Tre korte før jul

Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.

"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )

"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik:
To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen. 

Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da... Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- forteller jeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet.
Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!

(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)

Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå.  I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.

(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.

Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)

Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️

 

 

Fortsatt god jul alle fine ♥

Døden, døden, døden

..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."

Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!

Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse...  Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.

"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):

«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!

Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!

Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:

«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.

Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:

Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram.
Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.

Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.

Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.

*****************

Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.

Boksnack #3 Neiden 1970

Skjermdump av e-post sendt for å holde lesetreninga i gang!

Klikk for å komme til forlagets nettside

Klikk for å lese det fine forfatterintervjuet på Forlagsliv

Ellers er det bare det å legge til at jeg er skikkelig forundra over at denne ikke har fått mer oppmerksomhet og flere lesere enn dan har, for dette er virkelig noe av det beste norske jeg har lest/ hørt på lang, lang tid. Jeg er redd mange bokbloggere har så stort fokus på årets bøker, at denne blir skjøvet ut av leselistene. Synd, for denne er jeg sikker på at mange ville hatt stor glede av- også er den ikke lang, ca 170 sider, det burde det da gå an å få skvist inn?!
Solgunn har skrevet rosende om boka og gir den terningkast 6. Les! Les!

*******************

Neiden 1970 av Ingeborg Arvola

Lydbok lest av forfatteren (og det er en fryd å høre henne lese replikkene til finnsk-norske tanter!)

CappellenDamm, 2016 (klikk for å høre utdrag)

Lydbok hørt på Storytel (betalt abonnement)

Boksnack #2

Knakk-knakk.

-Hei- der er du jo! Skynd deg inn- det er jo så kaldt ute! Så fint å sjå deg at, jeg har gleda meg til å gi deg noen boktips- og til å plukke opp tråden fra "gamle dager"!
-Takk det samme, får jeg vel si- bortsett fra at jeg gleder meg til å FÅ boktips! Jeg har jo lest så lite de siste årene, at her er det fint lite å komme med, dessverre. Kanskje det kan endre seg etter dette besøket? Jeg håper jo at det blir en slags pepp-talk, at jeg endelig skal ta meg selv i nakken å prioritere lesing mer framover.
-Ja, det er akkurat det det er; prioritering. Om det så bare er en halvtimes tid i løpet av dagen, så er det jo en fantastisk måte å koble ut og fra... Ei lita pause hvor man legger fra seg alle bør og må.
-Slik det har vært i det siste, er den eneste halvtimen ingen har forventninger til at jeg skal stille opp eller stå til tjeneste, den halvtimen jeg bruker i bilen til og fra jobb. Det ville nok ikke tatt seg bra ut å sitte med ei bok i fanget da...
-Jammen bilen er jo et perfekt sted å lese, det vil si lese med ørene! Man bruker jo ikke dem så overvettes mye når man kjører bil, ofte har du sikkert på radio eller noe musikk?
-Lese med ørene sier du?? Åååå- du tenker på...
-Lydbøker, ja! Jeg hører kjempemye på lydbøker, stort sett hele tida når jeg er alene og gjør ting som ikke krever mer enn nitti prosent konsentrasjon... Når jeg kjører bil, går hverdagsturer med hundene, måker snø, bærer ved, strikker... Av en eller annen merkelig grunn føles det lettere å "øre-lese" mens jeg gjør noe annet nyttig samtidig. Vi er jo oppdratt (eller dressert!?) til å prioritere fornuftige gjøremål framfor de hyggelige.
-Men... Lydbøker..? Er ikke det litt sånn Hjelpemiddelsentralen for blinde?
-Nei, herre fred! DET må være lenge sida, milde måne! Hvis Lydbokforlaget hadde vært et menneske, hadde det gått rett inn på lista over mine beste venner. Med fare for at noen kan bli fornærma, er det antakelig bare hundene som er høyere opp på den lista, skjønner du!
-He-he, ja det skal du få meg til å tru! Men er det noe særlig utvalg når det kommer til lydbøker da? Jeg skjønner jo at jeg ikke er helt oppdatert på området, men jeg ser for meg at det kan bli litt mye traust og trasig? Jeg får assosiasjoner til Radioteateret- eller enda verre: fjernsynsteateret!!
-Så feil kan man ta... Nå er det slik at Lydbokforlaget benytter skuespillere og en del "leseproffer" og spiller inn de beste eller mest populære bøkene fra mange av "papir-forlagene" så utvalget er kjempebra! Dessuten er det vel Cappelen som gir ut mange av sine egne bøker som lydbøker, så det er massevis å velge i. Nyheter og klassikere om hverandre.
-Hmm... Nå blir jeg litt satt ut... Er det sant? Litt rask hoderegning her nå... Cirka en time i bil hver dag når jeg kjører til og fra jobb, noen timer med bikkja hver uke.. Det blir jo lesetid av det! Og tenk hva jeg har gått glipp av! Hvor mange år kunne jeg lest i flere timer hver uke, uten at det hadde tatt dyrebare tid fra andre "viktige" gjøremål!
-Ikke tenk på det du har sløst bort- bare bestem deg for at du skal begynne allerede i mårra!
-Ja, så klart- men hvor skal jeg begynne??
-Tja.. jeg hadde tenkt å tipse deg om noen korte bøker til å begynne med, men nå skjønner jeg jo at det er lydbøker som skaper entusiasme her- la meg sjekke lydbokbiblioteket mitt... Jo! Det er snart desember, advent, jul- bok nummer én blir dermed "La det snø"! Ungdomsbok av tre amerikanske forfattere- tre historier som overlapper og flettes inn i hverandre. Den har godt driv, er sjarmerende, romantisk, søt og fornøyelig. Ekstra pluss fordi du får tre forskjellige innlesere i samme bok, og ettersom det her er en lett ungdomsroman, er den fin for den som vil teste lydbokformatet- da er det greit at det ikke er altfor komplistert og krevende.
-Bra tips! Den høres jo morsom ut, og akkurat det trur jeg er en fordel hvis jeg skal få tilbake lesegleden.
-Vil du ha noen flere tips da? Jeg leste ei finfin novellesamling i sommer, og jeg kan godt tenke meg at du kan komme til å like den. "Ein gong var dei ulvar" av Therese Tungen som er fra Kvam- der har du jo litt geografisk tilknytning også. Dette er noe helt annet enn "La det snø", urovekkende, mørkt.. Historiene handler om mennesker som har havna i pressa situasjoner, hva de får seg til å gjøre når det drar seg til, som vi sier. Selv om enkelte kanskje er skeptiske til nynorsk, synes jeg denne bør få en sjanse- hun skriver utrolig godt og nynorsken her er akkurat så flott som den kan bli. Noen av novellene er forresten lest inn som lydbøker også, så du kan jo velge om du vil høre noen av dem.
-Så bra! Morsomt når man kan få noen flere knagger å henge forfatterne på-
-Ja, bortsett fra at man absolutt ikke bør henge opp forfattere på knagger da! Det er ikke pent å henge folk, verken på knagger eller andre måter!
-Ooops... He-he... Jeg hørte at det ble feil, men du skjønner hva jeg mener!
-Ja da, ingen fare! Apropos å henge opp... I "Det jeg leter etter finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim treffer man to tenåringsjenter som finner sammen, men som etterhvert driver fra hverandre etter at de begynner å prøve seg i "voksenverdenen". Veldig spesiell, intens, hjerteskjærende. Her snakker vi kortroman i alle betydninger av ordet- bortsett fra hvor lenge den sitter i. I underkant av hundre sider, og på noen av sidene er det bare noen få linjer. Alt uvesentlig er skrapt bort, noen scener er opplagt betydningsfulle, mens de bare virket alminnelige da fortelleren opplevde dem. Leseren forstår hva som holder på å skje, men det gjør ikke fortelleren som kanskje er for ung, eller kanskje ikke vil se. På en måte er dette antydningens kunst, på en annen viser den alt vesentlig.
-Vet du hva som slår meg?
-Nei?
-At det her var veldig forskjellige bøker!
-Ja, det har du nok rett i, uten at jeg hadde tenkt spesielt på å finne tips i ulike sjangere. Da bør i det minste noe av dette falle i smak, håper jeg!
-Det gjør det nok- foreløpig stoler jeg mer på din lesesmak enn på min egen... Herre gud- det er jo egentlig forferdelig! Jeg som var så glad i å lese, vet ikke en gang hva jeg liker å lese lenger...
- Trøst deg med at det kommer til å snu fort! Når du får lasta ned app´ene til Lydbokforlaget og Ebokbib, kommer du til å få leselystlister lange som herfra til evigheten før du vet ordet av det!
-Ja, det håper jeg virkelig! Nå blir det først "La det snø", så skal jeg kikke på de novellene.
-Nå kom jeg forresten på ei anna bok du kanskje kommer ti å like- ei med en hund som forteller! Jeg leste akkurat "Nortons filosofiske memoarer" av Håkan Nesser, der en ridgeback forteller om livet sitt, men det er ikke den skjønner du! Den er fornøyelig, men mye enklere og grunnere enn "Snille hunder kommer ikke til himmelen" av Hans-Olav Thyvold, en av årets store favoritter. Der er det Tassen som forteller, og han er virkelig en klok og observant hund- med et forbløffende rikt ordforråd! Først er boka bare festlig og fiffig, men så er det jo slik her i lavet da; hvis noe er for godt til å være sant, så er det gjerne det det er. Ganske raskt skjønner leseren at matmor ikke har det helt lett, nylig enke, glad i dragevann og med ei svigerdatter fra Helvete. Jeg skal ikke si mye mer, men det er faktisk veldig interessant OG LÆRERIKT å lese hvordan en liten hund betrakter oss mennesker, valgene og prioriteringene våre. Det føles litt rart å si at ei bok som refererer tankene til en hund, gir litt av hvert å gruble på i ettertid. Typisk klok-bok!
-Oi! Spennende! Lurer på om det var denne jeg hørte om tidligere i høst? En kollega av meg og samboeren hadde fått den i felles bursdagspresang- hvis det er den da? Hun like den i så fall veldig godt, og så noe av det samme som deg, klok hund og klok bok.
-Det kan godt hende det er samme boka, det er jo tross alt ikke så mange bøker som har hunder som fortellerstemmer. Jeg har boka i hylla her, så du kan låne den med deg hvis du vil?
-Gjerne det, men nå ble det nesten for mage lesetips på en gang..
-For mye av det gode, blir vel bra det, vel?
-For all del! Problemet blir bare hvor jeg skal begynne..
-Ok, "La det snø" i bilen, "Snille hunder" i senga om kvelden- Det blir vel et bra liv!?
-Og du sier at jeg ikke skal henge forfattere på knagger, og rett etterpå sier sier det er greit med snø i bilen og hunder i senga??
-Bare vent! Når du har kommet deg gjennom dette og fått innarbeida nye prioriteringer og rutiner, skal du få flere tips, og du skal ikke se bort fra at de neste bøkene vil gi større konsekvenser enn litt rim på bilsetene og hundehår på dyna!
-He-he... Jaja... Du får gi meg litt tid da... Det må ikke bli for mye å gape over heller!
-Greit nok det! Gleder meg til å høre hva du synes! Det er jo så mye som avgjør om bøker faller i smak, noe så "enkelt" som rett tid og sted, ro og oppmerksomhet..
-Jeg vet, men nå gjør jeg som du anbefaler; snø og hunder! Jøss- guri meg! Det er jo langt på natt allerede!
-Tja, jeg skal jo ikke på jobb i mårra jeg! Eller jo forresten, jeg skal på en måte det. Det kommer en ny hund litt etter åtte, så da må jeg nok sette på vekking.
-Uff da! Unnskyld meg- det var selvfølgelig ikke meninga å spolere både natta og mårradagen for deg!
-Tull! Jeg har kost meg jeg, og som du vet, er hovedprosjektet å kose meg!
-Så bra! Jeg har kost meg veldig! Både teen og kjeksen var midt i blinken.
-Godt å høre- da krysser vi fingre for at det ikke blir for lenge til neste gang, da?
-Absolutt! Og neste gang håper jeg at jeg kan gi DEG et boktips, selv om jeg trur det kan holde hardt..
-Si ikke det- det er nok ingen forunt å ha full oversikt over alle bøker som er gode nok til å fortjene anbefalinger. Det aller morsomste er jo når man oppdager nye eller gamle litterære perler man aldri har hørt om , men som plutselig og på uforklarlig vis "bare ligger der og ber om å bli lest".
-Så sant, så sant. Takk for i kveld da, og tusen takk for alle tipsene!
-Takk for besøket! Keep in tuoch!
-Så klart! God natt!

(Utdrag fra en kveld med boksnack)

Boksnack #1

-Næmmen HEI!!! Jøss- det var ikke akkurat i går?
-He-he, nei, det begynner å bli ei stund sida, det er helt sikkert! Hva gjør du her nå? Jobb?
-Nei, jeg er bare innom en snartur for å ordne opp i forskjellig. Enn du? Hva driver du med om dagen?
-Tja... Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg gjør så mye.. samfunnsnyttig. Jeg gjør vel stort sett det folk flest gjør når de har ferie. Jeg har vel gjort det til et livsprosjekt å kose meg mest mulig i grunn.
-Ja-ha? Men du jobber vel?
-Nei. Jobb passer dårlig for den som bare vil kose seg. Jeg er mye ute da, på tur med hundene. Ofte med lydbok på øret- jeg får fortsatt litt panikk når jeg tenker på all tida som gikk med til å jobbe i det jeg kaller mitt forrige liv, så det blir litt multi-tasking.
-Åhh så heldig du er! Det høres jo fantastisk ut! Jeg elsker bøker jeg også, men det blir jo så alt for lite tid til det. Jeg husker knapt sist jeg satt en hel formiddag og koste meg med bok, pledd og kaffe i sofakroken. Søren at du sa det der! Nå kommer jeg til å kjenne enda mer på det savnet... Har du noen gode tips til bøker jeg bør prioritere hvis anledningen skulle by seg, da?
-Tja... jeg synes ofte det er vanskelig å anbefale bøker, det er så mange faktorer som spiller inn.. Kanskje det hadde vært lurt

å velge noen korte bøker hvis du har lite tid til å lese? Jeg tenkte ikke bare på noveller, selv om det finnes utrolig mye bra der også, men jeg har faktisk lest noen korte, men skikkelig gode romaner jeg trur du vil like. Jeg har litt dårlig tid akkurat nå, men hvis du har lyst og tid kan du komme innom i kveld, så kan jeg finne fram et par du kan låne?
-Å ja! Vil du det? Det hadde vært utrolig snilt av deg! Skal vi si i sju-tida?
-Perfekt! Jeg byr på bøker, te og kjeks!

BLÅ, en ny dystopisk samtidsroman av Maja Lunde

Vann er en selvfølge for de aller fleste av oss, her på berget er til og med rent vann noe vi tar for gitt. Kommer vi oss litt vekk fra bebyggelse og infrastruktur, er det helt vanlig for mange å legge seg på knærne ved en hvilken som helst bekk for å fylle vannflaska eller slukke tørsten direkte fra bekk til munn så å si. De eneste gangene vi forholder oss aktivt til vann, er vel egentlig når vi synes det begynner å bli nok for mye regn.. Vi er altså så bortskjemte! 

BLÅ er Maja Lundes andre bok i det som skal bli en klima-kvartet. (Leste jeg et sted at den neste skal handle om dyr eller artsmangfold? Ganske sikker på det, men det har skjedd før også at jeg har blanda sammen bruddstykker jeg har hørt med noe jeg har drømt, tenkt, trudd eller tatt ut av løse lufta...)
Uten å utbrodere for mye, er det ingen overdrivelse å hevde at bok nummer en, Bienes historie, ble en eventyrlig suksess, og dermed er forventningene høye når man gir seg i kast med oppfølgeren. Som jeg pleier når anledningen byr seg, lånte jeg lydboka på biblioteket- et godt triks for å holde leselysta på topp og den dårlige samvittigheta for laber blogging i sjakk ;o)

Vi følger to hovedpersoner i to forskjellige tiår. I 2017 er Signe på vei til hjemstedet ved en fjordarm på Vestlandet. Som gammel miljøaktivist er hun rystet over nyheten om at et selskap har begynt å kutte opp Blåfonna i småbiter for å eksportere den som isbiter til de rikes glass. (følg linken- dette er ikke fri fantasi, hvis noen skulle ha trudd det!) Ombord i seilbåten sin gjør hun hva hun kan for å komme i mål med sin egen lille "aksjon" samtidig som hun tenker tilbake på det som engang var; familie, venner, interessemotsetninger, kjærlighet og svik, natur, idyll og fosser i rør.
Året er 2041, landene i Sør-Europa har opplevd flere år med tørke, og vannmangelen har ført til at det meste vi forbinder med sivilisasjon mer eller mindre har brutt sammen. Under flukten fra bybrannen kom David og veslejenta Lou bort fra resten av familien, men det var meninga at de skulle prøve å komme seg til en bestemt flyktningleir. Nå har far og datter kommet til leiren, men ganske raskt mister de trua på en gjenforening. Nesten like raskt går det opp for David at de heller ikke kommer til å klare å komme seg videre: Nord-landene som fortsatt har nok vann har stengt grensene. Hva gjør man da? Når tankene om framtida ikke kan strekkes lenger enn til neste måltid, neste utdeling av vannrasjoner, når alle er like desillusjonerte, alle rundt deg har mistet like mye, alle blir deperate etter å sikre seg og sine..? 

Jeg synes Lunde nok en gang har puslet sammen en veldig god roman, og når jeg skriver "puslet sammen", er det akkurat det jeg mener; jeg ser for meg at de to historiene, Signe/ natur-ødeleggelser i 2017 og David/ humanitær krise i 2041, er ett puslespill. Signes legges fra den ene sida, Davids fra den andre, og ettersom brikkene på midten legges, går historiene over i hverandre og det helhetlige bildet blir tydelig. Det er kanskje ikke helt stuerent, men av de to historiene er det Signes som opprører meg mest. Jeg er en enkel sjel, og den delen står på alle måter nærmest meg og mi virkelighet. Jeg tipper mange vil steile når jeg sier at natur betyr mer for meg enn mennesker- jeg tar likevel sjansen; det er helt sikkert mange nok som vil stå på menneskenes side når det drar seg til... 

Her i Innlands-Norge er naturen generelt mild og snill. Vi har lite ekstraordinært (hvis vi ser bort fra store mengder mose og lav...), og det triste er selvfølgelig at det til tross for nasjonalt og internasjonalt fokus på naturvern, fortsatt er de økonomiske kreftene som vinner når det kommer ned på lokalt nivå. Til tross for fagre ord og festtaler blir fosser og vassdrag fortsatt lagt i rør- det er ikke historier og det er ikke fortid. Kolåsmyrfallet har vært omtalt som det fineste fossefallet i Hedmark. Dessverre har det vært litt "utilgjengelig" slik at Folk Flest ikke har visst om det/ fått oppleve det, og dermed var det ganske så stille da konsesjons-søknader osv skulle behandles. Ingen grunn til å bråke om noe man ikke har noe forhold til, er det vel? Man mister ingenting når man aldri visste hva man hadde? Nå er det snart for sent. Man kan bli trist av mindre. Og man kan miste trua på menneskene av mindre.

Tenk at noe slik ikke har verdi før det kan bli (billig) strøm. Noen kaller det framskritt...

Ikke en ny europavei, men en fin liten anleggsvei for kreftverksutbygging.

Det jobbes. Kilometervis med rør skal ut. Jo før jo heller!Til og med hunda er sjokkert.

Det er egentlig bare en ting å si: les eller hør boka! Den retter søkelyset mot viktige emner, preges av godt håndtverk, er finurlig, fin og engasjerende på en lavmælt måte. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til neste bok. Jeg kan glede meg til en god roman, men grue meg til den deprimerte tilstanden det antakelig vil sette meg i.

Andre som har lest og blogget om boka er for eksempel  

Anita-Artemisia Ingunn Kleppanrova Lilletatur, kultur og tur-Tine Sukkerrør-Kathleen

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017 

spilletid 9:51/ 364 sider

Forbilledlig lest av Birgitte Victoria Svendsen og Espen Klouman Høiner

Illustrert utvalg

Igjen tyr jeg til samleinnlegg, og det er fortsatt både urettferdig og dårlig gjort- bøkene er virkelig anbefalingsverdige, og i en ideell verden skulle de absolutt fått hvert sitt dedikerte jubelskrift. I stedet blir det felles hurrarop, serpentiner og smellbonboner, i det minste blir de nevnt- det er ikke alle som blir det..!?
Denne gangen er det over hodet ingen fellesnevnere bortsett fra dette med illustrasjonene- også de er så ulike som man kan få dem.
Først ut er "Årets vakreste bok" fra i fjor, "Jegeren. En fortelling fra skogen" av Per Dybvig. Aldri har jeg studert ei bok så nøye uten å finne en ord som kan beskrive den. Antaelig er det lurest bare å kopiere forlagets presentasjon:

I Jegeren skildrer Per Dybvig et univers der identitetsforskyvning og fravær av sivilisasjon er påtakelig. Like påtakelig er nærværet av natur. Over mennesket og dyrene ruver fjellene, blomster står i flor. Mennesket og dyrene er verre stilt. Dyrene virker å ha mutert med både natur og menneske. Der horn tidligere stakk ut, kan det nå vokse trestammer. Harer går på to bein, kjederøykende med den ene labben, en pistol i den andre. For her er alle jegere, ikke bare mennesket. 
Jegeren trekker veksler på mange sjangre, som folkeeventyret og westernfortellingen. Kanskje kan den leses som en absurd fabel full av snubletråder.

Absurd er ordet. Surrealistisk. Marerittaktig. Den som har en overaktiv natthjerne vet hva jeg snakker om. Disse egenproduserte svart-hvitt filmene som sendes på den interne skjermen, der du halvt bevisstløs skjønner at du drømmer, men likevel ikke klarer å få en slutt på, som tvinger deg til å følge med videre, svett og med nervene på utsida. Slik er boka. Som de på biblioteket av en eller annen uforklarlig grunn hadde satt i hylla for barnebøker. Stakkars unger, sier nå jeg, men for voksne er den absolutt vel verdt et studium!

Björg Thorhallsdottir er kjent både som tegner/ illustratør og som foredragsholder. I høst har hun gitt ut ei "Insta-bok", det vil si bilder hun tidligere har lagt ut på instagram, i tillegg har hun skrevet litt om bakgrunnen for hvert enkelt bilde. Ofte har bildene blitt til som en oppmuntring eller bekreftelse til mennesker hun har møtt, venner, familie, seg selv- eller noen ganger mer tilfeldige tanker, idéer og møter. Illustrasjonene er fargesterke, litt naivistiske, og absolutt lett og like.
Mange andre bloggere har skrevet veldig rosene om boka, men selv er jeg litt mer lunken. Jeg har lest noe av det hun har gitt ut tidligere, og blant annet likte jeg boka fra 2015 veldig godt, den het "Veien til lykke" og har som dere sikkert skjønner mye av det samme budskapet. Kanskje det er akkurat det som gjør meg at jeg føler meg litt "snytt"? Det er veldig mye det samme, men jeg synes "Veien til lykke" var mer gjennomarbeidet, hadde mer substans og rett og slett var ei mye sterkere bok. Lesere som har latt seg begeistre av "Du er sterkere enn du tror" vil garantert finne mye visdom og varme i Lykke-boka hvis de vil ha mer av samme kaliber. Jeg er ikke overbevist om at "gamle lesere" vil bli like entusiastiske over årets nyhet. (Biblioteksbok)

Jenta som ville redde bøkene- den kunne jo vært om meg eller antakelig de fleste bokbloggerene og veldig mange andre som er glade i bøker! Teksten er av Klaus Hagerup, og når man vet at det er dyktige Lisa Aisato som har illustert, ja da vet man at prosjektet vil bli svært vellykket. Det er faktisk sånn at alt noen mennesker tar i, blir til gull. Helt sant!
Historien er enkel, men likevel snedig og spennende. Det handler om Anna som ikke gleder seg til å bli voksen, som er redd for å bli gammel, og gruer seg til tiårsdagen sin om ikke så altfor lenge. Hvis det er noe Anna elsker høyere enn noe annet, så er det bøker og biblioteket. Hun er ofte innom der etter skoletid, og ved et av disse besøkene blir hun klar over hva som skjer med bøker ingen leser eller låner; de blir rett og slett kasta- ødelagt- destruert! Det er jo skam og krise på en gang, og det MÅ man jo bare finne en løning på! Løsningen skal vise seg å være av det utspekulerte, finurlige slaget- og vi nok more både små og store bokelskere.
Jeg mener det er et viktig kjennetegn ved gode barnebøker at de også appellerer til voksne lesere. Noen vil kanskje hevde at da kan det bli for krevende for ungene, men det er noe med å finne balansen som gjør at hver enkelt vil finne noe som snakker spesielt til dem! Her er det noe for alle, og med tanke på at vi står foran årets shopping-høytid, er den vel verdt å notere seg for de som har mottakere "rett" aldersgruppe.

Ti år med tull skal man virkelig ikke kimse av! Årets bok fra Sigmund Falch, Då far såg ei fin ei frå Kenya,  er ei bra samling av godbiter fra tidligere utgivelser, i spedd noen ny bildetolkninger med klassikerpotensiale.
Et knippe humorister deler sine favoritt-Falcher og forfatteren forteller litt om prosessen fra utvelgelse av bilder til ferdig bok. Tørrvittig, skratt-morsom, fengende og intelligent humor, når boka i tillegg har med litt bakgrunnsstoff og anekdoter, blir det til ogmed interessant, og hadde det ikke vært for at det er rimelig sent for den slags, skulle jeg anbefalt den som farsdags-gave for dem som driv med den slags ;o)

Onkel Jørn og onkel Bjørn.

Då dei bikka åtti, byrja dei sjølve å rota med kven som var kven.

******************

Da jeg satte meg ned for å skrive ferdig dette innlegget, kom jeg på at det helt klart var på tide å bidra med en smakebit på søndag som Astrid Terese har overtatt ansvaret for. Det er lenge sida jeg bidro, men i kveld blir det altså servering!

Bildet over er fra årets Falch-bok. Bildet under er fra juleheftet 2014, og er selvfølgelig min personlige favoritt gjennom tidene- uten at det skulle være nødvendig å kommentere hvorfor... Det kan jo uansett være en grei påminnelse for de som går fra det ene julebordet til det andre ;o)

Berits nyttårsforsett.

For mye av det gode er heller ikke bra ;o)