mandag 25. mai 2015

25% og dobbel dose= briljant Ferrante

Det begynner å bli ei stund sida nå, men ganske så overraskende fant jeg altså et prøveeksemplar av Elena Ferrantes bejublede førstebok i Napili-serien i postkassa. Jeg leste Samlagets presentasjon, jeg leste flere anmeldelser i aviser, jeg leste omtaler på diverse bokblogger- men jeg leste ikke boka. Den begynner nemlig med ei tre sider lang liste over personer som er med, og da konkluderte jeg raskt: det her er sikkert grusomt uoversiktelig! Jeg er så lat og bedagelig anlagt at jeg gidder ikke å lese ei bok hvor jeg stadig vekk må slå opp i registeret for å finne ut hva slags forbindelse det er mellom den ene og den andre.
Til alt hell og stor glede, har Silje Breivik lest inn historien som lydbok, og da skjønner dere! Da var det mye lettere å gå løs på det som så ut som ei utfordring! Det er rart med det: Ofte er det slik at lydbøker lister og lurer seg inn i et lesehjerte som ikke er villig til å åpne seg for papirvarianten☺

Boka begynner med at Elena får vite at Lila, hennes trofaste, men litt mystiske venninne fra barndommen, er sporløst forsvunnet. Ikke en knapp er tilbake- ikke et hårstrå er å finne- hun har til og med klipt seg selv ut av alle bilder familien hadde. Den eneste som vet at dette er noe Lila har snakket om i flere tiår, er Elena. Da hun innser at Lila til slutt har funnet en måte hun kan fordufte på, blir Elena rasende, og bestemmer seg for å skrive ned absolutt alt hun husker fra livene deres, tanker, opplevelser, observasjoner. Dermed får vi Elenas fortelling mer eller mindre kronologisk fra de to møtes som småjenter til Lila gifter seg i tenårene. De har ganske lik bakgrunn: de kommer fra fattige familier i en svært belasta og urolig bydel i Napoli og begge er både intelligente og skoleflinke. Forskjellen er at der Elena er forskiktig og pliktoppfyllende, er Lila frekk og freidig og sluntrer unna skolearbeidet. På prøver er det likevel Lila som er den dyktigste, og begge vil de studere videre da de har tatt sine første eksamener. Elena får hjelp av ei lærerinne som overbeviser foreldrene hennes, mens Lila ikke er like heldig, og må begynne å hjelpe til å familiens skomakerbedrift, samtidig som det forventes at hun skal gifte seg smart- dvs sikre familien økonomisk. Til dette punktet har vennskapet deres vært preget av praktiske konkurranser, men herfra blir konkurransen mer preget av rivalisering, gjensidig misunnelse- og lengsel etter den nærheten de hadde hatt.

Den hemmelige forfatteren har med en fantastisk fortellerglede skapt et spennende tidsbilde med truverdige, sterke karakterer. Her er det heftige følelser, engasjement, familiefeider, stridigheter, vold, drap, kjærlighet, lidenskap og vennskap. En detaljrik og kompleks historie hvor det til tross for mine dystre spådommer slett ikke ble uoverkommelig å holde styr på de foskjellige navnene og forbindelsene. Kanskje det var fordi boka er kjempebra lest? Akkurat passe mye variasjon og innlevelse. Jeg storkoste meg fra første til siste lydspor, og gleder meg til bok nummer to, "Historia om det nye namet" kommer i oktober! Del tre, "Dei som flyktar og dei som blir" kommer neste vår, og den siste "Historia om det tapte barnet" kommer høsten 2016. Det er bare to ting å gjøre: glede seg samtidig som man smører seg med tålomdighet.

Mi briljante venninne

Elena Ferrante
Oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal
Usedvanlig bra lest av Silje Breivik
Spilletid: 12 timer, 11 minutter
403 sider
(Klikk på forlagslenkene hvis du vil høre/ lese utdrag!)

Og den litt ullne overskrifta? En firedel av serien er lest/ hørt- har hørt hele lydboka, og supplert med litt "egenlesing" når det har passa seg slik ;o) Lydboka er hakket kvassere, spør dere meg!

onsdag 20. mai 2015

To bøker om Sofie og Otto- ikke for barn

Helt sida Brit Bildøen fikk p2-lytternes romanpris

Helt sida Brit Bildøen ble nominert til p2-lytternes romanpris for Sju dagar i august har jeg vært bestemt på at den skulle jeg lese. Så skjedde det som har lett for å skje, både på bokfronten og ellers: andre ting, andre bøker kom i veien og sju dager i august ble til nærmere sju måneder i vinter. Vel. Boka dukka plutselig opp på eBokBib, og da er det uhyre lettvint å trykke på "LÅN"- så vips lå den klar for lesing på Padda.
Boka handler om Sofie og Otto, året er 2019, byen er Oslo og verden har forandra seg en god del i løpet av de årene som ligger mellom oss og dem. Blant annet er forskjellene mellom folk blitt større, spesielt er de fattige blitt mer synlige. I tillegg er det ikke lenger oppsiktsvekkende at vær og natur herjer med menneskene og det menneskeskapte.
Sofie er leder ved det nye Munchmuseet, mens Otto leder FROM- foreninga for romfolket. Begge er veldig engasjerte og opptatt på hver sin kant, men på fritida er de alltid sammen, og det er viktig for dem å bevare fasaden og fatningen. Sofies datter var en av ungommene som ble drept på Utøya, og sorgen og tomrommet det bragte inn i livet deres preger dem naturlig nok fortsatt, om enn på ulik måte.
Handlinga går som tittelen sier over ei uke. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sofie har fått et insektsstikk som irriterer. Hun prøver å ignorere det, mens Otto prøver å overtale henne til å oppsøke lege. Dette kunne vært en bagatell, men i stedet blir det på en måte starten på ei lang rekke uhell, ulykker, sammenstøt, dårlige følelser og dårlige stemninger.
Forfatteren har på en mesterlig måte klart å skape et kompakt scenario der omgivelsene på alle måter er med på å understreke hovedpersonenes kamp for å holde på det hverdagslige i en verden og en tilværelse der man oppdager stadig flere sprekker under en tilsynelatende helt grei overflate.
Mye, mye mer kunne vært sagt om denne, for det er virkelig en glimrende roman som fortjener alle de godordene (og prisene) den har blitt overøst med, og jeg anbefaler dere å lese Ellikkens fyldige og reflekterte omtale, i tillegg til det Samlaget selv skriver på sine sider.

I stedt for å skrive mer om "Sju dagar i august", skal jeg utbrodere litt om en annen interessant oppdagelse jeg gjorde. Som jeg har nevnt i et par tidligere innlegg, går det tregt med skrivinga for tida, og da jeg skulle friske opp litt rundt denne boka, kom jeg over denne artikkelen i Aftehosten:

Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig! Var det mulig at dette bare var en omskriving av en allerede og for lengst utgitt roman?? Her mått inspektør Snusen til pers! Biblioteket her hadde ikke "Desperate personar" i samlinga si, så jeg prøvde meg på Norgeslån, men da skjedde noe jeg faktisk aldri har opplevd før: forespørselen ble avvist uten begrunnelse. (Det gjorde Snusen om mulig enda mer oppsatt på å avdekke om det hele var juks og bedrag!) Neste forsøk på å komme til bunns i sakene, var å skrive en e-post til Samlaget, der jeg forklarte hvorfor jeg ønska meg et leseeksemplar av Paula Fox si bok fra 1970. (Den kom ut på norsk først i 2010) Det gikk ikke mange dagene før boka lå i postkassa og Snusen kunne fortsette undersøkelsene sine!

I "Desperate personar" møter vi  Sophie og Otto. Handlinga er lagt til Brooklyn, året er 1968. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sophie blir bitt av en villkatt da hun gir den mat. Hun prøver å ignorere og bagatellisere uhellet, mens Otto mener hun bør komme seg til en lege. Denne "drakampen" følges gjennom hele historien, og blir på en måte det som setter i gang rekka med ubehagelige hendelser.
Det er også flere likhetstrekk mellom disse to romanene, men det inntrykket jeg til slutt sitter igjen med, er at de tross alt er ganske så ulike.
Jeg synes Bildøens "versjon" er mer intens, dramatisk og engasjerende. Det er mulig det er fordi lagt til Norge og at handlinga er nærmere i tid,. Hendelsene og omstendigheter hun beskriver er mye mer aktuelle i det nyhetsbildet som preger livene våre her og nå. Paula Fox har kanskje lagt mer vekt på samspillet (eller manglende samspill..) hennes Sophie har i forhold til menneskene rundt seg. Forskjellen kan kanskje beskrives som om Fox´ Sophie og Otto er to planeter som sirkler rundt hverandre i stadig videre sirkler, mens Bildøens Sofie og Otto har havna i samme tørketrommel som virvler dem rundt...  Noe sånt? Kanskje?

Inspektør Snusen  har i hvertfall konkludert med at det er stor avstand mellom inspirasjon og plagiat!
Begge bøkene fallt i smak, men skal jeg rangere dem opp mot hverandre ville jeg satt "Sju dagar i august" øverst. De som allerede har lest Bildøens bok, kommer til å glede seg over "Desperate personar", og for de som ikke har lest noen av dem, anbefaler jeg å lese Fox først og Bildøen etterpå- det vil garantert gi en spesiell leseopplevelse! Anbefales!!

mandag 11. mai 2015

Hvis du vil. Ned til hundene. Helle Helle.

Det går litt tregt med skrivinga for tida, men det leses og det høres, og for at jeg ikke skal komme helt i bakevja, blir det nok et to-i-ett-innlegg. Denne gangen er det danske Helle Helle som skal få litt oppmerksomhet. Jeg var av de heldige som ble overraska av pakke fra Oktoberforlag rett før påske: Helle Helles splitternye bok "Hvis du vil". Før jeg rakk å lese den, begynte det å dukke opp omtaler på både den ene og den andre bloggen, noen positive, mens andre var mer... skal vi si undrende eller avventende? Jeg fikk inntrykk av at de mest positive var de som hadde lest litt av forfatteren fra før, mens de mer undrende akkurat hadde hatt sitt første møte med henne. Det gjorde at jeg bestemte meg for å lese noe av det hun har gitt ut tidligere, og helt tilfeldig var det nok ikke at det var "Ned til hundene" som ble valgt ;o) Perfekt tittel og den eneste som er lest inn på lydbok.
Begge bøkene er forholdsvis beskjedne av omfang. Begge bøkene har blitt nominert til Nordiskråds Litteraturpris. Begge bøkene er oversatt av Trude Marstein. Begge bøkene er utgitt på Oktober forlag. Begge bøkene handler om ensomhet og fellesskap og ukjente mennesker som møtes under ganske så spesielle omstendigheter. Begge bøkene er preget av tvetydighet og at mye må leses mellom linjene.

I den første boka (Ned til hundene, fra 2009) Møter vi "Bente" da hun går av bussen på et sted hun ikke kjenner, hun vil finne et godt sted å gråte. Tilfeldighetene vil det slik at det ikke finnes noe hotell eller lignende på stedet, siste buss har gått, en orkan er på vei- og John kommer syklende forbi. John og samboeren Putte er uføretrygdet, bor avsides, passer hundene til en onkel, har en nysgjerrig, syk gammel nabo- og en hjørnesofa Bente kan sove på til hun få avtale om et annet sted å bo. 
I "Hvis du vil" (2015) møter vi to joggere som har løpt seg vill i en skog. De er fremmede for hverandre, men skjønner naturligvis at de må holde sammen da mørket kommer og de ikke vet hvilken vei de må velge for å finne fram. Mannen er en litt hjelpeløs figur som er ute på sin første joggetur, kvinnen har mer handlekraft og er mer erfaren- på de fleste områder. De finner et krypinn hvor de kan søke ly for natteregnet, og natta går med til litt søvn, minner, tanker, historier og når den ene sover mens den andre er våken, snakker de litt til seg selv. Dagen etter blir kvinnen syk, og de blir forhindret fra å ta seg videre før kvelden nærmer seg på nytt.

Handlingsresyméene mine er veldig korte, og yter selvsagt ikke bøkene særlig rettferdighet, men mi erfaring er at man lett kan finne lengre, mer utfyllende hanlingsreferat er på nettet hvis man vil vite mer. Det jeg synes er interessant med å ha lest/ hørt disse to bøkene i sammenheng, er at jeg lettere ser hva som kanskje er noe av Helles "prosjekt". Det handler, som nevnt, om mennesker som er fremmede for hverandre, som møtes i spesielle settinger, for å se hva som skjer. (Ikke mine ord, jeg leste det et sted, og syntes det var en utrolig god beskrivelse av det hele) Hvordan holder de ut med hverandre? Hvordan behandler de hverandre? Hvordan påvirker de hverandre? Respekt? Overbærenhet? Godhet? Nedlatenhet? Raushet? Disse to historiene utvikler seg ganske så forskjellig, felles for dem er at hovedpersonene tross alt har gode hensikter.  De vil ikke noen av de andre noe vondt, men spesielt i "Ned til hundene" får leseren en følelse av at de ikke bare går ned til hundene, men at de også kommer til å gå i hundene. I begge bøkene kommer det fram mer og mer som viser at hovedpersonene har hatt sitt å slite med. De gjør så godt de kan, det de trur er det beste, det klokeste, men ofte er det jo sånn at man får fasiten først når valgene er tatt, billetten stempla og toget gått.
På overflata er historiene hverdagslige, slentrende, enkle. Forfatteren er god til å formidle stemninger, forteller detaljrikt og overrasker leserne med hva som framstilles som viktig og hva som er av mindre betydning. Denslags endres jo med ståstedet til den som forteller...

Går det an å si at språket er lettflytende? I tillfellet så er det det jeg vil kalle Helles språk. Det er skåret inn til benet og presist, men samtidig både blomstrende og variert. Det er rett og slett veldig fint! Det smyger seg inn i øregangene og hjernebarken, og gjør i all sin enkelhet stort inntrykk på i hvertfall denne leseren!

Begge bøkene anbefales varmt og hjertlig- og gjør gjerne som meg: "Ned til hundene" først, "Hvis du vil" etterpå. Jeg er klar for "Dette burde skrives i nåtid"! Helle Helle har fått en ny tilhenger.