Junikveld og Naturdagbok fra 1906

Jeg har funnet nok ei nydelig bok inne hos Nasjonalbiblioteket. En aldri så liten skjønnhet fra 1906, oversatt og utgitt på norsk så sent (eller tidlig..?) som i 1979. En engelsk dame, Edith Holden, malte akvareller og skrev ned stort og smått av opplevelser og observasjoner gjennom et år. Bortsett fra en del av de (litt dårlig oversatte) diktene boka er krydret med, har det vært en sann glede å klikke seg gjennom denne. Værrapporter, når de første vårblomstene dukket opp, når sanglerkene la egg, hvordan rosehekker blomstret osv. Fullstendig ukomplistert og vakkert fra første til siste side.
Forsidebildet er også "Vignett" for juni- som liksom alltid har vært min måned, og fortjener så absolutt en gjengivelse som er riktigere enn bildet fra bokelskere.no.

...Og når vi først har kommet til juni, hva er vel mer på sin plass enn å trekke fram et favorittdikt av en favoritt dikter, Junikveld av Hans Børli.

Vi sitter i slørblå junikveld 

og svaler oss ute på trammen. 

Og alt vi ser har dobbelt liv, 

fordi vi sanser det sammen. 

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 

av sunkne solefalls-riker. 

Og blankt som en ting av gammelt sølv 

 er skriket som lommen skriker. 

 Og heggen ved grinda brenner så stilt 

av nykveikte blomsterkvaster. 

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 

- det er som om noe haster... 

Å, flytt deg nærmere inn til meg 

her på kjøkkentrammen! 

Den er så svinnende kort den stund 

vi mennesker er sammen 

VI blir nok litt melankolske, Børli og jeg, når vi sitt der på kjøkkentrammen og lar tankene flagre, først litt hit, så litt dit. Den er jo svinnende kort den stund vi har...

...og tidas tann gnager jevnt og trutt, også ved Oppistun Børli, ved Børen sjø i Eidskog. Det er lett å forestille seg at en diktersjel kunne bli preget av å vokse opp et sted som dette.

En av mine juniMORGENER, foreviga fra kjøkkentrappa klokka 03.38, da Lilli bare MÅTTE ut å tisse. Det er fordeler ved alt, til og med å bli vekket så gudsjammerlig tidlig...

Menn som hater ulver- av Lars Lenth

 "Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!

Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.

I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.

Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.

 

Kagge Forlag, 2017
298 sider

Lekkert omslagsdesign av Trine Paulsen og Kim Sølve 

Anita med Artemisias verden har lest boka, gir tommel opp og anbefaler i vilden sky ;o)

Takk til forlaget som sendte leseeksemplar da den gamle Padda gikk i svart!

   

(Hos Mari/ Flukten fra virkeligheten er det flere smakebiter i anledning søndagen og bøkenesdag! 

Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!

Dum vita est, spes est. (Eller et lite livstegn)

...for, man kan jo alltids håpe! Er det liv, er det håp, og er det liv og man leser, er det håp om at man kan finne på å skrive et blogginnlegg i ny og ne. Jeg leser og koser meg, men plutselig ble vi klar over at yr.no hadde kommet opp med ei lang rekke fine soler på langtidsvarselet sitt, og da var det jo ingen grunn til å vente til det ble offisiell vinterferie før man pakket bilen full av mat og drikke, klær, utstyr, bikkjer og bøker for å dra til fjells. Vips så ble det fjorten dager med mer eller midre truger, ski, snø, friluftsliv og lesetid. Det eneste som mangla var en oppdatert app som kunne sendt bokomtaler ut til den store verden. Jeg får sette det på to-do-lista og håpe det går bedre neste gang! Etter to uker frakoblet, er det ikke til å unngå at man havner i den beryktede etterslepsfella.

Feller flest er vanskelig å komme seg ut av, og denne er i følge mine erfaringer en av de mest besværlige. Jeg har i grunnen heller ikke hatt spesielt gode erfaringer med å sette meg hårete målsettinger, men ved årsskiftet skrev jeg ei liste med bokhyllebøker som skulle prioriteres før jeg skulle la meg friste av nyheter. Kryss i taket og under over alle undere: med få unntak er lista fullført! Et par titler er overført til Heddas bokhyllelesing, ei er levert tilbake til biblioteket ulest, men resten har jeg faktisk lest- og de fleste har jeg likt!
Med dette i bokhodet har jeg satt meg som mål om mere skriving og kanskje mindre lesing i løpet av årets første vår-uke: håpet er at jeg skal komme a´ jour med omtalene av de bøkene jeg har lyst til å tipse dere om. I tillegg håper jeg å få lest ferdig den kritiker-roste boka om "Sauebondens liv" og den siste i Sigrid Undsets Kristin-trilogi, dette er bokhyllebøker for februar (ja.. der er jeg litt på etterskudd denne måneden også) og mars. Utover det: jeg er klar for litt skikkelig krim, noen nye engasjerende lydbøker, ny bok fra en favoritt-forfatter og ikke minst lese blogger for å finne ut hva dere har lest og likt aller best hittil i år- legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet hvis det er noe spesielt dere syns jeg bør sjekke ut!

Ps. Karakterkortet fra forrige innlegg er under revidering, og kommer til å hentes fram når jeg trenger en snarvei for å få skrevet bokomtaler. Dvs antagelig bort i mot sånn cirka hver gang jeg har lest ei bok, med minde noe helt spesielt skulle skje ;o)

Nytt år og nye muligheter!

2016 kom og forsvant. Heller ikke det ble året da jeg rakk å lese alle bøkene som fristet. Noen står fortsatt ulest i hyllene, enkelte ble levert tilbake uåpnet, andre ble aldri engang lånt... Det er en god ting at bøker ikke er ferskvare, men jeg har likevel en idé om at man bør prøve å lese bøker man går til anskaffelse av innen rimelig tid. Om bøkene ikke forandre seg, så gjør selvfølgelig leseren det! Det vil være skrekkelig synd om man utsetter ei bok man på anskaffelsestidspunktet ville elsket, så lenge at man har forandra seg så mye at boka blir en nedtur. Da har man jo på en måte snytt seg selv for en glimrende leseopplevelse- og kanskje helt uten at man kan være sikker; var boka virkelig en skuffelse, eller leste jeg den for sent? Så blir man gående der og gruble... Dette er forresten grunnen til at jeg kvier meg for å lese gamle favoritter på nytt. Jeg vet jo at bøkene ikke har endra kvaliteter, men jeg selv kan jo ha blitt en annen person, og ved gjenlesing kan jeg dermed frata meg selv en karamell jeg har kunnet suge på fram til gjenlesinga og den potensielle nedturen finner sted.

Sååå... litt regning og noen raske overslag har gitt meg denne planen:
I 2016 endte jeg opp med 93 bøker, litt færre enn jeg hadde (vage) ambisjoner om, men uansett gir det et snitt på 1,77 bok per uke. Just nå, er det pluss/ minus femten bøker jeg virkelig vil prioritere. Noen har jeg fått, noen er lånt (de haster det mest med) noen er kjøpt, noen husker jeg ikke engang hvordan havna her:

• Korset, av Sigrid Undset BOKHYLLELESING MARS
• Et helt liv, av Robert Seethaler X
• Hviskeren, av Karin Fossum X
• Hvert øyeblikk er vi fortsatt i live, av Tom Malmquist Levert tilbake på biblioteket ulest
• Alene sammen, av Abraham Verghese BOKHYLLELESING OKTOBER
• Simon og stjernene, av Nathan Filler X
• Minnesota-trilogien, av Vidar Sundstøl X
• Stillhet i støyens tid, av Erling Kagge X
• Advent, av Gunnar Gunnarsson X
• Max, Mischa og tetoffensiven, av Johan Harstad (Vinterferie-bok)
• Sauebondens liv, av James Rebank BOKHYLLELESING FEBRUAR
• Drømmer fra Texaco, av Cathrine Evelid X
• Maretorn, av Tone Almhjell X
• Heime mellom istidene, av Guri S. Botheim X
• Ren snø, med Vidar Kvalshaug som redaktør X

Hvis jeg holder samme lesetempo som i fjor, og jeg ikke blir distrahert av (for mange) nye fristelser, skal det la seg gjøre å bli ferdig med disse sånn omtrent til vinterferien i slutten av februar. Det burde jo være mulig, men erfaring tilsier at det svært ofte er langt fra Bør til Gjør...
Et lite halmstrå er at Hedda kan sette i gang en ny runde med bokhyllelesing. Da kan jeg forhåpentligvis "spare" noen av disse til et dertil egna tema.

Bildekilde

Det viktigeste er kanskje å kose seg med bøkene. Det skal jeg så absolutt gjøre- også håper jeg at jeg kan holde meg selv såpass i ørene at jeg klarer å blogge om de bøkene det er verdt å blogge om. Det er fortsatt slik at et kort innlegg med ris og ros er bedre enn de grundige, analytiske innleggene som aldri blir ferdig! Jeg har fundert mye på om det finnes en slags mal som gjør det litt lettere å sette seg ned og skrive, mendet eneste jeg kommer fram til, er jerndisiplin- hvilket jeg slett ikke har. Inntil videre får jeg prøve å følge et tips jeg fikk av Beathe en gang: Skrive starten på bloggposten med en gang jeg begynner på ei nye bok, da er det liksom "bare" å fylle på med litt synsing og noen linker til slutt... Bare... Liksom...

Nu vel.. Året har bare så vidt åpna, og det er tid nok til både gode og dårlige bøker samt opp- og nedturer på skrivefronten. Jeg krysser fingre for mest mulig gode leseoppleveler, stabil og strukturert skrivelyst- og selvdisiplin i bøtter og spann! Gi meg gjerne en dytt og et hint hvis dere merker at det sklir ut ;o)

Skrivesperre

...Og i tillegg skal man liksom skrive om bøkene...