Tusen dager i fangenskap

Et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer

Av Frank Storm Johansen

Redigert og bearbeidet av Ingeborg Hjort, Ingvild Hagen Kjørholt og Arne Langås ved Falstadsenteret.

248 sider, inkludert bilder, brevkopier etc

Gyldendal Forlag, 2015

Søtti år etter at nazistene kapitulerte er det nok mange som vil stille spørsmålet om det er mulig å tilføre krigslitteraturen noe nytt. Jeg har ikke lest mye fra denne sjangeren, men en del har der jo blitt etterhvert, og det er faktisk et par- tre ting ved denne jeg synes hever den litt opp over mye av det andre. Det skal jeg komme tilbake til.

Frank Storm Johansen var Oslo-gutten som 23 år gammel ble som telegraf sendt til Trofors stasjon i Nordland. Her deltok han i motstandsarbeidet, og i kjølvannet av Majavass-saken ble han arrestert av nazistene i september 1942. De klarte aldri å få noe konkret på ham, men det forhindret ikke at han først vekselvis ble avhørt og holdt fanget på Fallstad (fangeleir i Trøndelag) og Misjonshotellet (gestapos hovedkvarter) i Trondheim, før han ble sendt til Tyskland med det (senere) beryktede fangeskipet Donau. Etter den dårlige behandlinga de hadde fått på Fallstad, så de norske fangene fram til å komme til Tyskland: det kunne umulig bli verre, tenkte de optimistisk. Vi vet allerede hvor feil de tok... Han ble først internert i Sachsenhausen, før han ble overflyttet til Falkensee. Da krigen nærmet seg slutten ble han sendt tilbake mens de ventet på at de hvite bussene fra svensk og dansk Røde Kors skulle komme og befri krigsfangene fra Norge og Danmark.

Da han kom tilbake til det frie Norge, skrev han ned noe av det han hadde opplevd i konsentrasjonsleirene mens det "ennå var ferskt i erindringen". I årene fram til 1986 skrev han ytterligere på manuset han mente de nærmeste kanskje kunne ha interesse av i ettertida. At disse memoarene ikke bare ble gjemt og kanskje glemt i en skuff etter han død i 1990, men overlatt til Fallstadsenteret, skal vi være dypt takknemlige for, for her kommer vi til det bemerkelsesverdige. Historien han forteller er grundig og detaljert, og naturligvis akkurat så dramatisk, opprørende og grusom vi har lært fra andre beretninger fra de tyske dødsleirene. Likevel, han har klart det kunststykke å gi den litterære og språklige kvaliteter som nærmest setter den i ei klasse for seg. Han klarer på mesterlig vis å formidle hele spekteret av stemninger og følelser, optimisme, tungsinn, opprømthet, dødsangst, sinne, resignasjon og sjokk, helt uten å ty til klisjeer eller overdrivelser. Nøkternt, reflektert og nesten litt naivistisk gir han leseren et sterkt og personlig bilde av hverdagslivet i tysk fangenskap, i Norge så vel som i Tyskland. Han forteller om avhør, sult, frost, ondskap, galskap og henrettelser, men også om hvordan fangene støttet og tok vare på hverandre, om hvordan vennskap oppsto og hvordan de klarte å beholde trua på at de skulle få komme tilbake til Familien i Norge. Det overrasker meg at han klarer å formidle alt dette uten at han koker over av hat og bitterhet, for han gjør faktisk ikke det. Han gir naturligvis sterkt uttrykk for at han ikke kunne forstå all ondskapen de la for dagen, men han lot altså ikke denne undringa utvikle seg til hat eller forakt. I dag har vi lett for å ty til begrep som  traumatisert, og det ville helt sikkert være riktig for de som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, men Oslogutten klarte å fokusere på hvor heldig han var som klarte å unngå alvorlig sykdom eller skader, og som fikk oppleve friheten igjen. Et bevis kanskje, på at det ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det som er avgjørende. 

Jeg tar av meg hatten, og anbefaler denne inderlig, samtidig som jeg noterer meg den som en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.