Oslo

Kristoffer Schau
På vegne av venner
Forlaget Oktober, 2009
92 sider
 
Oslo har  20 gravlunder, hvorav Vestre Gravlund som ble innviet i 1902, er Norges største. Område er på 243 da, og i tillegg til "ordinære" graver, finner man her en internasjonal krigsgravlund. Og som tatt ut fra en turistbrosjyre, står det på nettsidene til Gravferdsetaten i Oslo Kommune at: Vestre Gravlund har et rikt fugleliv med rundt 100 forskjellige arter. I tillegg finnes det både ekorn og harer som lever fritt på gravlunden."  

På de samme nettsidene minnes pulikum om ordensreglene for kirkegårder/ gravlunder:
"... der det står at hunder skal holdes i bånd og at sykler skal trilles gjennom kirkegård/ gravlund. Skilt med ordensregler er satt opp ved innganger til alle kirkegårder/ gravlunder. 
Bilkjøring inne på kirkegård/ gravlund er forbudt uten kjøretillatelse.(...)
Vis hensyn overfor andre besøkende."

For ei bygdetuppe som meg virker det helt absurd at det skal være nødvendig å presisere dette? Like absurd som at et menneske dør, og at det ikke blir oppdaget før etter uker- måneder- år... Eller at det ikke er en eneste person som møter opp i begravelsen... Jeg er virkelig ikke den som vil forherlige livet på landet, men jeg trur ikke noe av dette ville skjedd på bygda- Jeg vil virkelig ikke tru det.

Boka starter med at forfatteren må ha et prosjekt. Han var arbeidsledig, og situasjonen var temmelig deprimerende, og den følelsen ligger under i hele historien;
"Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe (...) Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg." På vegne av venner er en tankevekkende liten sak- slik essay pr definisjon helst skal være; Den retter søkelyset mot kjente forestillinger, finner nye vinklinger (men trenger ikke nødvendigvis å vise mange sider) som  godt kan være subjektive, holdes i en saklig, men filosofisk tone.
Hva er det som gjør at noen blir så alene (ikke nødvenigvis ensomme!) eller usynlig, at ingen anser seg for å være så nær den avdøde at man vil eller bør gå i begravelsen? Interessant er det også å sjå hvor forskjellig prestene løser oppgaven med å gjøre begravelsen mest mulig verdig, når ingen har kunnet fortelle noe om avdøde, og ingen er ventet til sermonien.

Skikkelig anmeldelse finnes her.