Kunsten å være kvinne

Caitlin Moran
Gyldendal 2012
359 sider
Oversatt fra engelsk av Elisabeth Bjørnson


Det har aldri vært bedre å være kvinne enn i vår tid: Vi kan stemme, vi har p-pillen, og de har ikke brent hekser på bålet siden 1727. På den annen side gejnstår det noen gnagende spørsmål: Hvorfor må vi gjennom brasiliansk voksing? Må vi bruke botox? Hater menn oss innerst inne? Og hvorfor er behåen så treng og vond og trusene så små?

Som tidligere nevnt, tenkte jeg at dette kunne være akkurat det jeg trengte; en kjapp og underholdende innføring i hva som skal til for å bli Kvinne, med stor K. Så viste det seg at det jeg fikk var en kjapp og morsom bok om hva som forventes av kvinner, og hva kvinner tror forventes av dem, jeg fant altså ikke den snarveien jeg hadde håpet. . .

I stedet fant jeg ei bok som virkelig peker på skjevheter i samfunnet vårt; på papiret skal vi etter sigende ha likestilling, men det er jo virkelig ganske langt unna sannheten. Kvinner og menn blir behandlet og vurdert forskjellig, og kvinner skal ha en sterk rygg for å "ta seg samme friheter som menn". Tenk bare på saker som hårfjerning, motepress, skjønnhetsoperasjoner, om man vil eller ikke vil ha barn - dette er eksempler på temaer Moran tar grundig for seg i boka.


Boka er skrevet delvis selvbiografisk, med humor og galgenhumor, og ikke så rent lite til ettertanke!
Mange steder har boka blitt framstilt som hylende morsom; man blir advart mot å lese den på bussen, fordi man kan risikere ukontrollerte latterutbrudd og dermed bli tatt for å være gal. Så morsom er den ikke- eller; den er ikke morsom på den måten. Jeg hylte ikke, men humret og gliste, kjente meg igjen i pinlige situasjoner og tok meg i å fryde meg når enkelte sjåvinister ble satt ettertrykkelig på plass.
Jeg likte første del av boka best, der var det mer driv i handlinga, mer humor og jeg synes teksten på en måte kom mer rett fra hjertet. Siste del gikk det tyngre. Jeg følte at her begynner forfatteren også å bli litt lei, humoren forsvant mer og mer, og det ble på en måte akkurat slik boka ikke skulle være: litt kjedelig politisenende og sutrete. Kanskje hun hadde bestemt seg for temaene/ kapitlene først, og bare måtte få skrevet dem ferdig? Som ofte ellers når jeg har lest bøker om selvutvikling og lignende, synes jeg boka hadde blitt enda bedre hvis noen hadde brukt ostehøvelen på den...


Konklusjon: Slett ikke bortkasta lesetid! Anbefaler boka, for å se litt skjevt på det likestilte samfunnet vårt er aldri galt; man får øynene opp for at det man trudde var greit, kanskje er diskriminerende likevel? Universal-spørsmålet som avslører om det er greit eller ikke, er rett og slett å spørre seg om en mann ville funnet seg i det eller om en mann ville blitt møtt med samme reaksjon.


Litt livsvisdom fra side 337, kan dere forresten også få med dere her- jeg liker at noen ser de store linjene, og setter ord på dem...

Den virkelige prisen for å leve er døden, og vi sløser bort dagene som millionærer; ei uke her, en måned der, skjødesløst kastet  bort til det eneste vi har igjen, er de to myntene på øyelokkene.

Grip dagen- finn ut hva du vil og hold fast på drømmene dine :o)



PS:
Jeg har tidligere (igjen og igjen) påpekt at det helt generelt  aldri har vært enklere og bedre å leve enn hva det er i vår tid, i vår del av verden- og likevel har det aldri vært mer syting og klaging, snerpete, misfornøyde fjes, nabokrangler og private søksmål enn det det er nå. Skal tru når noen tar på seg å skrive bok om dette- og hva slags forklaringer de kommer fram til :o)