onsdag 20. februar 2019

Jordmor på jorda- Huset under Blåhammaren av Edvard Hoem

Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.

https://beritbok.blogspot.com/search?q=Edvard+Hoem
Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene
Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.

********************************
Speletid 9:11/ 349 sider
Lest av forfattaren sjølv
Biblioteket/ lydfil fra forlaget.

Det har ikkje vore lett å finne andre som har blogga om denne, det kjem opp flere som har lese den første utgåva, men Ingun (Kleppanrova) har lest begge utgåvene og er frå seg av begeistring, 
det same er den andre Berit.

lørdag 16. februar 2019

Ett er nødvendig- Børli i VR

Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge!
Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...
Info og bildekilde
Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!

To av de fine Børli-diktene til slutt  ♥

Å skrive dikt
Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du ellers jeg hadde holdt på med det
i over førti år?

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ett er nødvendig
 Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

torsdag 14. februar 2019

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥

Andre bloggere om boka:
Beathe falt for boka og persongalleriet og trekker fram det humoristiske i alt det triste
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en, konkluderer Ellikken.
Tine lover at dette er en skjønn liten roman med god framdrift og skarpe observasjoner av menneskesinnet.
Flere?
************************************* 
Spilletid 3:57/ 190 sider
Glimrende lest av Maria Sand
Lydfil fra forlaget


Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!

mandag 11. februar 2019

I gode og onde dager av Gill Paul

Jeg likte "En kongelig affære" av Gill Paul veldig godt, og da jeg så at både Ellikken og Kleppanrova var mer enn positive til "I gode og onde dager" av samme forfatter, var veien til Lydbokforlagets nettbutikk skremmende kort! Jeg har lest altfor lite om den russiske revolusjonen, men i 2015 leste jeg en riktig så underholdende røverhistorie av Kari Brænne, "Himmelfall", en godt dikta versjon av hva som kunne hendt med Maria, den yngse av søsterene Romanova hvis det var hun som slapp unna henrettelsene den julinatta i 1918 i Ipatievs hus. (Jeg hadde forøvrig sett for meg at den boka skulle få minst en oppfølger, men foreløpig har jeg dessverre venta forgjeves.)

Tilbake til "I gode og onde dager", en tittel som spiller på forholdet mellom storfyrtsinne Tatjana Romanova og kavaleri-offiser Dmitrj Malama som møttes på sykehuset hvor sistnevnte ble pleiet av førstnevnte etter at han ble skadd i krigen. (Historien om den gryende romansen er veldokumentert, både skriftlig og med bilder av de to sammen. Hunden Ortipo som får en viktig rolle i romanen levde også i virkeligheten, som man ser av bildene under :o) Hva hvis Tatjana mirakuløst hadde overlevd og Dmitrj ikke hadde blitt drept ved fronten? Kunne de fått et liv sammen? Og hvordan kunne det livet i tilfelle blitt? Hvor ville de slått seg ned og hvordan ville de livnært seg? Det er ikke vanskelig å tenke seg at de til slutt hadde endt opp USA, dit også den litt resignerte britiske teateranmelderen Kitty flyktet etter at hun avslørte ektemannens utroskap i 2016. Hun setter igang en storstilt redningsaksjon for å gjøre hytta hun har arvet etter en oldefar beboelig, samtidig som hun prøver å finne seg sjæl- og løsningene på flere små og store mysterier som dukker opp underveis.
Pluss i margen for at forfatteren har krydra boka med ei aldri så lita dose lykkepiller med pels! (bildekilde)
Begge historiene er for så vidt godt diktet, med gode miljøbeskrivelser og interessant historisk bakteppe og det er fascinerende hvordan forfatteren spinner videre på "hva hvis-idéen" og ikke minsthvordan hun knytter mennesker fra vidt forskjellige tidsepoker sammen. Når jeg klarer å se forbi at det hele er litt vel sukret eeter min smak, at de kvinnelige hovedrolleinnehaverne er litt for veike og føyelige, at slutten på Kittys fortelling er temmelig håpløs og utdatert, og at oversettelsen gir noen underlige "bilder" (Som når Kitty ber om råd om hvordan hun best kan "impregnere hytta før vinteren" og mannen på jernvarehandelen tipser henne om at ettersom hun allerede har malt huset med (vannbestandig/ værbestandig? Husker ikke ordrett...) maling, bør hun prioritere å grave noen dreneringsgrøfter hvis det samler seg vann i dammer inntil hytta. Impregnere ei nymalt hytte? Kitty er tross alt rimelig handy, og ville kanskje heller spurt om råd for å gjøre hytta vinterklar?) - ja da er det en helt ok underholdningsroman som ikke gir de helt store etterdønningene.

Ofte ser man at en og samme roman kan få forskjellige framsider i forskjellige land og at de får nytt cover når de gis ut som paperback eller kommer ut på nytt i forbindelse med filmatisering osv. Her har det norske forlaget slått på stortromma og disker opp med tre forskjellige framsider, hvorav de to første vel sender ganske like assosiasjoner, mens den tredje kanskje sikter seg inn mot ei litt anna lesergruppe? Det ble litt tilfeldig da jeg lasta opp bildene, men de endte likevel opp i "riktig" rekkefølge hvis jeg skulle rangert dem: jeg liker den til venstre best, og den til høyre dårligst. Hadde lydboka hatt den framsida er det lite sannsynlig at jeg hadde gått for den- og det er antakelig derfor jeg ikke har lagt merke til boka før i det siste også. Jeg har massevis av litterære fordommer i bagasjen, og en av dem er at "damer med ryggen til-bøker" ikke er mi greie, og tja... Akkurat den fordommen ble vel kanskje ikke akkurat svekket av denne leseopplevelsen. Likevel er jeg altså litt ambivalent her, for er jeg egentlig den rette til å vurdere hvorvidt ei bok er god eller ikke, hvis jeg har hørt eller lest ei bok i en sjanger jeg egentlig ikke har sansen for? Det er jo ikke bokas kvaliteter jeg skriver om, men min egen opplevelse av den. Kanskje er det Ellikken og Kleppanrova som har mest rett? Les gjerne deres omtaler også, om ikke annet fordi det er ganske morsomt å se hvor ulikt man kan lese ei og samme bok ☺



Lydbokforlaget (2018)/ Aschehoug (2017)
Spilletid 13:17/ 489 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Lest (med litt for mye drama) av Siv Charlotte Klynderud.
Lydfil kjøpt for egne lommepenger ;o)