onsdag 13. august 2014

En slags litterær sommerfest...

Jeg er ikke av de mest sosiale. Jeg prøver nesten alltid å finne en unnskyldning for å sno meg unna selskapelige tilstelninger. Sånn har det bestandig vært- og jeg har vel egentlig slått meg til ro med at slik er det. Slik er jeg. Likevel... Noen ganger frister det veldig å møte opp! Drikke sjampanje, spiste tapas, kikke på fine folk... Sånne ting!
Spede forsøk på mingling... Svett på ryggen... Klam i hendene... Et glass til! Rett ned!! Blir bare enda mer urolig, men finner en ledig benk i skyggen av et tre- eller kanskje det bare er en busk, ikke vet jeg, men hjertet roer seg tross alt litt, ryggen tørker og det går an å lene seg tilbake for å observere. Phhuu...

Borte ved bassenget litt lenger til høyre står en herjet mann, han skjelver lett på hendene, prater med en oppsiktsvekkende vakker farget kvinne med helt lysegrå, nesten hvite rastfletter- jeg lurer kanskje på om det kan være Toni Morrison, men sikker kan jeg naturligvis ikke være. Hun lytter interessert, og virker ikke det minste brydd eller utilpass på grunn av mannens framtoning. Jeg lener meg litt nærmere, strekker ører og hører ham fortelle om søstera som har vært syk- døden nær, til og med. Han er visst takknemmlig for at han rakk hjem i tide, og fikk hjulpet henne til den lokale sjukestua. Jeg klarer ikke å få med meg alt han forteller, men jeg er overbevist om at han forteller en dramatisk historie, enda så dempet og stillferdig han snakker. Kanskje det er slik traumatiserte mennesker kan være når de møter noen som tar seg tid til å lytte?

Inn gjennom porten kommer et umake par svinsende; hun, en tydelig utilpass kvinne det er vanskelig å aldersbestemme, men hun kan kanskje være et sted mellom femti og seksti, håret ser nyfrisert ut, men klærne er bittelitt gammeldagse og (forholdsvis) ufikse, mens denaldrende mannen som ser orientalsk ut, er kledd i det jeg med mine absolutt beskjedne kunnskaper vil omtale som en perfekt skreddesydd dress, skoene er blankpussede og han ser faktisk stolt ut, der han kommer arm-i-arm med den noe grovgjorte kvinnen som får meg til å tenke på et klumsete pinnsvin... Var det noen som nevnte pinnsvinets eleganse? Jeg humrer litt, ikke på den slemme måten, men en snill latter- de ser litt... forelska ut?
Jeg klarer ikke å få med meg så mye av det de sier til hverandre, men jeg synes jeg hørte noe om at alle lykkelige familier ligner på hverandre, og at alle ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte. Jeg tenkte naturlig nok på det kjente sitatet fra Anna Karenina, så det er mulig de snakket om bøker? Eller kunst og kultur generelt? Jeg er litt irritert på meg selv! De ser jo både sympatiske og interessante ut, så jeg burde manne meg opp og gått bort og hilst- hvem vet om anledningen byr seg igjen? Ingen vet hva livet bringer, eller hvor lenge det varer...
Paret forsvinner, og istedet dras oppmerksomheten min mot bordet hvor tapasen og sjampanjen står. Det  bugner av alle slag, og det er stadig noen som går til og fra, noen forsyner seg med en liten matbit, andre et nytt glass sprudlevann. Det som fanger oppmerksomheten min er noen småvokste, litt magre ungdommer. Hver gang de trur seg usett, snapper de til seg ikke bare én matbit, men en håndfull! Noen av dem har sår og arr både på armene og bena, alle er kledd i fillete, men rene klær. De kaster stjålne blikk rundt seg, og det ser ut som de er redd for å bli oppdaget- kanksje de rett og slett har sneket seg inn på festen, og er redd for å bli kastet ut? Kanskjed et er første gangen de er på denne sida? Innenfor- eller bak den vakre fasaden? Jeg smiler og vinker til dem- jeg trur de trenger det, og for meg koster det så lite. Jeg bestemmer meg - igjen- for å bli flinkere til å smile til mennesker som ser ut til å trenge det. Gi et klapp på skuldra til de som har gått til kamp, gjort en innsats. Det kan hende den lille oppmerksomheten eller oppmuntringa er akkurat det som skal til.

Fra ungdommene jeg aller helst skulle tatt med meg hjem, gitt muligheten til et avbrekk i det som ser ut som et strevsomt liv, flytter jeg blikket til et par kvinner som sitter ved et lite rundt bord borte ved rosebuskene. De ser nokså like ut, men jeg har ikke inntrykk av at de kjenner hverandre fra før. De er smart kledd, fikse solbriller, smarte vesker og matcher sko- klasse! Skal jeg være ærlig, så ser de i grunn litt uiteressante ut. Jeg vet godt hvem de er, ikke navnene deres selvfølgelig, men jeg kjenner typen: mer enn nok med seg og sitt, sine små liv og oppkonstruerte problemer, de jatter med hverandre, diskuterer cappuccino, macchiato, mokka og latte, og tror sikkert at lykkelige mennesker leser og drikker kaffe. Liksom damer- liksom liv! Dere har sikkert møtt noen av dem dere også? De duger som selskap hvis du vil underholdes, men du kan ikke forvente de dypeste diskusjonenen eller de mest høytsvevede filosofiske tankene ;o) Kall meg gjerne forutinntatt, det kan jeg tåle!

Mens jeg sitter på benken og lar tankene vandre sine egne veier, kommer en mann gående rett mot meg. Jeg samler bena og retter meg opp. Han spør om det er greit at han setter seg litt, og jeg kan ikke gjerne nekte ham det. Det er ikke en stol jeg sitter på, en benk har plass til fler. Han synker liksom sammen, tørker svetten av panna, og sukker tungt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten, men kremter og spør om det er noe mer enn bare varmen eller menneskemassen som plager ham? Begge deler kanskje? Han sukker enda en gang, synker enda mer sammen, trekker pusten på nytt og begynner på en historie som absolutt er opprørende nok. Han forteller om livet han har levd. Om jobben ombord på en fregatt som patruljerer farvannet utenfor Lampedusa, med oppdrag å plukke opp båtflyktninger som mest av alt ønsket å komme seg til Europa, de forjettede land, Eldorado. Jobben i seg selv har ikke gitt ham nevneverdig kvaler, men etter å ha møtt en av kvinnene han reddet bare for å bringe til interneringsleiren, har hele tilværelsen hans nærmest raknet. Han har mistet nattesøvnen og klarer ikke å forholde seg verken til oppdragene eller kollegaene sine lenger, han hadde havnet i en mildt sagt uheldig episode, og har endelig bestemt seg for å ta grep. Nå står han på terskelen til sitt nye liv- som han ikke aner noe som helst om!
Hva skal man si til en sånn historie? Jeg kan ikke annet enn si at jeg er imponert over at han har tatt konsekvensen av alle de nye følelsene som herjer med ham, og ønsker ham lykke til.
Jeg trur ikke Salvatore er videre imponert over meg og det tafatte forsøket på oppmuntring, men oppriktig talt: hva kan man vente av en som meg? Jeg lever et enkelt, helt ukomplisert liv, uten verken drama, kriser eller katastrofer, jeg har ikke erfaringer som gjør meg kvalifisert til å mene noe som helst om så alvorlige, dyptgripende livskriser. Likevel føler jeg at han har smitta meg med uro og rastløshet, og jeg bestemmer meg for å forlate taffelet. Jeg takker vertskapet for en hyggelig kveld, putter finskoa i skulderveska og tusler hjem. Det er fortsatt varmt, men jeg registrerer at natta har blitt mørk og tenker at snart!!! Snart er det høst! Da er årstida med forventninger og knuste drømmer over. Med høsten kommer de friske, klare morgenstundene, andres forventninger byttes ut med egne forhåpninger. Sjelefred. Hvilepuls. Det er snart tid for å tenne noen ekstra lys, kroe seg i sofakroken, finne fram bøkene som mer eller mindre har stått urørt så altfor lenge. Ganske snart. Høst!

4 kommentarer:

  1. Sånn! Da var jeg a´jour med bokføringa. Så enkelt. Og endelig er jeg klar for høsten, blanke ark og fargestifter ☺

    SvarSlett
  2. Slik kan man lage oppsummeringer også! Dette var noe annet enn den trege oppsummeringen min. For et herlig innlegg, Berit!:-) Dette er du veldig god på. Da kan høsten bare komme for din del.

    SvarSlett
  3. Skal si du kan skrive :) Kanskje jeg skal ta en titt på titlene mine neste gang jeg skal lage oppsummering, dette er jo mye gøyere enn de der gørre listene :)

    SvarSlett
  4. For en fantastisk oppsummering!! Mon tro om du kanskje ikke har en liten forfatter gjemt i deg? :) Spennende at du leste JungLEboken samtidig som Kirkegårdsboken! Kan tenke meg at det ga lesingen en ekstra piff :)

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺