Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.

Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥

I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!

Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova ☺

**********************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 7:39/ 288 sider

Forbilldelig lest av forfatteren selv!

Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!

Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i

løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺

Spilletid 4:24/ 160 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2018

Lydfil fra forlaget

 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!

Alle elsket moren din, av Toril Brekke

Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap.
I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han.

Toril Brekke er en produktiv forfatter som blant annet er kjent for historiske romaner.
I årets roman, "Alle elsket moren din", blir vi kjent med Agathe fra førskolealder til pubertet i etterkrigstidas Oslo. Mer presist: vi blir også godt kjent med hele familien hennes som består av sterke personligheter. Mormor som deltok i motstandskampen under krigen og en gang hadde utsikter til en karriere som sangerinne, morfar som overførte sine egne drømmer på attpåklatten Jannik. Jannik som på sin side knyttet never under bordet for å legge bånd på frustrasjonen sin. Mora som måtte gi opp ei framtid som konsertpianist da hun ble gravid og fikk Agathe, og sist, men ikke minst pianostemmeren som svermet for moren og som til slutt giftet seg med henne. Bare faren mangler, Hvem er faren min, spør Agathe igjen og igjen, men hun får aldri noe svar, mora snur seg bort, blar videre i en avis, ser seg i speilet, går ut av rommet. Ingen andre vet svaret, alle elsket moren din- og kanskje elsket hun flere menn hun også?

Med pianostemmeren som stefar, begynner en ny epoke for Agathe. Den nye lille familien flytter sammen i et nytt borettslag på Valle Hovin, og Agathe mister den daglige kontakten med besteforeldrene på Bekkelaget, og dermed den trygge og oppmerksomme mormoren. Hun må ofte
klare seg på egen hånd, og tar mye av ansvaret for lillebroren da han blir født. I dag ville man sikkert sagt at hun og broren ble utsatt for omsorgssvikt, men da var det nok ganske vanlig, og det må legges til at om mora svikter barna sine, stiller pianostemmeren opp og sørger for gode opplevelser og øyeblikk. Uansett gir forfatteren oss et usentimentalt (men likevel et lett nostalgisk) tidsbilde av Oslo og Europa. Urbanisering og drabantbyer, tapte drømmer, en mor som ikke vil være det, og en datter som lengter etter en.

Jeg har hørt denne som lydbok, og det er forfatteren selv som leser. Som regel synes jeg det gir litt ekstra til historien, og denne gangen er det virkelig innertier. Brekke leser avslappet, helt uten overdreven dramatikk og gir meg følelsen av at hun forteller om sin egen oppvekst- og kanskje det akkurat det hun gjør, for det er mange likehetstrekk mellom henne og romanens hovedperson. Torill Brekke er en fantastisk historieforteller, hun lar hverdagsrealisme og sterke følelser gå hånd-i-hånd og det forundrer meg stadig at ikke flere kaster seg over forfatterskapet hennes. I et brillefint intervju i Aftenposten avslører ha at en oppfølger er underveis, mens ei bok nummer tre allerede er på planleggingsstadiet- det er med andre ord bare å glede seg!

****************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:14 timer/ 333 sider

Lydfil fra forlaget