tirsdag 4. april 2017

Um sakne springe kløpulver

De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.

Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!

Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!

**********************
Utgitt av Samlaget
Lånt via ebokbib

7 kommentarer:

  1. Ha-ha! Kløpulver, du lissom :D Denne hadde jeg ikke tenkt å lese, men nå må jeg jo nesten gjøre det likeve! En god latter forlenger livet, så takk for den!

    M. (som i MAria)

    SvarSlett
  2. Hehe...! Men så bra at du tross alt ikke ble helt uberørt, i det minste! :-) Det kjedeligste er bøker man bare blar seg igjennom og som er glemt med en gang man lukker boken. Her har du definitivt forsøkt, og det er pluss i margen!

    SvarSlett
  3. Som kløpulver faktisk!;-) Hihi....du er nå vittig! Men synd boken ikke falt i smak hos deg, når jeg selv får frysninger for hver gang jeg leser den så syntes jeg det er synd når ikke andre får den samme feelingen som jeg selv sitter med. Sånn er det jo bare,og kjedelig om vi lovpriste de samme bøkene hele tiden også.

    SvarSlett
  4. Såpass, ja. Jeg skal prøve jeg også, spent på om jeg får kløe, frysninger eller skjelvinger? Kanskje jeg får snue, gråtetokter, sammenbrudd eller sovner? Tiden, april, får vise.
    (det klør i nesa etter å prøve. skal hente boka på bib i morgen)

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg tippar det siste - at du sovnar :-)

      Slett
  5. Eg kjenner att kjensla; om ikkje av kløe, så i alle fall av noko irriterande.

    (Du gav boka dobbelt så mange prikkar på terningen som eg gjorde)

    SvarSlett
  6. Hihi, du skal ha for forsøket i alle fall. Eg seier som Beathe, eg får frysningar kvar gong eg les boka. Har lese ho to-tre gongar no og det er like fint (eller finare) kvar gong.

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺