Britt Karin Larsen
147 sider
Tiden Norsk Forlag, 2002
Hun har kommet tilbake til barndomshjemmet og bygda hun forlot fordi ektemannen- og senere døtrene- heller ville bo i byen. Nå er hun enke, nærmer seg seksti og kontakten med døtrene er fyllt av tause anklager, forventninger og dårlig samvittighet, som forholdet mellom foreldre og barn vel ofte blir. Spørsmålene hun stadig stiller seg, er om det er for sent å oppleve noe av det hun drømte om, om livet ikke har mer å by på, om det livet hun valgte var et bortkastet liv, skulle hun valgt annerledes? Og hel tida; lengselen og kjærligheten til fjellet, som alltid ligger der, og derfor også alltid kan utsettes til en annen gang.
Rød rypebærlyng mot hvit mose, der er det plutselig, det vakreste av alle høsttegn, høsten er ikke sorg eller vemod, den er fest og farger, og menneskelivet, skulle ikke det være likedan, skulle man ikke da nyte det man som ung og angstfylt ikke våget å nærme seg, skulle det ikke være tid for å være uredd, endelig?
Hun går og blir glad, tankene danner muntre sløyfer i hodet hennes, de er ikke flate og grå som når hun er inne i huset, nei, her kvikkes de opp, får fart på seg, det er som om vinden tar tak og løfter dem, det er som om tankene blir friere jo høyere hun kommer, alt løftes, alt blir lettere, og til slutt går hun og synger, slik hun ofte har gjort i fjellet, hvor bare steinen kan høre henne, og steinen ler ikke av henne, slik mennesker kanskje ville gjort. Steinen maser ikke heller, og sier hun må gå fortere, slik en turkamerat i bedre form enn henne ville ha gjort, hun er uten følge, og bare den som er uten følge, er fri.
Sitatet er fra side 132-133.
Hun har endelig bestemt hun seg; det
er ikke for sent. Det er ikke for sent å gå til Klokketind, hun skal kanskje få se alle de stedene hun drømte om å oppleve, og kanskje venter den stor kjærligheten på henne, slik den ventet på Ingvarda?
Dette har i sannhet vært en selsom leseopplevelse. Det har jo hendt tidligere også, at en har kjent seg igjen i hendelser, steder, episoder, følelser og menneskeskjebner når man har lest ei bok, men aldri før har jeg lest noe som så til de grader beskriver meg selv, slik jeg selv kan være om tjue år. (Her sikter jeg ikke til hendelsene som beskrives i boka, men
hovedpersonen som
person.) Hvor mange er det som har småstein liggende i en vinduskarm eller i ei hylle, og som kan fortelle eksakt hvor hver enkelt er plukket, og som ved et raskt øyekast husker hele turen, ned til minste datalj? Hvem andre må løpe for å nå igjen den man er på tur med fordi en måtte undersøke ei spesielt fin, lita kongle- kanskje ta den med seg? Hvor mange er det som pakker sekken på nytt med engang man er hjemme fra tur, slik at man er klar på to sekunder når sjansen til en ny tur byr seg?
Og hvem har ikke stilt seg spørsmål om man prioriterte rett, om det er for sent eller om man kanskje vil få nye muligheter?
Som alltid hos Britt Karin Larsen er språket presist, poetisk og rytmisk, historien fortelles varsomt, vakkert og vemodig. Og som alltid etter å ha lest ei av bøkene hennes, føler jeg at ordene
mine blir for små, knusslete og bleke til at de i det hele tatt kan yte boka og
forfatteren et lite snev av rettferdighet. Jeg bøyer meg ydmykt i støvet;
Det er godt å vite at det er flere bøker hun har skrevet, som jeg fortsatt ikke har lest. Så vet jeg alltid at jeg kan gå til
L-hylla på boblioteket å finne nye perler.
