Årets første dikt. André (og andre diktere)

Det begynte med at jeg kjøpte Lise Myhres fabelaktige "Drømmesvart" som ble gitt ut på Gyldendal i fjor. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente da jeg bestilte den, men jeg kan nesten forsikre at hvis jeg hadde hatt forventninger, så ville de blitt innfridd, alle som en! Skjermdroppen sier det meste, men en god ting kan ikke gjentas for ofte: Denne fine boka gir dikttolkning en helt ny dimensjon, og den bør rett inn på leseliste til alle diktlesere, nybegynnere som viderekommende, og den alle lærere bør bruke den når det kommer til dikttolkning i norsktimene- jeg ser for meg at det er flere enn meg som sitter igjen med ikke bare positive minner fra de timene... Her er altså løsningen ;o)
(Og her kan du klikke for smakebit!)

Nemi og Lise gjorde det enkelt å velge André Bjerke for videre "studier" i Artemisias første runde med diktlesesirkel 2019. Nå innser jeg at han burde fått oppmerksomheten i fjor, da han ville fylt 100 år om han fortsatt hadde levd. Vel, vel, bedre sent enn aldri! Tilfeldigheter gjorde at jeg leste den første diktsamlinga han gav ut, "Syngende jord" fra 1940, og hørte lydbokutgava av "Hverdagsmirakel og andre etterlatte dikt" som er dikt blant annet skrevet til spesiellle anledninger, dikt han selv kanskje ikke mente var gode nok til å gis ut, men som arvingene likevel valgte å samle og få utgitt etter at de ble funnet gjemt og glemt i skuffer og skap. Enkelte anmeldere har mer enn antydet at dette ikke er hans beste dikt, men for min del var det interessant! Ikke minst var det fint å høre hvordan den erfarne skuespilleren Kai Remlov leste/ tolket diktene. Mye god "lærdom" i å høre hvordan andre "løser oppgava"; hvor legger man trykket, hva fremheves, hvordan vektlegges rim og rytme osv. Høytlesing av dikt er absolutt noe jeg kan anbefale til andre!
André Bjerke ble altså født i Oslo i 1918, han døde i 1985 og må antakelig være en av våre mest produktive litterater. I Peter Normann Waages biografi "André Bjerke I kampens glede" finner man oversikt over alt han fikk gitt ut; fem hele sider er den oversikta på! Det er hans egne diktsamlinger, romaner (inkl de han skrev under pseudonymet Bernahard Borge), esseys, prosa (mest om språk), noveller, artikkelsamlinger, antologier (bidragsyter og redaktør), oversettelser og gjendiktninger samt en rekke utgivelser for barn, både oversettelser og egenprodusert. I tillegg var han redaktør for Riksmålsforbundets blad "Ordet", en ivrig debattant, habil sjakkspiller, dyktig tegner, kjent fra radio og tv og hadde et enormt sosialt nettverk, venner og bekjente som også gjerne var aktive kulturpersonligheter. Så langt har jeg trekt den konklusjon at André Bjerke må ha vært en av de som trenger lite søvn- hvordan ellers kan han fått tid til å gjøre seg så bemerka på så mange forskjellige arenaer? Hos Nasjonalbiblioteket har de ikke mindre enn 13,5 hyllemeter fyllt opp av Bjerkes private arkiv, alt mulig smått og stort, kuriositeter og store verk, utkast og arbeidsplaner, nyttårsforsetter og dagbøker, huskelister og i det hele tatt- ikke bare måtte han sove lite, han måtte ha god plass og tålmodig kone! (Eller: uten at jeg har lest langt nok i biografien til at jeg kan uttale meg om grunnene; han var gift tre ganger, så det er ikke sikkert de var unormalt tålmodige likevel..)

Her skulle jeg vel helst ha skrevet om diktene, men hvor skal jeg begynne?? Med at diktene veldig ofte har rim og rytme som gjør de "lette" å lese? At de ofte er underfundige? At sonetteformen er en gjenganger? At diktene for barn som regel har masse humor og ofte gjør narr av voksne? At mange av diktene har en dybde og sårhet som står i kontrast til humoren og gleden- som vitterlig er temaet som fikk meg i Bjerke-klisteret? Med så stor produskjon er det så godt som umulig å finne én fellesnevner eller ett særtrekk som blir noe i nærheten av dekkende. Kanskje det beste rett og slett er å konkludere med at de aller, aller fleste som har den aller, aller minste kjennskap til norsk litteratur av noe som helst slag, i det minste vil kunne nikke gjenkjennende og si noe sånn som "Å ja! Er det André Bjerke? Det var jeg ikke klar over!" Jeg nevner i fleng Farao på ferie i landet Miramarmora, Runde rare Rulle Rusk, Var du tro?, De dødes tjern, og sist, men absolutt ikke minst: En fugl som het Pindia-Pampistiko-Pampibanon... Som jeg i min puer barndom kunne utenat, kanskje fordi det var så grusomt trist, men likevel endte i håp?
Når jeg ser på resten av kategoriene i årets diktlesesirkel, har jeg tenkt at André Bjerke glatt går inn i alle bortsett fra mai og juli, norsk og utenlandsk levende lyriker, så her har alle anledningen til å stifte bekjentskap med et forfatterskap (det heter vel ikke dikterskap..?) og en kulturpersonlighet som har satt sitt preg på norsk kulturliv i flere tiår! Tommel opp- og jeg kommer tilbake med mer når jeg har lest ferdig biografien som for øvrig har en fantastisk tittel og så langt er bemerkelsesverdig godt skrevet!

Labrint fra Morovers (1980), 

illustrert av Rune Johan Andersson: glimrende lek med ord, rim og rymte ;o)