Fortellingen i fiolinen

Natasha Solomons

Cappelen Damm 2012
389 sider
Oversatt av Elisabeth W. Middelthon

Wien, Østerrike. Året er 1938, det begynner å bli utrygt for jøder i det tyske riket. Elise har vokst opp i en liten familie der moren er en kjent sanger, faren en omdiskutert forfatter. Det blir bestemt at familien skal forsøke å komme seg ut av landet og i trygghet. Den første som dra er nitten år gamle Elise, hun har fått tilbud om å jobbe som stuepike på et gods langt sør i England. Kvelden før hun skal dra, overlater faren en gammel fiolin til henne; han hadde fått en fiolinmaker til å demontere instrumentet slik at han kunne gjemme sitt siste ferdige manuskript i det- han vil for alt i verden ikke at det skal gå tapt.
Til og begynne med sliter Elise med å tilpasse seg, hun er vant til at alt blir lagt til rett for henne, og vant til å bli tatt vare på- nå er det hun som må stå til tjeneste og gjøre både herrefolket og tjenerstaben til lags.
Planen er at Landau-familien skal gjenforenes i Amerika når ting ordner seg. Slik går det ikke, krigen bryter ut og foreldrene blir nektet utreise. Uforutsette ting skjer, livet og tilværelsen blir snudd opp-ned uten at Elise kan påvirke utfallet.
Fortellingen er ført i penn av Elise selv, og den slutter der den startet, i Wien førtiseks år senere, i 1984.
Det er utrolig fascinerende hvordan hun ser tilbake på det som hendte disse urolige krigsårene, og hvordan hun i etterpåklokskapens lys kommenterer hva hendelsene senere skulle bety, hva hun ville gjort annerledes og hvordan hun skulle ønske ting hadde blitt.

Jeg likte historien veldig godt- enkelt og greit! Kulissene og det historiske bakteppet gir fortellingen dybde, og de mest fremtredende personene er troverdig skildret. Der følelsene deres ikke er beskrevet med ord, ligger det likevel tydlig i mellom linjene. Dette er nemlig ei stemningsbok, hvis det er noe som kan kalles det; den spente stemningen kvelden før Elise forlater Wien og mens hun er underveis til England. Den oppgitte og foraktfulle stemningen hun til og begynne med blir møtt av hos resten av tjenerskapet. Den (etterhvert) omsorgsfulle, hjertevarme og respektfulle stemningen hun blir omfavnet av hos Rivers-familien og deres nærmeste venner.

Til tross for at jeg likte innholdet veldig godt, er det noe jeg har tenkt mye på, og som trekker helhetsinntrykket litt ned. Den første tredelen av boka har forferdelig mange knotete og rare oversettelser. Faktisk så mange at jeg tenkte her må det ha skjedd ett eller annet. Etter å ha sjekket litt på nettet, fant jeg ut at det er samme oversetter på bøker som Drageløperen, Den glemte hagen og Tilbake til Riverton, og jeg kan ikke huske at jeg merket det samme i de bøkene. Dette har, i tillegg til at siste delen av boka språklig er av en helt annen standard, gjort at jeg konkluderer med at disse merkverdighetene må skyldes et arbeidsuhell, noe sånn som at det første oversettelsesutkastet ved en inkurie gikk trykken i stedet for den korrigerte andre eller tredje utgaven- ergo vil det bli rettet opp til de neste opplagene sendes ut til leserne.

Boka anbefales gjerne til de som liker bøkene til for eksempel Kate Morton.