Endelig og plutselig rykka Knut Hamsuns "Markens grøde" helt opp på prioriteringslista mi. Det var idéen om å ta for meg hagebøker som gav utslaget, og i sin videste forstand og med litt godvilje, kan vel denne klassikeren passe inn i kategorien? Om det ikke er så mye "haging", så er både grøfting, drenering, jordforbedring og nydyrking sentrale tema, kanskje også i overført betydning..
Ikke bare ei lydbok, men en flott kulturopplevelse
Dette skriver forlaget om boka:
"Et læredikt om jordbruket" er denne boken blitt kalt, betagende i sine enkle, rene linjer, stort og mektig som naturens egen tale. Nybrottsmannen Isak Sellanraa ferdes i et norsk landskap, i Nordlands natur. Men han realiserer selve jorddyrkerens idé. Han er fra alle tider og alle land. Han øver en gjerning som er uunnværlig, et arbeid som ikke bare er skapt av det elementære livsbehov, men som rører ved selve livsmysteriet.
Isak kommer vandrende, alene. Leseren får ikke vite hva eller hvor han kommer fra, det vesentlige er hva han går til. Han saumfarer område for å finne den plassen som er best egna til jordbruk, der slår han seg ned og begynner det tilsynelatende uendelige arbeidet med å bygge en gård- og ei framtid. Etterhvert som han får brutt nok mark og skaffer seg dyr, skjønner han at han trenger kvinnfolkhjelp, og til slutt kommer Inger til gården. Hun er født med hareskår, en skade som opplagt har satt sitt preg på livet hennes så langt- og som indirekte skal få enda større konsekvenser for henne i tida som kommer. Isak og Inger et svært fåmælte, og det lille de tross alt sier til hverandre er ofte vage hentydninger og forsøk på å gjøre seg interessant for den andre- eller få den andre til å føle seg betydningsfull. Forholdet mellom disse to er overraskende fint beskrevet!
Årene går, barn blir født og de fleste vokser opp. Det kommer flere nybrottsmenn til Marken, og et stadig rikere persongalleri gjør historien fargerik og fengende, utenat det på noen måte setter Isak i skyggen. Det er hans liv og livsverk som hele tida navet som får hjulene til å rulle, som driver historien framover.
Jeg har hørt denne som lydbok fabelaktig lest av Karl Erik Harr, men i tillegg har jeg lest litt i utgavene fra 1917 som (selvfølgelig!) ligger digitalt på Nasjonalbiblioteket. Dette har vært en finfin kombinasjon, jeg virkelig storkoste meg og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har hørt denne lydboka tidligere. Svaret er kanskje så enkelt at hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke fått denne uforglemmelige førstegangsopplevelsen NÅ! Jeg er overraska over hvor ny historien føles. Ikke sånn å forstå at den føles moderne, for det gjør den absolutt ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men kanskje det er den mystiske X-faktoren som gjør at enkelte romaner har potensiale til nettopp å bli klassikere? Eller at forfatteren hadde et intenst ønske om å formidle noe mer enn "bare" en menneskeskjebne eller en historei fra a til å?
Jeg har hørt boka mens jeg har værthundepasser/ fangevokter for den nye valpen, men jeg kan levende se for meg at det ville blitt en enda mer intens og magisk opplevelse hvis man kunne vandret rundt i fjellet mens man hadde hatt denne på øret. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre det en vakker dag. Gjerne neste gang (merk: ikke hvis!) det blir tur nordover. En gang, om ikke så altfor lenge, når Lilli har vokst seg stor nok til å bli med på langturer!
Eller hva med å høre lydboka mens man sitter ved et lite skogstjern og ser på at sola går ned og fisken vaker. Man kan kjenne det nappe i hjerterota!
Det er så mye man burde gjort, både som bokblogger, hundeeier, hageeier, datter, kone, søster, tante, venninne, nabo, borger... Det er så mye man tenker, vet og vurderer- og så forsvinnende lite som faktisk blir gjennomført. Jeg regner med det gjelder flere enn meg, så her har dere en liten video med en som har satt søkelyset, fingeren og ord på, og ikke minst systematisert alt dette fine vi i teorien har full oversikt over!
Den siste måneden har jeg faktisk nesten bare holdt meg til skalling. Det vil si jeg hadde bare én ting på to-do-lista: lære Lilli å sove hele natta og å tisse ute... Klapper meg sjøl på skuldra og sier vel blåst!
Det underlige er at jeg hadde forferdelig lave forventninger til hva jeg skulle få lest i mai- også viser det seg at jeg har gjort et brukbart innhogg i leselyst-lista også! Nå har det vært en stusslig bloggmåned, men det kommer dager etter disse, og et par av bøkene er suverene, de må få egne omtaler. Enkelte av de andre har jeg planer om å fortelle litt om i et samleinnlegg eller to, mens de siste muligens bare forbigås i stillhet. Skrivelysta er laber, men jeg hadde virkelig håpet at den kunne finne det for godt å komme tilbake- helst så fort som mulig!
Jeg har aldri så lenge jeg kan huske tilbake i tid, hatt så liten aksjonsradius som de siste to ukene. Jeg har lista meg rundt på tå-hev, hatt argusøynene vidt sperra opp for å registrere det minste lille tegn til tissetrengthet- og flydd ut og inn som en strikkball på speed, og skrytt som ei gammal grandtante hver gang det har kommet noen små dråper på grasset og ikke på golvet. Det sier seg vel nesten selv at jeg heller aldri har lest så lite som jeg har gjort i denne perioden. Det er tretten år sida sist vi hadde valp, og det står mer og mer klart for meg at Enja som vi fikk da, var et unikum! Stueren allerede da hun var åtte uker. Vi er på god vei nå også, men det er slett ikke snakk om å senke skuldrene og drømme seg fullstendig bort i romanens verden- da ville det garantert blitt mere tørkepapir og spryflaske enn det er nå, så sånn får det bli en periode nå.
Forrige uke var det forresten rene sommerstemningen i dalen, og vi virkelig koste oss ute. Lilli ble mer og mer bestemt på at hun ville satse på ei gartnerkarriere i stedet for å bli jakthund- og enn så lenge kan hun jo få leve i trua og håpet. Gartnere og jegere har stort sett høysesong til forskjellige tider av året, så vi regner med at det skal la seg kombinere etter hvert ;o)
Nå som vi vet at sommeren kommer til å bli av det forholdsvis "stillestående" slaget, uten milevis på tur i skog og fjell, har jeg funnet ut at dette kan bli en super hage-sommer, og dermed har jeg begynt å hente fram litt hagelitteratur. Nytt og gammelt i skjønn forening. Det gjelder å innrette seg etter forholdene, ikke sant?
Den første boka er ny av året; Selvforsyning i praksis. Alt du trenger å vite av svenske Maria Österåker, oversatt av Gunnhild Magnussen og utgitt på VigmostadBjørke.
Dette er ei fargerik, inspirerende og ikke minst veldig grundig bok om det meste som tenkes kan når det kommer til selvberging. Hvis man zoomer litt utover, og ser på historien, har selvberging i større eller mindre grad vært viktig for de fleste husholdninger, selv om vi de siste tretti-førti årene har fjernet oss mer og mer fra denne tradisjonen. Selv ble jeg født på begynnelsen av søttitallet, vokste opp på bygda, og den sommeren jeg fylte åtte, flyttet vi på gård. I min verden var det en selvfølge at bær og diverse grønsaker var noe vi plukka ute, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble første gangen jeg oppdaget at det fantes folk som kjøpte poteter på butikken! Det var virkelig noe av det rareste!! Som sagt, vi har beveget oss bort fra selvbergingstradisjonen, og selv jeg må som regel ta en tur på butikken hvis vi skal ha poteter til middagen. Jeg har med andre ord blitt av de rareste...
Altså... Nå syns jeg det er skikkelig morsomt at å klare seg på egenhånd begynner å bre om seg igjen. De fleste putler i liten skala, litt salat i blomsterkasser, en pallekarm med jordbærplanter, spirer på kjøkkenbenken, blåbær og tyttebær fra skogen. For den som har lyst (og anledning!) til å snuse på idéene, eller ta det enda litt lenger, er det absolutt anbefalt å ta en kikk på denne boka. Her får man tips og forklaringer på hvordan man kan gå fram hvis en vil prøve seg. Spennvidden er stor; grønnsaksdyrking, smarte løsninger for den med begrensa plass, småfehold, anlegge frukthage, vedhogst (!), birøkt, lage kosmetikk og ikke minst hvordan man best kan ta vare på det man har produsert, sanka eller fødd opp. Slakting, konservering, salting, sylting, røyking osv.
Noe av det beste med boka, er at den ikke er moraliserende. Man kunne jo fort sett for seg at dette kunne være ei bok med hevet pekefinger og tordentaler om back to basic, økologisk balanse og helsprofetier, men det er boka heldigvis fri for. I stedet fokuserer forfatteren på gleden det gir å dyrke, sanke og produsere. Hun understreker flere ganger at litt eller halvveis er bra, og man kan selvfølgelig velge å være selvforsynt på bare noen få områder. Det skal ikke være ei tvangstrøye, men en mulighet. (Ekstra morsomt da ett av mine favoritt-ordtak er at halvgjort er undervurdert! Noen hevder det ikke er et ordtak, men det blir ikke mindre sant eller treffende av den grunn, spør dere meg ;o)
I tillegg til at vi har lange tradisjoner med å dyrke jord og sanke av frukt og bær fra skogen, har vi i Norge en rik jakt- og fiske-kultur. Dette er ikke nevnt å boka, men i mitt hode (hvor folk som plukket poteter på butikken var rare...) er jakt og fiske en del av den samme "pakka", å høste av naturens overskudd. De færreste er grunneiere med egne jakt- og fiskerettigheter, men Staten/ Statskog er en stor grunneier, og dermed har alle norske statsborgere lik rett til jakt og fiske i disse områdene. Noen ressurser er begrenset, og da fordeles rettighetene ved noe så demokratisk som loddtrekning. Å kunne servere middag hvor en selv har klart å bringe de viktigeste ingrediensene til bords ved en innsats utover en tur til butikken, gir en helt spesiel følelse. Man kjenner på både ydmykhet, stolthet og andektighet, og jeg kan faktisk ikke tenke meg noe annet vi styrer med som kan måle seg med akkurat den kombinasjonen av følelser. (Mulig de som jobber i deler av helsevesenet kan finne det der? Jordmødre f.eks?) Jeg skjønner selvfølgelig at det slett ikke er alle som kan dra det så langt, men jeg utfordrer dere gjerne til i det minste å prøve å lage desserten av noe dere har plukket eller dyrka selv- eller lage kake med pynt eller smakstilsetninger dere selv har skaffet uten at butikken har fått et besøk først! Det er ikke mye som slår nystekte blåbærmuffins med bær en har plukka selv. Å være selvforsynt med bær, er absolutt gjennomførbart, og stoltheten følger med i koppen eller spannet, garantert!
Smakebiter fra mitt liv som sjølberger:
Små gulrøtter= gourmet-gulrøtter.
Folk flest er kjøttetere. Viltkjøtt er økologisk OG det mest etiske, rent dyrevelferdsmessig.
Blåbærtur med crocks!
Tidlig krøkes som god krok skal bli. Lett gjenkjennelig 70-tall..
Inspirasjon til nye prosjekt.
Tyttebær er et must til viltmiddagen.
Etter den ene turen, slutta jeg å plukke sopp.
Ikke bare mandlepotet; høyfjellsmandel, til og med. Dyrka ca 850 moh.
Birøkt ♥ De flittige små er allerede i gang med å sanke pollen, slik at dronninga kan begynne å lage nye arbeidere. Har til og med fått et eget kapittel i boka, og det varmer en enkel birøkter-assistent!
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
Påsken er over, de fleste er formodentlig ferdige med påskelam og lammelår med rosmarin og hvitløk for denne gang. Bøndene derimot, er i full gang med årets vakreste eventyr: lamminga! Det minna meg på at jeg har lest to bøker om blant annet sauer og gjeting, men ikke skrevet ett ord om noen av dem. Synd og skam, for det var årleite bøker begge to!
Den første jeg leste var "Et helt liv" av Robert Seethaler. Boka ble først utgitt i Østerrike i 2014, og er sida oversatt til tretteen språk, og ble nominert til Man Booker Prisen i 2016. (Den samme ære som ble Roy Jacobsens "De usynlige" til del nå i år- HEIA ROY!!)
Blant annet skriver forlaget dette om boka:
Et helt liv er en stillfaren og rørende fortelling om en vanlig mann og et enkelt liv, men kanskje er det først og fremst en fortelling om de øyeblikkene, store og små, som gjør oss til dem vi er. En fortelling om å finne skjønnhet og verdighet i en enkel og ensom tilværelse, og om evnen til å se det ekstraordinære i det helt ordinære. Andreas Egger lever nesten hele sitt liv i en liten østerriksk alpelandsby. Han kom dit fire år gammel, plassert på gården til storbonden Hubert. Barndommen var hard, men han kjempet seg gjennom den – og haltert seg inn i voksenlivet. Ettersom årene gikk, levde Egger sitt nøysomme og hardtarbeidende liv, tiår for tiår, gjennom krig, i nød og uår, men også i gode tider. Andreas fulgte med på landsbyens utvikling og modernitetens inntog, og han var med på å bygge en gondolbane, en av de første i Alpene. Med den kom ikke bare strøm til dalen, men også Marie kom. Andreas var en mann av få ord, så da han forelsket seg i Marie, ba han ikke om hennes hånd ansikt til ansikt – men han tente bål som lyste opp navnet hennes i snøen høyt oppe i fjellsiden.
Mange har skrevet grundig, varmt og godt om denne, blant andre Beathe,Bente og Solgunn. Man kan lese mye inn i en sånn liten tekst (boka er på knappe 130 sider) og for meg ble det først og fremst en historie om å slå seg til ro med at livet både gir og tar, om å innrette seg som best man kan ut fra de rådende omstendighetene, og om å finne lyspunkt og glede i det hverdagen byr på. Rett og slett leve et liv som hverdagsfornøyd.
Ei sitatvennlig bok med mye livsvisdom. Et av mine favoritt-avsnitt er fra da den halte Egger møter opp for å be om arbeid ved taubanen:
Prokuristen var en kraftig mann med en arrete måne rammet inn av en snauklipt krans med hår. Han satt bak et skrivebord av mørkt tre og hadde på seg en tykk saueskinnsjakke, enda det vr godt og varmt i rommet. Han satt bøyd over en bunke med papirer og lot ikke til å ense Egger. Men i det Egger skulle til å lage en lyd for å gjøre oppmerksom på sitt nærvær, løftet prokuristen uventet på hodet. "Du er halt". sa han. "Vi har ikke bruk for sånne som deg." "Det fins ikke bedre arbeider enn meg i disse traktene", svarte Egger. "Jeg er sterk. jeg kan alt. Jeg gjør hva som helst." "Men du halter" "I dalen, kanskje," sa Egger. "Men i fjellsiden er det bare jeg som går rett." Prokurisyen lente seg langsomt tilbake. Rommet ble fylt av en taushet som la seg som et mørkt slør rundt Eggers hjerte. Han stirret i denhvitmalte veggen, og et øyeblikk husket han ikke hvorfor han egentlig hadde kommet. Prokuristen sukket. Han løftet hånda og gjorde en bevegelse, som for å vife bort synet av Egger. Så sa han: "Velkommen til Bittermann og sønner. Ikke noe alkohol, ingen horer, ingen fagforening. Arbeidsstart halv seks i morgen tidlig."
Bokprosjektet begynte som twitteroppdateringer fra sauebonden, og som den berømte rullende snøballen ble de korte meldingene plutselig til noe mye større. Boka har fått mye oppmerksomhet, hederlige omtaler, og både Tone og Rose-Marie er over seg av begeistring og har skrevet grundig og fine omtaler- klikk og les! Selv er jeg faktisk litt med avmålt, selv om jeg lett kan forstå at så mange har latt seg sjarmere.
Forlaget skriver blant annet dette i sin presentasjon av boka:
Noen mennesker har frihet til å velge sin egen retning i livet. Slik har det ikke vært for James Rebanks. Han er odelsgutten på en sauegård i Lake District som i mer enn seks hundre år har vært i familiens eie.
James Rebanks skildringer av sauebondens liv er fascinerende lesning, det er engasjerende, rørende og ærlig. Boka hans om et gammelt yrke forteller historien om en dypt rotfestet tilknytning til et særegent landskap og en stille og tilbaketrukket livsstil.
I en stemningsfull og klar prosa tar Rebanks oss gjennom en sauebondes år. Boka er en unik fortelling om livet på landsbygda, et liv som de fleste av oss har mistet nærheten til. Det er en historie om arbeidslivet og menneskene rundt ham, hans egen barndom, hans foreldre og besteforeldre. Det er historien om å holde ut i et vanskelig yrke, fortalt med en kjærlighet til jorda og dyra som smitter over på leseren.
For Rebanks og hans familie former været og årstidene livet. Om sommeren skal sauene på fjellet og høyet i hus, om høsten gjelder det å gå på markedet og skaffe nye dyr til flokken, om vinteren må dyrene holdes i live, og litt senere, vårens kribling når lammingen nærmer seg. Den påfølgende beitesesongen gir dem pågangsmot til et nytt år som sauebønder.
Jeg føler meg litt som en kranglete, flisespikkende bygdeoriginal, men det får stå til! Det jeg tross alt liker, er beskrivelsene av natur og dyr, dvs. hunder og sauer, og det var ganske lærerikt om saueavl og forskjellene på de ulike nye og gamle rasene. Å følge utviklinga som har skjedd i lokalsamfunnet var også interessant. Ellers synes jeg ikke oversetteren har gjort spesielt bra jobb- evt hun har ikke visst særlig mye om landbruk, og ord og begrep blir dermed unøyaktig litt for ofte. Noen eksepler jeg merka meg: Beinsaks i stedet for klovtang. Netting-gjerder i stedet for gjerdenetting (Gjerdenetting er materialet man bruker for å sette opp netting-gjerder). Prisen hun tilbyr, er altfor høy i stedet for Prisen hun forlanger, er altfor høy. (Det siste eksemplet kan med litt godvilje tolkes dithen at hun tilbyr saueflokken for en altfor høy salgssum, men jeg er ikke sikker på om det blir særlig mye bedre) I tillegg synes jeg boka er veldig uryddig. I utgangspunktet er den delt opp etter årstidene, og man følger for så vidt arbeidet med sauene kronologisk gjennom et år, men strukturen forstyrres av at det blir altfor mange løsrevne, små historier, tilbakeblikk og anekdoter som ikke følger denne årssyklusen. Det kan god tenkes at dette er en levning fra "Twitter-tida", og at det er bevisst for å gi litt ekstra personlig preg- hva vet vel jeg? Et annet element jeg hengte meg opp i, var kvinnesynet som gjenspeiles gjennom hele boka. Kvinner kan være tøffe, dyktige og arbeidssomme, men som oftes er de ikke verdt å ta på fullt alvor, de surrer med sine egne uviktige ting og er som regel bare til å le av. Denne holdningen gjør meg bare trist, og jeg håper virkelig likestillinga har kommet lenger enn som så, også på den engelske landsbygda.
Jeg hadde høye forventninger til boka, og det kan også tenkes at det var med på å ødelegge litt for leseopplevelsen- forventninger er skumle saker, jeg vet jo det fra før også! Det har også slått meg at min egen nærhet til bygd, landliv og dyrehold har bidratt til at det ikke ble like eksotisk for meg som for mange andre? Uansett vil jeg anbefale å lese omtalene jeg har linka til over her- gode og entusiastiske omtaler er fornøyelig lesing, selv om man ikke nødvendigvis er enig ;o)
Takk til forlaget som sendte bok til en bokblogger som var svært entusiastisk, men som endte opp med å føle seg som en furten grinebiter.
***********************
"Sauebondens liv" Var bokhylleboka jeg hadde valgt ut til Heddas bokhyllelesing for februar... Jeg jobber meg stadig nærmere en mulighet til å blogge om månedens bokhyllebok i rett måned ;o)
I april er tema "ei skandinavisk bok fra 1945-1990, og jeg har allerede lest "trollvinter" av Tove Jansson, men med tanke på hvilken årstid vi faktisk har kommet til, vil jeg lese enda ei bok jeg har vurdert opptil flere ganger; "Sommerboken" av samme forfatter. Vinter + sommer = VÅR! Boka finner digitalt hos Nasjonalbiblioteket, så veien fra tanke til handling er i teorien kort. Hva det blir til i praksis, er som kjent noe helt annet!
"Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!
Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med
bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett
som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er
påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må
ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir
inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr
det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet
IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert
fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.
I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.
Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.
Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!
Hagen for små begynnelser
Av Abby Waxman Lydbokforlaget/Aschehoug, 2017
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Spilletid 8: 53
Lest av Karin Okkenhaug Seim
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.
Noen bøker treffer en rett i hjertet, og noen litterære personligheter får man et mer personlig forhold til enn andre. Dette er ei av de bøkene - med akkurat de menneskene som kommer til å følge meg lenger enn langt, både i tid og kilometer. En smule kryptisk? La meg forklare!
Vi har i sånn cirka to år snakka om at vi må begynne å sende ut følere for å adoptere et nytt familiemedlem. For oss betyr det hund, og denne gangen var det elghund vi ville ha/ trengte. Med ett gikk det veldig fort, i slutten av februar fikk vi nyss i et kull som hørtes utrolig bra ut, og ikke lenge etterpå ble vi forespeila at vi kanskje kunne få kjøpe en tispevalp. Dvs. hvis det ble mer enn ei tispe... Mars kom, og dermed ble det valpefødsel- med hele fem tisper og tre hanner. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å bli revet med, spesielt når det er firbente det dreier seg om, og tankene begynte å surre for å finne et fint navn som kunne passe til en hund vi enda ikke kjente. Navnet må klinge fint, ikke være altfor vanlig, det må være lett å uttale og ikke minst ha lyder hunder hører lett. PLING! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men plutselig visste jeg at vår lille elghundhvalp er Lilli! Med dobbelt L og I til slutt. Lilli.
Nesten som Lili, hovedersom i "Hagen for små begynnelser", lydboka jeg hadde bestilt på biblioeket, men enda ikke fått da navnet ramla ned i hodet mitt :) Nå er boka hørt, og det er mulig leseopplevelsen min er prega av navneliketen og at Lili også har hund, men altså: dette er en av de beste feel-good-bøkene jeg har hørt! Den er bare tvers igjennom morsom, hjertevarm og skjønn: menneskene som møtes der, måten de møter hverandre på, hvordan de møter utfordringene... Fornøyelige refleksjoner og replikker, kostelige scener, rørende omtenksomhet. Denne anbefaler jeg virkelig!!
Dette skriver forlaget om boka:
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.
Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan.
Hils på vår lille Lilli- innlemmes i flokken om ikke så altfor lenge!!
Så... Som dere skjønner: ei bok jeg ikke kommer til å glemme.
Ei bok jeg synes dere skal unne dere!
Med Lilli i hus, blir det nok ikke noe av de mest utfordrende fjellturene i år.
Denne sommeren blir det nok mest lek og kos, i tillegg til å bli kjent, spise, sove og vokse for å legge grunnlaget for alle turene og eventyrene vi skal oppleve i årene som kommer.
Kanskje dette kan bli sommeren hvor vi får litt dreis på utearealet rundt huset-
ikke en hage for små begynnelser, men en begynnelse for små hager?
