torsdag 9. oktober 2014

Vi var familien Mulvaney, av Joyce Carol Oates

Pax Forlag, 2013
Utmerket oversatt av Tone Formo
533 sider
Boka var jeg superheldig som vant i en konkurranse på bloggen til Kasiopeiia.

Er det ikke underlig med disse bøkene, dere?! Det var i fjor høst jeg vant denne boka, og jeg var veldig fornøyd med å ha litt vinnerlykke ;o) Jeg fikk inntrykk av at dette var ei helt spesiell bok, og så fram til å fordype meg. Så var det den vegringa mot tjukke bøker, da... Redselen for å "kaste bort" tid på bøker som ikke innfrir forventningne øker proporsjonalt med antall sider. Ser jeg på statistikken og erfaringene fra denne leseopplevelsen, er det en fullstendig ubegrunna frykt!

Allerede fra første setning, første avsnitt, første side, setter forfatteren standarden:
Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje at vi måtte være en større familie? Jeg har støtt på folk som trodde at vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg - Judd.
(...)
Lenge misunte dere oss, etterpå syntes dere synd på oss.
Lenge så dere opp til oss, etterpå tenkte dere: Fint! - de fikk som fortjent.
Man skjønner med en gang at noe alvorlig skjedde, og blir nærmest dratt med videre, lenket til fortelleren, Judd, i håndjern.
Familien syntes å ha alt. Absolutt alt en familie kan ønske seg. Det fører til både beundring og misunnelse, men etter en skjebnesvanger valentinesfest i 1976, skal alt forandre seg. (Marianne hevder hardnakket at hun ikke husker nøyaktig hva som hendte, men det konkluderes med at hun ble voldtatt.) Fra å være en respektert, sammensveiset, harmonisk, glad og sprudende familie, rives de fra hverandre av tabubelage følelser som skam, hevnlyst og anger. Ingen av dem klarer å sette ord på følelsene sine og som båter uten ror eller årer driver de hjelpeløst lenger og lenger bort fra hverandre.
"Det er sånn det er med familier noen ganger," sa Judd. "Noe går galt og ingen vet hvordan de skal rydde opp i det, og så går årene, og - ingen vet hvordan de skal rydde opp i det."
Dette går for å være forfatterens gjennombruddsroman, og hun har vært enormt produktiv: Over femti romaner i tillegg til noveller, lyrikk, barne- og ungdomsbøker, prosa, essays, drama og memoarer! Den selvbiografiske "En enkes beretninger" fra 2011, er kanskje den som har fått mest oppmerksomhet her i landet. Dette er den første av bøkene hennes jeg leser, og jeg er utrolig fascinert av måten hun klarer å skape spenning uten at det egentlig skjer så mye dramatisk (sett bort fra den ene hendelsen med Marianne). På en måte er romanen en form for dissekering: Alle små og store episoder, reaksjoner og følelser blir plukket fra hverandre og lagt under ei lupe, før enkelt-elementene pusles sammen til et helt bilde igjen. Alle de seks familiemedlemmene blir like grundig vist fram, og man får underlig nok like stor forståelse og sympati for dem alle, selv om man naturlig nok ikke vil forsvare alle handlemåtene. 

En av de absolutt mest fullkomne bøkene jeg har lest. Og det gjelder ikke bare for i år!

PS. Jeg leste et sted at Oates nevnes hvert år før Nobels Litteraturpris skal deles ut, og at det hver gang når hun ikke får den, begrunnes med at hun har skrevet for mye (og kanskje for forståelig?). Med fjorårets prisvinner i tankene, er hun sikkert ikke den mest aktuelle i år, men en verdig kandidat hadde hun definitivt vært. Så får vi bare vente en snau times tid til, før komiteen i Stockholm avslører hvem den utvalgte er ☺

Edit: Prisen gikk til franske Patrick Modiano- totalt ukjent for meg! Biblioteket her har ikke noe av ham, og i alle Hedmark fylkes bibliotek finnes kun to bøker som er oversatt til norsk (Engerdal, Konsvinger og Hamar har ett eksemplar hver): "Gater i mørke" fra 1979 og "Søndagene i august" fra 1988. Kuriøst? Noen som har lest?

3 kommentarer:

  1. Oates er en av de jeg har på vent.. Jeg har Blonde i hylla, en biografisk fiktiv roman om Marilyn Monroe. Nå fikk jeg lyst til å lese denne også.:) Pst… den nobelprisen du, har aldri hørt om den franskmannen jeg heller..

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi får trøste oss med at også Marta Norheim i NRK også er overraska, og heller ikke har lest noen av bøkene hans. Da er vi på en måte "unnskyldt" ;o)
      Gled deg til Oates- selv er jeg veldig nysgjerrig på "En enkes beretinger", så får vi se om tida strekker til...

      Slett
  2. Denne har jeg også stående på vent, og nå fikk jeg lyst til å lese den som neste bok :)
    Takk for en inspirerende omtale

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺