg kred for et flott forsidebildet, men det er det vel antagelig noen andre som har stått for, så den rosen ville uansett gått til noen andre.

Draumeskrivar
Noveller
Gunnhild Øyehaug
Kolon forlag, 2016
eBokBib

Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!

Livet, til det betre, av Anna Gavalda

Anna Gavalda er en forfatter jeg har satt stor pris på, og da jeg oppdaget denne lille saken på nettsidene til Lydbokforlaget tidligere i høst, tenkte jeg
"Åååhh! En ny en fra henne! Den må jeg høre!"
- Og ut fra forsidebildet, trakk jeg den konklusjon at den antakelig måtte handle om tre menneskeskjebner som tangerer hverandre/ alternativt flettes sammen med hverandre i Paris. Litt sånn a´la "Saman er ein mindre aleine"- som jeg elsker!

Hmmm... Igjen kan vi slå fast at jeg gjerne kan ta meg tid til å lese både vaskeseddel og andre omtaler før jeg kaster meg over ei ny bok- og dermed få et realistisk inntrykk av hva jeg har i vente. Ikke sånn å forstå at jeg ble skuffet, slett ikke. Bare litt forundra over at de tre historiene så vidt jeg kunne forstå ikke hadde andre fellesnevnere enn at de handler om unge mennesker som etter relativt tilfeldige møter med andre mennesker, endrer retning og får et bedre, for dem riktigere liv.
Historiene er fornøyelige, søte, sjarmerende og av og til på grensa til rørende. Fortellingene er ikke like engasjerende som "Saman er ein mindre aleine", men jeg likte dem godt nok til at jeg kan anbefale dem som lett underholdning når man ønsker seg noe optimistisk og lettfordøyelig. De tre oppleserne er dyktige og gir akkurat passe liv og nerve til de ulike personlighetene.

Lydbokforlaget/ Samlaget, 2016.

Spilletid 10:15/ 441 sider.

Oversatt av Tove Bakke.

Lest av Silje Breivik, Anderz Eide og Silje Storstein.

Lydfil kjøpt selv.

Andre som har lest/ hørt boka og blogget om den er Tine og Kleppanrova.

 Klaget ikke jeg som satt her og hørte på lydbok mens jeg venta på reinsdyra som ikke kom ;o)

Hvitverk. Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer

Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren diktleser. Enda mindre skal jeg skryte på meg at jeg er kompetent til å vurdere hva som er bra eller dårlig, det som kommer ut innen denne litt diffuse, snåle, skremmende sjangeren... Det jeg likevel har tenkt å ta sjansen på, er å anbefale to små bøker som gav meg flotte, dels fornøyelige, dels fandenivoldske leseopplevelser. Sånt noe skal man ikke kimse av!

Først ut er svenske Athena Farrokzhad med "Hvitverk". Utgivelsen fikk mye og -slik jeg ser det- velfortjent oppmerksomhet både da den var fersk i Sverige i 2013, og her i landet nå i år. Dagens Nærligsliv er antagelig ikke den avisa man først og fremst forbinder med poesi og diktanalyse, men når de slår på stortromma og slår fast at dette er lesevennlige dikt for folk som ellers ikke leser poesi, føler jeg meg kallet til å undersøke fenomenet nærmere!
Jeg leste e-boka på ebokbib, og har antagelig gått glipp av noe av det som gjør diktene eller sitatene ekstra sterke. I papirutgaven er teksten kvit på svart bunn, e-boka helt ordinær, svart tekst- kvit bakgrunn.
For meg som er amatørdiktleser, føles det ofte litt lettere å lese dikt/ diktsamlinger som til sammen danner en historie. Her er det en jeg-person som forteller om seg selv, familien og familiens bakgrunn ved å la andre familiemedlemmer uttale seg, mens hun selv for der meste nøyer seg med å videreformidle disse sitatene. Mor sa... Far sa... Onkel sa... Litt etter litt blir vi godt kjent med innvandrerfamilien, traumer de har opplevd, verdikonflikter, håp og mismot. Mange av utsagnene er fantastisk godt formulert, de kunne vært trykt på store plakater, hengt opp på offentlige steder og gitt fler enn meg litt å gruble på!

Broren min sa: Prisen er aldri så høy som når du tror ingen betaler.

Faren min sa: Om det gikk an å konkurrere i martyrskap ville moren din gjort alt for å tape.

Moren min sa: Vi har det så høyt under taket som gulvet fortjener.

Man kan fort bli forledet til å lese dette som en slags selvbiografi, men Farrokzhad selv påpeker at det er feil, og at det er en bok som tenker rundt hva erfaringene av krig, revolusjon, rasisme, immigrasjon og språk fører til. Interessant, aktuelt og viktig! Oversetteren har til slutt skrevet et etterord der hun filosoferer litt rundt hvordan man bestreber seg på å gjendikte et helt konsept, og at det ikke bare er å finne de norske ordene, men at alt som står mellom linjene også må ivaretas. Dette er kanskje ikke så viktig for de mer erfarne diktleserne, men for meg var det lærerikt og et stort pluss- kanskje til og med en av grunnene til at jeg synes den bør anbefales, spesielt til de som fortsatt kvier seg for poesi, eller kanskje like mye til som bare vil lese noe sterkt og originalt.

Mange av de som har rost "Hvitverk", har brukt ordet "aforismer". I tillegg til at jeg ikke akkurat har noe pondus hva gjelder poesi, er det store hull i fremmedordlista mi. Greit da at NRK feier all omtrentlige definisjoner til side og forklarer begrepet i sin omtale av boka- det gjengis her, ettersom jeg velger å tru jeg ikke er den eneste som beveger meg på gyngende grunn ;o)
aforismer er korte, pregnante formuleringer som rommer en slags paradoksal sannhet eller innsikt, enten formulert med snert og brodd, eller av det mer poetiske slaget.

Og dermed dukket Steinar Opstad opp som troll av eske, for ikke å si en overraskelse på ebokbib. Han er nok ikke noe ukjent navn, det er nok bare det at han og jeg har beveget oss i ulike kretser.. Han debuterte helt tilbake i 1996, og dette er hans ellevte utgivelse i tillegg til at han har vært redaktør for et par-tre andre utgivelser. Han har blitt tilgodesett med en rekke høythengende priser- og alt dette har altså gått meg husforbi. Denne gangen var det altså disse aforismene som førte oss sammen. Mer presist: hans ""Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer" som kom ut på forlaget Kolon i fjor.
Dette er også en original liten sak. Noen "vanlige" dikt som jeg strengt tatt ikke ble så berørt av, og ei god samling pregnante formuleringer som rommet både paradoksale og innlysende sannheter med snert og brodd. Det fiffige er at han skriver en del om hva dikt er/ bør være/ ikke bør være, altså poetisk lynkurs del 2.
Jeg nøyer meg med å gi noen nesten tilfeldig valgte eksempler:

I poesien så vel som i livet kan for mye inderlighet være et tegn på tomhet, akkurat som for lite inderlighet kan være et tegn på det samme.

En poet må ha et minimum av bondevett, for når åndeligheten tar over, forsvinner kunsten. Poeten er som grisen, lett å stresse.

En tanke som beskrives som dyp, er neppe en stor tanke.

Nevnte jeg at begge bøkene er gitt ut på Kolon? At det er Tina Åmodt som har oversatt "Hvitverk"? At begge bøkene finnes på ebokbib?
Ja?
Da er det ho greit, da! Anbefales ;o)

Det er hytteliv, det er jakttid, det blogges fortsatt fra padda- vær overbærende med ordlisteterror, manglende redigering, evt bilder oppned osv.

Den japanske elskeren av Isabel Allende

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016
10:05 timer/ 345 sider
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Lest av Nina Woxholtt
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Opp gjennom årene har Isabel Allende gitt meg mange fine litteraturopplevelser, men da jeg så tittelen på årets bok, ble jeg full av fordommer og skepsis. Etter å ha hørt den, kan jeg nok en gang slå fast at jeg ikke bør høre på den kritiske og negative indre stemmen som uffer og bærer seg. Egentlig kunne mye av det jeg skrev om "Den engelske piken" også vært skrevet om denne, for eksempel at jeg frykter at mange potensielle lesere går glipp av ei godt oppbygd, intelligent og interessant bok fordi tittelen er litt klein.. Dessuten at framsidebildet er fint, men kanskje ikke gir noen god pekepinn på hva romanen har å by på av indre kvaliteter.
Bokas fremste hovedperson Alma Mendel, senere Alma Belasco, er en eldre eksentrisk dame som overrasker alle da hun velger å flytte fra familiens herskapshus og inn på Lark House, et privat aldershjem. Bokas andre hovedperson er Irina Bazili, immigrant fra Moldova, som overrasker både seg selv og andre ved å finne seg svært godt til rette og bli en avholdt medarbeider ved institusjonen. (I den norske oversettelsen, blir ordet "anstalt" brukt flere ganger. Dette gir meg assosiasjoner til noe lukket, dystert, nedslitt og litt forhistorisk, og harmonerer dårlig med forholdene ved Lark House. En mulig unøyaktighet/ glipp av oversetterne og/ eller slurvefeil fra forlaget?)
Alma har levd et langt liv fylt av sterke følelser, opp- og nedturer, kontraster, kompromisser og hemmeligheter. Med den forskjell at Irina har levd et mye kortere liv, kan det samme sies om henne, og da de to kvinnene møtes, utvikler forholdet mellom ansatt og beboer/ ansatt og arbeidsgiver seg gradvis til et vennskap basert på tillit- og nysgjerrighet. Litt etter litt avdekkes begges historie, og forfatterens velkjente evne til å skrive "labyrint-bøker" blir bekreftet enda en gang. Almas historie får naturlig nok mest oppmerksomhet, og vi får servert en bredt anlagt familiekrønike fra 1930-årene i Polen, til San Fransisco i 2011. Et stort og fargerikt persongalleri hvor sterke forbindelser knyttes, brytes og gjenopptas, noen opplagte, andre svært overraskende. Hele veien ligger det en spenning i å få vite hvordan disse forbindelsene egentlig henger sammen, og underveis blir leseren konfrontert med mer eller mindre viktige temaer som identitet, kulturmotsetninger, menneskehandel, diskriminering, alderdom, verdighet, frihet til å gjøre egne valg- også dårlige, offentlige og personlige fortielser.
Dette er ei bok det er lett å anbefale, den er fengende, lettlest og underholdende samtidig som den gir leseren litt å gruble på blant annet når det gjelder åpenhet og fordommer

For kuriositetens skyld.. Et aldri så lite utdrag fra side 306:
"Blant de mest magiske opplevelsene i barndommen var den gangen han matet en sjiraff i et reservat i Kenya, den lange, ru og blå tungen, de milde øynene med øyevipper som hentet ut fra en opera, den sterke lukten av nyslått gress"

-Jeg kan bekrefte at å mate sjiraffer i Kenya, er noe du aldri glemmer, og noe du alltid kommer til å drømme deg tilbake til. Bildet er fra Giraf Manor hvor de driver (drev?) oppdrett av rothchild-sjiraffer som senere ble satt ut i forskjellige nasjonalparker, mars 1998.
Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!

Sommer uten bøker

Jeg så for meg late dager, høye bokstabler og et hav av tid- i stedet ble det lange turer, høye fjell og et hav av gode opplevlser. Jeg kan virkelig ikke klage, men det har likevel sneket seg inn en vag følelse av at noe har mangla. Bøkene og ikke minst bloggen har gått for lut og kaldt vann nærmest i hele sommer, og den merkelig følelsen av mangel har gått over til en litt uggen følelse av at jeg ikke kommer til å klare å blåse liv i bloggen igjen. Leselysta har begynt å ta seg opp igjen, men jeg har foreløpig ikke gitt meg i kast med forlagenes høstlister. Jeg holder meg mest til egne ulest-hyller, lydbøker fra Lydbokforlagets tilbudslister- samt en og annen godbit fra ebok-bib.

For å komme litt nærmere a´jour, lar vi dette bli et aldri så lite minimaraton-samleinnlegg for de bøkene det strengt tatt ikke er noe stort poeng å bruke altfor mye tid på- i optimismens tegn, sparer jeg de bedre/ mer minneverdige leseopplevelsene til andre innlegg.

Somrenes bok av Emylia Hall.

Oversatt av Per Kristian Gudmndsen

367 sider 

Gyldendal, 2014

Pocketbok, kjøpt sjøl.

Det viste seg at det var gode grunner til at denne har blitt stående ulest i to år. Boka handler om Beth som har et anstrengt forhold til faren, og som plutselig mottar et lite album etter den nylig avdøde moren hun ikke har hatt kontakt med på årevis. De første trehundre sidene var vel omtrent like spennende som å sjå på en slapp gullfisk svømme resignert rundt i en liten glassbolle. De siste sidene var tåredryppende, men akk så forutsigbare, så alt i alt en durabelig nedtur. Fin cover, og fornøyd med at boka kan sendes ut av huset, da!!

Millie Birds bok om døde ting av Brooke Davis 

Oversatt av Geir Uthaug

311 sder

Vigmostad Bjørke, 2016

Leseeksemplar fra forlaget.

Ut fra vaskeseddelen som sa både "munter, oppsiktsvekkende, intelligent historie" og "kombinerer det edruelige med det morsomme, det triste med det latterlige", hadde jeg forhåpninger om noe i samme gate som "Mormor hilser og sier unnskyld" av Backmann, men den gang ei. Boka handler om ei lita jente som først mister faren til kreften, for deretter å bli satt igjen på et kjøpesenter av den deprimerte mora. Millie er den eneste intelligente personen i romanen- kanskje til og med det eneste som er intelligent med hele boka. Ellers er den befolket med lite troverdige pappfigurer som ikke skaper annet engasjement enn et lite snev av irritasjon. Historien kunne hatt potensiale til å bli virkelig bra, men den virker rett og slett uferdig.

Malstrømmen av Fride Granhus

Lydbokforlaget, 2016 (første gang utgitt av Schbsted i 2010)

Spilletid: 10:19

Lest av Nils Johnson

Lydfil kjøpt sjøl

Første bok om politimannen Rino Carlsen. To kriminalsaker på ulike steder i Lofoten, nåtid og fortid flettes sammen. Spennende historier, troverdig persongalleri, eksotisk miljø- og det samme dårlige været og de lite samarbeidsvillige pårørende som i de tre andre bøkene i serien. God underholdning og absolutt fornøyelig etter å ha besøkt Lofoten i sommer, men ikke ei bok man husker spesielt lenge. Nils Johnson er en fryd å høre på!

Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben 

Cappelen Damm, 2016

Oversatt av Cecilie Horge Walle

250 sider

Leseeksemplar fra forlaget

Det er med skrekkblandet fryd jeg har sett fram til å lese denne boka! Trærnes hemmelige liv har fått uhyre mye oppmerksomhet både her i landet og ellers hvor den er gitt ut, og det er absolutt vel fortjent. Forfatteren er skogvokter, og etter å ha hatt et tradisjonelt, økonomisk styrt syn på skogene og trærne, ble han oppmerksom på mekanismer og forhold i skogen som gjorde at han endret holdningene sine. Boka har mange spennende vinklinger, og fronter oppsiktsvekkende syn på trærne som skapninger med følelser og strategier for å styrke overlevelses-sjansene sine, hjelpe artsfrender, motkjempe parasitter og fiender osv. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med svært motstridende følelser. På den ene sida kan jeg selvfølgelig ikke benekte påstandene forfatteren kommer med- den litt religiøse, New-age-lignende tendensen til tross- han viser til kilder (mange er riktignok "bare" internettartikler) og andre forskere, og argumentene hans virker overbevisende nok. Likevel klarer jeg ikke la være å hate bjørkekratt rått, intenst og inderlig.. Jeg hater at de stjeler utsikta og nærmest spiser opp snaufjellet, jeg fryder meg når jeg etter en times tid med grensaksa kan kikke meg tilbake å se at hundretalls av bjørkebøller ligger døde i fotsporene mine. Jeg vil ha lys og utsikt, ikke tett, ugjennomtrengelig bjørkejungel. Så får jeg heller støtte kampen mot industriskog, hogstflateørkener og tømmerprofittjegernes bulldosere. Mine massakre er dugnad, og det trur jeg er formildende...