Japan, India, Pakistan, Afganisan, USA

Kamila Shamsie 
Brente skygger
Gyldendal 2010
 391 sider


Da atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, var forklaringa som ble gitt, at det var for å hindre de enda større tapene som ville følge av en langvarig krig. Japan var materielt underlegen amerikanerne, men samuraitradisjonen gjorde at de japanske soldatene var ekstremt disiplinerte; blind lydighet inntil døden var en selvfølge. For soldatene var overgivelse ensbetydende med vanære både for ham selv og for hele familien. Å kjempe til siste slutt var idealet, og selvmord ble valgt heller enn å bli tatt til fange.







Tallene på hvor mange som døde i angrepene varierer ganske mye, noen sier 80 000 andre 200 000. Sikkert er det uansett at tallene er forferdelig høye, og det vil nok aldri bli enighet -  hverken når det gjelder dødstallene eller hvorvidt det var riktig å slippe bombene. I det minste hadde det kanskje vært greiet å gi seg etter den første?
Utrulig nok har jeg mellomfag i historie, men dette ble besynderlig lite omtalt- jeg må nok lese mer om dette, for vi bør virkelig ikke glemme!



Fra Nagasaki, 9. august 1945 via Dehli i India til Karachi i det nye Pakistan etter delinga i 1947. Til slutt: New York og Afganistan etter 11. september 2001.

Prolog:
"Inne på cella tar de av ham håndjernene og ber ham kle av seg. Han tar raskt og resolutt av seg den grå vinterfrakken før han- mens de står og ser på med armene i kors- saktner farten idet redselen setter inn og fingrene hans begynner å fomle, med beltespenne, skjorteknapper.
De venter til han er naken, så tar de klærne hans og går. Det aner ham at det neste plagget han tar på, blir en oransje kjeledress.
Kroppen hans krymper seg ved synet av det kalde benkestålet. Så lenge det er mulig, skal han stå.
Hvordan gikk dette til, spør han seg."

Hiroko Tanaka. 21 år gammel og forlovet med tyske Konrad Weiss da amerikanerne slipper bombene sine over Nagasaki 9. august 1945. Hiroko overlever, men alt og nærmest alle hun kjenner blir tilintetgjort denne grusomme dagen. Historien fortsetter i Dehli der hun treffer inderen Sajjad Ashraf, som utrolig nok blir ektemannen hennes. Etter delingen i 1947 ble de tvunget til å dra til Pakistan . I Karachi får de sønnen Raza, som hele tida føler seg annerledes, noe som etterhvert får katastrofale følger. Historien slutter i New York etter angrepet på Twin Towers 11. september 2001.

Dette er en fantastisk roman der vi følger Hiroko fra ungjente  i Japan til gammel dame i New York. Vi blir vitne til hvordan egne og andres valg, tilfeldigheter, flaks og uflaks former livene våre. Uansett hva du selv gjør og hvor mye du selv kjemper, er du når det kommer til stykke bare en bittelite brikke i et enormt- og komplisert puslespill.. Likevel må du bestandig gjøre ditt beste, aldri miste håpet og aller helst beholde trua på at det ordner seg til slutt.

Språket er fantastisk! Særlig første delen er preget av nydelige beskrivelser og indrelighet. At språket blir mindre blomstrende i andre halvdel, er sannsynligvis gjort helt bevisst, for å understreke at her er det faktisk et viktig skille.

Fra side 111:
Jeg tenkte alltid at jeg kom til å reise fra Nagasaki, vet du det? Jeg følte meg aldri knyttet til byen. Men før du ser et sted du har kjent hele livet forsvinne i en askehaug,  forstår du ikke hvor sterk lengselen er i oss etter det kjente. Ser du de blomstene opp i skråningen, Ilse? Jeg vil vite hva de heter på japansk. Jeg vil høre japansk. Jeg vil ha te som smaker sånn som jeg synes te skal smake. Jeg vil se ut som menneskene rundt meg. Jeg vil at folk skal protestere når jeg bryter reglene, og ikke bare tro at jeg ikke vet bedre. Jeg vil ha dører som glir til siden, ikke svinger opp. Jeg vil ha alt det som aldri betydde noe for meg, som fortsatt ikke ville betydd noe hvis jeg ikke hadde mistet det. Og det vet jeg. Jeg vet det, men det får meg ikke fra å ville ha det.(...) Jeg vil kjenne duften av kirsebærblomstrøkelse. Jeg vil kjenne kroppen min riste i takt med trikken. Jeg vi bo mellom åsene og sjøen. Jeg vil spise kasutera."

Når jeg tenker meg om, så trur jeg dette er ei bok som inneholder absolutt alt! Skal du lese bare ei bok i år, bør du vurdere denne.