Skinnet bedrar

- for å tabloidisere/ mystifisere kunne jeg skrevet "Katteskinnet bedrar", det ville kanskje vært like dekkende, men først litt om boka som har utløst bedraget.
 Jeg har tidligere lest mange de fleste av Unni Lindells krim-romaner, nå har jeg også lest hennes selvbiografiske historie/ biografien om katten Knut, og det har vært en stor og positiv overraskelse! Hadde det ikke vært for at jeg trengte en biografi til bokbingoen de de har gående på biblioteket her nå, så hadde jeg sannsynligvis aldri fått den med meg.
Hvis man kun ser på framsida, tittelen og forlagets presentasjon, er det nok mange fler enn meg som raskt vil sette fra seg boka. Man får jo et ganske unyansert bilde av at dette er ei (lett hysterisk) undreholdningsbok først og fremst for kattemennesker. Det var i det minste det jeg tenkte da jeg lånte den på biblioteket, og at jeg likevel gav den en sjanse, settes på konto for generell kjærlighet til dyr (#dogsarebetterthanpeople) og at jeg tenkte gale hundedamer og gale kattedamer kan ha noe å lære av hverandre.

Boka er et fint flettverk av historier om Knut som ble landskjent da den ble etterlyst gjennom VG, katten som mer enn en gang satte forfatterens liv på hodet, om hennes egen vanskelige barndom og oppvekst, forholdet til foreldrene, om egne opplevelser og erfaringer som er gjenfortalt i forskjellige romaner. Det er en kjærligheteserklæring til Knut, ei erindringsbok, en familiesaga, ei bok full av lange tankerekker og raske tankesprang, anekdoter, kjente bekjentskap og veien til berømmelse.
Å skrive er å gjenfortelle virkeligheten på en bedre måte, sier hun selv i boka- det er en tanke jeg liker godt, og i denne boka føler jeg at fortellergleden virkelig kommer til sin rett. I tillegg til det rent underholdende og fornøyelige, er det mye sårhet og filosofi her. Jeg har tydeligvis ikke fulgt med i timen, for enkelte avisanmeldere har skrevet at mye av det hun forteller om bakgrunnen sin er kjent for de fleste- det gjelder altså ikke meg. Hun skriver stillferdig, vart og ikke minst vakkert om vanskelige personlige opplevelser og situasjoner, som dette utdraget fra side 134-135:

Min numeriske intelligens, som det heter, har fått ligge som et teppe over gleden i altfor store deler av livet. Jeg har regnet på sorgen og smerten, og på mørket, og innsett at det handler om å leve, men kostnaden ved usikkerhet i barndommen er stor. Til alle som har barn: Tenk på sårbarheten deres. Om barn vet man ingenting, som forfatteren Marguerite Duras sier. Man trenger lange armer for å holde rundt seg selv.

Boka anbefales, selvfølgelig til de som er glad i katter spesielt og dyr generelt. Til krim-entusiaster og de som rett og slett bare setter pris på gode bøker som er godt fortalt.

*******************

Så var det tittelen, Skinnet bedrar. Som nevnt er dette ei bok jeg normalt ikke ville valgt. Forsidebildet av Knut er det ingenting å si på; fin katt med intense øyne. Men.. Det sier jo fint lite om alt det andre boka handler om, de dype tankene, varmen, refleksjon over hvorfor vi handler og reagerer som vi gjør. At Knut på en måte er katalysatoren som blåser liv i gamle minner og historier, gjør ikke at han alene fortjener hele framsida! Her burde noe dyktige designere blitt tatt med på råd, slik at flere elementer hadde kommet fram på coveret. Jeg er sikker på at boka ville nådd ut til flere lesere hvis man hadde vridd profileringen i en litt annen retning, men kanskje er det ikke bestandig et mål å nå ut til flest mulig? Kanskje det er at mål å nå nye lesere? Jeg håper ( og trur ) at boka blir gitt ut i pocket-utgave etter hvert, og da er jeg spent på hva de gjør med framsida! Ofte velger forlagene helt andre bilder da, og uten at jeg kan si det for sikkert, må vel en av grunnene til det være at de vil appellere til lesere / kjøper de ikke nådde fram til med den første utgava?

Hedda med boktankene hadde nylig et langt og grundig innlegg om ei bok med ei av fjorårets mest anonyme framsider. Da jeg leste omtalen syntes jeg boka virka veldig interessant og jeg har satt den opp på leselista mi- dit ville den aldri kommet hvis jeg bare så på framsida og tittelen. Man får over hodet ingen hint om hva det er slags sjanger det er eller hva den handler om- da skal man etter mitt syn være rimelig tom for lesestoff for at interessen vekkes.

Leser man Dagbladet, så hadde Fredrik Wandrup i forrige uke en kommentar om bøker med framsider som ikke gjenspeiler innholdet, eventuelt framsider om henvender seg til en bestemt gruppe lesere- og som dermed stemples som uinteressante for andre grupper igjen. Et av eksemplene han trekker fram, er Katherine Webb som har fått en veldig tydelig stil på framsidene sine, til tross for at de er svært forskjellige når det for eksempel kommer til tema. JEG KUNNE IKKE VÆRT MER ENIG! 20.mai.2016 posta jeg dette innlegget: (klikk for å lese resten)

Igjen: man er kanskje mer opptatt av å treffe ei bestemt (stor) gruppe lesere, enn av å treffe de rette leserne? Med de rette leserne mener jeg selvfølgelig ikke bedre, men at forventningene et cover skaper i hvert fall til en viss grad bør kunne oppfylles av handliga boka er fylt med. Jeg som er selvdiagnostisert med amusi, kan på at Trang Fødsel hadde en populær sang for noen år sida. Teksten gir meg noen assosiasjoner til enkelte bok-cover- jeg er lei av å bli lurt, og jeg er lei av at litterære mesterverk kamufleres som gråpapirposer eller masseproduksjon. Det ene er like gæli som det andre, det gjør antakelig at jeg går glipp av mye fint ;o)

Knut, nobody´s baby av Unni Lindell

Aschehoug Forlag, 2017

251 sider

Biblioteksbok

Applaus med fem tusen par votter

I bortimot fem år, fram til april 2014, tutla jeg med  en hund-, tur- og gruble-blogg. Det hadde vært mye morsomt og den fikk meg til å fokusere litt ekstra på de fine, hyggelige og positive tingene i hverdagen. Det er ei tid for alt, og akkurat da kjente jeg at det rett og slett var nok. Jeg stengte bloggen, lagde etter hvert en instagramkonto for bildene mine og nå har jeg ikke tenkt på den gamle bloggen på lange tider. Det som fikk meg til å logge meg på igjen nå, var denne boka av Marthe Landsem:

Klikk for å bla i boka!

Hvorfor den fikk meg til å tenke på den gamle bloggen? 

Jo, sjå her: skjermdrop av blogginnlegg 15. februar 2014:

I tillegg til den uforglemmelige lyden av votte-applau, handla innlegget om åpninga av den årlige Røros Martna´n og forbøndene/ lasskjørerne som kom langveis fra for å handle med bergmenn og andre forbønder allerede på 1600-tallet (kobberverket kom i drift i 1644). I vår moderne tid er det altså noen som har tatt opp igjen lasskjører-tradisjonen med en vesentlig forskjell: I dag sælar de på hestene, pakker sledene og legger i vei bare fordi de har lyst og anledning. For noen er det en drøm, for andre en del av identiteten. Da bergverket var i drift, var det en nødvendighet, for mange en livsnødvendighet. Vi har det så lett i Norge i 2018, vi sutrer og higer etter stadig mer, større, flere, finere, men egentlig har vi jo alt vi trenger! Alt er lagt til rette for at vi skal leve lenge- og godt. Likevel er det altså marked for ei bok som viser oss 1001 ting som kan gjøre oss lykkelige. Forstå det den som kan.

Om jeg skal lese boka? Ja, jeg håper da det; jeg har jo nærmest gitt den tittelen ;o)

***************

I disse dikt-lesesirkel-tider kom jeg på at jeg har et favoritt-dikt om nettopp lykke- av fine, finurlige Inger Hagerup- det skal dere jammen få med som en aldri så liten bonus! Les det og kjenn den dovne, bekymringsløse, lette lykkefølelsen det formidler.. Så enkel er lykka ♥

Hva lykke er?

Å gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Be prestekravene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei-

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?

Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 

Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 

For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.

Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************

Utgitt av Font Forlag, 2013

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani

Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!

Vandreutstillinger av Cecilie Løveid

Kunst, utstillinger- kunstutstillinger, vandreutstillinger. Dikt- kunstige dikt?

I sommer tenkte jeg at det var på tide å utvide repertoaret en liten smule, og dro på kunst-turné. Da var det altså ikke utstillingene som var på vandring, men jeg som var på tur fra utstilling til utstilling. Dagen var nøye planlagt, for ofte har galleriene bare åpent noen timer midt på dagen, selv i turistsesongen når man skulle tru det var litt mere folk i farta og potensielle besøkende/ kunder rundt forbi. Første stopp var på Galleri Slåen nord i Folldal. Et godt sted å begynne for den som vil utforske litt forskjellig kunst, keramikk, glass, smykker, malerier, trykk- et sted fylt av humor, glede og farger som de sier selv.

Videre gikk ferden over til Hjerkinn og nedover Gudbrandsdalen hvor vi- hvis man ser riktig stort på det- ble tatt i mot av selveste Dronning Sonja da vi ankom Vinstra og Peer Gynt-Stemnet. Vi vet jo at dronninga er kunstinteressert, men er det nok til å bli tittulert som kunstner- i tillegg til dronning? Jeg er fortsatt ikke sikker.
Mye av det hun viste fram var veldig fint, spesielt likte jeg flere av fotografiene, men tvilen er absolutt til stedet når det blir snakk om de frimerke-små trykkene (Og da har jeg ikke en gang nevnt hvor prisene kommer fra (3500,- for et "frimerke". Uten ramme DA betaler man definitivt for signaturen, og ikke kunstverket, spør dere meg!) Denne utstillinga gav meg kanskje ikke så mye utover at det har blitt mye fundering rundt spørsmålene Hva er kunst? Hvem er kunstner? Et konkret eksempel: jeg hadde et vevd bilde (også kalt billedvev...) hengende på veggen, dette klassifiserte jeg absolutt som kunst- helt til vi gjorde om litt på stua, og det ikke var plass til vevbildet lenger, og jeg plukket av noe perlepynt og stæsj (det høres kanskje mer ut som kitsch enn kunst, men det var ikke glorete som man kanskje kan tenke!)- og det fikk nytt liv som gulvteppe. Spørsmålet er selvfølgelig: sluttet det å være kunst da? Vil det gjenoppstå som kunst hvis jeg setter på igjen perlene og finner en veggplass til det? Hvis ja/ nei: hva er begrunnelsene?

Hvis jeg som er ganske fri for tegne- og maleferdigheter, maler et bildet på en vedstabel anser ikke jeg det som kunst- men andre har sagt at "Du burde jo vært kunstner du!" Det er selvfølgelig drøye overdrivelser, jeg tolker det bare som uttrykk for at de har latt seg more- men vi forutsetter at bildet faktisk hadde kunstnerisk verdi, og det prinsippielle spørsmålet blir igjen:  hva da når vi begynte å brenne opp veden? Hva skulle man i så fall sagt om det? En ting er at "kunstverket" gikk opp i røyk, men ville det vært uetisk? På linje med å brenne bøker?
Tilbake til sakens kjerne, spørsmålet om dronning sonja er en kunstner eller dronning som lager pynt til folks vegger. Da jeg stilte spørsmålet til følget mitt, hørte jeg en kommentar om at det nok var riktig at hun hadde skapt utgangspunktet for kunsten, men nok hadde hatt hjelp av andre til å nå det fredige uttrykket. Hvis det er tilfellet, hvem er det da som er kunstner? Den som lager materialet kunsten lages av, eller den som sluttfører prosjektet? (Da kan man fort begynne å trekke paralleller til malingsprodusent vs kunstmaler, og isen begynner å bli lovlig tynn..!)

Vebjørn Sand: Gutt med røkelseskar/ Kirsten Kokkin: Felespillende Rune

Tida fløy og vi måtte haste videre for å rekke fram til Ringebu Prestegård og sommerutstillinga hvor Vebjørn Sand var hovedutstiller. Bortsett fra de utstillingene vi var på med valgfag "tegning, form og farge" var han den kunstneren jeg "studerte" av egen fri vilje, så og si. Det hele er utrolig nok bevart for ettertida, med meg på bildet av Aftenpostens morgenutgave søndag 4. desember 1994. Mye har skjedd sida da, men de gamle motivene fra Antarktis ver fortsatt med, om ikke side om side med nyere bilder med helt andre uttrykk, så i de samme bygningene... Også denne utstillinga var mangfoldig og særdeles interessant, med mange forskjellige kunstnere med stor spennvidde i materialer, form og uttrykk. Ringebu Prestegård er forresten en utrolig fin plass: I tillegg til at de har originale og nydelige utstillingslokaler er de nærmeste nabo til stavkirka og har et fantastisk restaurert hageanlegg- absolutt vel verdt et besøk hvis det er åpent og det passer seg slik. (Det var reklamen)

Hva mer er det å si: været ble etter hvert bra, bilkjøringa gikk greit, selskapet var hyggelig og det var rett og slett interessant, morsomt og lett  gjennomførbart! Turen frister til gjentakelse, og før sommeren kommer bør jeg prøve å få lært meg litt mer, ord og uttrykk for eksempel. På utstillinger kan man jo ta med seg sånne foldere hvor verkene er nummerert slik at man kan finne titler, metode/ type, priser osv. Disse listene er ofte dekorert med forkorteleser, og det er ikke fritt for at man føler seg skikkelig amatør når man må spørre "vakta" hva de betyr. Skal man utvide reportoaret, må man gjøre det skikkelig, man kan ikke gjøre det halvveis, slik at man må improvisere eller spille skuespill for å beholde maska.

********************************

For å kombinere "nye" og "gamle" interesser, bøker og kunst, har jeg lest Cecilie Løveids Brageprisvinner "Vandreutstillinger", ei diktsamling som tar utgangspunkt i en rekke veldig ulike kunstverk, kunstpersonligheter og disses liv og levnet. Hvert dikt/ kunstverk blir presentert med tittel, kunstnernavn og årstall. Det er godt mulig at man kan lese diktene uten å orientere seg om bilder og bakgrunn, men med mindre du er svært bevandret i kunstens verden og kjenner bildene og biografien til kunstnerne godt fra før, vil jeg på det sterkeste oppfordre til at man tar seg tid til å google samtidig med at man leser. Løveids tanker og refleksjoner får en helt annen verdi og mye større dybde når man vet hva det er hun har i tankene. Diktene er en brillefin døråpner til mange kunstformer, de er konkrete uten å bli beskrivende, originale uten å bli oppkonstruerte og belyser viktige temaer som krig og terror, selvstendighet, kjærlighet, politikk, liv og død. Lettlest og lettfattelig, engasjerende og mye til ettertanke- absolutt noe jeg kan si meg godt fornøyd med, ei samling jeg kan tenke meg å lese igjen og anbefaler den gjerne til andre som har lyst til å lese kraftfull og levende poesi.

Dette er mitt bidrag til Artemisias diktlesesirkel for januar. Oppgava var å finne noe fra bokhylla, og denne har stått i ebokbib-hylla såpass lenge at den har blitt fornya opptil flere ganger (det er rart med det; når det gjelder poesi kan man visst forlenge lånet i det uendelige, med har du en halvlest krim derimot.. Sjvuuusj.. Borte!), men nå er den altså både lest, likt, omtalt og anbefalt!

Jadda! Kikker du rett opp for innsats-i´en har du meg på vernissage, i den pure ungdom en gang i forrige århundre...

Tilbake til framtida

1. januar 2011 presenterte jeg tanken bak denne bokbloggen for aller første gang. Slik så det ut:

Ikke så mye nytt under sola, men jeg hoppa litt rundt fra blogg til blogg her ei natt, og da jeg så at Så-Rart-Silje hadde som mål å lese seg til ti forskjellige land i løpet av året, fikk jeg en påminnelse om hva som var utgangspunktet mitt for å opprette en bokblogg: Jorda rundt på 365 dager- det var faktisk navnet på bloggen det første året ;o)

Nå har jeg bestemt meg for å sette strek for 2017, de som ikke er skrevet om nå, får forbli ubeskrevet.  Jeg har mer lyst til å fornye passet mitt, rykke tilbake til start, og finne nye gode leseopplevelser. Om jeg ikke slavisk skal gå etter nye land å besøke via bøkene, så vil jeg i det minste ha det litt i bakhodet når jeg velger bøker. Jeg vil prøve å prioritere forskjellige land for å sjå hvor langt jeg kan komme i løpet av 2018. Av kartet fra desember 2011, ser det ut som jeg hadde vært innom sånn omtrent 30 land- ikke ille, men absolutt med et visst forbedringspotensiale. Dessuten: sida 2011 har vi fått e-bøker, lydbok-apper og e-bokbib, så tilgjengeligheten er nesten ubegrensa. ( I samme periode har vel prisene på flybilletter også blitt betydelig lavere, men jeg tenker jeg holder meg her på berget og lar bøkene ta meg med ut i verden.)

Jeg har ikke den største ulest-samlinga, men noen bøker som passer til prosjektet står klare og venter. Jeg har trua på en skikkelig kick-off med Helga Fatlands "Grensen", som har fått kjempemye og bare positiv omtale etter at den kom ut i høst. Den ble overraskende fort ledig på ebokbib, jeg har så vidt begynt å kikke på den, og gleder meg til å lese videre- utfordringa blir å lese ferdig før lånetida går ut...

Motlys og blitz- og muligheter for snømåking i dag også!

Ellers har jeg "Den stumme gutten" av Parinush Saniee med handling fra Iran som jeg vant i en instagram-konkurranse før jul. "Alene sammen" av Abraham Verghese hvor mye av handlinga er lagt til Etiopia (den endte opp hos meg på en helt spesiell måte, men den historien vil jeg spare til boka er lest og jeg skal skrive om den!). "Den lave himmelen" av Anthony Marra blir den første boka jeg noensinne har lest fra Tsjetsjenia. Orhan Pamuks "Snø" hadde jeg ment å lese i siste runde av Heddas bokhyllelesing i fjor, den er så vidt påbegynt, men slett ikke fullført enda, så da blir det en tur til Tyrkia. Med Arundhati Roys første bok "Guden for små ting" blir det en ny rundtur i India og ikke minst gleder jeg meg til å lese Yaa Gyasis romandebut "Komme hjem" som er beskrevet som en storsått fortelling om slavehandel og slavenes etterkommere i over trehundre år. Da blir det først og fremst Vest-Afrika, og det området som i dag heter Ghana som blir målet.

Til slutt er det bare én ting som gjenstår: Jeg trenger selvfølgelig noen flere "reise-tips", og det trenger absolutt ikke være bøker av nyere dato- har dere tips, nye eller gamle så vil jeg gjerne høre det! Bibliotekene har jo det aller, aller meste et eller annet sted, så det at bøkene kanskje ikke er i salg lenger, er heller ikke noe problem. Jeg ønsker meg først og fremst romaner med fascinerende personer, eksotiske miljøer, gjerne historiske, dramatiske, tankevekkende, engasjerende, rørende og overraskende handling. Sakprosa er også interessant så lenge bøkene har et visst driv og nerve.

  

Ministeriet for den høyeste lykke av Arundhati Roy

...har blitt en propp i systemet. Ellers er det vel heller slik at enkeltsaker ender opp som propper i ministeriet, men ingen regel uten unntak, altså. Denne gangen dreier det seg om en propp i skrivesystemet, og nå MÅ jeg bare kjøre på med noe a´la Albyl-E, få løst opp elendigheta og komme meg videre. Jeg har jo tross alt andre bøker jeg skulle ha skrevet om- og ikke minst bøker som venter på å bli lest... (Bare for å nevne en, så ble "Guden for små ting" av samme forfatter satt øverst på ønskelista til jul, og da den var på supertilbud hos Norli, spleisa Enja, Pippa og Lilli på bok til mor til jul ;o)

Romanen er... rett og slett ubeskrivelig. Handlinga så mangslungen, fargerik og uforutsigbar at det føles som å gå i søvne, uten kart eller kompass i en labyrint av et eventyrland. Man kan aldri gjette seg til hvem eller hva som dukker opp rundt neste sving, bak neste bakketopp.
Slik presenterer forlagene mesterverket:

Ministeriet for den høyeste lykke tar oss med på en reise over flere år og på tvers av et subkontinent – fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer «normaltilstand».

På en gravlund utenfor murene til Delhis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab, ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til et hjem. En natt på slaget tolv dukker en nyfødt jente opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Delhi. Og den gåtefulle, men sterke Tilo er like mye et fravær som et nærvær i livene til de tre mennene som elsker henne.

Ministeriet for den høyeste lykke er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Menneskene vi møter slås i bakken, reddes og stables på beina igjen ved hjelp av kjærlighet – og håp. Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsom som den er bevegende. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.

Jeg hadde store forventninger og var spent da jeg begynte å høre lydboka første gang- og jeg fikk ikke tak på historien i det hele tatt: Hva ver nå dette her for noe?? Jeg skjønte med en gang at det ikke var boka, men meg det var noe galt med, så igjen måtte jeg ty til e-post for å tigge meg til et anmeldereksemplar av papirtypen for å knekke koden. Da det var gjort, var jeg frelst, og jeg utroper den herved til en opplagt kandidat i kategorien "Hvilken bok ville du hatt med deg på en øde øy?" Og det er selvfølgelig alt dette overveldende eksotiske, vakre, tragiske, fantastiske, korrupte, forkrøplede, kjørlighetsfylte, onde, naturlige, falske som gjør romanen så vanskelig å skrive om. Jeg anbefaler dere å gå inn på Pax-linken nedenfor, der har de klippet ut en rekke sitater fra dyktige anmeldere som hyller boka og gir den alle de fine ordene jeg selv ikke klarte å finne fram.
Gjennom hijraen Anjum blir vi med på en livsreise, et studium i samfunnsfag, historie, sosialantropologi og humanisme i ordenes videste betydning. Vi blir kjent med familiebakgrunnen hans/ hennes og vi blir godt kjent med et stort og fargerikt persongalleri. Enkelte ganger mistet jeg litt oversikten over aller forbindelsene, men da jeg først hadde kommet i siget, var det umulig å la detaljer bli et hinder for å fortsette oppdagelsesferden. Det ble som å være fanget i ei stri elv: man må bare la seg drive med, selv om man ikke rekker å registrere alt som befinner seg langs elvebredden.
Jeg vet det er mange bokbloggere (og andre potensielle lesere!) som er glad i å reiser, og jeg vet det er mange som ikke er spesielt ivrige etter å dra på ekspedisjoner selv, men som likevel elsker å lese bøker med handling fra fjerne himmelstrøk. Vel, dette er boka for dere- den er uforglemmelig, og til tross for at jeg nå både har hørt og lest boka, er jeg ikke ferdig med den. Den ligger nedlasta på mobilen slik at jeg bestandig har den tilgjengelig og kan høre litt når anledningen byr seg!

Ei av fjorårets beste bøker, om ikke DEN beste ☺

*******************

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2016

Spilletid 13:18/ 430 sider

Glmrende oversatt av Kirsti Vogt

Lydboka er lest inn av alltid dyktige Ingrid Vollan

Lenger unna eksotiske India, er det knapt nok mulig å komme.. Fra lørdagens luftetur, vi kom over tåka og så et og annet glimt av blå himmel.

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:

Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)

For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.

Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!

*****************************

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2017

Ebokbib

...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?