Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥

Andre bloggere om boka:
Beathe falt for boka og persongalleriet og trekker fram det humoristiske i alt det triste
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en, konkluderer Ellikken.
Tine lover at dette er en skjønn liten roman med god framdrift og skarpe observasjoner av menneskesinnet.
Flere?

************************************* 

Lydbokforlaget/ Tiden, 2019

Spilletid 3:57/ 190 sider

Glimrende lest av Maria Sand

Lydfil fra forlaget

Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!

I gode og onde dager av Gill Paul

Jeg likte "En kongelig affære" av Gill Paul veldig godt, og da jeg så at både Ellikken og Kleppanrova var mer enn positive til "I gode og onde dager" av samme forfatter, var veien til Lydbokforlagets nettbutikk skremmende kort! Jeg har lest altfor lite om den russiske revolusjonen, men i 2015 leste jeg en riktig så underholdende røverhistorie av Kari Brænne, "Himmelfall", en godt dikta versjon av hva som kunne hendt med Maria, den yngse av søsterene Romanova hvis det var hun som slapp unna henrettelsene den julinatta i 1918 i Ipatievs hus. (Jeg hadde forøvrig sett for meg at den boka skulle få minst en oppfølger, men foreløpig har jeg dessverre venta forgjeves.)

Tilbake til "I gode og onde dager", en tittel som spiller på forholdet mellom storfyrtsinne Tatjana Romanova og kavaleri-offiser Dmitrj Malama som møttes på sykehuset hvor sistnevnte ble pleiet av førstnevnte etter at han ble skadd i krigen. (Historien om den gryende romansen er veldokumentert, både skriftlig og med bilder av de to sammen. Hunden Ortipo som får en viktig rolle i romanen levde også i virkeligheten, som man ser av bildene under :o) Hva hvis Tatjana mirakuløst hadde overlevd og Dmitrj ikke hadde blitt drept ved fronten? Kunne de fått et liv sammen? Og hvordan kunne det livet i tilfelle blitt? Hvor ville de slått seg ned og hvordan ville de livnært seg? Det er ikke vanskelig å tenke seg at de til slutt hadde endt opp USA, dit også den litt resignerte britiske teateranmelderen Kitty flyktet etter at hun avslørte ektemannens utroskap i 2016. Hun setter igang en storstilt redningsaksjon for å gjøre hytta hun har arvet etter en oldefar beboelig, samtidig som hun prøver å finne seg sjæl- og løsningene på flere små og store mysterier som dukker opp underveis.

Pluss i margen for at forfatteren har krydra boka med ei aldri så lita dose lykkepiller med pels! (bildekilde)

Begge historiene er for så vidt godt diktet, med gode miljøbeskrivelser og interessant historisk bakteppe og det er fascinerende hvordan forfatteren spinner videre på "hva hvis-idéen" og ikke minsthvordan hun knytter mennesker fra vidt forskjellige tidsepoker sammen. Når jeg klarer å se forbi at det hele er litt vel sukret eeter min smak, at de kvinnelige hovedrolleinnehaverne er litt for veike og føyelige, at slutten på Kittys fortelling er temmelig håpløs og utdatert, og at oversettelsen gir noen underlige "bilder" (Som når Kitty ber om råd om hvordan hun best kan "impregnere hytta før vinteren" og mannen på jernvarehandelen tipser henne om at ettersom hun allerede har malt huset med (vannbestandig/ værbestandig? Husker ikke ordrett...) maling, bør hun prioritere å grave noen dreneringsgrøfter hvis det samler seg vann i dammer inntil hytta. Impregnere ei nymalt hytte? Kitty er tross alt rimelig handy, og ville kanskje heller spurt om råd for å gjøre hytta vinterklar?) - ja da er det en helt ok underholdningsroman som ikke gir de helt store etterdønningene.

Ofte ser man at en og samme roman kan få forskjellige framsider i forskjellige land og at de får nytt cover når de gis ut som paperback eller kommer ut på nytt i forbindelse med filmatisering osv. Her har det norske forlaget slått på stortromma og disker opp med tre forskjellige framsider, hvorav de to første vel sender ganske like assosiasjoner, mens den tredje kanskje sikter seg inn mot ei litt anna lesergruppe? Det ble litt tilfeldig da jeg lasta opp bildene, men de endte likevel opp i "riktig" rekkefølge hvis jeg skulle rangert dem: jeg liker den til venstre best, og den til høyre dårligst. Hadde lydboka hatt den framsida er det lite sannsynlig at jeg hadde gått for den- og det er antakelig derfor jeg ikke har lagt merke til boka før i det siste også. Jeg har massevis av litterære fordommer i bagasjen, og en av dem er at "damer med ryggen til-bøker" ikke er mi greie, og tja... Akkurat den fordommen ble vel kanskje ikke akkurat svekket av denne leseopplevelsen. Likevel er jeg altså litt ambivalent her, for er jeg egentlig den rette til å vurdere hvorvidt ei bok er god eller ikke, hvis jeg har hørt eller lest ei bok i en sjanger jeg egentlig ikke har sansen for? Det er jo ikke bokas kvaliteter jeg skriver om, men min egen opplevelse av den. Kanskje er det Ellikken og Kleppanrova som har mest rett? Les gjerne deres omtaler også, om ikke annet fordi det er ganske morsomt å se hvor ulikt man kan lese ei og samme bok ☺

Lydbokforlaget (2018)/ Aschehoug (2017)

Spilletid 13:17/ 489 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Lest (med litt for mye drama) av Siv Charlotte Klynderud.

Lydfil kjøpt for egne lommepenger ;o)

Fra hundeliv, jakt og bokblogg til film

Alt hva man kan bruke en bokblogger til, dere! Og alt det rare tilfeldigheter kan føre med seg av... La oss kalle det ONCE IN A LIFE TIME- oppdrag!
En dag i sommer ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med på å lage en reklamefilm for ebokbib- og om jeg hadde noe forslag om hvor de kunne spille den inn... Nå er det ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese, både med øyne og ører. Det er heller ingen hemmelighet at jeg mer enn gjerne kombinerer bøker og friluftsliv, først og fremst lydbøker (-men de hadde skogsarbeiderne allerede tatt seg av), men e-bøker er så absolutt en god nummer to. Til sist er det ingen hemmelighet at jeg mener at trivsel generelt kan være sammenfallende med høyden over havet og graden av frisk luft- eller at jeg er fullstendig avhengig av en daglig dose pelskledde lykkepiller. Så da ble det sånn da; alt blir bedre med bok, til fjells, med pelsdotter i umiddelbar nærhet- Her er resultatet: reklame for verdens mest desentraliserte og samtidig lettest tilgjengelige bibliotek, Norges største og beste kulturtilbud; EBOKBIB! (Gjerne litt fanfare her :)
Snurr film ☺

Ok.. Jeg må innrømme at det føles en smule kleint, men samtidig er det jo fryktelig morsomt da! Nasjonalbiblioteket og Lillemus Mei, liksom... Nu vel! Jeg kanskje mest fornøyd med at alle tre hundene fikk bli med (alt blir som nevnt bedre med hund)- og at jeg husket å ta på ørepynten som er lagd av Ingun Kleppan- Kleppanrova! Dyktig dame som alle bokbloggere kjenner fra før- så kan man sjå stort på det, og si vi er to bokbloggere som får vist fram seg og sitt i filmen ;o)
(Ps: noen som kan gjette hvilken bok jeg leser? Ei av fjorårets mest minneverdige leseopplevelser!)

Hvor var du da Brå brakk staven eller da Diana ble drept?

29. juli 1981.
Jeg hadde fylt ni år en måneds tid tidligere og nå var vi på setra med kuene som vi alltid var i skoleferien. Heldigvis hadde tante, onkel og to kusiner inntatt hytta i skogen litt nedenfor oss, og de var av det forutseende slaget. De hadde med seg reise-tv! Svart-hvitt, komisk liten og klumpete etter vår tids målestokk, og ettersom den aldri viste seg igjen, var den antakelig lånt til denne anledningen spesielt: Kongelig bryllup i England. Tv´n ble kobla til startbatteriet på Ladaen som stod parkert rett ved hytteveggen, og fra vår lille verden fikk vi et glimt av den store. Det var hatter, kjoler, slep og slør, blankstriglede hester, forgylte vogner og masjerende soldater i si fineste stas. Det var umåtelig høytidelig, storslått og bruden overjordisk vakker. I min hukommelse, var det slik i det minste. Virkeligheten? Kanskje litt annerledes, i hvertfall for noen.

Året etter. 25. februar 1982.
Ski-VM i Oslo, herrestafett 4X10 kilometer, Oddvar Brå nådde igjen Aleksandr Zavjalov da det var igjen mindre enn to minutter av siste tappe, Brå brakk staven og Zavjalov gikk i bakken. Dramatikken skjedde på en torsdag, og vi som gikk i tredje klasse, hadde fri den dagen. Jeg var på besøk hos ei venninne som var hjemme alene; faren var sikkert på jobb, mora var kanskje også det, eller hun var i butikken, eller kanskje hun sov etter å ha vært på nattevakt. Det var i hvertfall bare vi to som var der- og tv´n som stod på i bakgrunnen. Oppgradert til standsmessig størrelse og med farger. I kommentatorbksen satt Jon Hervig Karlsen og Rolf Hovden og skrek "Zavjalov faller! Zavjalov faller! Kan det være protest?! KAN DET VÆRE PROTEST??!" og vi skjønte at det kunne være tidenes største krise og kanskje starten på en ny enda-kaldere-krig. Leken ble naturligvis avbrutt og det var ulidelig spennende helt til Brå sklei over målstreken og vi trudde eller håpte eller frykta at det var Norge som vant, men heldigvis ble det til slutt delt første plass og det ble ingen krig, hverken varm eller kald.

31. august 1997.

Mat må vi ha. Økologisk. Ikke kortreis, men lang-båret.

Tidlig, tidlig morgen, før sola er oppe, før fuglene sang. Vi sitter i bilen, en eplegrønn Simca 1100, på vei ut på jakt. Det er jeg som kjører, og tilfeldighetene vil det slik at radioen som alltid faller ut da vi kjører oppover den trange dalen, kommer inn igjen mens min bedre halvdel er ute for å lete etter en bomnøkkel som skal være lagt ut på et avtalt sted. Da bommen er låst opp og han setter seg i passasjersetet, kan jeg fortelle at Prinsesse Diana er drept. Senere på dagen feller jeg mitt første reinsdyr, så ja; jeg kan fortelle nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde på disse tre helt spesielle merkedagene.

Gill Paul er et nytt forfatter-bekjentskap for mitt vedkommende, men hun er kjent for underholdningsromaner som knytter mysterier og historier fra fortida sammen med nåtidsdramaer. Her er det prinsesse Dianas død som er katalysatoren for de to historiene som fortelles parallelt og som knyttes sammen mot slutten. Underveis tenkte jeg at dette ville vært et supert britisk kostymedrama for her er det detaljerte beskrivelser av kjoler, drakter, designere, trender, interør og omgivelser. Putter man i tillegg sterke personligheter, heftige følelser, sjalusi og makt opp i samme gryta, får en dyktig forteller til å røre rundt- og Bodli Vidnes-Kopperud til å lese, ja, da har man i dette tilfellet 13 timer og 20 minutter med god underholdning! Historien har god framdrift, et fargerikt persongalleri og det skal være friksjonsfritt i den forstand at leseren ikke trenger anstrenge seg, bare la seg drive med. (For hovedpersonene er det langt fra friksjonsfritt- det er dramatisk nok for både den ene og den andre.) Skal jeg sette fingeren på en ting, så må det være at "vår tids" hovedrolleinnehaver ikke er selvstendig nok- jeg hadde gjerne sett at hun slo i bordet både oftere og hardere enn hun gjør, at hun stod opp mer for seg selv, men, det var dette med at denne sjangeren ofte har en tendens til å gjøre kvinner unødvendig svake. Jeg gir vel egentlig et mer generelt trekk til sjangeren enn til denne spesifikke boka, men at det gjelder de mange, betyr ikke at den ene skal frikjennes.
Jeg har sett at flere har lest/ hørt forfatterens "I gode og onde dager" og uttalt seg positivt om den, så det var fort gjort å laste ned den til mobilen når jeg først var i dytten. Har så vidt kommet i gang med den også, men jeg er ikke helt overbevist. Det er en ny stemme som leser, Siv Charlotte Klynderud, og jeg er ikke sikker på om vi kommer til å bli bestiser. Hun leser med for mye drama og gjør selv storhertuginne Tatjana Romanova til en alterert spurv. Jeg har nevnt det før; det kan sikkert være greit for å tydeliggjøre personligheter og handling hvis man har barn som publikum, men når målgruppa er voksne, syns jeg det er å undervurdere lytterne. (Ja, dere kan lese det siste med en litt indignert stemme, bare dere ikke overdriver..) Jeg tviler ikke på de som har uttalt seg positivt om boka, men hvis det fortsetter slik, kan det tenkes at jeg må låne boka på biblioteket for å fullføre. Den som lever få se ;o)

********************************

En kongelig affære av Gill Paul

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 13:20/ 521 sider

Oversatt av Bente rannveig Hansen
Lydfil kjøpt sjøl.

Årets første dikt. André (og andre diktere)

Det begynte med at jeg kjøpte Lise Myhres fabelaktige "Drømmesvart" som ble gitt ut på Gyldendal i fjor. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente da jeg bestilte den, men jeg kan nesten forsikre at hvis jeg hadde hatt forventninger, så ville de blitt innfridd, alle som en! Skjermdroppen sier det meste, men en god ting kan ikke gjentas for ofte: Denne fine boka gir dikttolkning en helt ny dimensjon, og den bør rett inn på leseliste til alle diktlesere, nybegynnere som viderekommende, og den alle lærere bør bruke den når det kommer til dikttolkning i norsktimene- jeg ser for meg at det er flere enn meg som sitter igjen med ikke bare positive minner fra de timene... Her er altså løsningen ;o)
(Og her kan du klikke for smakebit!)

Nemi og Lise gjorde det enkelt å velge André Bjerke for videre "studier" i Artemisias første runde med diktlesesirkel 2019. Nå innser jeg at han burde fått oppmerksomheten i fjor, da han ville fylt 100 år om han fortsatt hadde levd. Vel, vel, bedre sent enn aldri! Tilfeldigheter gjorde at jeg leste den første diktsamlinga han gav ut, "Syngende jord" fra 1940, og hørte lydbokutgava av "Hverdagsmirakel og andre etterlatte dikt" som er dikt blant annet skrevet til spesiellle anledninger, dikt han selv kanskje ikke mente var gode nok til å gis ut, men som arvingene likevel valgte å samle og få utgitt etter at de ble funnet gjemt og glemt i skuffer og skap. Enkelte anmeldere har mer enn antydet at dette ikke er hans beste dikt, men for min del var det interessant! Ikke minst var det fint å høre hvordan den erfarne skuespilleren Kai Remlov leste/ tolket diktene. Mye god "lærdom" i å høre hvordan andre "løser oppgava"; hvor legger man trykket, hva fremheves, hvordan vektlegges rim og rytme osv. Høytlesing av dikt er absolutt noe jeg kan anbefale til andre!
André Bjerke ble altså født i Oslo i 1918, han døde i 1985 og må antakelig være en av våre mest produktive litterater. I Peter Normann Waages biografi "André Bjerke I kampens glede" finner man oversikt over alt han fikk gitt ut; fem hele sider er den oversikta på! Det er hans egne diktsamlinger, romaner (inkl de han skrev under pseudonymet Bernahard Borge), esseys, prosa (mest om språk), noveller, artikkelsamlinger, antologier (bidragsyter og redaktør), oversettelser og gjendiktninger samt en rekke utgivelser for barn, både oversettelser og egenprodusert. I tillegg var han redaktør for Riksmålsforbundets blad "Ordet", en ivrig debattant, habil sjakkspiller, dyktig tegner, kjent fra radio og tv og hadde et enormt sosialt nettverk, venner og bekjente som også gjerne var aktive kulturpersonligheter. Så langt har jeg trekt den konklusjon at André Bjerke må ha vært en av de som trenger lite søvn- hvordan ellers kan han fått tid til å gjøre seg så bemerka på så mange forskjellige arenaer? Hos Nasjonalbiblioteket har de ikke mindre enn 13,5 hyllemeter fyllt opp av Bjerkes private arkiv, alt mulig smått og stort, kuriositeter og store verk, utkast og arbeidsplaner, nyttårsforsetter og dagbøker, huskelister og i det hele tatt- ikke bare måtte han sove lite, han måtte ha god plass og tålmodig kone! (Eller: uten at jeg har lest langt nok i biografien til at jeg kan uttale meg om grunnene; han var gift tre ganger, så det er ikke sikkert de var unormalt tålmodige likevel..)

Her skulle jeg vel helst ha skrevet om diktene, men hvor skal jeg begynne?? Med at diktene veldig ofte har rim og rytme som gjør de "lette" å lese? At de ofte er underfundige? At sonetteformen er en gjenganger? At diktene for barn som regel har masse humor og ofte gjør narr av voksne? At mange av diktene har en dybde og sårhet som står i kontrast til humoren og gleden- som vitterlig er temaet som fikk meg i Bjerke-klisteret? Med så stor produskjon er det så godt som umulig å finne én fellesnevner eller ett særtrekk som blir noe i nærheten av dekkende. Kanskje det beste rett og slett er å konkludere med at de aller, aller fleste som har den aller, aller minste kjennskap til norsk litteratur av noe som helst slag, i det minste vil kunne nikke gjenkjennende og si noe sånn som "Å ja! Er det André Bjerke? Det var jeg ikke klar over!" Jeg nevner i fleng Farao på ferie i landet Miramarmora, Runde rare Rulle Rusk, Var du tro?, De dødes tjern, og sist, men absolutt ikke minst: En fugl som het Pindia-Pampistiko-Pampibanon... Som jeg i min puer barndom kunne utenat, kanskje fordi det var så grusomt trist, men likevel endte i håp?
Når jeg ser på resten av kategoriene i årets diktlesesirkel, har jeg tenkt at André Bjerke glatt går inn i alle bortsett fra mai og juli, norsk og utenlandsk levende lyriker, så her har alle anledningen til å stifte bekjentskap med et forfatterskap (det heter vel ikke dikterskap..?) og en kulturpersonlighet som har satt sitt preg på norsk kulturliv i flere tiår! Tommel opp- og jeg kommer tilbake med mer når jeg har lest ferdig biografien som for øvrig har en fantastisk tittel og så langt er bemerkelsesverdig godt skrevet!

Labrint fra Morovers (1980), 

illustrert av Rune Johan Andersson: glimrende lek med ord, rim og rymte ;o)

Bokstaver, bøker & bokhyller 2019

Om man ikke akkurat må være forsiktig når man setter seg mål for det nye året, så bør man i det minste være noe i nærheten av edruelig. At jeg har venta helt til nå med å legge ut leseplanene mine for 2019, har faktisk gjort at jeg allerede har justert abisjonsnivået ned et par hakk! Jeg snuste lenge på Elidas 1001-lesesirkel, men til tross for at kategoriene er variert og opplegget godt forberedt, kom jeg fram til at det trulig kunne føles litt som ei tvangstrøye, så da får det heller bli noen 1001-bøker når tilfeldighetene fører meg dit. Samme skjebne led Beathes noble kvinner, selv om jeg fortsatt ikke har avskrevet det prosjektet helt; det føles litt lettere å ha som mål å lese en roman av fjorten forskjellige kvinnelige forfattere (hvorav jeg allerede har lest noen!)- enn å gå løs på den komplett uoverkommelige 1001-lista.

Anitas diktlesesirkel blir videreført, og jeg mener bestemt at jeg skal klare å finne interessante diktere/ samlinger til årets kategorier. Først ut er humorpoetene, og jeg går for André Bjerke; humor alene blir for mye av det gode, så det blir nok ei salig blanding av humor og alvor, tenker jeg ;) De andre rundene får jeg finne ut av etter hvert. Jeg kunne hatt lyst til å lese litt av Gro Dahle, i så fall må vel det bli i mai, nålevende norsk dikter som er profilert innen natur, politikk, kjærlighet eller sorg. Litt usikker på om godeste Dahle blir helt rett, men hun skriver mye om veldig vanskelige temaer og er veldig profilert på det, og om ikke annet trur jeg det skal gå an å vinkle det mot vanskelig sorg, vanskelig kjærlighet...

Hvem skal ut? Bikkja, bøkene eller jula???

Som de fleste andre har jeg en del uleste bøker stående på vent. Jeg er nok langt fra den som har flest, men likevel rammes jeg med ujevne mellomrom av dårlig samvittighet for at jeg så lett lar meg friste av nyheter i stedet for å lese de bøkene jeg allerede har valgt. Som de tre siste årene kommer jeg til å bli med på Heddas bokhyllelesing, bøker er allerede plukka ut, og målet er at jeg skal klare å henge med i alle rundene denne gangen. Om det holder helt inn gjenstår å se, en del av bøkene på lista er nemlig gjengangere fra tidligere år... Første kategori er ei rød bok, det valget gjorde seg i grunnen selv, "Mischling" av Affinity Konar, ikke overveldende rød, men likevel den rødeste. Jeg har bare hørt og lest positive omtaler av den, så det er selvfølgelig rent for gæli at den ikke allerede er lest!
Ellers har jeg satt meg fore at det ikke skal bestilles eller lastes ned nye bøker før vinterferien! Påbegynte bøker skal leses og høres ferdig aller først. Nå har vi jo kommet et godt stykke ut i januar, så å holde seg i skinnet noen uker til, bør være overkommelig. Selv for meg... Belønninga blir forhåpentligvis nye bøker med i sekken på vinterferie (selv om det står en god del ulest på setra også...)

Neste plan ut er ingen organisert utfordring, men for min egen fornyelses og fornøyelses skyld har jeg lyst til å utvide horisonten og lese litt mer sakprosa. Også der finnes det uleste eksemplarer i hylla, i tillegg har vi jo biblioteket med sine utømmelige kilder. Skal vi si minimum seks bøker? Ja, vi gjør det, og håper det kan bli flere!

Helt til slutt på lesearenaen kan jeg ta med at det lokale biblioteket kjører en ny runde med vinter-bokbingo som går til 11. april. 5x5 ruter med ulike temaer skal leses og fyller inn, så blir det antakelig loddtrekning med premier fra bibliotekets overskuddslager. Jeg var allerede ganske godt i gang, men skjemaet forsvant da jeg hadde en runde med panikk-rydding rett før jul, så enten får jeg prøve meg på rekonstruering, eller så får jeg håpe arket dukker opp igjen da jeg pakker ned jula i løpet av dagen... (Eller så må jeg rett og slett lese flere bøker som passer inn i rutenettet ;o)

Så var det å gå fra lesing til skriving. Blogging. De to siste årene har jeg ikke engang klart å legge ut ett innlegg i uka, begge årene endte opp med femti skriverier. Det rare er at jeg egntlig savner å ha en kontinuitet i blogginga mer enn jeg har dårlig samvittighet for at jeg lar den gå for lut og kaldt vann. Da burde det jo være den enkleste sak i verden å endre på elendet, men i praksis har det vist seg å være en vanskelig trend å snu. Jeg har noen teorier om hvorfor det ofte ender med ingenting, og ett av tipsene jeg skal prøve å følge, er å skrive en innledning allerede når jeg starter på ei ny bok. Det var Beathe som i sin tid gav meg tipset, og det virker jo rimelig at det går lettere å skrive ferdig en omtale når boka er lest og innlegget allerede er påbegynt. Jeg har ingen tanke om at alle bøker skal blogges om, tid er mangelvare, om mange bøker får den oppmerksomheten de fortjener uten at jeg skal gjenta det andre allerede har sagt eller skrevet. Målet er å skrive om de bøkene jeg virkelig vil anbefale, og de bøkene jeg har andre meninger om enn det som synes å være folkeopinionen. Tallfestet mål: 70 bokrelaterte innlegg. Det blir snaut halvannet i uka, bør være overkommelig all den tid jeg føler savn og ikke press i fohold til skrivinga.

Sånn! Da står planene her, og jeg er nøktern optimist! I første omgang blir det å prioritere bokhyller og påbegynte bøker og å skape en viss kontinuitet i skrivinga. Ikke noe konkret mpl om å lese et bestemt antall bøker, men jeg skal kose meg og kanskje bli litt flinkere til å avslutte bøker som ikke fenger helt. Det er ingen skam å snu, og det er ikke et nederlag å innse at man av og til bommer på bokvalgene sine. Livet er (antakelig) for kort til at man kan bruke dyrebar lesetid på halvgode bøker!

På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!

Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i

løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺

Spilletid 4:24/ 160 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2018

Lydfil fra forlaget

 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!