Wild av Cheryl Strayed

...eller 

"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"

Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.)
På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen...  Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte! Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.

Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!

Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!

Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed. 

Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!

Wild- På ville veier

400 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Aschehoug, 2013/ 2015

Boka fikk jeg husbonden til kjøpe da jeg ikke hadde penger igjen sjøl ;o)

Ps. oppdaget at forlaget har tilbud på e-boka! Kun 97,- kroner og du kan legge ut på en uforglemmelig langtur i helga!

Hei, jeg heter Berit og er pusher

Akk ja...
Veien er ikke alltid så lang fra avhengighet til å bli pusher. Jeg har vært begge deler i lang tid nå, og jeg vet ikke om det er noe å være stolt av... Det bare er sånn! Et personlighetstrekk, kanskje. Noe jeg (og omgivelsene) bare må prøve å leve med. Bære over med.
Det som kanskje gjør saken litt ekstra ille, er at det oftest er unger som blir utsatt for pusheren i meg. Til mitt forsvar må jeg tilføye at jeg jeg opptil flere ganger har sagt fra om at de må gi beskje om dette er noe de ikke synes passer seg, eller om de synes jeg heller bør få tankene over på andre ting.
Enn så lenge er det kun bøker som blir gitt bort til jul og når tanteunger har bursdag- og det er altså bok-pusher jeg er! Jeg er ikke spesielt god til å huske bursdager, så for at ingen skal bli glemt, får alle ungene i hver familie bursdagspresang samtidig- med burdagshilsen og beskje om at det ikke er sikkert at de får noe når det er den ordentlige bursdagen ;o) Foreløpig har ingen kommet med andre ønsker, så fire bøker er nå klare til innpakking og avlevering. Det foresvever meg at det er noe spesielt med flere bursdager i slutten av april.
Men så var det det med at jeg sjøl er avhengig også, da... Det er ikke lett å gå inn i en bokhandel og ikke ta med noe til seg sjøl når en først drister seg inn! Denne gangen var det Stallo av Stefan Spjut jeg lot meg overtale av. Jeg er en enkel sjel, og lar meg ofte styre/ friste av framsidebildene på bøkene, og det første bildet de brukte på den boka, appellerte ikke helt til lesehjertet mitt. Den nye framsida, derimot! Hoho!!! Nå har jeg avslutta et par andre (korte) bøker, og er klar for en liten murstein!

Noen av framsidebildene til "Stallo". De gir ganske forskjellig inntrykk!

I dag er det tirsdag, det betyr at Beathes bok♥ arrangerer boka på vent! Alltid nye fristelser der også...

Det var en gang...

Det var en gang en løvekvinne...

Og lenger kommer jeg ikke på en fiks start på dette innlegget som kommer til å bli i overkant langt. Det blir ingen bokomtale, men det hele begynte med ei bok for lenge, lenge sida. Det var en gang...
Det var en gang, i mitt forrige liv, at jeg jobbet mye- altfor mye. Derfor hadde jeg altfor lite tid til alt annet, og lesing var blant de tingene som ble nedprioritert. Det var da jeg først oppdaget lydbøkenes velsignelse, og jeg lånte så godt som alt biblioteket fikk inn. Nå er det jo ofte slik at når noen først velger å lese inn ei bok, så er det alene et kvalitetsstempel, så jeg hørte villig vekk altde hadde- også de som hadde feil coverfoto.

Eva Arctander eller apekvinnen?

Det gjelder i aller høyeste grad for Erik Fosnes Hansens "Løvekvinnen". Eva Arctander, bokas hovedperson, blir beskrevet som en vakker pike, dekket av gyldne silkemyke hår. Ikke skjønner jeg hvorfor de har valgt et bilde av en apekvinne med lyse pistrete fjoner i ansiktet og ellers ser ut til å være velsignet med mørk, kort og grov ragg. Man bør pakke boka eller lydboka inn i bokbind for at dette bildet ikke skal forkludre leseopplevelsen- eventuelt vente til neste år med å lese den. Nå kan den oppvakte leser sagtens lure på hvorfor man skal vente enda et år med å lese ei bok som kom ut allerede i 2006. Forklaringa er at jeg har stor tru på at den vil bli gitt ut på nytt da, ettersom boka nå er filmatisert (inntil videre er 28. august avsatt til premiere) og i den forbindelse bør det jo virkelig komme en filmpocket med nytt fint framsidebilde!

Rimelig frekt trettitall-antrekk!?

Jeg har allerede bestemt meg for å kjøpe den- og jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke litt av honoraret jeg fikk som statist da de hadde innspilling på Maihaugen nå i vinter! Jepp! Tenk det! Det er så klart en grunn til at jeg som så godt som aldri ser film, vet at den har premiere i august neste år ;o)
Som så ofte ellers blir det forandring i planene. Skuespillerlivet er ikke noe slaraffenliv. Det var oppmøte klokka sju på mårran, og med drøyt tre timer kjøring, var jeg oppe ukristelig tidlig, og jeg innrømmer glatt at jeg satt og halvsov mens jeg kjørte. Det var jo ikke sånn at jeg var til fare for meg selv eller andre- det var jo ingen andre ute på veien, føret var greit- og etterhvert ble det til og med ganske lyst. Problemet viste seg først noen dager etterpå. Da det kom brev fra politiet adressert til mannen i huset. Det var hans bil som hadde kjørt godt over fartsgrens ved den automatiske trafikk-kontrollen ved Åsta denne mårran i firetida...

Takk for sist! Husk max 70 km/h!!!

Hvis dere lurer, så betyr 86 km/h i 70-sone 2600,- blanke kroner i forenkla forelegg. Og helt sikkert noen prikker på førerkortet, men det har jeg ikke brydd meg om å sjekke. Jeg kjører ikke mye, og enda mindre for fort... Særlig nå som jeg har betalt en drøy lærepenge. Det er ingen overhengende fare for at dette skal gjenta seg med det første.
Man lærer som sagt så lenge man lever- og så lenge man lærer noe nytt hver dag så lever man! Jeg har nemlig også lært meg hvordan sånne gebyr betales. Det er et kapitel for seg. Man logger seg inn på Statensinnkrevingssentral med bankbrikken, og vips! Der kommer kravet poppende opp- evtuelt alle kravene som står i navnet ditt, hvis du er av de mer skruppelløse..

Noen tastetrykk ekstra, og beløpet trekkes fra konoen. Dvs. beløpet PLUSS 40,- i betalingsgebyr!!! Som om 2600,- kroner rett ut av vinduet ikke skulle være nok...

Så sånn går dagene. Det ene tar det andre og alt heng i hopes med alt. Ei lydbok jeg hørte i 2008 gav meg fartsbot i 2015. For meg var dette omtrent så langt det er mulig å komme vekk fra den berømte komfortsona. Å melde meg som filmstatist er noe ingen- absolutt ingen- hadde forestilt seg at jeg kunne finne på! Jeg er for gammel til ikke å gripe de mulighetene som byr seg. (De som tenker at de er for gamle til å gjøre det ene eller andre har misforstått grovt!) Jeg fikk en skikkelig artig opplevelse, og at det i tillegg ble en dyr lærepenge tar jeg egentlig med knusende ro. Jeg antar dette var en once in å life time-opplevelse, og de kan man jo godt betale litt for. Det med å finansiere et pocketbok-kjøp skal jeg vel klare, jeg har tross alt ganske god tid på meg- den som lever får se!

Og boka? Jeg likte den utrulig bra, både da jeg hørte den første gangen og nå da jeg hørte den på nytt. Det er forfatteren sjølv som les, og det gjør at man får historien akkurat slik han har fantasert seg frem til menneskene, hendelsene, vektlegging, betoning osv. Jeg lover meg selv- og andre at det skal komme en full bokomtale når premieren nærmer seg!

Hopp da, så blir vi kvitt deg!

Av Tanja Wibe-Lund

Aschehoug Forlag, 2015
218 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Denne gangen kommer jeg med konklusjonen aller først. Dette er ikke en litterær perle, men den er dessverre sørgelig aktuell og kommer sannsynligvis alltid til å ære det, så les den likevel.
Om man ikke har blitt mobbet selv, så har nok de aller fleste hatt mobbing nært innpå seg. Alle kjenner både mobbere og mobbeofre. Alle har sett. Alle har hørt. Altfor få griper inn. Altfor få vil (inn-)sjå at ungen deres mobber- eller mobbes, begge deler er på hver sin måte forbundet med skam, skyld, sinne og sorg.
I boka fortelles først og fremst historien til Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit som ble mobbet oppgjennom hele oppveksten, uten at noen voksne tok henne på alvor og grep inn i situasjonen. Både Tine- Mari selv, familien hennes, lærere, mobberne og andre som ble mobbet får komme til orde og forteller hvordan de opplevde mobbinga. Det er ineressant å lese hvordan de har opplevd de samme episodene, men har hatt helt ulik oppfatning av alvoret. "Jeg følte meg aldri trygg" står i sterk kontrast til "Det var jo ikke alvorlig ment!".
Det som forundrer meg etter utallige festtaler og kampanjer, er at de voksne, i 2015, fortsatt blinder igjen øynene og ikke vil sjå! Dette gjelder både foreldre og lærere. Det betyr selvfølgelig ikke at de synes mobbing er greit, jeg trur rett og slett de er redde for å stikke seg fram- da stiller man seg jo lagelig til for hogg selv? Det forundrer meg at man setter i gang antimobbekampanjer på ungdomskoler- da er det jo altfor sent og toget har gått, liv er allerede ødelagt. Jeg trur man må begynne mye før: ikke på barneskola, men i barnehagen- eller første dag i barnehagen! Mobbing må få konsekvenser for den som mobber. Selv om vi vet at mobbere ofte (alltid?) også har problemer, kan ikke det legitimere det faktum at de kan ødelegge andre mennesker langt inn i voksenlivet- mange preges faktisk hele livet.
En annen ting som forundrer meg, er hvordan voksne tyr til mobbing enten for å styrke sin egen posisjon og/ eller svekke andres. Når barn/ ungdom mobber, kan det til en viss grad forklares med at de selv er usikre osv, men hos voksne holder ikke denne unnskyldninga- de bør vite bedre enn å tråkke på andre for å styrke selvbildet sitt. Og hvordan i alle dager skal man ha forhåpninger om at unger skal være snille mot hverandre, når de overalt ser voksne oppføre seg som troll og drittsekker?? Media flommer nærmest over av historier som kan relateres til mobbing, selv om man ofte bruker andre ord. Et ferskt eksempel i den sammenhengen, er alle twitter-betrolelsene merket #jegharopplevd. Tusenvis av kvinner har fortalt om situasjoner der de har blitt trakassert, utsatt for overgep, følt seg tråkka på osv- av menn. Mange har fortalt om de grusomste opplevelsene de har hatt i livet, ting som har forandra dem for alltid. Det har de gjort for å sette søkelys på hvordan menn bevisst eller ubevisst har brukt fysisk eller psykisk makt mot kvinner. Tommel opp! Klapp på skuldra! Stå på! Da kan man ikke bli annet enn trist og skuffet over menn som forsøker å latterliggjøre disse meldingene. Disse kvinnene. Det er ikke annet enn ussel, ussel mobbing! Voksne mennesker, som kanskje aller helst burde rett til bake til barnehagen, til første dag i barnehagen. Lære seg folkeskikk og respekt før de får gå videre i livet.
Til slutt- og igjen: Som voksen bør man føle seg forplikta til å si fra når man er vitne til mobbing, både i det virkelige livet og i den uhåndgripelige internett-verden. Det er ikke akseptabelt å mobbe, men det er nesten like uakseptabelt å snu seg vekk uten å prøve å gjøre noe.

Hvis noen skulle lure, så finnes det en definisjon av hva mobbing er, den finnes på side 45 i boka:

-Mobbing er når en person gjentatte ganger over en viss tid blir utsatt for vonde og ubehagelige handlinger fra en eller flere personer og har vanskelig for å forsvare seg.

Det er noe å tenke på.


Mari har flere smakebiter, sikkert mest for fornøyelses skyld, men kanskje noe til ettertanke også!

Et mikroinnlegg om en liten skuffelse

Fantastisk fin framside- det skal den virkelig ha som pluss!

Tilfeldighetene gjør at tre mer eller mindre tapte sjeler ender opp i samme blokk og samme oppgang. Tilfeldighetene gjør at de finner hverandre og dermed lys i tunnelen.
Jada, det er fint når totalt ulike mennesker finner hverandre og hjelper hverandre, og ja: det er fint når svarttrosten synger i skumringa- spesielt nå er det treffende og høyaktuelt. Men det hadde utvilsomt blitt mer underholdende hvis det hadde vært noen overraskelser underveis. Ikke engang slutten overaska meg, og det var kanskje det verste..
Jeg hadde kanskje for høye forventninger til denne, ettersom jeg likte "Jeg skal synge deg stille sanger" veldig godt. Hadde tenkt å lese den på nytt, men nå vet jeg ikke om jeg tør: kanskje det tryggeste er å la den få stå i fred i bokhylla som et godt leseminne, i stedet for å ta sjansen på å oppdage at lesesmaken har forandra seg, og få enda en nedtur?

Mange har lest denne, og på bokelskere.no ligger den med fine terningkast:

Det er jeg som har trilla fram en trist treer. Så... Da er jeg kanskje ikke helt som folk flest, men leser trøstig videre i andre bøker som har falt bedre i smak ;o)

I skumringen synger svarttrosten

Linda Olsson

289 sider

Oversatt av Gunnhild Magnussen

Utgitt av VigmostadBjørke , 2015

Biblioteksbok

Verdens bokdag- hurra!

I 1995 utpekte UNESCO 23.april utpekt som Verdens Bokdag , eller Dagen for bøker og opphavsrett. Her i landet har dagen har blitt markert på ulike måter sida 1997.
Hensikten med dagen er å markere bøkenes rolle i samfunnet, boka som uttrykksform, språklig og kulturelt mangfold, utdannelse og kommunikasjon. Eller sagt på en enklere måte: fremme leselyst og utgivelse av bøker, samt sikre forfatternes opphavsrett.

Her blir det nok verken kake- eller pølsefest, men jeg skal markere dagen med å unne meg litt ekstra lesetid. Hvis jeg er heldig får jeg tid til å lese ferdig boka jeg holder på med nå- og hvis jeg er enda heldigere, rekker jeg det ikke og kan fortsette å kose meg med den i mårra! Det er ei fantastisk bok jeg gleder meg til å fortelle om da den er ferdiglest!
Håper dere også får til å vie bøkene litt ekstra oppmerksomhet- nyt dagen og sett pris på bøkene!

Den GRenSeLØse, av Jussi Adler-Olsen

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid 17:39
Oversetter Erik Johannes Krogstad
Lest av Helge Winter-Larsen
Lydfil fra forlaget


Jeg har fundert litt på hva man skal kalle disse bøkene om Avdeling Q. Det er ikke skremmende, bloddryppende eller hjetebankende skremmende krim, men heller ikke det vi etterhvert har begynt å betegne som "kosekrim". Det ligger vel et sted i mellom... Her som i de foregående bøkene i serien, får Avdeling Q servert ei uløst gåte fra år tilbake. Ei ungjente ble funnet død hengende over en gren flere meter oppe i et tre, tilsynelatende påkjørt av en bil. Ingen ble tatt for ugjerningen, ei heller utpekt som mistenkt. En av de lokale politimennene gav aldri opp letinga, og ble til slutt bare sett på som en halvtullete, manisk fyr som var misfornøyd med og sint på alt og alle. Da Rose, Carl og Assad begynner å gå gjennom alt materialet han hadde samla, finner de små og vage spor som peker med et alternativt miljø som holdt til på Bornholm på den tida.
Denne gangen har forfatteren satt et kritisk søkelys på det litt lukkede (og kanskje selvforherligende?) miljøet med alternative behandlere, kvakksalvere og helbredere. Til tross for at enkelte liker å framstille seg som genuint interessert i andre menneskers lykke og helse, er det nok flere her som er aller mest motivert av økonomiske/ personlige/ personlig økonomiske interesser. Da er både trusler, manipulering og drap velkjente midler for å nå målet.

Jeg har sett at boka har fått blanda mottakelse, både blant bloggere og de "proffe" anmeldere. Jeg som hørte den som lydbok er godt fornøyd- ikke minst etter at jeg fant et begrep som kan beskrive sjangeren, nemlig underholdningskrim! Her er det mysteriene og menneskene som står i sentrum, tempoet er forholdsvis lavt, men tar seg opp mot slutten, når sanda begynner å renne ut av timeglasset, både for den ene og den andre. Ut over dette får man litt humor, ei god dose ironi, gode person- og miljøsbeskrivelser og sist, men ikke minst: god, renspikka underholdning.
Jeg tipper de fleste som har lest de forrige bøkene i serien også vil få med seg denne og fryde seg over gjensynet med gjengen i kjelleren. Hvis man derimot av uforklarlige årsaker skulle havne i det "uføret" å lese denne uten å ha de forrige bøkene med i "bagasjen", trur man vil føle at det blir mange meningsløse episoder og at det går litt på tomgang, man bør nok kjenne historien til hovedpersonene for å få med seg alle nyanser, og det som sies mellom linjene.

Jeg har bare funnet to andre bokbloggere som har skrevet om boka: Tine og den andre Berit, men det er sikkert fler der ute?

To bøker om kampen for borgerrettigheter i USA

Å plystre slentrende forbi kirkegården

Av Susan Crandall
Cappelen Damm, 2014
352 sider
Oversatt av Monica Carlsen
Leseeksemplar fra forlaget


USA, 1963.
Starla er ei sprek jente på ti år som enda en gang har fått husarrest av bestemora si. Det som gjør det ekstra ille, er at det er 4. juli- dagen for fyrverkeri, parade, picnic og godteri. Starla er ikke tapt bak ei vogn, og lurer seg ut for å delta på feiringa. Nå går det ikke helt som hun hadde tenkt, hun blir oppdaget, og overbevist om at hun kommer til å bli sendt på forbedringsanstalt, bestemmer hun seg for å gå den lange veien til Nashville hvor moren hennes som forlot henne og faren da Starla bare var ei lita jente bor. Hun aner naturligvis ikke hvor urealistisk det er at hun skal klare noe sånt på egen hånd, og hun har nok heller ikke et helt realistisk bilde av hva slags person moren hennes egentlig er.
Utpå dagen blir hun tilbudt skyss et stykke på veien av Eula, ei godt voksen farga kvinne i ei gammel skranglekasse av en bil. Med seg i bilen har hun en baby, og Starla blir både overraska og skremt da hun ser at ungen er hvit. Først tror hun at hun passer ungen slik at familien hun er hushjelp for kan feire dagen, men etterhvert skjønner hun at det ikke er slik det henger sammen.
Da de kommer hjem til Eula, begynner dramatikken. Mannen til Eula blir rasende! Selvfølgelig for at kona har tatt med seg den fremmede babyen, men aller mest fordi Starla er der: en hvit jentunge som kan avsløre alt kona har stelt i stand. De kommer seg etterhver bort fra gården, men den videre ferden kommer til å gi dem en rekke nye utfordringer, både praktiske, økonomiske og ikke minst fordi de har forskjellig hudfarge: det viser seg at de aller fleste enten er negative til eller redde for å hjelpe en av "sine" så lenge denne er i følge med den andre..

Med en tiåring i hovedrollen, får fortellinga en litt naiv grunntone. Jeg var først litt skeptisk til hvordan det ville fungere, men i ettertid synes jeg det var greit å få historien fra Starlas perspektiv. Det gjør at man i tillegg til å få ei bok om borgerrettighetskampen, også får ei bok om hvordan forholdet og samspillet mellom barn og voksne kan arte seg, hvordan misforståelser og mistolkninger kan skape avstand og problemer.
Ei fin, lett lest bok som ikke krever noe som helt av leseren, annet enn noen timer oppmerksomhet, litt drikke og kanskje et par kjeks mens man leser.

Vida og Miss Hazel

Av Jonathan Odell
Lydbokforlaget/ Pax, 2015
Spilletid 15:39
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Elisabeth Vatn
Lydfil kjøpt sjøl

USA, 1947.
Hazel er ei hvit ungjente som drømmer om å komme bort fra alt det usle livet hittil har gitt henne, da en stram fyr i marinens hvite sommeruniform kommer inn i butikken hvor hun jobber. Beskrivelsen av dette møtet kan vel best beskrives som klisjéaktig og flau, men hvordan det var eller ikke var, så var det begynnelsen på nettopp den nye starten Hazel ønska seg. De to gifter seg og flytter, får først en sønn så en til. Mannen bygger opp sitt eget firma og er framgangsrik og optimistisk så det holder. Hazel derimot føler alltid at hun kommer til kort, alkohol blir medisinen hun tyr til, og da den yngste gutten dør i ei ulykke, raser verden sammen for henne.
Det er da Vida kommer inn i livet hennes. Vida får høre om den ulykksalige familien, tropper opp og ber om jobb- gudene skal vite at familien kan trenge noen for å trekke i trådene og holde restene sammen. Det hun ikke forteller noen, er at hun har helt andre og personlige grunner til å ville jobbe hos akkurat denne familien- eller rettere sagt akkurat i dette huset. Naboen er nemlig en hun har noe uoppgjort med, Vida har sverget hevn, og tar seg god tid for å finne den rette anledningen.
Det ingen av de to kvinnene vet da de møtes, er at det tragisk nok eneste de har til felles, nemlig at de begge har mista en unge, snart skal bli mye mer. Først er det ingenting annet enn dårlige følelser mellom dem: mistro, misunnelse, sinne, frustrasjon. Vida synes den stakkarslige Miss Hazel skulle tatt seg sammen for å ta seg av den sønnen hun faktisk har i live, mens Hazel på si side synes Vida er sjølvgod, slem og ikke så rent lite frekk.

Dette er også ei bok om kampen om bergerrettigheter for de fargede. Jeg skal ikke skrive så mye mer om hvordan dette utvikler seg, for da trur jeg mye av spenninga blir borte for de som har lyst til å lese/ høre boka sjøl. Dette er nok ei litt mer "voksen" bok enn den første, men det betyr absolutt ikke at den verken er utfornrdende eller komplisert. Den er engasjerende, lettlest og underholdende, men som de fleste bøker med dette temaet, litt for forutsigbar. Boka redder seg inn med at karakterene er gode og truverdige, og at både de og forholdet dem i mellom utvikler seg etterhvert som historien ruller fram.

Begge bøkene endte opp med terningkast fire på bokelskere, de føyer seg nok raskt inn i rekka av bøker man husker tittelen og coverbildet på, men som man får problemer med å gjengi detaljer fra. Det er i grunnen helt greit: veldig ofte er det greit å bare la seg underholde, uten at man nødvendigvis må vrenge sjela og hjernen for å komme seg gjennom boka. Anbefales til de som liker bøker fra denne perioden/ med dette temaet, de andre kan (fortsatt!) heller velge "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill- den er forsatt i ei klasse for seg ;o)

ALEX, av Pierre Lemaitre

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Oversatt avChristina Revold
Spilletid 12:27
Lest av Håkon Ramstad
Lydfil fra forlaget


Denne begynte jeg på for ei god stund sida, men uvisst av hvilken grunn fenga den ikke, og jeg avbrøt. Nå som jeg har henta den fram igjen og- skulle det vise seg- har brukt enhver anledning til å høre videre (i går kveld måtte jeg til og med kløve litt ved  for å lure til meg et par timer ekstra lesetid for å få med meg slutten... Litt brutal bruk av øks passer forresten veldig bra sammen med krim, hvis noen skulle lure på det) har jeg fått nok en bekreftelse på at riktig tid (og muligens sted?) kan være avgjørende for om ei bok faller i god jord eller på steingrunn. Her ble det virkelig full klaff på andre forsøk!

Boka begynner med at vi blir presentert for Alex mens hun prøver forskjellige parykker, og vi skjønner at hun liker å skifte identitet. Først trudde jeg det var fordi hun hadde dårlig selvtillit og at det var grunnen til at hun ville bli en annen. Etterpå tenkte jeg det kanskje var fordi hun ville gjemme seg for noen eller noe- at det lå et eller annet i fortida hennes. På en måte fikk jeg rett, men slett ikke slik jeg så for meg.
Alex opdager at en mann i femtiårene følger etter henne, hun kjenner ikke mannen og da han kidnapper henne og stenger henne inne i et knøttlite bur, kan hun ikke for sitt bare liv skjønne hvorfor han har valgt akkurat henne. Et vitne så kidnappingen og melder fra til politiet, men ettersom dagene går uten at noen melder kvinnen savnet eller flere vitner melder seg, går etterforskninga svært tregt. Etter at leseren (lytteren) har fått de grusomste beskrivelser av hva som skjer med Alex i buret, kommer det endelig et gjennombrudd i letinga, men da de til slutt finner stedet hun har blitt skjult, viser det seg at hun har klart å rømme. Nå sitter de med en kidnappingssak som kanskje er løst, men de har fortsatt ikke verken noe offer eller noe motiv... Og Alex? Jo... Hun har tydeligvis visse ting hun må få gjort...

Ja. Det hender man må bryte skalaen.

Dette er rett og slett ubeskrivelig spennende! Det er så uforutsigbart, rystende og overraskende at jeg nesten
angrer på at jeg har hørt den- hva skal jeg glede meg til nå, lissom..? Boka tar som sagt flere uventa vendinger underveis, perspektivene skifter og man hopper litt mellom fortid og nåtid, alt uten at man en gang er i nærheten av å miste tråden.
Andre ingredienser som bør nevnes: grusom vold, ondskap, overlevelse, hevn og kan hende ønsket om rettferdighet?
Boka er usedvanlig godt lest av Håkon Ramstad, jeg ønser meg flere lydbøker med han som oppleser- hører dere det, Lydbokforlaget????

Det er flere andre som har blogget om boka, rangert fra mest entusiastisk til minst: Bokbbloggeir, AstridTerese, Rita og Bokelskerinnen. Hvis det er flere som har lest og blogget om Alex, kan dere gjerne gi meg et hint- med forslag til hvor på skalaen dere befinner dere ;o)

To bøker om å glemme

Livet på nytt

Av Rowan Coleman
Silkeforlag, 2015
336 sider
Oversatt av Eva Ulven
Leseeksemplar fra forlaget

I en kort periode har Claires liv vært som et glansbilde: gift med drømmemannen, to flotte døtre og en jobb hun virkelig elsket. Bare 42 år gammel er hun så hardt rammet av alzheimer at hun må si opp jobben og finne seg i at moren flytter inn hos familien for å hjelpe til med å få hverdagen til å gå opp. Sykdommen utvikler seg raskt, snart er ektemannen som en skremmende fremmed for henne- og hun plages av en sterk uro for hvordan det skal gå med døtrene, spesielt lille Esther som kanskje er for ung til å huske henne.
For å lagre minnene for ettertida, begynner de å lage ei minnebok. Der både skriver de ned minnene sine, og limer inn ting som brev, billetter og bilder.
Boka har tre fortellerstemmer: Claire, dattera Caitlin og mora Ruth. På den måten får leseren et bredt innblikk i hva sykdommen gjør med hele familien- men mest av alt blir jeg rørt at ektemannen Greg som blir satt helt på sidelinja da Claire etterhvert bare føler avsky for "den fremmede mannen som ligger ved siden av henne i senga".
Til å begynne med likte jeg boka godt, spesielt hadde jeg sansen for hvordan forfatteren uten å overdrive viste hvordan Claire mistet ordene og observerte hvordan de andre mistet tilliten til henne (s 69):

"Vil du dekke bordet?" spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter mg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til."

Etterhvert tenkte jeg at det begynte å bli litt forutsigbart, men så tok handlinga en overraskende vri på slutten, og det gjorde at jeg igjen konkluderte med at det var ei god bok!

Både på Tine sin blogg og hos Heartart kan dere lese gode anmeldelser av boka- begge bobler over av entusiasme og leseglede! (Hos Tine kan dere enda til lese fortsettelsen av sitatet jeg har valgt- vi er nok helt på bølgelengde her ;o)

Elizabeth er borte!

Av Emma Healey
Cappelen Damm, 2015
302 sider
Oversatt av Einar Holmgren
Lånebok fra biblioteket

Om ikke akkurat mer komplisert, så er denne boka litt mer sammensatt enn "Livet på nytt".  Igjen møter vi ei dame som har begynt å bli surrete. Forskjellen er at Maud som hovedpersonen i denne heter, er over åtti år, og i tillegg til at hun er så godt som helt fri for korttidshukommelse, blander minnene fra etterkrigstida seg sammen med nåtida. Maud hadde nemlig ei søster som forsvant sporløst den gang. Ingen fant noen gang ut hvor hun ble av eller hva som hadde skjedd med henne. I nåtid er det Mauds gode venninne Elizabeth som har forsvunnet, men det virker som om alle, både Mauds egen datter og Elizabeths sønn prøver å gjøre alt for å hindre henne i å grave i forsvinningsmysteriet. For å prøve å huske og for å prøve å systematisere letinga, noterer hun på lapper det hun må huske; at Elizabeth er borte, at hun ikke svarer på telefonen, at hun har lett etter henne i hagen, at hun har vært hos politiet.
Som i boka til Rowan, gir Healey er fabelaktig bilde av hvordan situasjonen oppfattes både fra Mauds side og fra de forskjellige pårørendes side. Maud som stadig føler at det er noe viktig hun må huske eller gjøre, men som glipper ut mellom fingrene hennes. Datteren Helens fortvilelse og etterhvert hvor forbanna hun blir på grunn av morens evige mas og gjentatte spørsmål. Det er rett og slett litt ubehagelig!
Boka er kategorisert som krim, men til å begynne med helte jeg mer mot at det var mer mystisk enn krimminelt-  det er først helt mot slutten man føler seg overbevist om at krim likevel er riktig...

Tone, Anette og Åslaug er de bokbloggerne jeg fant som har skrevet om boka.

Begge bøkene er på sin måte innsiktsfulle, truverdige og spennende. Elizabeth er borte er naturlig nok mer intens og jeg vil også påstå at den er hakket bedre oversatt- Holmgren har virkelig gjort en utmerket jobb! Veldig lett å anbefale begge bøkene!