Feel good, feel better, feel best. Om liv som tar nye retninger

Ahhh... Dagene går- nei de raser av sted! Vi nærmer oss 20. august med stormskritt, og skal jeg ha et snev av håp om å nå målet om å få blogget meg a' jour innen den tid, må det handles! NÅ!!

Jeg kaster meg ut i det med ei kort oppsummering av de tre typisk feel-good-bøkene jeg har lest i sommer, fra god til best.

Først ut, og dermed stempla som god, er Heidi Bjørnes' debutroman "Blondehuset" som jeg overraskende fikk tilsendt fra Silke Forlag som gir ut boka nå i høst.

Mina er 87 år, begynner å bli både litt surrete og skrøpelig, men hun eier og bor i Blondehuset, og inntil nylig har hun for det meste klart seg selv, det vil si: hun får god hjelp av den brokete, men sjarmerende forsamlinga av mennesker hun gir husly. "Leietakerne" har på hver sin måte kjørt seg fast på noen av livets blindveier, og det ligger i kortene at det nå er på tide å finne løsninger så de kommer seg videre.

Komiske episoder, fornøyelige karakteristikker og rørende øyeblikk går hånd-i-hånd og til tross for det litt forutsigbare, ble dette en hyggelig leseopplevelse. Absolutt bestått på fortellereksamen for debutant Bjørnes! Tommel opp ;o)

Når det kommer til rangeringa av de to neste bøkene, har jeg lidd valgets kvaler. Begge bøkene tok meg med storm, og da jeg til slutt tok avgjørelsen, var det ikke annet enn hvor mange leser jeg trur hver bok vil kunne få som avgjorde. Jeg stikker fingeren i jorda, og innser at det merkelig nok ikke er alle som er like betatt av hunder som jeg er...

Da jeg leste "Ensomme hjerter og hjemløse hunder" av Lucy Dillon, tenkte jeg at dette er jo den perfekte boka for meg! Så mange fine hunder og sjarmerende hundefolk- enda til en barsk, men noe sær veterinær! Jeg fikk boka i bursdagsgave, og jeg var helt sikker på at den ville bli sommerens feel-good-favoritt- noen kjenner meg godt!

Vi møter hovedpersonen Rachel som plutselig har fått hele tilværelsen snudd på hodet. Hun har blitt rasjonalisert bort fra jobben, har gitt elskeren fyken- og som en følge av dette, føler hun at hun må flytte fra leiligheta hun har bodd i. For å gjøre kaoset komplett, er hun gjort til enearving til et gedigent underskuddsforetak av et omplasseringssenter for hunder. Ettersom omstendighetene er som de er, flykter hun nærmest hals over hodet ut på bygda, vekk fra alt det kjente, ut til hundene, og før hun får sukk for seg, står hun der med designerdrakta dekket av hundehår, med gamle gunnisøvler på bena og med hunder, fremmede mennesker og stable med bacon-smørbrød på alle kanter; kulturkollisjon, kvaler og klassereise.

Persongalleriet er stort og variert og det gjelder å holde hodet klart til en får oversikt over hvem som er hvem g hva slags forbindelser de har til hverandre. Når det har falt på plass, utspiller det seg små og store dramaer på forskjellige arenaer, og jeg som er så lett å engasjere lot meg raskt rive med! Forunderlig nok vil sikkert noen hevde, var det ikke først og fremst hundenes skjebne som grep meg mest, det var menneskenes!

Stikkord: hjertevarm, rørende, romantisk, humoristisk, fornøyelig, hårete, ettertenksom, lettlest, engasjerende- feel better!

(Jeg har ikke tatt meg tid til å sjekke, men det aner meg at det er skrevet oppfølgere til denne, og hvis det stemmer, storgleder jeg meg til å lese mer, mer, mer!!)

Og så: en feiende trompetfanfare hadde vært på sin plass her, men her må dere nesten bruke fantasien  deres :)

Vinner av sommerens feel-good-contest ble noen ringere enn Lori Nelson Spielman med den utrolig fine og fengende "En liste for livet"!

Jeg antar at de fleste bokbloggere har. Fåttmer seg hva den handler om, men helt kort møter vi hovedpersonen Brett. Da moren hennes får uhelbredelig kreft, forbereder hun seg på å overta som leder for firmaet moren hadde bygd opp. Slik går det imidlertid ikke. Lederjobben går til Bretts svigerinne, de to brødrene hennes får verdier så de kan klare seg herfra til månen, mens hun selv ikke får noe som helst- unntatt ei liste hun selv skrev da hun var fjorten år. Ei liste over hva hun ønsket seg av livet. Tåpelige ønsker synes hun naturligvis nå, men uten at hun gjennomfører det som står på lista, vil hun forbli arveløs. Og arbeidsløs. Og foreldreløs. Snakk om å få en ny start i livet! Etter litt om og men, skrider hun til verket. Hun treffer nye mennesker, kvitter seg med gamle bekjente av ulik karakter, hun tenker, resonnerer, konkluderer, grubler og funderer. Først er hun mest opphengt i hvordan moren kunne finne på noe så sinnssvakt, før spørsmålet om hvor det ble av den glade jenta som så oppriktig hadde disse målene for livet sitt, og etterhvert kan hun krysse av for stadig nye punkt på lista. Problemet er at tida går så altfor fort, og alle målene må være nådd innen ett år har gått. 

For meg ble dette et kroneksempel på feel-good av ypperste klasse. For meg betyr det først og fremst underholdning, mer spesifikt en passe dose romantikk, en dæsj forviklinger og misforståelser, en skvett tårer, en halv kopp humor, et lite mysterium fra fortida, noen hissige diskusjoner og utbrudd (kan hende til og med et sammenbrudd..?), en hjelpende hånd (eller fler), peis og pledd for å holde varmen- og til sist er det en fordel om det hele kan toppes med et aldri så lite dryss av Tingelings lykkestøv! Alt dette og mer til får man her. Det eneste som irriterer meg, er at jeg aldri har skrevet ei slik liste selv, og det burde man kanskje ha gjort? Om ikke annet for å kunne minne seg selv på hva man en gang drømte om? Det er kanskje ikke for sent med den lista? Statistisk sett har jeg bare levd sånn omtrent halve livet- det er fortsatt tid å gjøre på! Boka anbefales varmt og hjertlig- til alle som har drømmer om framtida, og kanskje aller mest til de som hadde. Det er sannsynligvis ikke for sent å ta noen grep!

Litt filosofering til slutt, det har jeg nemlig tid til her jeg går og surrer! Finnes det egentlig noe slik som "en ny start" i livet? Er det ikke slik at livet bare fortsetter og fortsetter, på den ene eller andre måten? Det enkelte kaller en ny begynnelse, er ikke det heller at omstendighetene tvinger en, eller at man tar seg selv i nakken og velger den ukjente stien der veien deler seg? At man bestemmer seg for å ta den tunge motbakken mot toppen, der man vanligvis velger den letteste veien- å snu eller å gå nedover?Jeg ser det helt tydelig for meg, og jeg er ikke i tvil om hvordan det henger sammen!