...så trur jeg det bare er en ting den kunne handle om. Feil. Det er bare et TEMA den kunne handle om, nemlig alt det rare man oppdager, snubler over og tenker på mens man somler!
Det er Helene på Bokloftet som stilte meg det spørsmålet i forrige runde av skrivestafetten vi har hatt gående i sommer. Når sant skal sier har Helene løpt stafett mens jeg har somla stafett. Jeg har glemt å hente startnummer, glemt å ta med stafettpinnen, glemt å feste tidtakerbrikken, jeg har kommet for sent til start, holdt kartet oppned, valgt feil løype, meldt meg på i feil klasse og i det hele tatt... Helene løper, jeg somler!
Når jeg skriver "somler" mener jeg ikke som når man blir sittende ved pc'n lenger enn man hadde tenkt, zapper zombieaktig mellom mer eller mindre hjernedøde tv-kanaler og sånne ting- jeg trur ikke man oppdager eller snubler over særlig mye snurrige ting da. Nei, jeg mener sånn man somler når man går ut for å hente posten, og plutselig oppdager at bringebæra har blitt moden, og når man går ned i kjellern for å finne et bærspann, kommer man på at man skal røre litt i honningen, dermed må man ta en kjapp tur opp i stua for å sjå om boka om Ole Brumm står der eller ikke, så finner man i stedet Tor Åge Bringsværds bok om den svarte hunden, og blir minna på at kanskje Enja og Pippa vil være med ut, så kan vi gå en liten runde i skogen før det blir for varmt, men aller først må blomstene vannes og i postkassa ligger det visst allerede post for både en og to dager- sånn somling kunne jeg skrevet bok om. Den ville nok blitt illustrert med mobilbilder, sommerfugler, blomster, skyformasjoner, insekter, avis-sitater, gammelt skrot og snurrepiperier. Spørsmålet er bare når i alle dager skulle jeg rekke det???
Mens jeg setter meg ned og tar en pust i bakken, finner jeg fram en halvtom boks med vaniljeis fra Diplom-is (eskimo-is) og en kopp med rørte bringebær. Det er en uslåelig kombinasjon som fyller selv den gråeste dag med løfterikt solskinn!
(Og der ser dere: jeg behersker til og med et par klisjeer, som man kanskje bør ha med hvis man først skal skrive ei bok ;o)
Sommern er definitivt på hell, stafetten er snart fullført, og jeg har grubla litt ekstra på hva slags oppgave, spørsmål eller stikkord Helene skal få denne gangen. Jeg har forkasta et par vidløftige/ skumle spørsmål, og ender opp med det tryggere stikkordet ÅRSTIDER. Og som alltid er det åpent for tolkninger og kreative løsninger!
Følg med opp på Bokloftet for å sjå hva som åpenbarer seg!
torsdag 14. august 2014
onsdag 13. august 2014
En slags litterær sommerfest...
Spede forsøk på mingling... Svett på ryggen... Klam i hendene... Et glass til! Rett ned!! Blir bare enda mer urolig, men finner en ledig benk i skyggen av et tre- eller kanskje det bare er en busk, ikke vet jeg, men hjertet roer seg tross alt litt, ryggen tørker og det går an å lene seg tilbake for å observere. Phhuu...
Borte ved bassenget litt lenger til høyre står en herjet mann, han skjelver lett på hendene, prater med en oppsiktsvekkende vakker farget kvinne med helt lysegrå, nesten hvite rastfletter- jeg lurer kanskje på om det kan være Toni Morrison, men sikker kan jeg naturligvis ikke være. Hun lytter interessert, og virker ikke det minste brydd eller utilpass på grunn av mannens framtoning. Jeg lener meg litt nærmere, strekker ører og hører ham fortelle om søstera som har vært syk- døden nær, til og med. Han er visst takknemmlig for at han rakk hjem i tide, og fikk hjulpet henne til den lokale sjukestua. Jeg klarer ikke å få med meg alt han forteller, men jeg er overbevist om at han forteller en dramatisk historie, enda så dempet og stillferdig han snakker. Kanskje det er slik traumatiserte mennesker kan være når de møter noen som tar seg tid til å lytte?
Inn gjennom porten kommer et umake par svinsende; hun, en tydelig utilpass kvinne det er vanskelig å aldersbestemme, men hun kan kanskje være et sted mellom femti og seksti, håret ser nyfrisert ut, men klærne er bittelitt gammeldagse og (forholdsvis) ufikse, mens denaldrende mannen som ser orientalsk ut, er kledd i det jeg med mine absolutt beskjedne kunnskaper vil omtale som en perfekt skreddesydd dress, skoene er blankpussede og han ser faktisk stolt ut, der han kommer arm-i-arm med den noe grovgjorte kvinnen som får meg til å tenke på et klumsete pinnsvin... Var det noen som nevnte pinnsvinets eleganse? Jeg humrer litt, ikke på den slemme måten, men en snill latter- de ser litt... forelska ut?
Jeg klarer ikke å få med meg så mye av det de sier til hverandre, men jeg synes jeg hørte noe om at alle lykkelige familier ligner på hverandre, og at alle ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte. Jeg tenkte naturlig nok på det kjente sitatet fra Anna Karenina, så det er mulig de snakket om bøker? Eller kunst og kultur generelt? Jeg er
Paret forsvinner, og istedet dras oppmerksomheten min mot bordet hvor tapasen og sjampanjen står. Det bugner av alle slag, og det er stadig noen som går til og fra, noen forsyner seg med en liten matbit, andre et nytt glass sprudlevann. Det som fanger oppmerksomheten min er noen småvokste, litt magre ungdommer. Hver gang de trur seg usett, snapper de til seg ikke bare én matbit, men en håndfull! Noen av dem har sår og arr både på armene og bena, alle er kledd i fillete, men rene klær. De kaster stjålne blikk rundt seg, og det ser ut som de er redd for å bli oppdaget- kanksje de rett og slett har sneket seg inn på festen, og er redd for å bli kastet ut? Kanskjed et er første gangen de er på denne sida? Innenfor- eller bak den vakre fasaden? Jeg smiler og vinker til dem- jeg trur de trenger det, og for meg koster det så lite. Jeg bestemmer meg - igjen- for å bli flinkere til å smile til mennesker som ser ut til å trenge det. Gi et klapp på skuldra til de som har gått til kamp, gjort en innsats. Det kan hende den lille oppmerksomheten eller oppmuntringa er akkurat det som skal til.
Fra ungdommene jeg aller helst skulle tatt med meg hjem, gitt muligheten til et avbrekk i det som ser ut som et strevsomt liv, flytter jeg blikket til et par kvinner som sitter ved et lite rundt bord borte ved rosebuskene. De ser nokså like ut, men jeg har ikke inntrykk av at de kjenner hverandre fra før. De er smart kledd, fikse solbriller, smarte vesker og matcher sko- klasse! Skal jeg være ærlig, så ser de i grunn litt uiteressante ut. Jeg vet godt hvem de er, ikke navnene deres selvfølgelig, men jeg kjenner typen: mer enn nok med seg og sitt, sine små liv og oppkonstruerte problemer, de jatter med hverandre, diskuterer cappuccino, macchiato, mokka og latte, og tror sikkert at lykkelige mennesker leser og drikker kaffe. Liksom damer- liksom liv! Dere har sikkert møtt noen av dem dere også? De duger som selskap hvis du vil underholdes, men du kan ikke forvente de dypeste diskusjonenen eller de mest høytsvevede filosofiske tankene ;o) Kall meg gjerne forutinntatt, det kan jeg tåle!
Mens jeg sitter på benken og lar tankene vandre sine egne veier, kommer en mann gående rett mot meg. Jeg samler bena og retter meg opp. Han spør om det er greit at han setter seg litt, og jeg kan ikke gjerne nekte ham det. Det er ikke en stol jeg sitter på, en benk har plass til fler. Han synker liksom sammen, tørker svetten av panna, og sukker tungt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten, men kremter og spør om det er noe mer enn bare varmen eller menneskemassen som plager ham? Begge deler kanskje? Han sukker enda en gang, synker enda mer sammen, trekker pusten på nytt og begynner på en historie som absolutt er opprørende nok. Han forteller om livet han har levd. Om jobben ombord på en fregatt som patruljerer farvannet utenfor Lampedusa, med oppdrag å plukke opp båtflyktninger som mest av alt ønsket å komme seg til Europa, de forjettede land, Eldorado. Jobben i seg selv har ikke gitt ham nevneverdig kvaler, men etter å ha møtt en av kvinnene han reddet bare for å bringe til interneringsleiren, har hele tilværelsen hans nærmest raknet. Han har mistet nattesøvnen og klarer ikke å forholde seg verken til oppdragene eller kollegaene sine lenger, han hadde havnet i en mildt sagt uheldig episode, og har endelig bestemt seg for å ta grep. Nå står han på terskelen til sitt nye liv- som han ikke aner noe som helst om!
Hva skal man si til en sånn historie? Jeg kan ikke annet enn si at jeg er imponert over at han har tatt konsekvensen av alle de nye følelsene som herjer med ham, og ønsker ham lykke til.
Jeg trur ikke Salvatore er videre imponert over meg og det tafatte forsøket på oppmuntring, men oppriktig talt: hva kan man vente av en som meg? Jeg lever et enkelt, helt ukomplisert liv, uten verken drama, kriser eller katastrofer, jeg har ikke erfaringer som gjør meg kvalifisert til å mene noe som helst om så alvorlige, dyptgripende livskriser. Likevel føler jeg at han har smitta meg med uro og rastløshet, og jeg bestemmer meg for å forlate taffelet. Jeg takker vertskapet for en hyggelig kveld, putter finskoa i skulderveska og tusler hjem. Det er fortsatt varmt, men jeg registrerer at natta har blitt mørk og tenker at snart!!! Snart er det høst! Da er årstida med forventninger og knuste drømmer over. Med høsten kommer de friske, klare morgenstundene, andres forventninger byttes ut med egne forhåpninger. Sjelefred. Hvilepuls. Det er snart tid for å tenne noen ekstra lys, kroe seg i sofakroken, finne fram bøkene som mer eller mindre har stått urørt så altfor lenge. Ganske snart. Høst!
tirsdag 12. august 2014
Nullpunkt, av Bjørn Olav Nordahl
Spilletid: 21 timer, 6 minutter
Forbilledlig lest av Duc Mai-The
En bokblogger med respekt for seg selv (og sine lesere!!!) bør hoste opp en bokomtale i ny og ne, og dette er hva jeg kan fortelle om Bjørn Olav Nordahls andre thriller-/ krim-roman om grave-journalistene Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand:
Jeg har ikke lest den første boka, Skyggeland, og jeg kan ikke si at jeg verken har merket meg boka eller forfatteren før jeg fant denne nye på Lydbokforlagets nettsider. Jeg skal heller ikke påstå at presentasjonen fenget så kjempemye, men... Jeg er en enkel sjel, og likte fargene på framsidebildet og jeg har enda tilgode å høre Duc Mai-The lese ei dårlig bok (kanskje med unntak av den om Willow Frost som ikke falt helt i smak hos meg, men som mange andre trykket til sitt bryst), så dermed ble boka lasta ned på mobilen.
Geografisk sett er handlinga lagt til de forunderligste steder; Sao Tome, en liten øystat i Guineabukta, Geneve i Sveits, Drammen i Norge, Peshawar, London, Kenya, Sør-Frankrike- og sikkert et par andre steder jeg ikke husker i farta. I tillegg er det ei brokete forsamling av med- og motspillere, dirigenter og direktører, nikkedokker, bakmenn, utro tjenere, journalister, torpedoer, drosjesjåfører, rikinger, wannabes, politimenn, finansakrobater, oljebanditter og ikke minst lurendreiere generelt.
Vanskelig å holde tråden? Litt kanskje! Til og begynne med ser man ingen sammenheng mellom alle de forskjellige arenaene, men det er der litt av spenninga ligger; hvordan skal man få alt det her til å henge i hop?! Det trekkes i noen tråder her, det tråkles litt der, og vips! Så blir de løse puslespillbrikkene til et bilde!
Så sant kriminalitet ikke er religisøt betinget, er det penger som er målet. Så også her. Store penger til og med! Svarte penger fra drosjenæringa i Drammen skal hvitvaskes, et nytt oljefelt utenfor Afrikas kyst skal legges ut, norske bistandspenger blandes inn og de to tidligere nevnte journalistene skjønner at det er noe som ikke stemmer. Spørmålet er om omkostningene ved gravinga blir for høye? Om man rett og slett må la enkelte ting være i fred? Hva er viktig nok til at man skal risikere liv og helse? For egen og andres del?
Dette er nok ikke den mest spennende krimbok/ thrilleren jeg har lest/ hørt, men den er likevel interessant, både i det at den setter fingeren på hvordan de fleste lar seg styre av penger, og ved at den peker på forskjeller i kultur og samfunnsforhold i ulike deler av verden. Og at alt henger sammen med alt! ( I boka ble det sagt at det var en viss statsminister som sa akkurat det, men var ikke det Sigbjørn Johnsen som gjorde det da? På bredeste hedmarksdialekt? Ælt heng i hopes me ælt.)
Det er et par løse tråder og åpne dører til slutt her, og det er ikke utenkelig at jeg kan finne på å lese bok nummer tre, hvis eller når den kommer.
søndag 10. august 2014
Bikinikropp og andre pussigheter
Sommerstafettføljetongen ruller snart på siste verset, men før vi pakker helt sammen, er det en viktig ting vi har forbigått i altfor taus stillhet. Sommerkroppene og bikiniformene. Det var Helene som bragte temaet på banen, og det gav meg litt å tenke på- som vanlig er når jeg leser innleggene hennes.
Fra sånn omtrent påsketider blir man pepra med gode råd om hvordan man skal få den perfekte sommerkroppen, hvordan man skal komme i form til bikinisesongen osv.
I år har jeg gjort en helhjerta litt halvhjerta innsats for å nå målet. Dvs det politisk korrekte målet. Ettersom jeg verken liker å sole meg eller å kle av meg i all offentlighet, tok jeg en snarvei som faktisk gav et helt ok resultat. Jeg har vært påpasselig med å barbere leggene og har smurt inn bena med sjølbruningskrem. Og jeg mente som sagt at resultatet ble greit. Presentabelt. Jeg hadde i min villfarelse trudd at kroppen i seg sjøl var grei. Presentabel.. Stakkars arme sjel: hvor feil kan man ta?
Nå kommer vi inn på litt tørre tall og fakta. (Jeg har jo blotta rompa her på bloggen tidligere så jeg regner med at dere tåler såpass!) 53,5 kilo, 163 cm høy.. det blir BMI 20,13. Og det trudde jeg altså var helt greit. Presentabelt. Og hvis vi fortsatt holder oss til skalaen til apotekkjeden i linken over, så er jeg ikke overvektig før jeg har lagt på meg over tolv kilo, men undervektig hvis jeg går ned ca fire.
Greit, jeg vet ikke om bikinene som er på salg nå ville passet, det er strengt tatt det som er tema i dag, men hvem orker vel å prøve en bikini når man har prøvd et utall bukser beregna på damer, enda til med kort benlengde- og de fortsatt er mellom sju og tjue cm for lange??? (En bikini blir neppe for lang på bena, men sjølbildet krympa til det mikroskopiske så det ble aldri aktuelt...)
Er det noe rart at folk generelt og kvinner spesielt får et utopisk bilde av sommerkroppen og bikiniformen? Det hevdes at overvekt er et stadig økende helseproblem i den vestlige verden. Det er mye mulig, men da er det min teori at de psykiske lidelsene øker proporsjonalt med gjennomsnittsvekta i befolkninga! Kravene, kroppsidealene og kroppsfokuset har ikke akkurat blitt snillere eller mildere de siste åra. Man hører om unger/ jenter helt ned i barneskolealder som slanker seg- det er da utrolig trist! Uansett hvor det kommer fra eller hva årsaken er- det blir for innfløkt å komme inn på her, men dere kan jo tenke litt på det.
Nå skal det sies, at det slett ikke var sommerklær jeg var ute etter. Jeg trenger ei ny bukse til jakt-bruk. Helst med gore-tex. Og da tenkte vi i år som i fjor og året før der, at det kanskje var lurt å dra på ei salgsmesse for jakt og fiske. På forhånd hadde vi sjekka litt, og fått en av selgerne til å legge av en helt ny dress- en LADY-DRESS med gore-tex. (Ikke den samme som på bildet over!) Han var absolutt entusiastisk, hyggelig og grei, og var helt sikker på at vi skulle finne noe som ble BRA. Nope. Nix. Neida. Den som passa over rompa, var for vid i livet, og ALTFOR lang i bena. Som vanlig. Det snodige er at selgeren ble helt paff! Han ble virkelig satt ut, og var så skuffa over de nye dressene han skulle selge til jenter, at det så ut som han bare ville pakke sammen og dra hjem. Resultatet var at han tok bilder av elendigheta, både forfra og bakfra, for å ta det opp med produsenten. Sååå... Kanskje han selger´n kan få noen til å sy klær til levende damer? Sånne med kjøtt og blod og hofter og rompe og former og lyst til å ta seg en tur ut. Uten å måtte sprade rundt i en benløs bikini? Neste år kanskje?
Det er skrevet massevis av bøker om kvinner, psykisk helse og spiseforstyrrelser- veien er ikke lang fra prøverommet til en eller annen diagnose. Jeg kunne sikkert anbefalt noen av de jeg har lest om disse temaene, men jeg dropper det. Disse bøkene er ikke vanskelie å finne hvis man er interessert.
Jeg vil heller ha noen andre boktips- fra Helene på Bokloftet! Jeg kaster ballen tilbake, og håper hun har et par tips å komme med, aller helst tips som kan vekke leselysta hos en som mangler inspirasjon, men nesten like gjerne typisk sommerlitteratur/ sommerbøker som kan få sommeren til å vare litt lenger!
Fra sånn omtrent påsketider blir man pepra med gode råd om hvordan man skal få den perfekte sommerkroppen, hvordan man skal komme i form til bikinisesongen osv.
 |
| Hadde det bare vært så enkelt... |
 |
| Satt ikke akkurat som et skudd, nei... |
SÅ HVORFOR I HULESTE GRANSKOGEN ER DET DA INGEN BUKSER SOM PASSER???
Greit, jeg vet ikke om bikinene som er på salg nå ville passet, det er strengt tatt det som er tema i dag, men hvem orker vel å prøve en bikini når man har prøvd et utall bukser beregna på damer, enda til med kort benlengde- og de fortsatt er mellom sju og tjue cm for lange??? (En bikini blir neppe for lang på bena, men sjølbildet krympa til det mikroskopiske så det ble aldri aktuelt...)
Er det noe rart at folk generelt og kvinner spesielt får et utopisk bilde av sommerkroppen og bikiniformen? Det hevdes at overvekt er et stadig økende helseproblem i den vestlige verden. Det er mye mulig, men da er det min teori at de psykiske lidelsene øker proporsjonalt med gjennomsnittsvekta i befolkninga! Kravene, kroppsidealene og kroppsfokuset har ikke akkurat blitt snillere eller mildere de siste åra. Man hører om unger/ jenter helt ned i barneskolealder som slanker seg- det er da utrolig trist! Uansett hvor det kommer fra eller hva årsaken er- det blir for innfløkt å komme inn på her, men dere kan jo tenke litt på det.
Nå skal det sies, at det slett ikke var sommerklær jeg var ute etter. Jeg trenger ei ny bukse til jakt-bruk. Helst med gore-tex. Og da tenkte vi i år som i fjor og året før der, at det kanskje var lurt å dra på ei salgsmesse for jakt og fiske. På forhånd hadde vi sjekka litt, og fått en av selgerne til å legge av en helt ny dress- en LADY-DRESS med gore-tex. (Ikke den samme som på bildet over!) Han var absolutt entusiastisk, hyggelig og grei, og var helt sikker på at vi skulle finne noe som ble BRA. Nope. Nix. Neida. Den som passa over rompa, var for vid i livet, og ALTFOR lang i bena. Som vanlig. Det snodige er at selgeren ble helt paff! Han ble virkelig satt ut, og var så skuffa over de nye dressene han skulle selge til jenter, at det så ut som han bare ville pakke sammen og dra hjem. Resultatet var at han tok bilder av elendigheta, både forfra og bakfra, for å ta det opp med produsenten. Sååå... Kanskje han selger´n kan få noen til å sy klær til levende damer? Sånne med kjøtt og blod og hofter og rompe og former og lyst til å ta seg en tur ut. Uten å måtte sprade rundt i en benløs bikini? Neste år kanskje?
Det er skrevet massevis av bøker om kvinner, psykisk helse og spiseforstyrrelser- veien er ikke lang fra prøverommet til en eller annen diagnose. Jeg kunne sikkert anbefalt noen av de jeg har lest om disse temaene, men jeg dropper det. Disse bøkene er ikke vanskelie å finne hvis man er interessert.
Jeg vil heller ha noen andre boktips- fra Helene på Bokloftet! Jeg kaster ballen tilbake, og håper hun har et par tips å komme med, aller helst tips som kan vekke leselysta hos en som mangler inspirasjon, men nesten like gjerne typisk sommerlitteratur/ sommerbøker som kan få sommeren til å vare litt lenger!
tirsdag 5. august 2014
Gammelt nytt, nytt gammelt og du rykker stadig framover i køen
Jeg vet ikke hva jeg skal konkludere med når det gjelde årets lesesommer. Den har definitivt ikke vært intens! Enda mindre enn jeg har lest, har jeg skrevet om de bøkene jeg tross alt har fortært. Kanskje på tide å puste liv i både lesing og bokblogging!
Jeg har fortsatt en sjølpålagt (ikke spesielt strengt håndhevet) kjøpe- og lånestopp. Jeg har fortsatt et lønnlig håp om å lese flere av de bøkene som står i hylla. De har jo tross alt havna der fordi jeg hadde veldig, veldig lyst til å lese dem en gang! Jeg trur ikke jeg har forandra meg så altfor mye, og trur derfor at de fortsatt vil fenge!
Lys mellom to hav av M.L. Stedman er ei av bøkene jeg har stående på vent, og nå i vår kom den ut i pocketutgave med nytt cover. Den er fortsatt prydet med blurb fra The Guardian; usedvanlig og uforglemmelig. Jeg har lest mange bloggomtaler av denne, og jeg husker bare at alle var positive- hva var det da som fikk meg til å utsette? Det nye omslaget er temmelig annerledes enn det første forlaget brukte. Hvis jeg skal komme med noen kjappe inntrykk av forsidene sett i forhold til hverandre blir det vel omtrent noe sånn:
Første utgave: 1800-tallet, ensomhet.
Andre utgave: Dameroman, forsvunnet/ ensomt/etterlengtet barn, sterk kvinne, spenning ute på et forblåst fyr.
Jeg skjønner nå at jeg må prøve å få lest boka, slik at jeg finner ut hvilket inntrykk som stemmer mest!
Det er flere andre forholdsvis nye bøker som også har kommet ut i paperback, med nye framsider og hva det bringer med seg av asosiasjoner:
Julian Barnes´ Fornemmelsen for slutten har jeg også bare lest (positive) omtaler av, den er fortsatt stemplet som prisvinner, i tillegg har den blitt mesterlig og en praktfull roman.
Den nye framsida synes jeg er mye mer spennende enn den første de brukte- så gjenstår det å sjå om den etterhvert havner på Berits Shortlist ;o)
Hele livet på en dag av Lyson Richman var jeg så heldig at jeg vant i en bloggkonkurranse. Jeg elsket boka og anbefalte den varmt! I tillegg hadde jeg en slags analyse av framsidebildet i omtalen min. De fleste elementene er med på den nye, men de har blitt litt anerledes vektlagt. Interessant! Kanskje det er for å treffe ei anna lesegruppe? De som kjøper mer bøker i dagligvare enn i bokhandler/ bibliotek?
Jeg likte den første utgava absolutt best, og ettersom jeg har lest boka, kan jeg si at jeg synes den gir et riktigere bilde av innholdet enn den nye gir; mye krig og konsetrasjonsleir, lite heftig kjærlighet.
Enda ei bok jeg har lest og anbefalt varmt og hjertlig, er Antikvitetshandleren i Charleston. Jeg hadde vel lest en omtale før jeg lånte boka på biblioteket. Coverbildet appellerte vel ikke kjempe sterkt til meg, men historien var nærmest som skrevet akkurat for meg. Der og da! Med den nye framsida, ville jeg knapt nok ofra boka et blikk, og det er tvilsomt om noen hadde klart å overbevise meg om at den ville glede meg. Samme begrunnelse for endringa som i tilfellet over, kanskje?
En annen pussighet, er at den nye layout-messig er veldig lik mange andre bøker, f.eks den om CeeCee Honeycutts reddende engler, som jeg har nest mye halvdårlig om- og hjernen min er så enkelt skrudd sammen at de omtalene ville smittet over!
Det siste eksempelet jeg har funnet når det gjelder framsider som fortjener litt oppmerksomhet, er disse to:
Margit Walsøs Dronningens løfte fra i fjor, og Tatiana de Rosnays "Den andre historien" som jeg trur kommer ut en eller anna gang i høst. Da jeg så sistnevnte i en oversikt over nye bøker, tenkte jeg at "Dette er da ikke ei ny bok! Denne har jeg jo stående i hylla!!!" Men neida. Det er bare eksakt det samme bildet. Med og uten den tørka rosa. Litt ulik fargenyanse. To forskjellige bøker. Tenker jeg leser Walsøs bok først. Den andre hstorien kan sikkert ha godt av å stå litt i skammekroken og tenke på hva det er den har gjort: blir det ikke omtrent som å troppe opp på skoleball i samme kjole som den mest populære jenta i klassa for å stjele litt av glansen fra henne?
(Ingen fare! Jeg vet at det ikke er gjort noe galt her- ingen kan ha oversikt over hva alle andre forlag har av framsider på sine bøker, men kanskje de som solgte bildet burde sagt fra at et annet norsk forlag også hadde kjøpt et fra den serien? Noen føler seg kanskje litt... lurt?)
Uansett! Jeg har dermed presentert to bøker som står på vent, og hos Beathes Bokhylle er det fullfart med vente-innlegg etter ferien. Jeg er forhåpentlig i gang med bokblogginga igjen, og skal fundere litt på om jeg skal lage et samleinnlegg om det som er lest i løpet av sommeren!
Edit: Den andre Berit tipsa om de nye framsidene som har blitt laget til Britt Karin Larsens serie om skogfinnene.
Litt dårlige bilder, men altså: Samme bok, samme innhold. Hvem kunne trudd det????
Jeg har fortsatt en sjølpålagt (ikke spesielt strengt håndhevet) kjøpe- og lånestopp. Jeg har fortsatt et lønnlig håp om å lese flere av de bøkene som står i hylla. De har jo tross alt havna der fordi jeg hadde veldig, veldig lyst til å lese dem en gang! Jeg trur ikke jeg har forandra meg så altfor mye, og trur derfor at de fortsatt vil fenge!
Lys mellom to hav av M.L. Stedman er ei av bøkene jeg har stående på vent, og nå i vår kom den ut i pocketutgave med nytt cover. Den er fortsatt prydet med blurb fra The Guardian; usedvanlig og uforglemmelig. Jeg har lest mange bloggomtaler av denne, og jeg husker bare at alle var positive- hva var det da som fikk meg til å utsette? Det nye omslaget er temmelig annerledes enn det første forlaget brukte. Hvis jeg skal komme med noen kjappe inntrykk av forsidene sett i forhold til hverandre blir det vel omtrent noe sånn:
Første utgave: 1800-tallet, ensomhet.
Andre utgave: Dameroman, forsvunnet/ ensomt/etterlengtet barn, sterk kvinne, spenning ute på et forblåst fyr.
Jeg skjønner nå at jeg må prøve å få lest boka, slik at jeg finner ut hvilket inntrykk som stemmer mest!
Det er flere andre forholdsvis nye bøker som også har kommet ut i paperback, med nye framsider og hva det bringer med seg av asosiasjoner:
Julian Barnes´ Fornemmelsen for slutten har jeg også bare lest (positive) omtaler av, den er fortsatt stemplet som prisvinner, i tillegg har den blitt mesterlig og en praktfull roman.
Den nye framsida synes jeg er mye mer spennende enn den første de brukte- så gjenstår det å sjå om den etterhvert havner på Berits Shortlist ;o)
Hele livet på en dag av Lyson Richman var jeg så heldig at jeg vant i en bloggkonkurranse. Jeg elsket boka og anbefalte den varmt! I tillegg hadde jeg en slags analyse av framsidebildet i omtalen min. De fleste elementene er med på den nye, men de har blitt litt anerledes vektlagt. Interessant! Kanskje det er for å treffe ei anna lesegruppe? De som kjøper mer bøker i dagligvare enn i bokhandler/ bibliotek?
Jeg likte den første utgava absolutt best, og ettersom jeg har lest boka, kan jeg si at jeg synes den gir et riktigere bilde av innholdet enn den nye gir; mye krig og konsetrasjonsleir, lite heftig kjærlighet.
Enda ei bok jeg har lest og anbefalt varmt og hjertlig, er Antikvitetshandleren i Charleston. Jeg hadde vel lest en omtale før jeg lånte boka på biblioteket. Coverbildet appellerte vel ikke kjempe sterkt til meg, men historien var nærmest som skrevet akkurat for meg. Der og da! Med den nye framsida, ville jeg knapt nok ofra boka et blikk, og det er tvilsomt om noen hadde klart å overbevise meg om at den ville glede meg. Samme begrunnelse for endringa som i tilfellet over, kanskje?
En annen pussighet, er at den nye layout-messig er veldig lik mange andre bøker, f.eks den om CeeCee Honeycutts reddende engler, som jeg har nest mye halvdårlig om- og hjernen min er så enkelt skrudd sammen at de omtalene ville smittet over!
Det siste eksempelet jeg har funnet når det gjelder framsider som fortjener litt oppmerksomhet, er disse to:
Margit Walsøs Dronningens løfte fra i fjor, og Tatiana de Rosnays "Den andre historien" som jeg trur kommer ut en eller anna gang i høst. Da jeg så sistnevnte i en oversikt over nye bøker, tenkte jeg at "Dette er da ikke ei ny bok! Denne har jeg jo stående i hylla!!!" Men neida. Det er bare eksakt det samme bildet. Med og uten den tørka rosa. Litt ulik fargenyanse. To forskjellige bøker. Tenker jeg leser Walsøs bok først. Den andre hstorien kan sikkert ha godt av å stå litt i skammekroken og tenke på hva det er den har gjort: blir det ikke omtrent som å troppe opp på skoleball i samme kjole som den mest populære jenta i klassa for å stjele litt av glansen fra henne?
(Ingen fare! Jeg vet at det ikke er gjort noe galt her- ingen kan ha oversikt over hva alle andre forlag har av framsider på sine bøker, men kanskje de som solgte bildet burde sagt fra at et annet norsk forlag også hadde kjøpt et fra den serien? Noen føler seg kanskje litt... lurt?)
Uansett! Jeg har dermed presentert to bøker som står på vent, og hos Beathes Bokhylle er det fullfart med vente-innlegg etter ferien. Jeg er forhåpentlig i gang med bokblogginga igjen, og skal fundere litt på om jeg skal lage et samleinnlegg om det som er lest i løpet av sommeren!
Edit: Den andre Berit tipsa om de nye framsidene som har blitt laget til Britt Karin Larsens serie om skogfinnene.
Litt dårlige bilder, men altså: Samme bok, samme innhold. Hvem kunne trudd det????
Jeg tror jeg håper på kjærligheten.
Jeg tror jeg venter på ærligheten.
Det er vel fortsatt sommer, men i dag føles det som høst. Det regna i går og det regna i natt, men akkurat nå, er det opphold, men gråvær. Og litt skodde. Akkurat slik føler jeg meg også. Akkurat nå. Gråvær og litt skodde. Hvis vi tar oss på tak, skyene og jeg, kan det hende vi kan holde på både dråper og tårer, men hvis vi slipper opp og lar det stå til... Kan det bli enten styrtregn eller gløtt av sol. Det vet man ikke før etterpå, og da er det kanskje for sent. Enten å redde sola eller avverge syndefloden. Man får aldri en ny sjanse. Det finnes ingen ny start, alt bare fortsetter til det er endelig slutt.
Akkurat nå er det i det minste for tidlig å si at det er for sent, så da er det vel fortsatt... greit nok?
 |
| Et bilde jeg fant på nettet for lenge sida, det ble borte i vrimmelen, men nå er det jo sånn at hvis sola og stjernene vil, kommer alt godt tilbake. Plutselig. |
Jeg vet ikke jeg, Helene? Er greit nok godt nok, eller skal man alltid streve etter det beste?
Badeballen kastet tilbake, mot Helene som sitter på bokloftet. Jeg verken om jeg kaster om jeg kaster høyt nok eller langt nok, men håper så klart det rekker, at det er godt nok.
Heller ikke dette vet jeg, men jeg trur gjenstår noen runder med stafett.
Test!
Ny app for å kunne blogge litt når stua og bredbånd er langt unna.
Det gjenstår å sjå om det funker!
-uansett er bøker lagt fram, så lesing blir det!
God helg 😃
Abonner på:
Innlegg (Atom)