Barndomshjemmet av Lisa Jewell

Det er Verdens Bokdag enda en liten time, og jeg har satt meg fore å skrive en aldri så liten bokomtale før datoen blir historie. Lista må med andre ord legges lavt, men det kan kanskje passe bra- jeg trur nemlig forfatter/ forlag også la lista litt ned før de sa seg fornøyd med denne.

Boka handler om familien Bird, med mor, far og fire søsken, to søstre og et par tvilling-gutter. Til og begynne med er alt fryd og gammen, en eksentrisk, sprudlende mor i fargerike, flagrende gevanter. En stillfaren far man kan få inntrykk av har vent seg til et liv i skyggen, litt som en ryddegutt, kanskje? Barna kommer etter hvert i opposisjon mot foreldrene, om enn i ulik grad og med forskjellig uttrykk. Som lyn fra blå himmel skjer det en katastrofe som de ikke klarer å snakke om, og til slutt rives hele den tidligere så vellykkede familien i fillebiter. Som tida går, blir ikke ting enklere, tida leger ingen sår, den lager heller nye- og det går betennelse i de gamle. Til mora dør (en tragisk død), huset må ryddes, begravelse ordnes- og søskenene treffes igjen.
Karaktekortet sier sitt, men jeg kan gjerne utdype litt- jeg rekker det! Familierelasjoner er alltid et aktuelt tema, og det er lett å se for seg at dette faktisk kunne skjedd. (Ofte er det mye mindre som skal til denn det som skjer her, før familier splittes...) Likevel: her blir forholdene litt for forutsigbare. Det eneste som gjør at spenninga holdes oppe på et visst nivå, er at man lurer på hva katastrofen består i, og når det er avslørt, vil man vite hvorfor det skjedde. Med få unntak er resten av de viktige vendingene ganske lett å gjette seg fram til. Pluss for et fargerikt og variert persongalleri. Riktignok synes jeg ikke alle karakterene er like gode- et par av dem er for endimensjonale, men det gjelder heldigvis ikke dem som har de viktigeste rollene, så da er det til å leve med. Miljøskildringene er gode- omgivelsene gir etter hvert visse assosiasjoner til "Harpiks" av Ane Riel, hvis du har lest den? Språket er litt knotete, antakelig ei blanding av litt dårlig oversettelse og dårlig utgangspunkt. I ei knakande god bok hadde jeg nok ikke hengt meg opp i det, men når handlinga også halter litt, blir annet smårusk også iriterende. (Som forskjellen på grus i skoa en finværsdag med humøret på topp, og grus i skoa en dag man har stått opp med feil fot først, fått fartsbot, kommet for sent på jobb, tygd i stykker ei tann, mista mobilen osv.) For meg ble slutten både for enkel og for lykkelig (da har jeg antakelig gitt for mye hint til at noen blir nysgjerrige nok til å ville lese den selv, men det får gå- det er uansett ei bok man lever godt uten å ha lest...). Jeg har sett mange nok dårlige familieforhold til at jeg VET at så enkelt er det ikke! 

Boka kjøpte jeg på salg for snart to år sida så det var på tide at den ble lest. Ettersom jeg kjøpte boka er det rimelig å tru at jeg hadde visse forventninger, som -skal man dømme etter hvor lenge den ble hyllevarmer- ganske raskt utvikla seg til skepsis... Vel; nå er jeg fornøyd med at den er lest og kan ryddes vekk! Boka er mitt bidrag til månedens bokhyllelesing hos Hedda med boktankene. Tema for april er "ei bok som tar utgangspunkt i en familie", så da er det bare å granske hyllene for bøker som er filmatisert som er tema i mai. Foreløpig har jeg ingen opplagte kandidater, men det er vel ikke utenkelig at det kan dukke opp noe!

Kort og godt

Tida flyr, sola sin, fugla syng og det er mer enn nok å henge fingra i. Skiturer som må gås, bøker som skal leses, vegger males, klær vaskes, hunder luftes og koses med... Det er mye det ikke blir tid til, å skrive om alle disse bøkene er en av de tingene det er lett å nedprioritere. Igjen og igjen. Det får bli et aldri så lite samleinnlegg igjen. Korte oppsummeringer og linkinger til bloggere som har lagt arbeid og sjel i å skrive velbegrunna og grundig. I håp om at skrivelysta snart kommer ut av vinterdvalen- det er jo så mye annet rart som tiner fram nå, så hvorfor ikke!?

 "Folk jeg husker" av Joakim Kjørsvik. (Kolon, 2017)
Inspirasjon: Ellikken sin entusiastiske omtale.
Beathe og Kvardagsbiblioteket har også skrevet om boka.
Ebokbib.

Gjennom korte og lengre novellelignende beskrivelser og minnebilder får man etterhvert god kjennskap til forfatterens (?) oppvekst, ungdomstid. Jeg husker Eva... Jeg husker Knut... Han forteller hvordan han husker den ene og den andre bipersonen som har kommet og gått i livet hans, noen husks på tross av at det egentlig ikke var noe minneverdig med dem, andre huskes kanskje fordi de hadde skjellsettende opplvelser sammen. Spørsmålet er selvfølgelig om disse bipersonene husker det samme? Og hvordan vil en selv bli husket? I det store og hele er vi bipersoner for alle andre enn oss selv, og kanskje våre aller nærmeste... Folk flest setter jo ikke varige spor etter seg...
Boka er fornøyelig morsom, original og så kort at det er beundringsverdig lett å skvise den inn mellom alt det andre man har planlagt å lese. Terningkast 5!

 "Vennskapets pris" av Kjell Askildsen (Oktober, 2015)
Inspirasjon: Heddas Bokhyllelesing i mars
Tine, Marianne, Beathe og Anita har lest og skrevet om boka og inntrykket mitt er at de mest av alt er enige med seg selv og hverandre om at de ikke er sikre på hvor bra denne novellesamlinga er, men likevel er fornøyd med å ha lest den. Helt sikkert er det at det var en overraskelse da den kom ut, nitten år etter at hans forrige utgivelse. Dette var mitt første møte med forfatteren, men han er jo kjent som en av Norges beste, dermed var forventningene så absolutt til stede da jeg begynte å lese. Man kan sikkert lese samlinga på ulike måter, men for meg handlet de tolv novellene om mennesker som har mistet kontakten, forsøker å opprettholde kontakten, passe inn, finne sin plass i fellesskapet. Det er melankolsk, kanskje litt dystert? Ikke kjempe-engasjerende, men med fint språk og enkelte sterke bilder. Jeg satt egentlig igjen med en fornemmelse av at det ble servert left overs. Rester kan være vel og bra det, og forklaringa kom bakerst, der forfatteren forklarer bakgrunnen for at novellene som ble skrevet i perioden mellom 1998 og 2004 til slutt ble samlet og utgitt, til tross for at han i utgangspunktet ikke var sikker på at det var bra nok. 
Mens man kan "jobbe seg inn i" en roman, har ikke noveller et omfang som gir rom for det. De må treffe med en gang, hvis ikke faller de lett til jorda med et hult dunk. Jeg konkluderer med at denne kasnkje passer bedre for mennesker som har andre livserfaringer enn det jeg har- uten at jeg dermed kan si hva jeg mangler av erfaring, eler hva disse andre, mer fornøyde leserne har med seg av bagasje.
(Boka vant jeg i en instagram-konkurranse) 

 "Jeg har ennå ikke sett verden" av Roskva Koritzinsky er ei novellesamling jeg har hatt lyst til å lese lenge. Ikke lenge etter at jeg i et annet blogginnlegg skrev fordelaktig om forfattere som har lest inn lydbøker, dukket denne opp på Lydbokfolagets sider, og etter forespørsel fikk jeg lydfil tilsendt fra forlaget. Og, ja... Hva annet kan jeg si enn at dette ble unntaket som bekrefter regenel..?! Jeg og Roskva fant ikke helt tonen, og det føles litt feil at jeg skal si at forfatteren ikke har formidla boka si rett, men for meg ble innlesinga altfor dvelende og med altfor mange og lange lesepauser. For å holde på interessen synes jeg lydbøker må ha et visst tempo- det er nesten slik at jeg raskere jo bedre. 
Uansett, forfatteren og boka har fått så mye positiv oppmerksomhet at jeg kunne ikke gi opp selv om jeg ikke ble fortrolig med innlesinga. Veien til ebokbib var kort, og der lå den leding og klar til nedlasting. Endelig kom jeg skikkelig i gang med lesinga, og andre forsøk ble en fin opplevelse. Tematisk har disse seks novellene en god del til felles med Askildsens "Vennskapets pris", i og med at de handler om mennesker som strever med å passe inn i felleskap og / eller forhold til andre. Forlaget skriver:

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

«Jeg har ennå ikke sett verden» er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Jeg ble mye mer engasjert av disse novellene enn jeg ble av Askildsens- kanskje er gjenkjennelsesfaktoren høyere her? Kanskje en kvinnelig forfatter er bedre til å finne de rette knappene å trykke på for å treffe kvinnelige lesere? Kanskje det at novellene her er litt lengre gjør at de får tid til å bite seg mer fast? Og apropos bite seg fast: Jeg digger fiffigheter som at den siste novella biter den første i halen ;o) Jeg ser ikke bort fra at jeg kan finne på å høre forfatterens innlesing en gang, helt sikkert er det at jeg kommer til å lese mer av det hun har gitt ut- og antakelig følge med når hun kommer med noe nytt også!
Beathe og Ingunn har lest, likt og blogget grundig om samlinga- les gjerne det de skriver!

Skjulestedene av Katherine Webb

I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!

Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!

Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:

Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.  

Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:  

Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.

og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)

Lydbok, sol, blå himmel, topptur, utsikt, ski, hund, bringebærsaft og kanelsnurr- livet asså..!!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 15:51/ 398 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Oversatt av Jan Chr. Næss

Lydfil fra forlaget.

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Også jeg som trudde jeg hadde fått litt overdose av feel-good bøker etter det ikke helt vellykka møtet jeg hadde med "Den andre kvinnen" for ei stund sida. Ja, så feil kan man altså ta!
Jeg trur denne historien begynte før jul i fjor, jeg husker ikke helt sikkert. Jeg husker at jeg ganske så overraskende fikk ei bok i posten fra Cappelen, og jeg husker at den ganske raskt og uten videre undersøkelser ble satt i ulest-hylla. Jeg hadde en god del andre ting på gang, både på lesefronten og ellers. Så ble den glemt, til jeg begynte å forberede påske... Da var det endelig på tide å ta for seg den lille meteren med uleste bøker, og der dukket Dillon opp igjen. Hmmm... Det ringte svakt i noen små bjeller langt bak i hjernebarken... Hmmm... Dillon... Dillon..? Hmmm...
Og så: Ja visst!!! Ensomme hjerter og hjemløse hunder!! Den likte jeg jo kjempegodt!
Derfra var veien kort til å spørre O Store Internett om andre hadde omtalt eller anbefalt boka. Det viste seg at Heartart-Beate hadde lest den og likte den særdeles godt- det lovet bra, og jeg snublet videre inn i nettet til jeg kom inn på en nettbutikk hvor den svenske lydboka blinket og strålte til den nette sum av 73 kroner!
Nå ber jeg den oppvakte leser om å studere de to bildene over her; finnes det en vesentlig forskjell på den svenske og den norske utgaven? Jo, for det gjør det nemlig! Svenskene har kosta på seg en hund i forgrunn, mens nordmennene bare har den med som en ubetydelig skygge langt bak i bildet. Jeg gikk for den svenske, med en skinnmager greyhound, såpebobler og lyd på øre, og kan ikke si annet enn at den ikke ble ei av årets påskebøker, ettersom den ble slukt på en-to-tre ;o)

Etter en lang sykdomsperiode og påfølgende skilsmisse skal Gina Bellamy prøve å stble en ny tilværelse på bena. Hun har kjøpt ei flunka ny leilighet hvor alt er hvitt og rent- altså en stor kontrast til det store, gamle herskapshuset hun flytter fra. For at leiligheten skal komme til sin rett, bestemmer hun seg for å gå drastisk til verks, og kvitte seg med mest mulig av alle de gamle tingene sine. Hun sorterer med hard hånd; kaste, gi bort, selge, og beholde. Målet er som tittelen sier å bare beholde hundre umistelige ting. (En filosofi jeg har stor sans for, og bare så det er sagt: Man trenger ikke å vente på at livet skal rase sammen før en tar en materiell detox, men det er definitivt smart å begynne en dag man er litt sint...) Gjennom ryddeprossessen dukker det naturligvis opp mange minner, og dermed avdekkes mer og mer av Ginas fortid. Parallelt med disse gamle minnene, får leseren ta del i hverdagslivet hennes, venninnemøter og arbeidsdagene som "renoveringskonsulent" for verneverdige hus.
Hva er så greia med bikkja på forsida? Jo, Gina skal selge en kostbar og nærmest ubrukt sykkel, og han som skal kjøpe den vil prøve den en tur før han bestemmer seg. Gina har lært seg at man kanskje bør være litt skeptisk, og ber om at han legger igjen noe som sikkerhet for at han kommer tilbake og ikke lurer henne. "Panten" blir hundre pund og den magre og nervøse hunden. Selvfølgelig ser hun aldri noe mer til hverken sykkelen eller mannen...

Dette er ikke bare lett underholdning og feel-good. Det ligger mye alvor og visdom i bunnen, men de temaene vil jeg ikke avsløre her- det er liksom noe av de viktige tingene som avsløres bit for bit... Noen hint kan dere under tvil få: vennskap, relasjonene mellom foreldre og (voksne) barn og kontrastene mellom lykke og dødsangst.
Jeg likte denne kjempe-kjempe godt! Den er klok og varm, med underfundigheter og en passe dose humor. Om det tok utilgivelig lang tid før jeg skjønte hva det var for en kostelighet jeg hadde fått i hende, tok det også flaut lang tid før jeg skjønte at denne vagt hang sammen med "Ensomme hjerter og hjemmløse hunder". Først da Rachel, en av Ginas nye venner fortalte at mannen hennes var veterinær, tente den gamle glødepæra... Herre min; jeg hadde jo oppdaga at forfatteren var den samme og at omgivelsene og miljøet var ganske likt, og likevel altså... Nu vel; å møte gamle litterære favoritter på nytt var bare hyggelig, det! Og jeg skal være litt mer observant når jeg skal høre eller lese mer av Lucy Dillon- for det må jo bli mer. Flere bøker er  allerede oversatt og lest inn på svensk, og jeg regner med at Cappelen kommer til å forbarme seg over norske tilhengere etter hvert.
Apropos norsk og svensk. Jeg er glad i det svenske språket, og kost meg nesten glugg i hjel mens jeg hørte Anna-Maria Käll lese. For moroskyld sammenlignet jeg oversettelsene litt hist og her- og mye var faktisk overraskende ulikt! Jeg har ofte tenkt på at oversettere har et stort ansvar ikke bare for å gjenfortelle handlinga nærmest ord for ord, men også for å videreføre stemningen forfatteren har skapt.
To eksempler fra samme side (264):

Det første er Naomis sms-svar på ei melding fra Gina, på norsk:
"Greit med hund så lenge vi kan møtes i parken. Willow litt masete, tar ikke sjansen på kafé. Er der om en time. Ikke spør. Stikkord: toalett."
Den svenske oversettelsen:
Hund ok. Kan vi sees i parken? Willow dårlig i magen, vågar inte gå på café. Kommer om nogon timme. Måste duscha av henne först- då förstår du."

Rett etter spør Nick om hunden vil ha noe mens de selv drikker kaffe, på norsk:
"Og den herren der?"
"Han kommer sannsynligvis til å prøve å spise det du spiser."
Den svenske oversettelsen:
"Och hans nåd, här?"
"Om han vill ha något, säger han säkert till." 

Det er da ganske stor forskjell, synes dere ikke? Jeg har ingen formening om det ene er bedre eller mer rett enn det andre, men jeg synes som sagt det er interessant og konkluderer med at å være oversetter ikke kan være noe plankekjøring! Forresten dukket det opp en konklusjon til; det sikreste hvis man vil få med seg alle nyansene og stemningene forfatteren har hatt i hodet i løpet av skriveprosessen, er å høre lydbøker der forfatteren selv leser! Det er ikke mange forfattere som gjør det, i farta kommer jeg på Øystien Wiik, Cecilie Enger, Per Fugelli (RIP) og Edvard Hoem. I tillegg har både Ingeborg Senneset og Olaug Nilssen lest inn sine nyeste BBP-aktuelle bøker, og det er både synd og skam at jeg ikke hadde fått med meg det, men leste selv. Flere bevis på at jeg ikke er helt oppvakt...

Dobbel tommel-opp kan vel ikke misforstås? Alle bør unne seg en Dillon i blant ;o)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me

431 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

CappelenDamm, 2018

Forhåndseksemplar fra forlaget/ kjøpt lydfil

Tung tids tale - en roman? Tankespinn og spørsmål uten svar.

Dagene går fortsatt altfor fort, og det er allerede ganske lenge sida jeg leste "Tung tids tale" av Olaug Nilssen. Det er enda lenger sida jeg leste "Hva er en roman" av Tone Selboe, men den som er interessert kan (og bør) lese artikkelen hun har skrevet for Store Norske Leksikon på nett.

Veldig kort handler Nilssens bok om forandringa sønnen Daniel har gjennomgått. Fra å være en velfungerende og veltalende liten gutt, har han så godt som mistet alt språk og forandra personlighet totalt. I erstatning har familien fått frustrasjon og fortvilelse, raseri og avmakt. Formet som et brev til sønnen forteller forfatteren om hvordan han var, hvordan de har slåss mot byråkratiet, møtt flate ansikter som ikke viser det minste snev at omsorg eller vilje til forståelse, hvordan de har ransaket seg selv for å finne forklaringer på sykdommen (diagnosen er regressiv autisme), hvordan de har sugd til seg de gode øyeblikkene som tross alt dukker opp en gang i blant.
Morgenbladet hadde et veldig bra intervju med forfatteren sommeren 2015, altså før boka ble gitt ut. Det bør leses, enten du har lest boka enda, eller hvis du lurer på om du skal gjøre det. Intervjuet gir litt andre innfallsvinkler og utdypende kommentarer rundt mye av de familien har opplevd.

Jeg føler egnetlig ikke at jeg har så mye nytt å komme med når det gjelder innhold, tanker og følelser rundt boka, som på alle måter er god, klok, innsiktsfull, anbefalelsesverdig og til ettertanke.
Jeg vil heller si litt om sjangeren boka er merka med, en roman. Som nevnt i tittelen/ innledninga har jeg stussa over at boka er utgitt som det. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at Nilssen har brukt familiens og sine egne erfaringer her, så for meg var vanskelig å lese den som en hvilken som helst roman.  I hodet mitt (og tidligere nevnte Selboes..) er fiksjon et viktig kriterium for at et skriftlig verk skal kunne kalles roman. For alt jeg vet finnes det elementer av fri diktning også her, men all den tid såpass mye av reisverket er identisk med det som har kommet fram fra det virkelig livet, synes jeg det blir litt utenfor sjangerrammene. Dette er så klart bare flisespikkeri, for som skjønnlitterær framstilling av foreldrenes sorg og  fortvilelse er den virkelig uovertruffen, og den burde vært pensum for alle som er ansatt innen helse og omsorg. Spørsmålet er bare om det er en roman? Og hadde det "bare" vært en roman, altså ren fiksjon, hadde så mange latt seg rive med da? Hadde den fått like mange lesere? Personlige beretninger har jo lett for å engasjere mer enn oppdiktede fortellinger. Det er helt sikkert normalt og ganske sikkert sunt at vi lar oss rive mere med av utfordringene til virkelige mennesker av kjøtt og blod enn hva vi gjør når fantasi-mennesker kjemper mot urettferighet og for en bedre verden...

*******************

Boka har fått massevis og kun positiv omtale, den vant Brageprisen, er nominert til Ungdommens  kritikerpris og altså bokprisen som i følge Wikipedia fortsatt ikke finnes, Bokbloggerprisen.

Utgitt på Samlaget i 2017.

Lånt på biblioteket.

Dagens

Det er mange gode grunner til å abonnere på Dagbladet. En av de beste er at man får en daglig dose Nemi ♥

Min fars krimminelle kjole er rød som den poetiske reven (eller omvendt)

8-11. mars går Nordisk Poesifestival/ Rolf Jacobsendagene av stabelen i Hamar. I Oslo har man Krimfestivalen som til alt overmål streamer mange av arrangementene. I Artemisias diktlesesirkel for mars skal det leses en debutant- og som Anita selv har tipsa om: også de veletablerte har en gang vært debutanter!

Jeg ser for meg at det for min del kan bli flere diktdebutanter utover i måneden, men akkurat nå må jeg nesten skrive litt om "Min fars kjole er rød som reven" fra 1995- Unni Lindells diktdebut. Unni Lindell som er årets krimfestivalforfatter- det føles som et aldri så lite kinderegg det her, og som en viss tidligere finansminister fra Hamars nabokommune Ringsaker uttalte: Alt heng i hopes med alt. (Jeg snakker om Sigbjørn Johnsen, som også er kjent som Hans Børli-tilhenger- mulig han også kan dukke opp i løpet av årets diktlesing, den som lever får se.)
Her er det absolutt ingen rim. Ingen rytme det er lett å fange. Mest av alt bare (frydefullt?) surrealistisk. Fler hverdagslige scener enn ekstraordinære, men for all del: ikke dermed sagt kjedelige. Drømmeaktige assosiasjoner og ordsammensetninger som på merkelig vis henger sammen til tross for at de over hodet ikke gir mening. Av og til gir de en følelse av noe urovekkende, enten at noe er galt eller i ubalanse, eller at noe kan komme til å skje.
Et kort eksempel, et av de mer forståelige:

Lykkehjulet løper

Lykkehjulet ankommer stasjonen klokka fjorten
Tollstasjonen fører begge veier
På vekten ligger tiden mellom tid og tid og tid
Dette gateløp har vart bestandig

Jeg hadde moro av å lese denne vesle diktsamlinga selv om det var mange av diktene jeg ikke skjønte bæret av. Ettersom jeg har lest mange av krimromanene og den selvbiografiske katteromanen om Knut, synes jeg til og med det var interessant, om det ikke akkurat gikk rett i hjertet på meg, slik som dikt noen gange kan gjøre. Foreløpig har det blitt med denne ene diktsamlinga fra hun som har blitt Norges Krimdronning med stor K. For min del er det helt greit, hold deg til krim og annen skjønnlitteratur du, Unni. Det er der du er best- og det er nok der man finner den store leserskaren.

**************

Boka er ikke lenger i salg, men den finnes hos flere antikvarit på nettet, eller man kan gjøre som meg: lese digitalt hos Nasjonalbiblioteket.