På sykkel i fjellet- boktest ute i felt

Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at jeg er veldig glad i fjellet. Da er det sikkert litt mer overraskende at jeg til og med har sykla noen turer i fjellet! Ikke de verste, mest utfordrende stiturene, men rolige, fine turer på stengte eller lite trafikkerte grusveier.
I fjor sykla vi fra Atndalen til Bjørnhollia, og fra Spranget til Rondvassbu- begge populære utgangspunkt for de som for eksempel skal gå fra hytte til hytte i Rondane. I år falt valget på en for meg litt mer ukjent del av Rondane; turen gikk fra Blæsterdalen (litt sør for Folldal) inn til Dørålseter.
Alle disse tre turene er omtalt- og anbefalt i Øyvind Wolds bok "På sykkel i fjellet, 50 turer utenfor allfarvei" som kom ut i ny revidert (og litt utvida) utgave nå i år. Boka inneholder greie oversiktskart over de forskjellige områdene, og for hver rute er det fakta om lengde, stigning, hva slags dekke man sykler på og hvor krevende turen vurderes til å være. I tillegg er hver tur godt illustrert med bilder og tekst som forteller litt om området og naturen man sykler forbi.
Boka har også noen sider med tips og råd som kan gjøre turene til en mest mulig positiv opplevelse for store og små- lurt! Det er sikkert flere enn meg som ikke er spesielt erfarne fjellsyklister, men som gjerne kunne tenke seg å prøve noen turer.

For meg er boka helt perfekt! Vi bor sånn cirka midt i smørøyet, dvs midt mellom mange av rutene i boka, og det betyr at mange av forslagene lett kan gjøres til dagsturer (I hvertfall om man klarer å komme seg opp om mårran!). Dagsturer har av en eller annen merkelig grunn vist seg å være mye lettere å gjennomføre enn lengre turer, som krever hundepassere/ overnattingsmuligheter med plass til hunder  og i det hele tatt mye planlegging. Veldig mye enklere med sånt man kan ta på sparket fra en dag til den neste!!

Et viktig poeng for andre enn meg, er kanskje det at sykling er veldig familievennlig. Jeg ser for meg at det kan bli veldig mye styr å ha med unger på fottur i fjellet, og jeg kan ikke fortså annet enn at å sykle må gå mye bedre! Unger er jo racere på sykkel, og på disse lite trafikkerte veiene er det lite farer, men desto mange flere spennende, rare og morsomme ting å utforske.

Boka anbefales herved til de som kunne tenke seg å utforske norsk natur på en ny måte ( i det miste nyere enn med fjellsko på bena...), til de som vil ha inspirasjon til å komme seg ut på tur og til de som har lyst på korte presentasjoner av forskjellige fjellområder i Sør-Norge.

Cappelen/ Faktum, 2014, 166 sider, heftet, biblioteksbok.

Oppvakte lesere har kanskje allerede lagt merke til at vi fullstendig politisk ukorrekt sykler uten hjelm.  Vi vokste opp i ei tid da folk sykla langs riksveien med den største selvfølgelighet, ingen hadde hørt om sykkelhjelm, få brukte hjelm når de kjørte moped, sikkerhetsbelter fantes bare i en og annen bil, barneseter var det ingen som hadde hørt om. Det eneste vi liksom var klar over av sikkerhetsutstyr, var leggbeskyttere. Og det viste vi om bare fordi det var tøft, ikke fordi vi hadde noen idé om at det faktisk kunne være nyttig. Forunderlig mange overlevde- og og det uten varige mén av betydning. Sjøl har jeg ett arr på det ene kneet, ett på hver legg og ett ganske midt i panna. Helt udramatisk: et fall, et hundebitt, skar meg opp på en spiker da jeg fira meg ned fra tretopphytta vi hadde bygd, ei lampe med fot av lavastein som jeg fikk i hodet da vi lekte gjemsel. Så vi sykler med freidig mot, uten hjelm og trur helst det vil gå bra!

Helene på Bokloftet samler på sakprosa, og i dag natt får hun en sykkeltur fra meg. Det er to fluer i en smekk: sakprosa og sommerstafettføljetong, hun ønska seg et innlegg med sykkelminner og det ble det vel på en måte? (Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om da jeg sykla med to hunder i snørestrikk rundt live, og jeg fikk en veps i håret, men det får bli en annen gang. Kanskje. Klikk dere inn hvis dere har tips om noe saklig dere syns flere bør lese, eller hvis dere vil vite hvor safetten går videre. Hvis jeg får det som jeg vil, kommer Helene for sikkerhets skyld til å skrive et innlegg om sikkerhetsinnstallasjoner. Eller noe sånn ;o)

Favorittdyr- eller kanskje ikke??

Rett som det er står man i fare for å si gale ting. Man mener det kanskje helt oppriktig og fra dypet, men så blir det feil likevel.
For eksempel det enkle spørsmålet: Hvilket dyr liker du best? Spørsmålet Helene stilte i forrige runde av sommerstafettføljetongen. Det enkle og opplagte, er selvfølgelig å svare hund, men hva om en fra Asia, eller enda verre Kina leser dette! Gud forby.. Da vil jo vedkommende kanskje trekke den konklusjon at livretten min er hunder, og det er vel så langt fra sannheten man kan komme! Mer feil kan det liksom ikke bli.
Jeg får prøve å lage en spesifisert oversikt over dyrefavoritter eventuelt dyre favoritter.

• Favorittkoseisengadyr: hund.
• Favorittsofareonceinalifetimedyr: gaupe.
• Favorittmatproduksjonsdyr: sau- helt til det blir mat, da er det ikke like stas lenger...
• Favoritteksotisk dyr fra sør: giraff.
• Favoritteksotisk dyr fra nord: isbjørn.
• Favorittdyr å jakte på: villrein.
• Favorittdyr i solnedgang: elgku med kalv.
• Favorittdyr i veikanten: mink.
• Favorittdyr på svøm i et lite tjern: mus.
• Favorittdyr på Langedrag: ulv.
• Favorittdyr jeg håper skal få en evig plass i norsk natur: ulv (med gaupe som en god nummer to)
• Favorittboktitteldyr: pinnsvin.

Fra "Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery, som jeg har hørt i sommer,og som jeg kanskje skal skrive om en vakker dag. Vakre dager har vi jo i fleng i sommer, så det blir, som tidligere nevnt lite lesing og skriving- men desto mer filosofering og fundering!
I mårra er det allerede august, de lærde strides om det er en sommer- eller høstmåned, men det er kanskje nå vi må legge inn en ekstra innsats for å forlenge sommerfølelsen? (Gode tips bak lenka ;o)

Jeg tenker jeg forlenger sommerfølelsen med å bli på setra og dermed noen hundre høydemetre nærmere fjellet ei stund til. Litt til og fra, men fra august begynner instantseterlivet! Folk flest er ferdige med ferien, og vi som ikke er helt A4 kan gjøre det vi er best på, nemlig leve livet der ingen kunne tru at nokon kunne bu! Eller... Det er ikke så eksotisk som det var... Vi har kaldt vatn i krana og strøm fra sola. Det gjør ting litt mer komfortabelt.
Har jeg forresten fortalt at Aasmund Olavson Vinje overnatta på ei av setrene i setergrenda vår da han gikk til Nidaros i 1860? Det sies at han møtte huldra da han var der, men jeg trur nok heller at det var ei av de lokale seterjentene han falt for!
Har dere lyst til å lese mer, ligger boka Ferdaminni frå sumaren 1860 ute på Nasjonal Bibliotekets nettsider- fritt fram for alle med norsk IP-adresse! Det er så lenge sida jeg leste den at jeg trur jaggu jeg må lese den på nytt snart- en dag været blir sånn passe dårlig, slik at jeg kan sitte inne med god samvittighet ;o)

Skjermdropp fra nb.no

I den utgava jeg valgte, står det om seterbesøket fra ca side 60. Jeg muligens litt inhabil, men synes det er veldig morsomt, og det er det kanskje andre som synes også? Jeg sender stafettbadepinnen tilbake til Helene, og tenker at ettersom A.O.V også skriver litt om fine kjoler i fortsettelsen av kapitlet, er det på tide at vi får et sommerstafettføljetonginnlegg om solkjoler! Jeg er omtrent like dårlig på kjoler som badestrender, så det er best at Helene på Bokloftet tar seg av den saken ;o) Følg med- så lenge det er sol er det håp!

PS. Jeg trykker bare "publiser" uten noe som helst form for korrekturlesing. Klokka er 22.52 og det er best jeg prioriterer middag nå, trur jeg...

Svenske sebraer og andre fine favoritter

Vips! Der var svippturen til Sverige for å sjå på stripete sebraer, kule krokodiller og elleville elefanter unnagjort. Vi har blakka oss på bokse-cola, smågodt og tofix-fruktkarameller, og jeg takker Helene for at hun kom opp med idéen om å dra på tur til Sverige :o)
Dette ble forresten årets andre tur over til söta bror. Tidligere i år var det Hornborgasjön og alle tranene (samt ender, svaner og gjess i hopetall) som var målet med turen. Et lite reisebrev fra den turen ligger som siste innlegg på Tenkt&hendt-bloggen- jeg er i sannhet en enkel sjel; jeg er strålende godt fornøyd med å dra på mikroekspedisjoner! Lite planlegging, enkel pakking og lett gjennomførbart. I tillegg er det så godt som bestandig mulig å ta med seg hundene på denslags, og det er viktig for at turen skal bli mest mulig vellykka! (Altså er menneskets beste venn også mine beste venner, og absolutte favoritter i dyreverden)
Går vi over til den villere naturen, er jeg nok over middels fascinert av sjiraffer. De er så ranke og stolte og har en så verdig holdning at jeg trur det må være helt umulig å være uberøert av de skapningene! Jeg har til og med vært i Kenya på safari for å kikke på dem! Det var i forrige århundre, og lenge før digitalkamera ble allemannseie, men jeg har gjort et tappert forsøk med mobilkamera i albumet...

Berit står oppe i et tårn og gir pellets til en baby-sjiraff. Dagens lille kuriositet: de har ei utrulig lang og BLÅ tunge!!

På vei hjem, etter å ha stoppa ved farmen til Karen Blixen rett utafor Nairobi, var vi innom Giraf Manor, hvor de driver/drev oppdrett av rotchild-sjiraffer som etterhvert ble satt ut i bl.a nasjonalparken ved Nakurusjøen- som vi hadde besøkt noen dager tidligere!

Ute i den hjemlige ville naturen, er det antagelig gaupa jeg er mest betatt av. Jeg har ikke sett den mer enn én gang- til gjengjeld var det uforglemmelig! Når jeg er ute med hundene vinterstid, ser jeg ofte gaupespor i snøen der har kryssa veien. Da lar jeg bestandig hundene få slakk line slik at de kan trampe oppi sporene og snuse. Ikke fordi det er så smart å lære dem å interessere seg for den slags, men fordi da har vi gjort vårt for å stikke kjepper i hjula for de som jakter på de få individene vi har igjen her til lands! Litt idealist skal man være, og jeg lar aldri en sjanse gå fra meg hvis det er mulig å spolere rovdyrjakt av en hvilken som helst art!

I det siste har det vært varmt- uutholdelig varmt, om jeg skal være ærlig og politisk ukorrekt. Jeg forbeholder meg retten til å klage når det blir varmt, "alle andre" klager når det er kaldt om vinteren, det ville jeg aldri finne på. I hvertfall ikke før kvikksølvet kryper under tjue- tjuefem grader i uke etter uke. Da kan det vel hende til og med jeg blir tilbøyelig til å ønske meg bare en ti-femten kuldingser... (Med litt flaks, får vi det første snørimet om en tremånederstid eller så ;o)
Uansett vær og føre, så lurer jeg på hva Helene kunne tenke seg å demonstrere for eller i mot! Man kan jo demonstrer på mange måter, men jeg tenker vel mest på ideologiske eller politiske saker, og mindre på disse damene som av og til demonstrere nye ferdigmatretter og deler ut smaksprøver i butikkene. Finnes de damene lenger forresten? Lenge sida jeg så noen, men det er strengt tatt ikke ofte jeg er på butikken heller, så hva vet vel jeg?
Følg med! Helene er fortsatt flere klasser over meg når det gjelder å skrive kjappe og godt blogginnlegg, og sommerstafettføljetongen er fortsatt ikke over!

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et IKEA-skap

Romain Puértolas

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Oversatt av Ellen Huse Foucher
Spilletid: 5 timer, 37 minutter
Forbilledlig lest av Anne Ryg
Lydfil mottatt fra forlaget

Ajatashantru... foretaksom ung fakir som har overtalt innbyggerne i landsbyen til å skrape sammen nok penger til at han kan dra til IKEA i Paris for å kjøpe ei fabelaktig bra spikerseng som ville være bra for gikta hans. Han trenger naturligvis ingen ny spikerseng, men svindler som han er, ser han det som en flott mulighet til å tjene litt ekstra da han kommer tilbake og kan selge senga videre...
Allerede før han forlater drosja som tar han fra flyplassen til den svenske møbelgiganten, har han ved hjelp av en falsk pengeseddel klart å erte på seg en ilter og hevngjerrig sigøyner som skal komme til å forfølge ham gjennom store deler av Europa- og en svipp innom Afrika- og tilbake! Dette kunne vært bare tull og fjas fra ende til annen, det er bare det at fakiren møter en dame, som får ham til å tenke over hva slags liv det egentlig er han lever, dermed blir det bittesmå doser med alvor oppi det hele.

Boka er fornøyelig på samme måte som boka om Allan Carlson, Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant. Mens hundreåringen er flere parallelhistorier, med en flukt som mildt sagt går over stokk og sten samtidig som vi får den ene krakilske episoden etter den andre fra Allans fortid, er historien om Ajatashantru en mer kronologisk fortelling. Et godt eksempel på sommerfugleffekten. Eller snøballen som begynner å rulle. Eller dominobrikkene som begynner å falle. Det ene fører så absolutt til det andre!
Historien er godt sydd sammen og som lydbok lest av Anne Ryg fungerer den overraskende bra! Oversetteren skal ha ros for at de mange indiske navnene er oversatt slik at historien blir ekstra frydefull og lattervekkende.
Dette er ei lydbok som gjerne kan anbefales til familier som skal på biltur. Morsom både for store og  (ikke altfor) små, men man skal ikke forvente seg noe annet enn underholdning- men underholdning er vel godt nok det? Alt skal ikke være alvorlig, ha ei djupere mening, bidra til selvutvikling, mer rettferdig fordeling av godene eller en generelt bedre verden. (Ikke for det; Ajatashantru bestemte seg for begynne et nytt og bedre liv, bare han kunne finne noen han kunne hjelpe ;o)

Ikke stafett, men campingtur ut i det blå

I kveld er det skrivemaraton! Jeg føler et visst ansvar for å skrive litt om noen av bøkene jeg har hørt og lest i løpet av juni og juli, og ikke minst er det på tide å plukke opp stafettbadeballispinnen som Helene på bokloftet returnerte i god tid før helga. En bokomtale er sendt ut i verdensveven, flere er underveis, men først skal jeg ta min tørn i sommerstafettføljetongen.
Som vanlig er det omstendigheter og tilfeldigheter som bestemmer hvor stafetten går- og hvem som blir invitert med! Denne gangen var spørsmålet hvilke tre forfattere jeg ville hatt med meg på campingtur, og hva slags campere vi hadde blitt.
Jeg har tidligere skrevet om da Gunnar Staalesen ble med på jakt. Det var absolutt vellykka, og jeg ser derfor positivt på muligheten for å dra på tur med tre nye forfattere.
Ikke lett å velge tre, men det er nærmest en selvfølge at jeg ville invitert Britt Karin Larsen. Jeg er blodfan av bøkene hennes og jeg har inntrykk av at vi har ganske likt forhold til naturen og andre viktig ting! Ingen blir vel overraska over at vi kommer til å dra enten på villcamping eller så blir det å gå fra hytte til hytte- aller helst vil jeg ta turen til Jotunheimen, men jeg er ikke urimelig: de andre skal få et ord med i laget de også ;o)
Så var det de andre. Ettersom dette er et filosoferings- og skriveprosjekt, går jeg ut fra at det ikke settes trange begrensninger som f.eks at forfatterne må være i live? Jeg velger nemlig å ta med meg Alf Prøysen. Han ville jo vært en gammel mann, nå på onsdag (23.juli) ville han, om han hadde levd, blitt hundre år. Finnes det en nordmann (eller kvinne!?) som ikke har et forhold til Prøysen? De kan i tillfelle ikke være gamle! Etter mi mening er han en like stor del av identiten vår som kvikk-lunsj, ski, Namsen og matpakka- Prøysen in our ♥
Så var det den siste forfatteren, da. Nummer tre- alle gode ting osv, men forfatter nummer tre datt på plass- gjett hvordan!! Jepp! Ved en tilfeldighet ;o)

På lørdag var vi på fjelltur. Nye stier, nye (eller egentlig veldig gamle) dyregraver, nye fjell, ny utsikt

Hadde jeg hatt litt forstand på bildefiksing og data, kunne jeg kanskje satt inn ei pil på bildet, men sånn er ikke verden. Uansett, bildet er fra toppen av Søre Bølhøgda på Venabufjellet i Ringebu. Utafor venstre kanten på bildet ligger det noen flotte så godt som inntakte dyregraver i noe som kalles Bånskardet. Mot høyre kanten på bildet, fjellet bakerst hvor det er litt sol, høyeste fjellet i Stor-Elvdal Kommune; Gravskardhøgda. Som jeg tilfeldigvis har nevnt i en annen bokomtale; Tilfeldigvis Arial Footlights forhistorie. (omtalen havnet ved en tilfeldighet ikke på bokbloggen, men den andre som egentlig er stengt, men som er litt åpen nå, så dere kan lese videre der.. Phhuuu...) Nu vel! Det er Silje E. Fretheim (og Steingard Vada...) som har skrevet den boka, og der havner hovedpersonen Arial i en litt kinkig situasjon nettopp i Gravskardet! (For den som er nysgjerrig det er flere fiffige tilfeldigheter og sammenhenger i den omtalen det linkes til over her.) Alt heng i hopes med alt. Det tar bare litt tid å sjå alle sammenhenger. 
Så langt har jeg altså kommet; En forfatter jeg bøyer meg i hatten og tar av meg støvet for, en som dessverre er død, men som likevel lever i de aller, aller fleste nordmenns hjerter, og en forfatter jeg har store forventninger til som turguide, historieforteller og historiker, og til slutt en medforfatter som aldri har eksistert i vår verden- igjen en liten bagatell vi ikke henger oss opp i her.

Med en (død) hundreåring i følget, må vi nok ta litt ekstra hensyn, men en fjelltur som strekker seg over et par-tre dager burde bli bra! Når jeg tenker meg om, hadde det forresten vært spennende om Helene også kunne slått seg med på ekspedisjonen, men jeg føler meg ikke sikker på at fjellet er hennes foretrukne element? Så, Helene: Hvis du blir med på en to-tredagerstur, hvor ville du dratt da? Og husk; det er ingen begrensninger, verken i tid eller rom, praktisk eller økononisk når vi kaster ball og/eller sender stafettpinnen videre! Følg med videre i sommerstafettføljetongen- ingen har hittil hatt rett i sine spådommer om hvor løypa går videre!

Liv etter liv, av Kate Atkinson

Forlaget Press
528 sider
Oversatt av Christian Rugstad

Bibliotekbok


Første forsøk: Ursula blir født ute under en snøstorm. Og dør nesten umiddelbart.
Andre forsøk: Ursula blir født innendørs. Men blir kvalt av navlestrengen fordi både jordmor og lege forhindres av uværet.
Tredje forsøk: Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, men reddes i siste øyeblikk ettersom legen akkurat rekker fram i tide. (Han får hesteskyss da bilen blir stående i snøfonna.)
Og sånn fortsetter det. Hver gang Ursula råker ut for en ulykke, eller en potensielt livstruende situasjon, hopper man tilbake i tid, og hun får en ny sjanse som kan føre henne litt videre i livet, og etterhvert til å gjøre valgene sine på nytt.

En imponerende original idé som jeg ble veldig fascinert av! I begynnelsen kreves det litt konsentrasjon ettersom den er så uortodoks i oppbygginga, men etterhvert flyter det lettere og historien får noe smått suggererende over seg...

Opptil flere ganger får boka (denne) leseren til å stille seg spørsmålnet: Hva om...? Enn hvis?

Notert underveis:
Intelligent, morsom, tankevekkende, velskrevet.

Konklusjon:
Anbefales varmt (!) hvis du orker noe annet enn det som blir profilert som lette sommerbøker i varmen ;o)

Marie-Antoinette og stafettispinnen

Hvis folket ikke har brød, kan de vel bare spise kaker?! Den franske revolusjonen var godt i gang, folk led, det var matmangel og dronning Marie Antoinette har urettmessig blitt kredittert som opphavskvinne for sitatet. Den som virkelig sa disse velvalgte ord, var derimot den spanske prinsesse Marie Thérèsa som var gift med selve Solkongen, kong Ludvig 14, omtrent hundre år tidligere. De hadde trulig samme distanse til Hvermannsen, og var antagelig like lite opplyste. Arme mennesker.

Brød og sirkus- vi får aldri nok.
Jeg velger jordbær framfor brød
kroneis istedet for sirkus.
Til nød brød med jordbær
Aller helst vaniljeis med rørte jordbær
Jeg har både ismaskin og jordbæråker
Jeg klarer meg sjøl-
og har en egen dessert- og kakemage.

Når sant skal siers, er ikke den jordbæråkeren mye å bli fet av, i dag kunne jeg plukke seks mellomstore, men over middels gode bær. Det er fortsatt en god del kart, men det gjenstår å sjå om de modnes eller mugner- det er ikke lett å være småbruker! Jeg ser mye lysere på blåbærsesongen: noen dager med sol og varme nå, så blir det perfekt! Da må vi kjøpe vaniljesaus, og det er Tine sin som er best. Uten tvil. Men så blir det vel noen blåbærmuffins til kakemagen, tenker jeg, og da er det snart ikke nødvendig å være professor eller ernæringsekspert for å skjønne at jeg må snøre på meg fjellskoa at! Eller pumpe luft i sykkeldekkene, jeg vil jo helst ikke trille av eller fra  meg sjøl!

Over halve juli har gått, og jeg har ikke skrevet ett ærlig blogginnlegg om bøker eller lesing så langt. For hver dag som går, blir terskelen verre å klarte over. Jeg har forresten ikke lest så innmari mye. Dagene går med til utesommerting og nettene er fortsatt så korte at om man bare sitter ute på trappa for å høre og lokke på uglene ei lita stund (de våkner til liv ved midnatt...), så vips! Begynner det å lysne og man kan slett ikke legge seg for å lese, man må i all anstendighet sove!!

God natt ;o)

Forresten; jeg hørte litt på lydbok da jeg var ute med hundene i dag, og der ble leirskole nevnt. Er campingferie en slags leirskole for familier/ voksne? Er campingvogn harry? Er telt for sprekinger? Hva med bobil- er det for viderekommende campister? Er campister egentlig et ord? Hva med...
Nok nå. Trøtt nå. Hvis jeg rasker på, kan det hende jeg rekker å sovne før uglene setter i gang, og jeg bare MÅ ut for å lytte... Kanskje...
Følg med: Helene på Bokloftet tar straks over stafettispinnen ;o)