Taj Mahal; Agra; India.

Gutten som hadde svar på alt
Vikas Swarup





Bazar Forlag as 2006
Lydbokforlaget as 2009
Spilletid: 10.13.48


Taj Mahal er et av verdens mest kjente byggverk, og har sida 1983 stått på UNESCOs verdensarvliste. Det var stormogulen Shah Jahan som i 1631 begynte å bygge mausoleet til minne om sin favorittkone (!) Mumtaz Mahal, som døde i barsel 38 år gammel. Det tok hele 22 år før anlegget stod ferdig, med symetriske hager, fontener, nedsenkede blomsterbed og opphøyde grusganger og vannvasseng. Selve mausoleet måler 57x57 meter, er bygget av hvit marmor og har i tillegg til den overdådige kuppelen på toppen, fire minareter i hver hjørne- og kom ikke har å si at byggmesteren tok ting på sparket: minaretene heller litt utover, slik at de ved et eventuelt jordskjelv, ikke skal rase sammen over gravkamrene! 
Shaen begynte også å bygge et tilsvarende, men svart mausoleum til seg selv på motsatt side av Jamuna-elva, men ble drept av sin egen sønn før dette var ferdig. 
----------------------------------------------------------------------------------------------------------
Da jeg hadde kommet så langt, klikka det for Blogger, dermed falt resten bort. Med fare for at det opprinnelige innlegget plutselig dukker opp igjen (jeg aner ikke hvordan sånt noe fungerer), får jeg prøve meg på en liten rekonstruksjon:


Boka handler om Ram Mohammad Thomas som melder seg på- og faktisk vinner i Indias nye spørreprogram som har en milliard rupier som toppgevinst. Folkene bak programmet hadde ikke engang vurdert dette som en mulighet, så for å redde sitt eget skinn og firmaets økonomi, anklager de ham og får ham fengslet for å ha jukset. Det er da helt hundre prosent umulig at en foreldreløs, uskolert, fattig-gutt skulle vite svarene på alle disse spørsmålene- eller? En ukjent advokat kommer til politistasjonen, hun får ham ut av fengselet, og i tolv kapitler forteller Ram historier og episoder fra livet sitt, som viser hvordan han kunne vite svarene på hvert enkelt spørsmål. Vi får se Indias dypeste fattigdom og den mest ubegripelige rikdom. Det er korrupsjon og kjærlighet, tragedier og dramatikk, vennskap og ondskap; alt hva man kan ønske seg av en god historie.


Da boka ble filmatisert, fikk den tittelen Slumdog Millionaire, femmere og seksere på de fleste terninger, fire GoldenGlobe- og åtte Oscar-statuetter! Jeg har ikke sett filmen selv enda, men den står faktisk i hylla- og jeg gleder meg til en dag å se den. I mens anbefaler jeg boka på det varmeste for de som liker gode historier!

USA

Sommeren uten menn
Siri Hustvedt



H.Aschehoug & co 2011
Lydbokforlaget as 2011
Spilletid: 5.37.11


Denne hørte jeg (så vidt) i påsken, og jeg har allerede problemer med å huske hva den handlet om. Ikke det at den kjedet meg eller noe, det er nok bare det at den er en av disse bøkene som er greie, men som ikke setter spor etter seg. Har for det meste sett halvdårlige omtaler av denne, selv om forfatteren tidligere har vær svært så bejublet (men hittil ukjent for meg).
Solgunn har skrevet om lydboka i dag, og vi har nok ganke lik oppfatning av den, og er enige om at denne kanskje fungerer bedre som lydbok enn lesebok. Klikk deg inn hos henne hvis du vil se mer!

Nice, Frankrike

Bernhard Hvals forsnakkelser
Lars Saabye Christensen
 








Cappelen Damm 2010
578 sider

Det skal i rettferdighetens navn sies at det aller meste av denne historien foregår i Norge, men en (noe skandalisert og amputert) bryllupsreise til Nice, gjør at jeg krysser av for Frankrike på min jorda-rundt-på-365-dager-reise.


Nice er Frankrikes femte største by, og ligger ved Middelhavskysten; Côte d´Azur, og tilhørte tidligere Italia. Tenkte egentlig at jeg skulle skrive litt om kjente franske damer. Da det viste seg at Madame Curie var polsk, forsvant 25 % av lista mi, og jeg sto igjen med Jeanne d´Arc, Coco Chanel og Anna Gavalda; tre damer det er all grunn til å ta av seg hatten for, men istedet for at jeg skal skrive mer om dem, gir jeg dere en link til sannsynligvis verdens beste FRANSKE MAKRONER!

Boka handler naturlig nok om Bernhard Hval, og personene han på forskjellige måter påvirker livene til. Bernhard ble født på Rikshospitalet i 1900, og han var den beste i sitt kull, da han ble uteksaminert som lege. Man skulle tro at forholdene dermed burde ligge til rette for en vellykket mann, med en vellykket karriere og et vellykket liv, men slik går det desverre ikke. Han lider av tourettes syndrom, som mange har hørt om i dag, men som sannsynligvis gav stemplet galskap på begynnelsen av forrige århundre. I tillegg til forsnakkelsene, plukker han opp flere og flere tvangshandlinger, og etterhvert blir det faktisk vanskelig bare å gå rett fram Kristianias gater. Han tramper med bena, veiver med armene, snøfter, spytter, kan ikke se i speil o.s.v. Forståelig nok oppstår det scener som både er hysterisk morsomme, men også forferdelig tragiske..
Omtalene boka fikk da den kom ut, var noe varierte. På den negative sida var det etter hva jeg husker mest det at det skjedde for lite, historien ble for langdryg. Det er ikke jeg enig i! Jeg hørte noe av den som lydbok, resten leste jeg selv; begge deler var en sann fryd! Fabulerende, underfundig, annerledes, morsom, spesiell, tragisk og komisk, alt i et språk som fortjener medalje!  På rekke og rad får vi ord og vendinger som man (hvs boka ikke er lånt på biblioteket) burde streke under og lese på nytt og på nytt! (Jeg får assosiasjoner til en pose bringebærdrops som aldri blir tom..) Lars Saabye Christensen er virkelig en språkets tryllekunstner! La det som ikke skjedde være ugjort- en gang for alle! 
En god omtale av boka finner du her, så jeg nøyer meg med et sitat fra slutten, der Bernhard sitter i leiligheta si i Skovveien, og skal avsluttet både memoarene sine og livet sitt.

Vet et menneske når det trår feil og går sin skjebne ubønnhørlig i møte? Aner man det, at man har trådt feil, i samme stund man setter foten ned? Jeg tror det. Og likevel fortsetter vi å gå. 

Finland, Estland

Stalins kyr
Sofi Oksanen



Forlaget Oktober 2009
162 av 431 sider.












Estland har en historie som er preget av mye uroligheter og okkupasjoner. Landet, eller deler av landet har vært okkupert av både Sverige, Danmark, Tyskland, Polen-Litauen og Russland, og så vidt jeg vet er det fortsatt deler av landet (i nord-øst og sør-øst) som ligger under russisk herredømme, uten at noen formell grenseavtale har blitt inngått. Hovedstaden Tallinn, står på UNESCO´s verdensarv liste, og har de siste årene blitt et populært turistmål.

Når jeg har "lest meg opp" på Estlands historie nå for å blogge om Oksanens debutroman, får jeg faktisk litt lyst til å lese mer... Men, jeg har allerede begynt på ei ny bok som fenger fra side én, og da er det strengt tatt verken lett eller nødvendig å slite mer med denne. Jeg har virkelig prøvd, og jeg ser jo at her er det kvaliteter som absolutt er verdt litt honnør, men likevel, altså; jeg står på mitt, og legger den bort. I hvertfall for denne gangen. Føler ikke at jeg er med i historien, kommer ikke under huden på personene og får litt følelsen av å være på ei tredemølle. Og jeg vet at de aller, aller fleste er uenig med meg; jeg har ikke funnet en eneste omtale som ikke er positiv, så kanskje jeg bare er på feil sted, til feil tid? Har opplevd at bøker jeg har lagt bort og tatt fram at senere, har gitt en helt anna opplevelse ved andregangs forsøk.

Stalins kyr er skrevet av finsk-estiske Sofi Oksanen, og er historien om tre generasjoner estiske kvinner: Anna som er bokas spiseforstyrrede hovedperson, hennes mor Katariina som giftet seg med en finne (Annas far) og flyttet til det som omtales som Steinfinland, og Sofia, bestemora. Vi får innblikk i hvordan det er å leve i et overvåkningssamfunn, og ikke minst hvordan det kan være å leve med minnene om overvåkningen; at alle kan være spioner, angivere, fiender, at man aldri bør stole på noen, og at man alltid må være forberedt på å gå krokveier, både fysisk og "taktisk" for å få det man ønsker seg eller trenger. Det handler om hvordan mennesker hele tida må tilpasse seg dagens forhold, samtidig som historien overskygger det meste.

Anna ble en jente som ikke skammet seg over noe, selv om det ikke fantes annet enn skam og taushet, skammens taushet og tausheten skam. (sitat s. 78)

En dåre fri

En dåre fri
Beate Grimsrud

Cappelen Damm
510 sider 



Denne gangen skal jeg hoppe over avsnittet som viser til at dette er en reise-lese-blogg. Grunnen er rett og slett at En dåre fri er altfor grusom, altfor gripende, altfor håpløs vakker- altfor ALT til at denslags utenomvås kan tillates...


Dette er en forferdelig historie der vi følger den schizofrene hovedpersonen Eli fra hun er barn, til hun som voksen, veletablert og suksessrik filmskaper og forfatter, skriver sin selvbiografi. Hele livet har hun vært splittet, hun var en prinsessevakker jentunge, med massevis av venner som elsket å høre henne fortelle historier, hun var supergod på fotballbanen- og likevel følte hun seg utenfor i de fleste sosiale sammenhenger. Bare sammen med den eldre søsteren Marit, følte hun seg på en måte trygg. Marit flyttet til Australia, der hun omkom i ei ulykke. Dette tror jeg er veldig viktig for hvordan det går med Eli senere; hun mistet den eneste som holdt henne fast og oppe. 
Eli har alltid vært bestemt på å bli forfatter, og til tross for dysleksi og et syn som er så dårlig at hun omtrent ikke har gangsyn, får hun etterhvert hjelp slik at hun kan gjennomføre dette. Hun går på forfatterskole, og får venner der som blir viktige for henne senere, både når det gjelder skrivinga, men de blir også hennes nærmeste støttespillere når livet og tilværelsen rakner, når stemmene i hodet tar over styringa, når de verste marerittene er virkeligheten, når hun blir tvangsinnlagt på avdelingen, når hun prøver å ta livet sitt, når livet er lett- de lar henne aldri i stikken. Aldri.
Boka er skrevet i jegform, noe som gjør skildringene fra de dårlige periodene grusomt virkelige. Beskrivelsene av hvordan det oppleves å bli lagt i remmer, tvangsmedisinert, kampen for å få nytt grep om virkeligheten... Jeg kan ramse opp i det uendelige, det kryper under huden din, setter seg i magen, man blir kvalm og alt gjør like vondt! 
Dette er ei bok som bør leses av alle som omgås andre... Den gjør kanskje at man blir litt mer ydmyk, mer forståelsesfull i forhold til de som ikke passer inn i A4-formatet, mer respektfull i forhold til de som jobber og gjør sitt beste innen helsevesenet- og ikke minst: man blir uendelig takknemlig for å være frisk, føle seg trygg og tross alt ha grep om livet, selv på de dagen som føles litt grå. Man vet aldri når det kan bikke over, eller hvem det bikker for, det kan skje hvem-som-helst når-som -helst.. 

Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal. (sitat s. 405)


HER har Dagbladet har en veldig god anmeldelse av boka. Det eneste jeg egentlig har å tilføye der, er at Erik, en av stemmene Eli hører, sannsynligvis er en utgave av Gammel-Erik.

Haugerud

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Forlaget Oktober 2009
125 sider









Haugerud tilhører bydelen Alna i Oslo. Opprinnelig var Haugerud en storgård med flere husmannsplasser, kjent helt tilbake til middelalderen. Bildet viser ett av forslagene som kom inn etter en arkitektkonkurranse i 2009, og viser morsomme "Yatzy-blokker". Inntil videre, og sannsynligvis i all overskuelig framtid, vil Haugerud fortsatt være preget av asfalt, blokker, mur og betong.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er Skomsvolds debutroman. Den byr på overraskelser! Den første fikk jeg da jeg stod med boka i handa første gangen; ei tynn lita flis. Videre har boka fått veldig mange rosende omtaler, men også en del har vært mindre begeistrede- min omtale havner i den første kategorien!
Boka handler om Mathea Martinsen, som hele livet har levd for og gjennom Epsilon, som hun var gift med, men som nå er død. Hun har aldri hatt noe jobb, venner eller familie, aldri gjort noe for sin egen del. Alt hun har gjort, har vært for at Epsilon skal trives; og hun har faktisk vært fornøyd med det. Nå som hun gammel og alene, blir hun redd for å dø, uten at noen engang har lagt merke til at hun har levd. Mathea forteller om nåtida, samtidig dukker det opp episoder fra fortida. Så hvordan i alle dager kan en slik historie gjøre seg fortjent til superlativer som varm, hummoristisk, rørende, strålende, burlesk? Det lyder unektelig mer tragisk, trist og dystert- og det er den også, men det er ikke det den først og fremst er. La meg gi dere et lie utdrag fra side 56:

Værmeldingen tar slutt, og statsmeteorologen ønsker meg en god kveld, jeg takker for det og tygger videre på agurken mens jeg tenker på bitemerkene. Det gjør jeg fordi Descartess sa at jeg tenker, altså er jeg. Men så forsvinner til min store forskrekkelse den ene fortanna mi ut av munnen, og i natt mistet jeg en føflekk, den lå igjen på lakenet da jeg stod opp, det blir bare mindre og mindre igjen av meg. Hvor skal dette ende?
Tanna sitter fast øverst på agurken, med blodsmak i munnen stirrer jeg perpleks på dette som ser ut som et våpen til å drepe sel med. Jeg løsner tanna og prøver å putte den inn der den en gang har vokst ut, men den passer ikke lenger, det er som den har fått smaken av storbyen og ikke kan dra tilbake til hjembygda:"Dette stedet er blitt for lite for meg."

Jeg har ikke helt klart for meg hva det er som gjør denne boka så fablaktig, men jeg mistenker at det har med språket å gjøre; ett av de to viktigeste ingrediensene i en roman: for det første må det være en bærekraftig historie, for det andre må den ha troverdig, godt språk. Karin har samlet flere omtaler av boka her, så kan dere kikke litt- før dere løper til bokhandelen eller biblioteket! 125 små sider du kommer til å glede deg over å ha lest :)

Svartskog

Det lille livet
Steinar Lem
J.W. Cappelen Forlag 2005
224 sider

Svartskog ligger lengst vest i Oppegård kommune, og er den delen av kommunen som har tynnest befolkningstetthet. Kanskje mest kjent for Ingjerdstrand (badestrand) og at Roald Amundsen bodde her. Boligen heter Uranienborg, og har vært museum sida 1935.

(Ill.foto:Svartskog Naturfoto.)


Det lille livet er intet mindre enn ei perle. Ikke av det sprudnende, støyende slaget som du med iver og glød anbefaler til gud og hvermann, mer den typen du er takknemlig for å ha funnet og som du skulle ønske at alle andre også kunne finne, lese, ta vare på, tenke på og ha med seg videre.
Fra bokas bakside:

Det er en sammenheng mellom et godt miljø og et godt liv: Den dyrkningsjorden som går med til å frembringe en gjennomsnittlig kjøttkilo, kunne alternativt vært brukt til å dyrke 120 flasker vin. Å drikke vin er med andre ord god miljøpolitikk.
Det lille livet er en rik bok, både personlig og litterært. Lem diskuterer vegetarianisme med en venn over et indisk måltid, han spiser et torskehode mens han reflekterer over hvor sunt det er å spise oppdrettsfisk, og han diskuterer flrbrukssamfunnet med sine 18 måneder gamle tvillingdøtre, Erle og Tina.
I en tid hvor vi ofte venter på lykken rundt neste kjøkkentrend, er det ikke mange som er bekymret for artsmangfoldet, rovdyrpolitikken eller det private forbruket. Det er Steinar Lem.

Jeg har tidligere lest Gunn Hild Lems Sorg og sommerfugler, og har nok latt hennes bok danne et slags bakteppe når jeg har lest denne. Jeg har ikke tenkt å utbrodere akkurat det altfor mye, men jeg anbefaler virkelig alle å lese begge. Bøkene gir hverandre ekstra dimensjoner, dybde og perspektiv som jeg hittil ikke har funnet hos andre bøker. (Sannsynligvis betyr det ikke noe om du leser den ene eller den andre boka først.)
Aldri hadde jeg trudd at det kunne gå an å skrive så vakkert og poetisk om et tema som oftest blir framstilt naivt/ overbærende eller agressivt/ hysterisk- avhengig av om du står på kapitalens eller naturens side. Den er kort fortalt et forsvarsskrift for det umælende livet, alle store og små, de usynlige, de noen vil bli kvitt, de unyttige, de vi enda ikke har oppdaget- og egentlig, når alt kommer til alt; oss selv- humanoidene. Jeg kommer alltid til å vende tilbake til denne boka, og jeg kommer alltid til å ha den i bakhodet når ting skjer; jordsjelv og tsunami i Japan, nei til utredning av oljeutvinning i Lofoten/ Vesterålen, SNO´s utgraving av jervehi for å drepe jerveunger, maskinell skogshogst uten å ta hensyn til verken spillplasser eller nøkkelbiotoper, biodrivstoff på bekostning av matproduksjon der folk sulter, sjokoladepapir i skiløypa... Hvis noe vurderes eller diskuteres, kommer mitt standpunkt heretter til å være: Ikke ta sjansen hvis det overhode kan være en liten mulighet for at det verste kan skje. Vi må rett og slett la naturen ha rangen!
  
Ps: Link til Framtiden i våre hender her!