Grilling, du lissom...

Her går det litt sånn i krok og kast, dagene går (sykkel- og fjelltur i Rondane, hunder skal luftes og koses med, boble skal skrus og bannes over...) og mat må man ha. Men er det slik at man må grille for at man skal kunne si at sommeren har vært vellykka? Jeg håper ikke det.
Jeg er glad i mat- også den som er grilla. Bare jeg slipper å står for tilberedinga sjøl. Plutselig blir jeg sulten, og da er det ikke slik at jeg får litt lyst på mat, neida! Jeg blir plutselig dødssulten, desperat sulten- og da er ikke grilling akkurat den tanken som slår en først.. Det krever planlegging, god tid og full mage.
Likevel: vi har en grill som står ute på veandaen og samler støv, pollen, rusk og rask, og her en kveld fant jeg ut at den skulle fyres opp og laksen skulle brennes til det ugjenkjennelige. Vel, det ble ikke helt slik.

Man blir jo litt overraska når man blir møtt av en vepsehær som iltert og iherdig vil forsvare et vepsebol på størrelse med en godt voksen tennisball.
Dermed ble det laks fra stekepanna, og masseutryddelse senere på kvelden da hele vepseligaen hadde gått inn for å sove.

Nå skal jo dette være en bokblogg, og jeg kunne kanskje skrevet litt om kokebøker eller skjønnlitteratur hvor mat og matlaging har en sentralrolle, men... Leselysta er så der om dagen, og skrivelysta enda verre.
Likevel: i går kveld da jeg holdt på å skjære salat, og jeg tenkte på badeballen Helene hadde kasta tilbake for noen dager sida, kom jeg på at det faktisk er ei bok som har påvirka dagliglivet mitt! "Jeg kan se i lyset" av Karin Fossum. Etter at bokas hovedperson Riktor havner i fengsel, begynner han å jobbe på fengselskjøkkenet, der får han beskje om å skrelle agurken før han skjærer den opp til salaten. "Det ytterste smaker bare gress" i følge kokka. Så da gjør jeg det jeg også, uten at jeg forøvrig har det minste felles med Riktor, hvis noen har lest boka og skulle få tanker om det.
Man kan jo ikke klare seg bare med mat, man må jo ha drikke også. Favoritten akkurat nå, er rabarbrasaft! Kunsten er å ha i lite nok sukker når man lager den, da blir det herlig forfriskende på varme dager som dem vi har hatt nå i det siste..

Og apropos "siste": Den siste grusomt varme dagen tilbrage jeg i kjelleren, med verdens beste unnskyldning for å holde meg vekk fra sola. (Jeg er defintivt et vintermenneske...)

Noen dager tidligere satte jeg ut honningslynga og diverse utstyr, slik at biene skulle få gjort det rent og klart til bruk, og i går var det klart for høsting av årets første tavler med sommerhonning. Imponerende arbeid de små arbeiderne har utført så langt! Resultatet ble ca 17 kilo prima honning, så nå er det bare å vente på høsten- da det blir tid for te. Kanskje kommer leselysta tilbake da også, så man kan kose seg med bøker i kombinasjon med te og honning. Det pleier å funke bra!

Honning er antakelig det søteste som fins, sånn rent ernæringsmessig, men jeg lurer på hva Helene på Bokloftet synes er søtt? Kattunger kanskje? Eller markjordbær? Eller noe helt annet? Små blomster, pleier å være søte- og sommerfugler!
Følg med! Det er jeg som er den trege, Helene er mye kjappere, og kjenner jeg henne rett, har hun hosta opp et innlegg om søte ting kjappere enn du rekker å si søta ;o)

Sommerstafettføljetongen ruller videre!

Vanvittig, vanvidd, vanskelig, vann

vanvare

vandre

vanilje

vannlilje

Badebildet øverst er fra 4.juni- fortsatt bra med snø i fjellet, de andre bildene er fra 8.juli.

Helene ba meg skrive om å bade i fjellvann og å drikke fra fjellbekker. To sider av samme sak kanskje, men for meg gir de vidt forskjellige assosiasjoner og følelser.

Har jeg nevnt at jeg ikke er spesielt god til å svømme? Selv etter spesialundervisning for å lære kunsten? Når sant skal sies, bader jeg særdeles sjelden i andres påsyn. Rompa er for klompete, bena er for korte, puppene for små og magen for rar. Tenker jeg. Ved bortgjemte fjellvann stiller det seg annerledes. Ingen der som verken stirrer eller kikker i smug! Så hvis man er på fisketur, setter fast flua og duppen og ikke har med noen ekstra- ja da er det null problem å vrenge av seg klærne og vasse uti. Sjøl om tempen sannsynligvis er nærmere null enn ti grader! Det er i grunn verre når det er litt varmere; da må man bruke tid for "å hæle seg", det slipper man når vannet er skikkelig kaldt; man bli øyeblikkelig 100 % nummen og bedøvd- problemet er bare at hvis duppen sitter for langt ut, slik at vannet når over hjertet og lungene. Da føles det som begge deler stopper, man ser i korte glimt alt man fortsatt har ugjort i livet, og prøver fortvilet ikkefåpanikkikkefåpanikkikkefåpanikk, bare snu seg rundt og liste seg så forsiktig man kan inn til trygg grunn. Der man kan sitte på en sten og vente på at vær og vind skal tørke en fortsatt levende kropp, mens man håper man ikke får blærekatarr, lungebetennelse eller koldbrann. Det vil helst gå bra, og har man riktig flaks, får man til slutt lirka løs kroken og duppen og kan fiske videre.

For å slippe de aller mest ubehagelige badeseansene, har jeg utrusta meg med et par badeender. De tar badeoppdragene på strak vinge, og bidrar med godt humør og heiarop hvis motbakkene blir litt for lange, litt for bratte underveis. Når jeg tenker på det, burde flere skaffet seg ei badeand! De har utvilsomt en positiv innvirkning på omgivelsene ;o)

Å drikke friskt, sildrende vatn fra små fjellbekker er noe helt annet! Slett ikke noe å kvie seg for, slett ikke noe å engste seg for. Å hekte av seg ryggsekken og knele ved vannkanten mens man slurper i seg iskaldt vatn fra utømmelige kilder- trenger jeg å si mer? På igjen med sekken, ny frisk og nye krefter! På vei mot neste bekk. På vei mot nye stier, nye topper, nye mål.

Sånn er det. Sånn går det. Skal tru om Helene er av dem som går over bekken etter vann? Tipper hun har noe hun vil ha sagt i sakens anledning! Følg med videre i sommerstifettføljetongen ;o)

Halmstrå, redningsvest og svømmetrening

Jeg har nevnt det før. Når man går i fjellet rekker man å tenke lange tanker. Og man rekker å finne forbindelser og assosiasjoner som kan føre en traver omtrent herfra til månen. Ikke sånne hverdagslige tanker om klesvask og handlelister, men man kan for eksempel spørre seg om det kanskje, muligens kan hende er en sammenheng mellom ens manglende svømmeferdigheter og kjærlighet til fjellet. Jeg trur det kan være noe der.
Om vinteren er man (eller man BØR i det minste være...!) forberedt på at man kan måtte søke ly og grave seg ned. Livbøyer og svømmetrening blir knapt nok halmstrå hvis været virkelig slår til.
Sommerstid er heller ikke svømmetrening eller livbøyer det man først og fremst tenker på, der man går rundt, flere hunder meter- kanskje flere tusen, til og med- over havet. Tørrere kan det på en måte ikke bli? Hva skal man med armringer eller livbøye da, liksom? Nei, gi meg heller en fallskjerm da, i det minste. Den kunne jo vært et halmstrå å klamre seg fast til når det blæs som verst på toppan, og galskapen får rå.

Ellers tar jeg ikke bekymringene på forskudd. Det vil helst gå bra, og mens jeg venter på at jordbæra skal modnes i karmsenga, leter jeg etter det ideelle strået for denslags. Det er ikke langt herfra til Lauvåsen, der veks det både jordbær og jenter. Først noen dager med regn nå, så de blir saftige, så noen dager med sol, så de blir søte- og derrr! Var sommeren i gang ;o)

I sjette klasse hadde jeg og to andre ungmøer ekstratimer i svømming mens resten av klassa hadde musikk (les: blokkfløyte). Det sto nok i en læreplan at alle skulle kunne svømme før de gikk ut av barneskola, vel og bra. (Dette var i forrige århundre, mens barneskola bare varte i seks år). Jeg klarte riktignok 25-metersmerket før sommerferien, men jeg er ikke spesielt glad i verken svømming eller musikk. Heldigvis kan man finne andre gleder å fylle livet og sommern med...
Jeg kaster badeball, armringer og flytevest tilbake til Helene på Bokloftet, så kan hun fortelle litt om (sommer-) musikk, musikkfestivaler eller kvaler, alt ettersom det passer seg! Følg med videre i sommerstafettføljetongen!

Sommerstafettføljetongen

Bokbloggen

Leseplanene

Skriveambisjonene

Treninga

Havregrøten

Sommerdrømmene

Støvsuginga

Plenklippern

Og hvis jeg googler:

Motebransjen

Ordbøkene

Universitetsmuseene

Bildekunsten

Vampyrfabrikken

Lytterforeningen for klassisk musikk

Voldsofrene

De private barnehagene

Kunstmusikken

Sykehusene

IKTsystemet i norsk politi

Asylbarna

Budsjettene

Brunevarene

Monopolistisk konkurranse

Og lista er visst evig lang

Det eneste jeg kan si for å få litt mindre dårlig samvittighet, er at jeg i det minste er i godt selskap med mange, når det gjelder stemoderlig behandling av en rekke områder i livet.

De eneste jeg med hånda på hjertet kan si får den oppmerksomheta de fortjener, er Enja, Pippa og Bobla. Sistnevnte får vel strengt tatt ikke oppmerksomhet- den TAR det den vil ha!

Til og med en stemor kan bli stemoderlig behandla. Mens de noen får vokse i diverse potter og kar, må andre klare seg som best de kan uten verken det ene eller andre.

Det er kanskje litt drøyt å be Helene på Bokloftet skrive om stemødre elller hekser, menvi har jo så vidt tippet over på juli, da er det ikke lenge til jul- og det blir stikkordet denne gangen!

Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotnonogog

Helene lurte på om jeg husker den første sommeren jeg skrev- og om jeg har fått kjærlighetsbrev og/ eller hadde brevvenner- oioioi!
Her må vi nok ta det litt seg for steg.
Det første jeg huske jeg tenkte om språk, var da jeg oppdaget at det fantes noe annet enn norsk! Jeg var kanskje tre eller fire år, og hadde bestemt meg for å lære meg engelsk. Jeg var vel ikke klar over det da, men det er jo et verdensspråk, og det kunne helt sikkert åpnet mange dører. Planen var derfor å lære det engelske alfabetet, så kunne jeg oversett de norske ordene laget av norske bokstaver til engelske ord av engelske bokstaver. En uslåelig enkel plan; lære snaut tretti nye tegn, og vips kunne man snakke et nytt språk. Akk ja... Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg.
Senere, da jeg begynte i andre klasse, flyttet vi. Ikke langt, bare akkurat langt nok til at jeg måtte/ burde bytte skole, og dermed ble det noen nye venner. Da lærte jeg røverspråket som var veldig hemmelig, langtfra noe verdesnspråk, men mye enklere å lære enn engelsk. Og det var litt mer som jeg hadde forestilt meg det skulle være å lære et nytt språk; man måtte bare putte på en hel haug med O-er der det kunne passe, det vil si etter hver kononant som deretter ble gjentatt. Easy-peasy.. Boberoritot. Berit. Hohelolenone. Helene. Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotonongog. Sommerstafettføljetong.
Røverspråk funker dårlig når man skal skrive kjærlighetsbrev. Kanskje det var derfor jeg aldri fikk noen svar? Også jeg som trudde det var fordi jeg brukte briller?? Det er mye man ikke vet eller skjønner før det er for sent.
Om jeg ikke fikk noen kjærlighetsbrev, hadde jeg brevvenner i bøtter og spann. Ja, de satt jo ikke i bøtter og spann, men det var fler av dem. Det var søskenbarn, tanter og bestemor, ei gammel lærerinne, ei svensk dame som hadde feriert på setra og noen fra fjerne himmelstrøk som Melhus, Harstad og Fredrikstad. De siste var sånne man fant og plukka opp fra jenteblader, Tuppen og Lillemor, Starlet og Topp- mom tru om de finnes enda? Både bladene og brevvennjentene?

Som jeg skrev i kommentaren til Helene, så husker jeg til alt overmål det første ordet jeg skrev på egenhånd! Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg husker det fordi det ble slik styr etterpå, eller fordi jeg var stolt over hva jeg hdde klart, men ordet var GALBRUKER, som i bonde... Pent illustrert av ei forholdsvis lite gjennkjennelig tegning av bestefar. Jeg husker jeg sto på en stol ved kjøkkenbenken og tegnet og skrev. Jeg husker jeg følte meg stor og flink. Og bestefar stakkar, han var nok ikke like fornøyd med å bli stempla som brukbart gal, sjøl om det er lett å forklare hvordan han ble akkurat det. Jeg hadde tidligere vært sekretær da mor skulle på butikken, og hun hadde stavet handlelista for meg. Blant alt det andre skulle det kjøpes KÅL. Men østlandsk tjukk L. Samme språklyd som i østlandsk gardbruker/ galbruker, som i bonde som slett ikke byr på utfordringer eller problemer. Ikke før ulv og bjørn spiste opp både Rødhette, saueflokken og jaget vekk hyrdene på marken, Sylvi Listhaug torpederte jordbruksoppgjøret nå i vår og canadagåsa spiste opp avlingene.

Vi har visst alle våre utfordringer. Hvilke er dine, Helene?
Følg med videre- man aldri vite hvor dette ender.

Lydbokskippertak; skuffelse, fornøyelse og til ettertanke.

Skal det bli noe dreis på dette, så må jeg nok ty til disse samleinnleggene mine... Hvordan i alle dager rekker dere andre alt??? Jobbe, lese, vaske klær, skrive innlegg, støvsug, trimme??? Hvem er disse tidstyvene som får enhver timeplan til å rakne??? Jeg er fristet til å utlove en skikkelig dusør til de som kan hjelpe meg å finne dem, slik at de kan elimineres ;o)

Jeg angra da jeg hadde lest første bok i triologien "Ravneringene", jeg elsket så godt som absolutt alt ved "Odinsbarn"- og angra fordi jeg aldri mer skulle lese den for første gang. Og likevel, klarte jeg ikke annet enn å la meg friste til å kjøpe lydfila da den kom som lydbok tidligere i vår- kanskje jeg kunne få en lytteopplevelse, sjøl om jeg kjente handlinga godt fra før? Slik ble det dessverre ikke. Og det har absolutt ingenting med boka å gjøre, ei heller at jeg hørte den på feil tid og sted. Denne gangen var det oppleseren jeg ikke fant tonen med. Slik jeg opplevde det var lesetempoet altfor tregt (noe som har resultert i at lydboka totalt er på over 21 timer!!!), og jeg synes han har vært altfor opptatt av at han skal lese tydelig.
Det er hypersjelden at jeg avbryter ei bok- og enda lengre mellom hver gang jeg ikke fullfører ei lydbok, men det gjorde jeg med denne. Jeg hadde kanskje vennet meg til lesestilen, men jeg tok ikke sjansen på at inntrykket og begeistringa fra jeg leste boka skulle bli ødelagt!
Sånn endte møtet mitt med Erich Kruse Nielsen. Det er ikke Hirka eller Siri som har forårsaket nedturen- jeg gleder meg allerede til bok nummer to, RÅTA kommer i oktober! Bare det kommer en dato, blir det nok litt nedtelling, a´la julekalender ;o)
Boka er nominert til Bokbloggerprisen, og den har fortsatt et favorittstempel her hos meg.

Huset ved moskeen av Kader Abdolah, er ei av disse bøkene jeg har fått anbefalt igjen og igjen, men som likevel ikke har blitt lest. Før jeg fant den på tilbud hos Lydbokforlaget, og lasta den ned til mobilen! Nå tenker jeg bare; "Så rart at jeg ikke skjønte at det virkelig var alvor, da de prøvde å overbevise meg om hvor god den er?!"
Jeg gjør det enkelt for meg sjøl, og kopierer inn Lydbokforlagets presentasjon:
I åtte hundre år har Ãqa Djãns familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. 
Først og fremst er dette ei fantastisk historie, rik på farger, detaljer, kunnskap og visdom. Ineressant, spennende, eksotisk, rørende, rystende og innimellom morsom. Morten Røhrt leser bra, med passe variasjon og innlevelse. Ingen grunn til å utsette denne, his det er ei av bøkene som står på leseønskelista- og hvis den ikke står oppført der, er det ingen grunn til at dere ikke skal føre den opp :o)

Ingen kan vel noen gang glemme 22.juli-saken? Jeg tok for mange år sida (etter tsunamien 26.desember 2004) en prinsipiell avgjørelse om at jeg ikke skulle lese alle nyhetene og personlige beretninger om og fra store katastrofer eller tragedier. Tanken var at hvis jeg gjorde det, ville jeg bli helt ødelagt av alt som kom til å gå inn på meg- og på en måte motsatt; hvis jeg kunne lese alle de grusomme detaljene uten at det gikk inn på meg, var jeg jo allerede et ødelagt menneske! Altså fikk jeg med meg veldig lite av det som kom fram i media mens saken var førstesidestoff. Nå var tida inne for å høre Geir Lippestad, terroristens hovedforsvarer, fortelle om sine opplevelser i forbindelse med forsvarerarbeidet og rettssaken. I tillegg til at han veldig ryddig og nøkternt forteller om denne konkrete saken, forteller han også mye- fortsatt veldig ryddig og nøkternt- om sin egen bakgrunn, familielivet og spørsmål han stilte seg selv underveis.
Boka er både interessant, tankevekkende og lærerik, så den anbefaler jeg gjerne videre til de som ønsker seg ei bok som motvekt til annen lett sommerlektyre!
(Denne lånte jeg på biblioteket)

Klikk på framsidebildene hvs du vil høre smakebiter fra bøkene.

Stafett og smakebit på en søndag

Nå må jeg si denne sommerstafettføljetongen begynnre å bli kevende! Dikt, liksom??? Valgfritt og åpent, men likevel et visst press...

Det løsnet ikke før jeg kom til side 113 i boka jeg leser nå, Liv etter liv av Kate Atkinson, utgitt på forlaget Press- igjen en utilsiktet link og sammenheng! (Klikk på forlagslinken så kan dere lese litt ekstra fra boka, utdraget finnes til høyre på sida deres)
En genial idé som er genialt gjennomført!
Bokas hovedperson, Ursula, blir født ute i en snøstorm i Englandi 1920, og dør før hun trekker sitt første åndedrag. Livet er likevel ikke slutt! Hun får en ny sjanse, og blir født innendørs mens snøstormen raser utenfor, det er fortsatt England 1910. Hver gang Ursula havner i en potensielt livstruende situasjon, får hun en ny sjanse.
Når man stadig får nye sjanser til å forbedre livet sitt, hvordan vil det til slutt bli da? Vil man til slutt lære seg å gjøre de riktige valgene fra ende til annen?
Jeg har kommet som sagt kommet til side 113, året er igjen 1910, barnet er født og moren sitter med babyen i det kalde og vintermørke rommet:

Den nye babyen sov i vuggen. Noen ord av Coleridge dukket plutselig opp i Syvies hode: Kjære barn, som i vuggen ved min side sover. Hvilket dikt var nå det?
Ilden var dødd ut, og bare noen ørsmå flammer danset over de forkullede restene. Babyen begynte å klynke, og Sylvie karet seg møysommelig opp av sengen. En barnefødsel var en brutal affære. Hadde hun hatt ansvaret for å formgi menneskerasen, ville hun ha gjort mye annerledes. (En gyllen lysstrime gjennom øret for befruktning, kanskje, og en godt tilpasset luke et diskré sted for fødsel ni måneder senere.)

Oppfinnsomt, fascinerende, morsomt og originalt. Språket er på en måte kjapt og moderne, samtidig som det dukker opp veldig tidsriktige ord og uttrykk som gjør det hele realistisk og troverdig. Så langt er dette ei av årets favorittbøker! Jeg har heldigvis igjen det meste av boka, så mens jeg venter på at Helene på bokloftet klekker ut et hurtiginnlegg som f.eks kan snurre rundt tallet 13 eller 113- og bråkaster ballen tilbake til meg, skal jeg kose meg med både denne boka og smakebiter fra fra andre bøker som er samlet inn av Mari og Flukten fra virkeligheten!

Dikte dikt er jeg dårlig på, men litt bokryggpoesi, skal gå fint! Noe ferdiglest, halvlest og ulest!

Snart nye uke og nye muligheter- grip sjansene som byr seg ;o)