Tigerens kone

Téa Obreht

Schibsted Forlag, 2012
331 sider
Oversatt av Marius Middelthon

Historien er fra et ikke-navngitt land på Balkan, trolig det tidligere Jugoslavia. Befolkningen opplever enda en gang krig, og for å bidra til gjenopprettelse av en viss form for kontakt med landet på "den andre siden av grensen", det som tidligere var en del av hennes eget hjemland, har Natalia meldt seg som frivillig til et vaksinasjonsprosjekt rettet mot barnehjemsbarn der.
Underveis får hun beskje om at bestefaren er død, og at omstendighetene er svært uklare. Parallelt med at Natalia leter etter svar på hva som har skjedd- og hvorfor, forteller hun historier fra sin egen oppvekst og historier bestefaren har fortalt henne fra sitt liv; historien om tigerens kone og Mannen som ikke kunne dø. Historiene har naturligvis en forbindelse, og viser seg å være avgjørende for at bestefaren la ut på den siste reisen.
Historier i historien- det er et grep som ofte gir ei bok det lille ekstra; det som løfter den fra en helt grei historie til noe du suger til deg med stor takknemlighet og glede. Her er elementene satt perfekt sammen, og det er ikke mindre enn fabelaktig at en så ung forfatter (hun var 26 da boka kom ut) kan debutere med et så gjennomtenkt, sammensatt, gjennomført verk!

Det er ikke lett å skrive noe som yter boka full rettferdighet, men jeg skal prøve å beskrive følelse den gav meg: Natalia nøster opp i sin egen, bestefarens og Balkans historie, og forteller på en nydelig og underlig måte som om hun plutselig har våknet og oppdaget at hun har en viktig historie å fortelle, og at det er viktig at historiene blir gjengitt korrekt, slik at ingen aspekt skal gå tapt underveis.

Jeg bøyer meg i støvet, anbefaler boka på det hjertligste og linker til Solgunn sin supre omtale av Tigerens kone!

Ps: boka er også omtalt her!