Sommerstafettføljetong fra slalåmbakken

Hva er vel mer naturlig enn å besvare spørsmål om syltetøy i Syden med et postkort fra slalåmbakken? Det er en sammenheng, som det alltid viser seg å være.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært i Syden-Syden. Mest av samme grunn som Helene tilbragte feriene i Norge; man setter ikke gjerne hundene i pensjonat for at en sjøl skal slange seg på ei strand under Sydens stekende sol. (Bortsett fra hvis man kan sette hunden sin hos meg da! Jeg driver faktisk et lite hundepensjonat hvor inntakskravene til hundene er omtrent like strenge som de kravene hundeeierne har til de som skal passe Fido og Caro Med C når de sjøl skal bort. Hovedkravet mitt er at hundene er vant til å være inne sammen med folk, og at de er snille med andre (dvs våre) hunder, slik at de ikke må stå ute i hundegården mens de er her... Hundepensjonat, du liksom!!!)

Tilbake til saken. Jeg googla syden + syltetøy, og det eneste relevante jeg fikk opp, var ei facebook-melding om at syltetøy i Syden er så søtt at man bør ta med sitt eget fra Norge. Jaja... Så vet vi det!
I dag skal jeg koke litt rabarbrasyltetøy rabarbrasaft, og trikset da er å ha i litt vanilje og omtrent halvparten så mye sukker som det står i oppskrifta, da får du ikke akkurat sydenstemning, men en nydelig, frisk sommerdrikk!

Og så tilbake til slalåmbakken, eller mer nøyaktig slalåmskiene. For det er ved sida av Syden, en ting jeg aldri har beskeftiga meg med. Tenk det! Jeg som elsker vinter og ikke minst ski (hadde jeg fått bestemt kunne vi gjerne hatt snø hele året ;o), har aldri stått på slalåm! Inntil for et par år sida hadde jeg heller ikke satt mine ben i en alpintbakke, men det har jeg altså gjort nå. Opptil flere ganger til og med. Oftest på barmark- og da er det for å kikke på blomster, av alle ting. Bakken i Skjerdingfjellet er nemlig et litt hemmelig eldorado for den som er glad i de små fargeklattene. I går var det bittelitt for tidlig for den helt store blomstringa, men bare vent; om ei uke eller to- DA blir det ny tur!

Enghumleblomst i skibakken i Skjerdingfjellet

Jeg har forresten gått opp denne bakken en gang, og kjørte ukontrollert fort ned igjen, på langrennski. Da var det vinter og det gikk helt fint. Natt til onsdag hadde tre kuldegrader, så det er ikke sikkert det er så lenge til før vi kan gjøre det igjen! Mens vi venter på skiføret, kan Helene på Bokloftet fortelle litt om vær og før der hun er. Nordmenn skal jo etter sigende være veldig opptatt av været, så følg med videre i sommerstafettføljetongen!

Frosker, prinser og konger

Froskeegg blir til rompetroll.
Rompetroll blir til frosker.
Frosker kan bli til prinser.
Prinser kan bli til konger.

Elgen er skogens konge.
Betyr det at froskeegg i et skogstjern
Kan bli til en elg?


Stafettpinnen sendes dermed tilbake til Helene, med spørsmål om hun har fanget noe sommerfugler i det siste?! Følg med i neste del i Sommerstafettføljetongen!

Hver gledesstund du har på jord

betales skal med oppvask.


Det fine er at mens man står der og rører rundt med oppvaskkosten, kan man for eksempel høre på radioen. Reiseradioen, for eksempel. Med rømte papegøyer, bortkomne badeballer og badetemperaturer ved strender du aldri kommer til å besøke, og like greit er vel det, så kaldt som det er overalt.
Eller man kan høre på lydbok, som jeg gjorde i går :)
Her på sætra har vi bare veldig-smalbånd så det var helt uaktuelt å laste ned noe nytt, og fra mitt etterhvert innholdsrikt lydbokbibliotek, valgt jeg Jo Nesbø. Ikke krim, men sommernoveller! Hva den mannen kan.
Tekstene i "Og derr! Var sommeren igang" ble faktisk første gang framført i 2000, i nettopp Reiseradioen.
Det er flere koblinger og tilfeldigheter ute og går. Historiene i denne samlinga er lagt til Molde, rosenes by, hans barndomsby, min fødeby. Nå skal jeg ikke påberope meg å ha særlig mye til felles med Nesbø, men en ting har gjort utslettelse inntrykk på oss begge: Oskar Syltes brus med ananassmak! Ved sida av pære-saftis, som på slutten av forrige århundre ikke var å oppdrive på det indre østland, var ananasbrus toppen av lykke, prikken over i'en og sommerdrøm nummer 1.
Sommer var biltur til Nord-møre (vi sa bare "Vestlandet", men etterhvert har jeg skjønt at det er litt upresist) Vi dro fra Østerdalen på mårran, kanskje ei kjapp bensinfylling i Folldalen, ei kort pause på Oppdal, og var framme på Øre til litt sen middag. Eller kanskje det ble kveldsmat før vi nådde målet, passe bilsjuke.
Søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, melk som smakte søtt og rart (silo har jeg tenkt i ettertid). Om mårran; lukta av kokekaffe som steg opp den smale trappa til andreetasjen, der den heldigste fikk sove i enerom på Britt-loftet, mens alle de andre måtte fordele sengeplasser i det andre, store soverommet.. Og hvor rart det enn høres ut; sommer var røkt kolje med kokte poter, gulrøtter og smelta smør til middag, og hvis jeg ikke husker feil, var det ripssaft å drikke attåt. Bittelitt sur.
Mens de første sommerassosiasjonene bare var der, helt selvfølgelig og i grunnen ikke var noe å dvele ved, var den koljemiddagen noe å glede seg til. Lenge!

Røkt kolje står ikke i boka jeg har med oversikt over fisker i Norge, så det er nok enten veldig eksklusivt og sjeldent, eller import fra fjerne land- eller kanskje aller helst fjerne vann?! En dag skal jeg finne meg en fisker. Eller fiskebil. Eller fiskebutikk, og når jeg til slutt får tak i den fisken, skal jeg lage middag og servere på fine tallerkener, med linduk på bordet, sølv og krystall. Og kanskje kommer kongen, vi som er slik på godfot :o)

Mens jeg venter og lengter, håper jeg at Helene på bokloftet, som et apropos til Nesbøs gjesteopptreden som ferievikar på brusfabrikken, har lyst til å fortelle om sitt forhold til sommerjobbing! Følg linken over for å få med femte del av sommerstafettføljetongen 2014 -8-@

Vakre nederlag, av Jess Walter

Schibsted Forlag, 2014
394 sider
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er Schibsteds store sommersatsing i år, og før de slipper til Pasquale og de andre, har forlaget valgt å trykke to sider med sitater fra diverse anmeldelser- ingen tvil om at mange har likt boka veldig godt, og superlativene står i kø.
Jeg er ikke glad i verken blurber eller sitater (som ofte er tatt ut av sin sammenheng), så disse sitatene leste jeg ikke før jeg hadde lest historien. Uansett; mye av det som står der kan jeg si meg hjertens enig i!
Magisk, original, morsom, ironisk, intelligent, romantisk, sjarmerende, genial, rørende, observant, øm, smart osv. osv...
Den store bøygen trur jeg faktisk kan være selve åpningen. Det begynner svært så klisjefylt, og jeg ble slett ikke overbevist! Jeg syntes persongalleriet var karikert og selve historien virket forutsigbar. Hvor feil man kan ta! Takk og lov at jeg overtalte meg selv til å fortsette! Igjen fikk jeg et bevis for at det man må slite litt for å få tak på, ofte er det som til slutt gjør mest inntrykk.

Hva handler så boka om? Ååhhh... Det er så mye, historien er så sammensatt, vinklingene skifter stadig, det samme med hvor og når de forskjellige scenene utspiller seg. Persongalleriet er stort, fargerikt og variert, noen får stor plass, andre viser seg så vidt fram, før de forsvinner ut av bildet- for kanskje å dukke opp igjen på et annet sted i en annen tid...
Hovedpersonene er altså Pasquale Tursi, naiv og drømmende italiensk unggutt som nettopp har mistet faren og overtatt det vesle gjestfrie hotellet som for det meste er fritt for gjester, og Dee Moray, den amerikanske, vakre, men dessverre dødssyke skuespillerinnene som kom til Italia i forbindelse med innspillingen av filmen om Cleopatra (den med Liz Taylor, dere vet?). I løpet av noen få dager fylt av misforståelser og forviklinger, skaper de på hver sin måte en forestilling om at de kanskje kan skape et liv sammen. De sier det aldri til hverandre, og plutselig skilles de for ikke å se hverandre igjen. Ikke før det har gått nærmere femti år, og de begge har levd sine liv, som slett ikke ble som de hadde tenkt seg, men som ikke ble så verst likevel.
Rundt disse to naive drømmerne, surrer en rekke personer som i større, eller (aller helst) mindre grad har hatt hellet med seg i jakten på lykken, og på forunderlig vis og ved tilfeldighetenes krumspring, filtrer livene deres seg inn i hverandre, og hva er det man sier? Alt blir bra til slutt. Hvis det ikke er bra, er det heller ikke slutt ;o)

Det jeg liker aller best, er at historien er så sammensatt og original i "sammenfiltringa", hvis det går an å si noe sånn? Boka anbefales, bare pass på at du starter på den en dag konsentrasjonen og tålmodigheten er på topp!
Terningkast 5 hos bokelsker.no.

(Innlegget er skrevet på iPad- vær overbærende med ordbokfeil, skrivefeil, slurvefeil, unøyaktigheter osv...

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)

Divergent- suveren lydbok!!

Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren dystopi-leser, men nå har jeg altså hørt Elisabeth Vatn lese Divergent av Veronica Roth- og det har utløst ei lita krise i heimen. Dette er nemlig bare den første boka i en triologi; bok nummer to, Opprøreren, er allerede gitt ut på norsk, mens den tredje, Allegiant, foreløpig bare finnes på engelsk- og da er jeg kanskje like langt? Jeg kan jo så klart lese bok nummer to, men jeg er så elendig til å lese engelsk at der blir det foreløpig stopp uansett til det kommer en norsk oversettelse, og jeg blir gående der i uvisshet om hvordan alt ender...
Så begynner jeg å tenke at dette er jo ungdomsbøker- kanskje jeg skulle tatt sjansen på å lese den på engelsk likevel? Det er jo ikke akkurat kjernefysikk og nanoteknologiske rapporter dette her? Å vente på at de to siste skal komme som lydbøker, er vel igrunn utelukket, enda så godt denne var lest... Tålmodighet er litt mangelvare, for hvem kan vel sitte rolig og vente på neste, nå som det akkurat har brutt ut krig mellom fraksjonene og Four etter alle solemerker vil bli tatt av dage? (Nå skjønner jeg jo at akkurat det ikke kommer til å skje, men det er jo nesten like spennende å få visst hvordan han kan slippe unna De Lærdes leder!!) Jeg kan jo sende noen e-poster til forlagene og spørre hvordan de ser for seg framdrifta ;o)

Her er det ikke noe forsiktig innledning som forklarer hvordan samfunnet har blitt som det er. Det er rett inn i handlinga. Beatrice har fyllt seksten år og da er det tid for å velge hvilken fraksjon hun vil vie livet sitt til. Hun har vokst opp i en familie av Uselviske, men testen alle må gå gjennom før de bestemmer seg, gir ikke et entydig resultat, det eneste hun er sikker på, er at hun ikke kan passe inn hos De Sannferdige, og at hun avskyr De Lærde. Helt fram til sermonien, er hun i tvil. Da bråbestemmer hun seg for å gå over til De Fryktløse. Samfunnet er nemlig delt inn i fraksjoner. De lever adskilt fra hverandre og har helt klart definerte oppgaver. Til å begynne med var nok dette et ryddig og greit opplegg, men etterhvert har det blitt mer og mer misunnelse og mistenksomhet mellom de ulike gruppene.
Beatrice er det eneste som velger å forlate De Uselviske for å prøve seg på De Fryktløses rekrutteringsprogram. Der blir hun stemplet som stivpinne, og må kjempe både mot mistenksomhet, uærlige knep- og det faktum at hun for alt i verden ikke må avsløre at hun er divergent; hun har flere og sterkere evner enn de aller, aller fleste andre. Dermed utgjør hun en trussel mot fraksjonslederne- og avsløres hemmligheten er hun i livsfare!

Oioioi... Jeg trur jeg må gjøre noen omrokkeringer på leseplanene mine for sommeren. Kankje jeg til og med må utfordre engelskvegringa mi...
Det er vel kanskje litt overflødig, men jeg bør vel ta med at jeg anbefaler boka ;o)

Schibsted 2013/ Lydbokforlaget 2014
Lest av Elisabeth Vatn (Tommel opp for ny og dyktig oppleser!)
Ca 11 timer og 50 minutter spilletid.
Lydfila har jeg kjøpt sjøl.

Stiklingen, av Au∂ur Ava Ólafsdóttir

Pax forlag, 2013
266 sider
Særdeles godt oversatt av Silje Beite Løken
Boka lånte jeg på biblioteket.

Lobbi (et av farens kallenavn på sønnen) er en 22 år gammel gutt fra Island, og bortsett fra at han er like glad i roser som hans (forholdsvis nylig) avdøde mor var, er det ikke mye han er sikker på her i livet.
Han har hørt og lest om en berømt klosterhage sør i Europa, og bestemmer seg for at han vil dra dit for å prøve å restaurere den gjengrodde og forsømte hagen. Med seg i bagasjen har han noen rosestiklinger moren hadde klart å dyrke fram i drivhuset sitt.
Før han drar, klarer Lobbi å gjøre situasjonen enda litt mer kaotisk for seg selv, da det vise seg at ei jente- et svært så tilfeldig bekjentskap- ble gravid etter av de (av alle ting) hadde tilbragt noen korte nattetimer sammen i drivhuset.
Etter ei plundrete reise full av forviklinger, får han installert seg på et pensjonat rett ved klosteret, kommer i gang med arbeidet- og blir overrasket av at jenta han fikk barn med kommer ned sammen med dattera. Hun vil at Lobbi skal ta seg av jenta noen uker, slik at hun kan få gjort ferdig ei viktig innleving i forbindelse med studiene sine.

Hvis man bare ser på den ytre handlinga, kunne dette vært et bemerkelsesverdig stort gjesp av ei bok. Det er det virkelig ikke!! At den er stillferdig og rolig, er derimot hevet over enhver tvil- og det er ment som en kompliment ;o)
Stillferdig, rolig, klok, småvittig og tankevekkende om (familie-)relasjoner, omsorg, frykt for å bli avvist eller ikke passe inn, kjærlighet, å lete etter seg selv, finne seg selv og finne litt av hvert annet underveis.
Nydelig velklingende språk, vakre navn, herlige stemninger og et uforglemmelig samspill mellom aktørene. Et persongalleri man trolig ikke kan unngå å bli glad i ;o)
Mest imponert er jeg kanskje over at forfatteren har klart å formidle så mye godhet og varme! Boka anbefales varmt og hjertlig; perfekt ferielektyre, uansett om man ønsker seg til sydligere breddegrader eller foretrekker lange, lyse sommernetter i nord.

Andre som har lest boka er for eksempel RoseMarie, Beathe og Solgunn- alle de te skriver godt og utfyllende om den, så besøk gjerne sidene deres hvis dere ble nysgjerrige!

Forresten: Jeg kan ikke la være å tenke på alle likhetene mellom Lobbis datter og rosestiklingene han tar så godt vare på; les boka så vil dere skjønne hva jeg mener!

Lite datatid i det siste, men derr!!! var jeg forhåpentligvis i gang med litt skriving igjen...
Det er mer jeg har lest og hørt sida sist, jeg skal prøve å holde det litt mer i gang her, men klok av skade lover jeg ingenting!