Kort om den første skituren- med små glepptak i bakkane.

Som nokre kanskje har fått med seg, er eg over middels glad i vinter, snø og ski. Både tv-varianten og den som bit seg fast i kjakar, fingrar og føter. No har eg utvida repertoaret til også å omfatte skiturar i bokform!
For meg blir tida mellom fin haust og skikkeleg vinter meir og meir traurig for kvart år som går. Ikkje er det triveleg på fjellet, i skogen berre glatt, vått og grått, vegar og stiar blir uendelege gjørmehav og dagslyset kan ein berre drøyme om.

I år var det Harald Thingnes, kjent frå Sporten på NRK, som kom med medisinen som hjalp meg gjennom desse vekene: Han har intervjua fjorten av de store norske skistjernene om korleis dei første skiopplevingane deira var, og dette har vorte ei rett triveleg bok! Det er ikkje ei bok om vidunderbarn, treningstips eller entusiastiske (skråstrek overivrige) foreldre, men artige historier, tapte konkurranser, arva utstyr, varme parkdressar og genuin kjærleik til vinter, ski og natur.
I tillegg til samtalane med skifolket, inneheld boka fleire private bilete frå skiturar intervjuobjekta hadde som barn. Det er her eg synes deet glepp litt, men det har ikkje med bildematerialet å gjere, det er derimot måten dei blir presentert på.

eksempel frå boka

Lay out eller design, er vel gode nynorskord for det eg meiner kunne vore mykje sprekare. Det kan tenkjast at dei som er betre skolert og meir bevandra i designerverda vil argumentere for at dette er stilsikkert eller retro, men hadde dei spurt meg om råd, ville eg nok tipsa om at sidene med bileter kunne lagast som "albumsider", til dømes med slike "hjørne-trekant-fester" og handskrift under bileta. Sikkert ikkje revolusjonerande det heller, men eg trur det hadde sett bedre ut.
Dette er nok ei bok mest for dei spesielt interesserte, men kven veit? Den har godt potensiale for å få julepapir rundt seg, og i ein såkalla mellomsesong for proffane og førebels lite snø i store delar av landet, kan det vere fleire enn meg som kan få behov for litt ekstra langrenn og skiglede!

Den første skituren-

slik starta eventyret for dei norske skistjernene

Av Harald Thingnes.

Samlaget, 2015

108 sider

Leseeksemplar fra forlaget.

For eksempel livet og bøkene. Dagene som kommer og går.

I dag blir det innedag.

Prisen for en kald dag med snø, ski og fjell er av og til forkjølelse. Det er det vel verdt!

Mulig det vart for mye vind, kuldegrader og frisk luft i går, for nå sitter jeg her og prøver å sjonglere tekoppen og papirlommetørklærene innimellom nysanfallene.. Jeg tar det for gitt at det er en ordinær endagsaffære, og at jeg kan stille til start på Sjusjøen da startskuddet går for skiskytterne i morgen! (Det vil forundre meg veldig om jeg ikke skal klare å sitte i en sofa eller stol og se på tv, det er uansett derfra jeg kommer til å rope gode råd, engasjerte heiarop og oppgitte eder og forbannelser...)
Hvis det (mot formodning) er noen som ikke skal få med seg sesongåpningen, kan jeg anbefale ei knakande god og interessant bok, nemlig denne:

"hva er en roman" av Tone Selboe. På Universitetforlagets nettside kan dere lese mer om boka, finne linker til anmeldelser og høre forfatteren fortelle om romanen som sjanger og fenomen. Det er ei forholdsvis tynn bok, men jeg har brukt lang tid på å lese den- og jeg har brukt mye papir for å notere gode poenger, fiffige sammenligninger og tips om romaner som på en eller annen måte har satt standarder for senere forfattere og bøker. Jevnlig kommer det romaner om romaner (og lesere), men dette er altså velformulert, gjennomtenkt, engasjert og entusiastisk sakprosa om alt en roman er eller bør være, og ikke minst hva den ikke er. Det er visstnok adskillig lettere å utale seg kort og presist om det siste! Dagblandet skrev forresten i sin anmeldelser at boka bør være pensum for alle som leser bøker, så er du inne på en bokblogg, er det sannsynlig at du er i målgruppa!

Et tema Selboe er innom i boka si, er selvbiografiske romaner. Dette er jo en sjanger som har vokst de siste årene, og Knausgård er i så måte i en klasse for seg. Jeg har aldri orket å ta for meg "Min kamp-bøkene", men i farta kommer jeg på blant annet Anne B. Ragdes "Jeg har et teppe i tusen farger" og Cecilie Engers "Mors gaver", som jeg husker jeg var godt fornøyd med. Nå sitter jeg her med ei anna bok som i aller høyeste grad faller innunder den kategorien, og som fikk en del kritiske kommentarer/ spørsmål da den kom ut i høst, Merete Lindstrøms "Fra vinterarkivene" (Lydbokforlaget/ Oktober)

Årets vakreste cover- årets mest spennende tittel!

Enkelte mente at den har passert grensa mellom personlig og privat, og at den er for utleverende.
Tidligere har jeg slitt for å få grep på denne forfatteren, jeg har lest/ hørt "Dager i stillhetens historie", men avbrøt novellesamlinga "Arkitekt". Også denne gangen synes jeg hun skriver "vanskelig", i den forstand at det er mye tanker, assosiasjoner, minner og frykt som går over i hverandre. Det er også noe med tidshoppene som gjør at jeg sliter litt med å henge med. Hvis dette hadde vært en "ordinær" roman, hadde jeg nok gitt opp, men det er virkelig- og det er virkelig en sterk historie, så jeg kan da ikke bare gi opp selv om jeg møter litt motstand? Jeg mener å huske at en anmelder nevnte humor, det har jeg ikke lagt merke til hittil, men kanskje det kommer? Snart? Jeg pleier ikke å lese så mye av hva andre synes før jeg har lest/ hørt bøkene selv, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak. Det er mulig at å lese en anmedelse eller to vil sette ting litt på plass for meg, slik at det blir enklere å se helheten.

Så får vi sjå, om Lindstrøm blir evig arkivert eller tatt inn i varmen- og om skiskytterne får dreis på ski, staver, smørning og gevær, eller om de heller vil at helga skal gå inn i glemmeboka. Det er jo ikke alltid det har gått like bra... Helg blir det uansett- fyll den med mest mulig av det dere liker aller best!

Historia om det nye namnet, av Elena Ferrante

Andre boka i Napoli-kvartetten
Lydbokforlaget/ Samlaget, 2015
Speletid: 20.21/ 574 sider
Oversatt av Kristin Sørsdal
Lest av Silje Breivik
Anmeldareksemplar frå forlaga.

(Innlegget blir etter kvart oppdatert slik at nynorsken blir betre!)

Igjen må eg ta meg sjølv i nakken for å skrive nokre ord om ei bok eg har likt frykteleg godt! Ofte er det dei bøkene det er vanskelegast å skrive om, og her byr det verkeleg på utfordringar! Boka er som den første i serien, umåteleg handlingsmetta og svært rik på detaljar. Her finn ein ikkje eit daudpunkt, og alt som er skrive på dei nesten sekshundre sidene, er tilsynelatande like viktig for å forklare det som skjer seinare. Vi møter stort sett det same persongalleriet som i "Mi briljante venninne", og om mogleg blir det endå fleire band som knytter dei ulike personane saman- til tider kan det bli litt mykje å halde styr på, men som eg skreiv om ei anna omfangsrik bok nyleg: ingen grunn til å fortvile: du får raskt tak i tråden at att!
Når ein les boka, kan det vere lurt å minne seg sjølv på at det er Lenú/ Vesle-Lena/ Elena Greco som skriv dette fleire tiår etter at hendingene skjedde. Ho begynte (byrja) å skrive (i sinne) då venninna hennar frå barndomen, Lina Cerullo/ Lila/ Raffaela/ Signora Carracci plutseleg forsvann. Ho skriv slik ho hugser dei hendingene ho sjølv var vitne til, og alle andre episodar beskriv (skildrar) ho slik ho har fått dei fortalt.
Venninnene hadde mykje av den same tøffe bakgrunnen og dei same føresetnadene for å kunne kome seg vekk frå fattigdom og undertrykking i bydelen dei kom frå. Liva deira tek imidlertid (Likevel tek liva deira) vidt forskjellige retningar, det einaste som ser ut til å vere som det bestandig har vore, er "magnet-effekten" jentene har på kvarandre: dei veksler mellom tiltrekking og å skyve den andre i frå seg heile tida. Lila er fortssatt den aktive, Lenú den forskiktige forsiktige.
Lila er nygift med Stefano, men allereie før bryllaupsfesten er slutt, innser ho at ho har gjort ei skjebnesvanger tabbe. På tross av/ Trass i at ho endeleg får god råd og Stefano let ho få alt det ho vil på den materielle sida, må ho tole litt av kvart, både mishandling, vald og truslar, og ho kjenner det som ho aldri før har vore mindre fri. Etter ei viss tid, mykje slåssing, trass og konflikter blir Lila gravid og får ein son, utan at det gjer situasjonen hennar noka enklare. (Diverre er dette normalen for kvinnene i miljøet dei kjem frå.)
Elena derimot får hjelp til å fortsette utdanninga si, ho har teke eksamen og etter nokre vanskelege testar, får ho gratisplass ved eit universitet i Pisa. Ho studerer hardt og gjer det fortsatt godt. Her slit ho litt med å passe inn, men det er nett det ho er best til: å sjå kva som skal til for å bli ein del av massen, og gjere det som trengs. Ho får eit nytt nettverk, noko som skal åpne dører ho knapt hadde trudd fantes: ho får utgitt ein roman ho har skrive på bakgrunn av ting som hende sommaren før ho flytte frå Napoli. Ho har klart å kome seg vekk fra bydelen, ho har fått status og ei karriere, men det viktigaste av alt: ho blir økonomisk uavhengig. Dermed kan ho fortsette/ halde fram med  å gå vegen mot det frie og meir moderne livet dei begge hadde ønska seg.
Det er nær sagt umogleg å skrive kort om handlinga. Her er det krig og kjærleik, mafia, svik og lojalitet, lidenskap, resignasjon og vilje til å vrenge av seg tvangsskjorta, håp, overgrep, diskriminering og depresjon. Alt nøkternt og realistisk, rått og brutalt, men på ein slik måte at det blir engasjerande, ikkje kvalmt eller overtydeleg. Forfattaren har klart den hårfine balansegangen mellom patetisk og perfekt!

Sjølv om eg har lese enkelte parti i papirutgåva, har eg kost meg gjennom heile lydboka i tillegg. Det er ei sann glede å høyre stemma og det syngande tonefallet til Silje Breivik. Sjølv om "Historia om det nye namnet" heilt sikkert står godt på eigne bein, trur ho er med på å gi boka (bøkene) ekstra intensitet og driv.

Til slutt, om nokon skulle sitte at med spørsmål, så:

JA- eg tilrår boka varmt!

Og:

JA- du må lese "Mi briljante venninne" først, alt anna blir meiningslaust.

Og:

JA- eg gler meg til bok nummer tre, "Dei som flykter og dei som blir igjen" kjem til våren!

Takk til Lydbokforlaget og Samlaget

for suveren oppleving!

Smakebiter fra et uforglemmelig møte med Astrid, Agnes-Margrethe og Lisa

Fredag leste jeg- eller jeg leste og studerte- den nye Astrid Lindgren-biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato. Dette var ei bok jeg har venta på lenge, og som jeg hadde høye forventninger til. Gledelig nok oppfylte den alt jeg hadde av ønsker og vel så det. Jeg konkluderte akkurat som Dagbladet gjorde i går, lørdag: terningkast seks og årets absolutte julegavefavoritt til barn og voksne som er glad i bøker og vakre illustrasjoner!
(Det er mulig artikkelen i DB krever innlogging)
Jeg tar nok ikke munnen for full hvis jeg sier at alle som har vokst opp i vårt hjørne av verden kjenner Astrid Lindgren og hennes eventyrlige, magiske og til tider hjerteskjærende barnebøker. Jeg skyter nok heller ikke over mål hvis jeg påstår at veldig mange i Norge kjenner til Lisa Aisato og hennes fabelaktige illustrasjoner. Når det kommer til forfatteren Agnes-Margrethe Bjorvand, kan det nok hende flere er litt i villrede, men for de innvidde er hun en kjent Astrid Lindgren-entusiast, og har de siste årene oversatt flere bøker både om og av Astrid Lindgren i tilleg til at hun er universitetslektor og har skrevet mye forskjellig om barnelitteratur, også lærebøker om emnet.
Boka tar raskt og kronologisk for seg livet til den kjente forfatteren, og til tross for at dette er ei bok først og fremst skrevet for barn, har man ikke utelatt de litt mørkere sidene ved livet. Både at hun fikk et barn utenfor ekteskap og at barnet bodde i fostehjem de første årene, at ektemannen Sture var alkoholiker, samt emner som ensomhet og sorg er tatt med. Dette er gjort på en ærlig, men ikke utbroderende måte- akkurat slik at barn kan ta det innover seg uten at det blir for dominerende. Bakerst i boka er viktige årstall og hendelser, for eksempel når de ulike bøkene kom ut, fødsler og dødsfall, lista opp. Teksten er rik på detaljer og dermed lærerik også for voksne lesere- det skinner godt gjennom at Bjorvand er ei dame med stor kjærlighet til- og kunnskap om Astrid Lindgren både som person og forfatter!

Nydelige bilder og kloke ord

Illustrasjonene er et kapittel for seg. Vi er mange som er glad i Lisa Aisatos vakre tegninger og bilder, enten vi kjenner dem fra barnebøkene eller som illustrasjoner til Jesper Juuls spalte i Dagbladets helgemagasin. Hun er rett og slett en stor kunstner med en helt spesiell evne til å formidle hele spekteret av følelser og stemninger. Her har hun tatt utgangspunkt i gamle fotografier og de originale tegningene fra lindgrenbøkene, og satt sitt eget preg på de kjente skikkelsene. Flere steder er fantasifugurer og virkelige mennesker med på samme side, noe som er med på å understreke at Astrid ofte bygde karakterene og fortellingene sine på folk og opplevelser fra virkeligheta.

Lasse og Emil hjemme på Näs

Boka med sine 108 sider er utgitt av Cappelen Damm, og har du lyst til å smugkikke litt ekstra i boka, kan du gjøre det HER -det er selvfølgelig noe jeg oppfordrer dere til å gjøre, da blir dere garantert overbevist om hvor vidunderlig fin denne boka er. Dere kommer til å gi den bort i julegave til både små og store- og til dere selv ;o)
Har du tid og lyst til å sjekke andre smakebiter, er det som alltid på en søndag muligheter for det hos Flukten fra virkeligheten ;o)

Slekters gang. Fortellinger fra et glemt land

Av Jan Kjærstad

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid: 20.21/ 619 sider
Fortryllende lest av Ingrid Vollan
Lydfil fra Forlaget

Jeg har nevnt det tidligere: Jeg elsker det når forfattere klekker ut et helt nytt fundament når de skal fortelle ei historie!
Vanligvis forteller jeg ikke så mye om handlinga i bøkene jeg leser, men dette er en så kompleks komglomerat av ei bok, at det ikke nytter å ta snarveier hvis man vil yte den et minste snev av rettferdighet. Jeg skal prøve å gi dere et bilde av hva som venter, så får jeg heller nøye meg med å vie mindre plass til synsing. Det bør holde i lange baner å slå fast at jeg synes hele konseptet er genialt og at jeg holder denne som en av årets absolutte favoritter!

I denne romanen har Kjærstad tatt et formidabelt steg både i tid og rom.  Vi er godt inne på 4000-tallet, ved et universitet i Den kinesiske føderasjon har et team bestående av tre kvinner, Nuówêi-gruppen, blitt satt sammen for å gjenskape en flik av det lille, merkelige landet Norge - for over to tusen år siden - et folk få vet noe som helst om i dag (...) I den sammenheng vil vi også antyde noe om hva årsakene kan ha vært til at Norge som nasjon forfalt og til slutt ble utradert. Teamet bygger arbeidet sitt på det sparsommelige som er bevart av informasjon, blant annet refereres det flere ganger til "Vesle Grønns krønike", uten at vi får forklaringa på hva dette egentlig er før mot slutten. For å fylle ut der de helt eller delvis mangler dokumentasjon, benytter de seg av fiksjonalisert historie, (som) bygger på en overbevisning om at fortellinger, på sitt beste, rommer noe umistelig: en kraft til å kunne forklare det som ellers ikke kan forstås.
 Innledningsvis får vi høre litt om hendelser som har ført til Norges undergang, vi har Syttiårskrigen etterfulgt av Mørketiden, overbefolkning, klimaforverringer, matmangel, finansielt kaos, krig, virus og infertilitet- you name it!
Selve navet i historien er Rita Bohre, født på begynnelsen av 1900-tallet, etterhvert en kjent paleontolog og en ekte mater familias. Gjennom hele sitt voksne liv skriver hun på et litterært verk hun kaller Femina Erecta. Vi blir kjent med hennes foreldre, ektemenn, elskere, venner, fiender, barn og barnebarn, nieser og nevøer, sviger-det-ene-og-det-andre. Vi streifer innom Vigelands atelier, Polhøgda til Fritjof Nansen, tidligere politikere og kulturpersonligheter- man skal holde tunga rett i munnen hvis man til en hver tid skal holde styr på persongalleriet, men jeg opplevde at det egentlig ikke var så viktig- forbindlsene er så mange at man raskt får plukket opp tråden hvis man mister den et øyeblikk. I tillegg til at romanen har en så stor og brokete befolkning, forflytter den seg over store deler av Kloden. En rekke steder i Norge nevnes og får en større eller mindre betydning for hvordan livene til de involverte utvikler seg. I tillegg til nevnte Polhøgda ved Lysaker, er vi innom Alvdal, Jotunheimen, Svalbard, Kongo, Jevnaker, Nordmarka, New York, India- og altså Kina, hvor forfatterne av avhandlinga om Bohre-familien sitter.
Vi følger familien i flere generasjoner, vi følger dem i hverdag og fest, på arbeid og fridager, krig og fred, hjemme og på reise. Dermed blir dette også en fortelling om det norske samfunnets utvikling fram til det vi har i dag. Mangfoldig, fargerikt, fascinerende, fengslende og rett som det er til og med tankevekkende...

Som jeg har gjort med de siste bøkene jeg har fullført, har jeg veksla mellom lydbok og e-bok. Det har fungert utmerket, og er kanskje en fordel når det er snakk om ei såpass omfattende bok? Ingrid Vollan har gjort en formidabel jobb som oppleser, samtidig har det vært fint å kunne bla tilbake hvis jeg har blitt forstyrra i løpet av lyttnga. (Det er knapt nok til å unngå, med over tjue timer fortelling)

Bøker jeg har fått assosiasjoner til under veis:
-Bienes historie, på grunn av trådene som trekkes til Kina.
-De siste eventyrskogene, fordi den handler om samme geografiske område som Maud Evensen i Kjærstads bok har hytte hvor hun søker tilflukt når livet drar seg til.
-Det som ble Norge- om paleontologi og funnene som har blitt gjort på Svalbard, emner Rita Bohre glødet for.

Tre bøker for turfolk

VI er ikke spesielt glad i å bli fotografert, så det blir "snikbilder" mens den andre er opptatt med egnesteinstudier for å få vist dimensjonene ;o)

Når man nærmest snubler over slike steinformasjoner, er det lett å få assosiasjoner til bokstabler! Bildet er fra en fjelltur tidligere i høst. Vi bestemte oss for startsted, og ettersom vi var litt usikre på været, hvor bratt det ble, om formen holdt osv, lot vi tilfeldighetene bestemme hvor vi endte opp, og dermed fant vi denne fantastiske plassen! Det gikk ingen sti hit, langt mindre vei- men vi så "skjæringa" på lang avstand og bestemte oss for at det kunne være morsomt å sjå den på nært hold. Jeg trenger vel ikke å si at vi var godt fornøyd med avgjørelsen!

Dermed var det ikke til å unngå, jeg måtte finne fram igjen tre bøker jeg leste i sommer, og skrive et innlegg om tre veldig gode, men helt ulike turbøker, nemlig disse:

Det er på en måte en kronologi her, men den krever nok litt forklaring:
Reidar Müllers "Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år" (Aschehoug, 2014) handler om hvordan landet vårt ble til. Det handler om geologi og paleontologi. Om myra som kan være arkeogogenes hermetikkbokser, om fjell, fjord, skog og dal, om klimaforandringer forårsaket av kjempemessige vulkanutbrudd, om kontinentalsokkelen, brudd i jordskorpa, om plateforskyvninger og istider med opptil to kilometer tykke islag over Norge, om hvorfor nordmenn har blek hud og ikke minst om Thulitheripus svalbardii, den langbente flodhestlignende skapningen de fant spor etter i Gruve 7 i 2006. Utrolig lærerik og faktisk ganske lettlest. skrevet med både innevelse og et snev av humor. Nesten tretusen millioner år, kan virke litt overveldende, men trøst dere med at i svært lange perioder skjedde det knapt nok en liten skjelving i den geologiske tidsspiralen... Boka anbefales absolutt som et innføringskurs for dem som vil lære litt om hvorfor fjellene våre er som de er, og hvorfor de er akkurat der de er- alt har ei forklaring, og dem får man her. Det setter en ekstra spiss på turen når du vet hvorfor, hvordan og kanskje når!

"De siste eventyrskogene. En veiviser til Oslomarka" (Cappellen Damm, 214) er skrevet av Gjermund Andersen, leder for Naturvernforbundet i Oslo/ Akershus. Boka beskriver det særegne ved hvert enkelt område av marka rundt Oslo, og er rikt illustrert med (for det meste) stemningsfulle bilder (noen få viser rasert og ødelagt eventyrskog, de er naturligvis ikke like egna til å skape ro i sjela). Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor jeg, av alle, har lest denne, men det har også ei forklaring. Jeg ble fortalt at den var interessant, og den er proppfull av historikk og kunnskap om naturvern (så klart), men også om filosofi, holdninger, økologi, allemannsretten, friluftsliv generelt, betydningen av at spesielle naturområder fredes og masse vis av fine, kloke tanker. Hvis vi hadde klart å få alle små og store skogeiere i landet til å lese denne, og sette seg inn i stoffe som presenteres her, hadde vi kommet langt på veien til at senere generasjoner også vil kunne glede seg over naturlig natur- og eventyrskoger! Et praktverk. Anbefales selvfølgelig til alle som er glad i natur.

Til sist er det Gaute M. Sortlands "Fotturar i Norge" (Samlaget, 2015), ei underfundig, snurrig, melankolsk og fin lita bok som nær sagt har gått som en farsott over Blogglandia. Den er satt sammen av tretti korte og litt lengre tekster, helt uavhengig av heverandre. Det eneste de har felles, er at de ikke handler om turliv, telt eller termos! "Fotturar i Norge" blir brukt som erstatning for personnavn, et begrep, et sted, en bar, en hendelse... Jeg ser for meg at forfatteren har sittet i skrivehula si og hatt en plan om å skrive, men uansett hva han satte seg fore, har han mista tråden og begynte å tenke på nettopp fotturar i Norge i stedet. Resultatet ble som det ble: fornøyelig og originalt! Denne lånte jeg som ebok på biblioteket, ei genial ordning som gjør at denne ligger an til å bli gjenlest ved senere anledninger. Også denne anbefaler jeg, som de aller fleste andre som har lest den- ikke bare til de som er glad i natur eller tur, men også til de som bare er glad i gode bøker og originale historier.

Soloppgang med løfte om en fin dag

Til slutt noen bilder fra turen i går. Jeg er takknemlig, indelig, oppriktig og djupt inni meg, for at jeg ikke må sitte inne på et kontor og tenke på fotturene jeg helst skulle vært ute på! For meg er det bare å stå opp, fore hunder, få i seg litt frokost sjøl og legg i vei. Livet er tross alt best ute- og med lydbok på øret, får man til og med det beste fra flere verdener! I går hørte jeg ferdig Elena Ferrantes "Historia om det nye namnet", den andre boka i Napoli-kvartetten. Det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til☺

Rudolf er på spa for å lade opp til den hektiske perioden han har forran seg

Så var vi på vei ned i dalen igjen. Ned i tåka. Ned i mørket.

Ps...
Mulig kronologien ikke ble så mye klarere av dette? Norge blir til- mennesker ødelegger skogen, andre prøver å verne- folk bare tenker på fotturer enten fordi det ikke er igjen noe naturlig natur, eller fordi de må på kontoret. Alt heng i hopes med alt- kloke ord fra Sigbjørn Johnsen, ikke Gro Harlem, som ofte kreditteres for sitatet.
Pps. Alle disse tre bøkene denner på en forunderlig måte en link til ei anna bok jeg nylig har hørt, "Slekters gang" av Jan Kjærstad. Omtale er på gang!