mandag 29. september 2014

Jon Fosses trilogi om Asle og Alida

Hvis man leser mye (eller mye til seg selv å være!), kommer man av og til dit at man bare må ha noe helt annet. Det er kanskje slik for den som har andre lidenskaper også? At de fotballgale bare må ha litt golf eller petanque? Eller de som har fluebinding på hjernen bare må studere noen frimerker?

Jeg er ikke av de som strekker grensene altfor langt, jeg holder meg stort sett godt innafor komfortsona, men å låne med meg en hel triologi fra biblioteket, se det kan jeg driste meg til!
Nå skal det med en gang sies at disse bøkene bare er noen tynne fliser, kortromaner er kanskje den riktige benevninga, men du store min: de ruver!!

"Kveldsvævd" sto i hylla for nyheter sist jeg var på biblioteket, og det slo meg at jeg har da neimen ikke lest noe av Jon Fosse! Tanken gjorde meg nesten litt flau, for han går jo for å være en av de virkelig store nålevende norske forfatterne/ dramatikere- i 2011 fikk han flytte inn i statens æresbolig for kunstnere, Grotten i Slottsparken i Oslo. I fjor høst var han aktuell i forbindelse med utdelinga av Nobels Litteraturpris- mange regnet ham som en stor favoritt, man som vi vet, gikk prisen til Alice Munro det året.
Hvordan det nå engang ble og ikke ble i 2013, Fosse har mottatt priser i bøtter og spann opp gjennom årene, og nå har han gitt ut den siste boka om Alida og Asle, ei bok jeg trulig kommer til å ha friskt i minne når det skal nomineres til årets bokbloggerpris.

Bøkene handler altså om Asle og Alida, et ungt forelsket par som i ei ikke datert, men  fjern fortid, sammen rømmer fra bygda Dylja til byen Bjørgvin. Hun er gravid, og det viser seg at ingen er villige til å gi dem husrom. Asle er definitivt en handlingens mann, men ser ikke hva slags konsekvenser hndlingene hans kan få, for seg selv, Alida og barnet.
I "Olavs draumar" får vi vite at de har fått en sønn, de har funnet seg husrom et stykke utenfor byen, og Asle (som har byttet navn til Olav, Alida heter nå Asta), drar inn til Bjørgvin for å kjøpe ei gave- en ring til Alida/ Asta, ikke for at de skal bli gift, men for at det skal se ut som de er det. Hundelsturen går ikke som forventet, allerede mens han er underveis, blir Asle/ Olav innhentet av fortida, og han skal aldri kunne vende tilbake til Alida/ Asta.
I "Kveldsvævd", som av forlaget blir betegnet som en frittstående oppfølger til de to foregående, er det Astas aldrende datter, Ales, som forteller. Hun forteller hva som egentig skjedde med Alida og Olav, hvordan det endte, hvordan ringen sluttes.

Da jeg la bøkene på låneskranken på biblioteket sa bibliotekaren: ååhh... disse må du lese sakte! Du må få med deg alt! Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker, men jeg trur hun var litt entusiastisk og glad for at noen endelig tok dem med seg, de så helt ulest ut alle sammen. Og hun fikk rett! Man bør nok lese sakte, for språket og selve formgivinga er uvant og spesiell, uten at jeg dermed vil si at det er tungt eller vanskelig. Det er drømmeaktig, poetisk, rytmisk og preget av gjentakelser. Hvis jeg skal prøve å beskriv følelsen det gir..? Kanskje som å sitte i en liten båt på et litt opprørt hav? Gyngende, noen små bølger dom slår over ripa, men ikke truer med forlis? Mørke skyer i horisonten, kraftig uvær, men ikke storm eller tornden og lyn. Båten er ikke langt til havs, man ser land, og har hele tida trua på at man skal nå land.

Mye har vært sagt og skrevet om disse bøkene, og jeg håper virkelig at flere kan få øynene opp for Jon Fosse! Reading-Randi har skrevet et fyldig og fint innlegg om forfatteren og forfatterskapet, i tillegg vil jeg anbefale det hun har skrevet om "Kveldsvævd". Artemisia har også lest trilogien, men ellers vil jeg kanskje oppfordre til å lese anmeldelsen i Dagsavisen, jeg trur det skulle være nok til å overbevise de fleste. Evt kan man google Andvake- trilogien av Jon Fosse, men helst bør man altså lese bøkene selv :o)


Andvake- 2007, 75 sider.
Olavs draumar- 2012, 80 sider.
Kveldsvævd- 2014, 59 sider.
Alle bøkene er utgitt av Det Norske Samlaget.

lørdag 27. september 2014

Herr Fikrys litterære liv, av Gabrielle Zevin

Jeg har endelig lest historien om "Herr Fikrys litterære liv".

Så har også jeg latt meg fortrylle av den sjarmerende, grinebitende Herr Fikry.

"Herr Fikrys litterære liv" er ei bok du bare MÅ lese!!

Gabrielle Levin har gitt alle bokelskere og lesehester en uforglemmelig opplevelse!


...Jo da... Det stemmer jo alt det der, men alt er blitt sagt og skrevet allerede, og det er så kjeeedeliiiig å bare repetere det andre har sagt før meg. Jeg nøyer meg med å skrive en påminnelse om at dere bør skyve boka oppover på leseønskelistene deres! Lisa Vesterås har oversatt historien fra engelsk, så den kan ikke leses med tanke på Bokbloggerprisen som mange ser ut til å ha fokus på, men likevel: denne er ikke spesielt lang, den er lettlest og det er ei bok de aller, aller fleste vil glede seg over å ha lest.
Jeg hadde bare kikka raskt på konklusjonene til de som har lest og skrevet om boka før jeg begynte å lese. Jeg var dermed ganske uvitende om hva som vanta meg; nok ei bok om bøker og leseglede, var det jeg (som vanlig passe fordomsfull) tenkte. Riktignok er det meste av handlinga lagt til en bokhandel, men det er alt som skjer mellom folkene som på en eller annen måte føler seg knyttet til den som gjør historien; først og fremst A. J. Fikry (vi får av en eller annen grunn ikke vite hva A. J. står for). Han ble enkemann for et par år sida, da kona som absolutt alle elsket, døde i ei bilulykke. Fikry klandrer seg selv for at han ikke hadde tatt ansvar og kjørt denne turen- og han føler at naboer, kunder, venner, familie og bekjente også klandrer ham; det hadde vært bedre hvis vakre, søte, hyggelige, dyktige Nic hadde fått leve, selv om det hadde betydd at A. J. måtte sette livet til. (Sånn man kanskje har lett for å klandre seg selv, og sånn man gjerne har lett for å tenke at andre tenker...) Ok, da fortellinga begynner, er Fikry egentlig ganske klar for å dø- eller i det minste klar for å selge bokhandelen (den går bare dårligere og dårligere uansett), flytte fra øya og leve sine siste dager på pengene han kan tjene ved å selge et skjeldent fint eksemplar av Edgar Allen Poes "Tamerlane". Det er bare det at plutselig skjer alt på en gang: han blir kontaktet av en ny forlagsrepresentant, boka som var selve pensjonsforsikringa hans blir stjålet, og av alle ting: noen setter igjen en liten unge i butikken hans i det han har latt døra stå ulåst mens han selv er ute. Dette utløser så klart en rekke nye hendelser, som fører til nye hendelser, som fører til... Helt til det viser seg at hele hstorien er et tilbakeblikk! Herr Fikry har nøstet opp sitt eget liv for at Maya, dattera, skal vite hvem hun er, og hvordan og hvorfor alt ble som det ble. Som jeg skrev innledningsvis: dette er ei nydelig bok! Den begynner med latter og fornøyelige skildringer, før man avslutter med papirlommertørlær og snufsing. Fornøyelig, sorgmunter, morsom, romantisk, gripende- man kan hoste opp så mange superlativer man bare orker, helt til det går over i skamros, og da kan man i grunnen gi seg. Persongalleriet er variert, troverdig og absolutt til å bli glad i, relasjonene mellom folkene er overbevisende, miljøskildringene er preget av regn og dårlig vær (i det minste er det det inntrykket jeg sitter igjen med..), oppbygginga av historien og en litt uventet avslutning gjør dette til en høydare!

Les! Les!


(Ok... dette ble vel kanskje litt mer enn en liten påminnelse, men la oss kalle det en lang påminnelse ;o) Det viktigeste er tross alt å spre det glade budskap!

Og forresten var jeg ikke helt ferdig enda heller! Hva synes dere om framsidene som er brukt på boka rundt omkring? Jeg klarte omsider å finne den norske uten blurbs (som jeg bare synes ødelegger! Blurbs kan trykkes på klaffene inni boka, eller til nød bakpå), og har lagt dem inn her slik jeg rangerer dem; den beste øverst, og den dårligste nederst..
(Bildene er frekt og freidig tatt fra tilfeldige nettsider, og jeg tok meg aldri bryet med å notere meg rettighetshaverne. Boka derimot fikk jeg fra forlaget, Silke, så jeg kan i det minste, og i anstendighetens navn si takk til forlaget for leseeksemplar !!)

tirsdag 23. september 2014

Kan man be dem som drukner om å vente på tur?

Det er på en måte det de gjør her, nemlig. Nå. Dessverre, må jeg vel nesten si... Jeg burde jo gjøre alt for å redde dem, ikke bare stå der såre fornøyd, dele ut kølapper og be dem om bare liten smule tålmodighet:
"Jeg skal bare gjøre meg ferdig med en bursdagsgave her først!"
Ufølsomt og ufint. Ikke så mye mer å si om det.

I dag har jeg akkurat begynt på Sue Monk Kids "Bursdagsgaven" som handler om Sarah som får en heller spesiell gave av foreldrene på 11-årsdagen: hun blir eier av Handful/ Hetty, som skal være slaven/ kammerpiken hennes. sarah finner hele ideen om at noen skal kunne eie et annet menneske direkte frastøtende, men hva hjelper det? Ikke en døyt!
Forholdet mellom de to jentene og hendelser på bomullsplantasjen i Carleston, beskrives vekselvis med Sarah og Handfuls stemmer.
Jeg så en plass at den ble sammenlignet med "Barnepiken", men selv får jeg flere assosiasjoner til bl.a "Noen kjenner mitt navn" og "Helbredelsen". Foreløpig liker jeg både historien, måten den er bygd opp og de to innleserne, og er selvfølgelig spent på fortsettelsen.

Neste lydbok på agendaen er Lars Myttings storslåtte familiehistorie som blant annet tar med leseren til Gudbrandsdalen, Shetland og Frankrike.
Mytting er trulig best kjent for den ved-boka, den kom jeg meg ikke gjennom, men fra andre som faktisk har gjort det, har jeg lært at det ikke spiller noen rolle for vedtørken om man legger den opp i kost med nevera opp eller ned...
Da var jeg langt mer begeistra for hans forrige roman "Hestekrefter" som kom i 2007. Det er ei av uhyre få bøker jeg har lest mer enn en gang, og garantert den eneste jeg har hatt høytlesning fra- og høstet både latter og applaus!
Når jeg i tillegg har lest en god del superpositive avisanmeldelser (...skal du lese bare en roman i år... Julegave til alle lesehester... ), sier det seg sjøl at JEG GLEDER MEG!!

Ettersom det er tirsdag og Beathe har kontroll på kalenderen, er det fullt mulig å la seg friste av det andre har på vent- og der regner jeg med at det finnes både klassikere, nyheter, overraskelser og noe for enhver smak :o)

søndag 21. september 2014

Divergent- opprøreren




Veronica Roth

Lydbokforlaget/ Schibsted Forlag, 2014
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Spilletid: 11 timer 48 minutter
Lest av Elisabeth Vatn

Som dere ser av bildet: jeg har hørt bok nummer to i den dystopiske triologien om fryktløsjenta Tris. Den første hørte jeg tidligere i sommer, og da var jeg lettere opprørt over hvordan jeg skulle løse problemet med lite tålmodighet og lang ventetid før oppfølgeren kom. Sett slik! Det har jo gått helt utmerket ;o) det er rart med det: man finner alltids ei bok som kan fylle tomrommet etter den som er avslutta...

Nu vel! "Opprøreren" fortsetter der "Divergent" slutta, og hvis det er noen som vurderer å hoppe rett på bok nummer to: glem det!!! Man får absolutt ikke noe resyme av handlinga, presentasjon av personene eller omstendighetene for at de fem fraksjonene nå er på randen av/ i krig mot hverandre.
Jeg var veldig entusiastisk da jeg hadde hørt nummer en, og jeg er nesten like fornøyd med "Opprøreren".
Det er fortsatt høyt tempo, dramatikk og uforutsigbare vendinger. Fraksjonene er nå i krig med hverandre, De fryktløse og De lærde er hovedmotstandere, mens de andre mer eller mindre ufrivillig virvles inn i urolighetene. Ingen kan være helt sikre på hvem de kan stole på, hvem som er forrædere, hvem som har skjulte agendaer, hvem som forsøker å holde sannheten skjult, hvem er venn, hvem er fiende- og hvem forblir upåvirket av
Tris som vi allerede er godt kjent med, er svært preget av de traumatiske hendelsene hun har vært igjennom, og framstår som ustabil, handlingslammet og uberegnelig- alt på en gang! Fryktløslederne skal etterhvert erfare at de har flere løse kanoner på dekk...

Jeg skrev at jeg er "nesten" like fornøyd med denne som den første boka. Nesten, fordi jeg i mellomtida har lest litt for mange omtaler, og dermed blitt for oppmerksom på hva andre har hengt seg opp i: Tris framstilles ikke like troverdig som tidligere, det er veldig stort fokus på utseende (de fleste er veldig vakre-eller de blir det etterhvert som Tris blir kjent med dem), det er unødvendig mye (umotivert) vold, det hoppes for brått fra den ene til den andre scena. Nå skal det sies at som lydbok synes jeg ikke disse tingene blir særlig framtredende- mulig det er lettere å irritere seg når man leser selv? Generelt synes jeg dette fortsatt er veldig god underholdning, og jeg gleder meg til den tredje og siste boka er klar.

Egentlig syns jeg dette er ei bok det er litt vanskelig å skrive så mye fornuftig om; litt som å skrive en omtale om en løsrevet episode av en tv-serie. Det blir litt for svevende og poengløst. I stedet kan dere lese hva Bokbloggeir, Rita eller Knirk skriver. Reflekterte folk med poengterte omtaler. Oppfatningene er litt sprikende, men det er helt greit! Man har forskjellig preferanser når man leser, og det ville være rart om det skulle dukke opp ei bok som absolutt alle syntes var knallbra-eller elendig :o)


Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, av Tine J. Sir




Kvalshaug Forlag as/ Juritzen Forlag
2014
90 sider, kortroman
Leseeksemplar fra forlaget.

Når man leser denne romanen, kan man fort ende opp med å tru at den er biografisk, hvilket den neppe er. Den blir kun omtalt som roman, både i forlagets presentasjon, og i Dagbladets debutant-oversikt tidligere i høst.

Barnebarnet, jeg-personen, hjelper besteforeldrene med å flytte ut av boligen de har hatt i alle år. Bestemor skranter, både fysisk og mentalt, og det blir for tungt for ektefellen å ta seg av henne alene. I løpet av rydd- og kastprosessen, finner de en gammel eske som bestemoren vil ha med seg til institusjonen, hun åpner den ikke for å se hva den inneholder, og hun nekter de andre å kikke nedi den. Først da hun har gått bort, får de vite hva den inneholder.
Til tross for - eller kanskje på grunn av hemmeligholdelsene, begynner bestemoren å fortelle om ting som skjedde sommeren 1973, den sommeren hun forlot familien sin for å bo og jobbe i Oslo i fire uker. Det var den sommeren Frank Zappa spilte på Kalvøya, og det var den sommeren hun skjønte at hun ville ha en egen stemme, ikke være et ekko.

-Jeg gjør ikke dette for være slem.
Hun fyller glasset til Helge.
-Jeg reiser ikke fordi ikke elsker deg lenger.
Han begynner å snakke om sin dårlige samvittighet og roser henne for alt hun har gjort for ham og jentene disse årene.
-Du trenger ikke få det til å høres ut som om jeg aldri kommer tilbake igjen, kjære deg. Det er bare fire uker det er snakk om. Det er ikke noen stor greie, lyver hun, for å betrygge ham.


Hva synes jeg så om denne vesle kuriøse boka? Jeg har prøvd å være litt mer kritisk enn jeg pleier å være, for som jeg har nevnt tidligere, er jeg veldig lett å begeistre! (Det er jeg selvfølgelig godt fornøyd med, men det skader vel heller ikke å ta på seg litt kritiske briller av og til?)
Jeg fant til slutt to ordvalg som jeg personlig syntes var litt rare- og det var det eneste jeg fant å kritisere... Boka er underfundig, original og stillferdig. Jeg likte den fiffige ideen om at noe kanskje kan ha skjedd mellom bestemoren og Zappa. Jeg likte at perspektivet veksler mellom jeg-presens og hun-presens, der sistnevnte er bestemorens fortelling fra -73. Jeg likte de litt vage og usikre antydningene og gjetningene, og jeg likte slutten veldig godt! Slutten er uventa og faktisk det som rørte meg litt ekstra og som løfta boka opp enda et par hakk.
Jeg konkluderer med at unge Sir har debutert med en godt gjennomført og original roman. Anbefales!

PS! Hvis du heller vi sjekke ut smakebiter fra andre bøker, er det et godt tips å besøke Mari og bloggen Flukten fra virkeligheten!

onsdag 17. september 2014

Vi ser forskjellig på saker og ting

I sommer hadde Helene på bokloftet en gira-away, og jeg var den heldige vinneren av Ingvar Ambjørnsens bok om Samson og Roberto. Nå er det sånn at vi er mye på fjellet (eller sætra, om du vil...) både sommer og høst, og det er som regel min bedre halvdel som er nede i bygda for å ordne det som bør ordnes. Post, for eksempel. Jeg bekymrer meg stort sett ikke for noe, det meste blir tatt godt hånd om. Posten også, SOM REGEL!!
Dagene går sin vante gang, innimellom tar jeg meg på tak og skriver en bokomtale, eller noe annet fjas på bloggen, da sjekker jeg e-post samtidig. Og i går (eller var det forrige dagen? Nå ble jeg litt i tvil her, men det gjør ikke den helt store forskjellen.) var det en e-post fra Helene, fortsatt på bokloftet, som lurte på om boka hadde kommet fram. Nnntjaaa... Si det? Boka hadde ikke kommet meg i hende, men på forespørsel til informasjons- og organisasjonsansvarlig, viste det seg at "joda! Visst hadde det kommet noen bokgreier, men jeg trudd det ikke det hasta å ta dem med opp, for du har jo så mange uleste bøker her allerede?!" "Ehhh... Ja?? Post er post, og posten skal jo fram!"

Så i dag var det altså jeg som måtte ta en tur ned i bygda. Ikke bare for å hente post, men det må sies at det ble straks litt mer lystbetont å ta den turen, da det sannsynligvis lå en liten skjønnhet og venta på meg ;o)


Og der! Der lå det ikke bare en skjønnhet, det var flere overraskelser! Jeg kan med engang si at det ikke blir helt med det første at jeg behøver å rive meg i håret fordi jeg ikke har noe å lese.. I tillegg til Kaptein Nemo-boka, lå det to bøker jeg har tigd fra Juritzen Forlag i postkassa: "Nøkkelmakern" av Gert Nygårdshaug og "Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa" av debutanten Tine J. Sir. Når det gjelder den første: jeg storkoste meg med parallell-romanen "Klokkemakeqren" da en kom ut for noen år sida, og gleder meg til denne. Når det gjelder bok nummer to, er det tre ting jeg vil kommentere:
1. Debutanter er bestandig spennende
2. For en fantastisk tittel!!!
3. For et eventyrlig navn forfatteren har- tenk når hun skal lanseres (landseres? Med eller uten d?)!! Forestill dere at hun skal være med i et (gjerne stort) tv-show (ikke et sånn der lite hverdagslig tv-program, men et skikkelig tv-show altså), så roper skal programlederen, introdusere henne, og med malmfull røst lyder det det i hundretusenvis av hjem:
"Please welcome Tine J. Sir!"
Det vil bli et minne for livet, både for den ene og den andre, tenker jeg, mens jeg, jeg gleder meg til å lese den boka også :o)

Som om ikke det var nok, lå det en annen tykk konvolutt nederst i postkassa, utvilsomt ei bok det også, men konvolutten var ikke merket med avsender eller andre hint som kunne fortelle meg hvem eller hva. Da jeg fikk revet opp plasten, skjønte jeg hva det var, enda boka var pakka inn enda litt mer; Siri Pettersens bok nummer to om Hirka Halelaus; Råta! Neiogneiognei!! Rett nok sitter jeg mye ute på trappa og holder en sjuk hund med selskap om dagen, men hvordan skal jeg rekke alt dette da? Og hvor skal jeg begynne?

For sikkerhets skyld hadde jeg rydda plass til et par nye lydbøker på mobilen, så jeg har litt å kose meg med der også...

Brudekisten- lydbok med smell :o)

Unni Lindell


Lydbokforlaget, 2014
Spilletid 13 timer, 23 minutter
Forbilledlig lest av Håkon Ramstad.

Hør utdrag her!

Dette er Lindells tiende bok med Cato Isaksen som hovedetterforsker, den fjerde (?) hvor Mariann Dahle er med. De sju første bøkene har jeg lest/ hørt, men "Sukkerdøden" og "Djevelkysset" forsvant i vrimmelen av andre fristende bøker. Det er mulig jeg må plukke opp de to også, for hittil har jeg ikke funnet noe negativt å peke på ved Lindells bøker!

Denne gangen ligger forhistorien plassert ved nå nedlagte Gaustad Sykehus. På slutten av 1980-tallet ble det arrangert barnedager ved sykehuset, og tanken var vel at barn med tilknytning til psykiatrien skulle møte andre i samme situasjon samtidig som de holdt kontakten med fedrene sine. Denne dagen for snaut 25 år sida ble et av barna funnet død i kjelleren, tilsynelatende hadde hun falt ned fra ei gardintrapp og slått hodet i betonggulvet. Hendelsen ble dermed arkivert som ei beklagelig ulykke. Nå som foreldelsesfristen nærmer seg, har ett av barna, Aud, bestemt seg for å skrive en avisartikkel om det som hendte på Gaustad denne dagen. Hun kontakter Emmy, som også var tilstede da, for å fortelle (eller advare?) henne hva hun har satt seg fore- saken vil utvilsomt få store konsekvenser for flere av de innvolverte.
Allerede samme kveld, blir Aud brutalt myrdet, og det eneste vitnet er hunden hennes...
Her er det selvfølgelig et rikt utvalg av mulige motiver og gjerningsmenn. Det trekkes det tråder og legges ut hint, spor og villspor.
Cato Isaksen og Mariann Dahle må igjen -høyst motvillig- jobbe sammen for å løse saken. I hodet mitt har jeg et bilde av de to som et damplokomotiv: når de først har fått opp dampen og farta er de ustoppelige! Problemet er at boltene på ett av hjulene ikke er skrudd skikkelig etter, så når farta blir for stor begynner det å skingle.. Mariann Dahle er skarp og observant, men slett ikke en etterforsker med dømmekraft og den nødvendige roen...

Sikkord: stort, variert og truverdig persongalleri. Litt skremmende, mørkt, mystisk og spøkelsesaktig miljø; det nedlagte gamle sykehuset, med korridorer, kulverter og katakomber. Når man heller en dose (mislykket) psykiatri opp i det hele, blir det rett og slett litt guffent!
Jeg likte boka kjempegodt, og anbefaler den varmt og hjertlig til de av dere som liker tradisjonell krim. Andre bloggere som har lest og likt boka er Tine og Rita- Begge to er damer som leser mye, er glad i krim og som er litt kresne på hva de jubler for, så at de er begeistra er nok mer å legge vekt på enn hva jeg synes, for jeg er generelt lett å gjøre fornøyd- lucky me ;o)

tirsdag 16. september 2014

Nedlagte brudepiker, av Karin B. Persen




-eller skal jeg likegodt skrive bortglemte brudepiker?
Det er i hvert fall en kjensgjerning at jeg har glemt å skrive innlegg om hva jeg synes om de siste begivenhetene og krumspringene i Bjørkvik.

Denne gangen er det Trude som står- eller burde stå i sentrum, i og med at det er hun som skal gifte seg.. Vi som leste den forrige boka "Julebrevpikene" hadde en viss anelse om at det sannsynligvis ikke ville gå helt på skinner, og at skandalene ikke ville være langt unna. Til det er det vel bare en ting å si; forventningene ble innfridd!
Nå er det ei god stund sida jeg leste boka, men av de mange oppfinnsomme ingrediensene som er med, kan jeg nevne et Se&hør-oppslag om et trekantdrama med Jon Almås og et par av Bjørkvik-damene, et selsomt utdrikkingslag, korrupte og kåte politikere, et overdimensjonert turistprosjekt, en påskefest som utarter og et rovdyrangrep jeg strengt tatt ikke skjønner poenget med, men som Helene sier ;
"Som forfatter har jeg gjentatte ganger opplevd at diverse anmeldere slakter bøker fordi de ikke innfrir de snevre forventningene deres. Det blir som å drikke hostesaft og deretter klage på at man fortsatt her vondt i ryggen. Poenget er at litteratur har ulike bruksområder."
Altså velger jeg å overse den jervehistorien, og fokuserer på resten, sommer synes er kreativt, oppfinnsomt og morsomt. Jeg gasskraftverk ikke, men drar på smilebåndet rett som det er- og mer forventer ikke jeg av ei morsom bok!

Forresten... Jeg har vel gitt en smakebit fra denne boka, et logikkspørsmål som ikke går opp, og som det ikke gis forklaring på i boka. Som en liten ekstraservice skal dere få et resyme av problemet OG svar på gåta her ;o)

Tre rever betalte ti konger hver for å få egne hiområder. Elgen som hadde tatt imot denne betalinga, angret på den stive prisen, og gav ei snømus i oppdrag å gi tilbake fem kongler. Snømusa derimot, fant ut at det ville ha litt for jobben, og gav tilbake ei kongle til hver av revene, slik at de hadde betalt ni kongler hver, og beholdt de to siste selv.
Problemet er som følger: tre rever har betalt ni kroner hver, altså 27 kongler tilsammen. Snømusa beholdt to-
27+2=29
SÅ HVOR BLE DET AV DEN SISTE KONGLA??

Som jeg var inne på i smakebit-innlegget, skjønte jeg at jeg et eller annet sted mista tråden. Forklaringa er på en måte at man leter etter svaret på et spørsmål som ikke er relevant, eller riktig...
Elgen hadde fått 25 kongler, revene hadde tre kongler og snømusa to. Sagt på en annen måte: revene betalte 27 kongler, elgen tjente 25 mens differansen på to kongler fikk (eller tok) snømusa. Lett som en plett, og sånn er det med den saken!

En liten konklusjon til slutt:
boka er morsom og kan gjerne leses en gang du trenger litt lettfordøyelig lettfornøyelig underholdning.

Takk til damene i SilkeForlag for leseeksemplar!


fredag 12. september 2014

Balansekunst av Rohinton Mistry-

Myldrebok som slår knockout på leseren!
Jeg føler jeg er inne i en stim av gode bøker -og dårlig nett-dekning! Ergo er jeg på god vei inn i den samme bakevja som tidligere i sommer; med fler og fler bøker som venter på omtale- og anbefaling.


Ettersom nettet er så som så, må det prioriteres, og akkurat nå er det mest om å gjøre at flest mulig får lest litt om Rohinton Mistrys "Balansekunst" som ble oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen og gitt ut på Aschehoug i 1997. Jeg har nevnt boka tidligere også, bl.a i dette innlegget. Den har stått noen måneder i bokhylla, men nå er den endelig lest! Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg har utsatt den? (Jeg vet egentlig svaret: jeg kvier meg for å starte på så tjukke bøker, for jeg er så dårlig til å avbryte hvis de ikke faller i smak- og da jeg slite meg gjennom timer med tvangslesing, og går glipp av andre potensielt gode leseopplevelser.) Vel: denne bør dere lese! Ganske enkelt :o)

India 1975: hele landet synes å være inne i en evig ond sirkel: fattige og arbeidsløse (lavkaster) flytter fra landsbyene og landsbygda inn til de stor byene med håp og drømmer om å finne seg arbeid- godt betalt arbeid slik at andre håp og drømmer skal kunne oppfylles. I byene møtes de derimot ikke av ledige jobber eller åpne armer, men enda verre fattigdom, slum, vold og overgrep i statlig regi, korrupsjon, maktmisbruk, menneskehandel. Sagt på en annen måte: et samfunn preget av kloakk, kakerlakker, kastevesen, klasseskiller og kvinneundertrykking...
Dette høres unektelig temmelig deprimerende ut, men til tross for disse begredelige ytre rammene, er dette en fantastisk historie om vennskap, samhold, livsvilje og menneskenes evne til å tilpasse seg. Da jeg leste boka, tenkte jeg mer enn en gang at den minnet meg om ei myldrebok! Du vet de barnebøkene? Forskjellen er selvfølgelig at her er det ikke tegninger, men beskrivelser så detaljert at du ser for deg alle scenene som på tredimensjonal film- med lukt!!
Vi følger de fire hovedpersonene optimisten Ishvar og kverulanten Om som er skreddere og onkel og nevø, studenten Maneck og Dina Dalal som er enke og syerske. Mer eller mindre motvillig, ender disse ulike typene opp i Dinas leilighet. Til og begynne med er de svært skeptiske og mistenksomme i forhold til de andres motiver, men etterhvert ristes de sammen og de utvikler vennskap, samhold og lojalitet på tross av alle ulikhetene. Parallellt med "myldrefortellinga" fra byen, blir man introdusert for bakgrunnen til de fire. Også i forhistoriene er det lag på lag med forventninger, drømmer, håp og dessverre motgang...

Jeg undret meg over at "Balansekunst" så vidt jeg vet ikke er filmatisert, men etter litt mer grubling konkluderte jeg med at kravet til happy-ending er enda sterkere i filmverden enn i litteraturen. Uansett hvor mye leseren heier på de fire samboerne og uansett hvor mye godhet og optimisme man leser inn i historien og mellom linjene, så går det ikke spesielt bra til slutt. Det gjør dessverre ikke det.
Og likevel: dette er virkelig ei bok å anbefale! Den er tjukk som en murstein (770 sider), men jeg ville ikke vært ei side foruten.
Apropos "film": det finnes en eklamefilm for boka, kanskje den har det lille ekstra som skal til for å overbevise? Den viser bittelitt av alt det jeg ikke har nevnt med et ord...

søndag 7. september 2014

Imponerende om Edward Niemas liv og levnet

Eksempel på perfekt cover!!
Frydefull, renhekla leseglede.
Jeg trenge egentlig ikke flere ord for å beskrive opplevelsen jeg har hatt med debutromanen til Eivind Larssen. Jeg koster på meg litt flere for at dere skal få en viss anelse om hva entusiasmen skyldes. Jeg er nemlig overbevist om at alle kommer til å savne Edward Niema! Når siste side i ei bok er lest, er det jo som oftest slutt på bekjentskapet. Eller: noen bøker tar man jo med seg, men bekjentskapet, vennskapet og samværet slutter, enten man vil eller ei. Alt har sin levetid...

Handlinga er lagt til Warszawa i Polen. Hovedpersonen er den godt voksne Edward Niema som hele livet har holdt seg på den sikre sida, aldri tatt noen store sjanser, aldri utfordret, aldri strekt grenser. Traust. Kjedlig. A4. Foradringa kommer den dagen Edward må slutte i jobben i forsikringsbransjen, og kona forteller ham at hun er alvorlig syk og kommer til å dø om ikke lenge. Døden kommer tidligere og mer brutalt enn de hadde forestilt seg, og til sin store forbauselse oppdager Edward at alt er ordnet til begravelsen. Det eneste han trenger, er å velge hva slags musikk som skal spilles under seremonien.
Etterhvert viser det seg at Edwards kone var full av hemmeligheter, og noen av dem skal virkelig snu oppned både på Edward og den traurige tilværlesen hans!

Jeg var veldig spent da jeg begynte å lese denne. Den blir av forlaget beskrevet som underfundig, original og fargerik- men hva slags sjanger passer den inn i? Humor? Livssyn? Krim? Jeg har endt opp med å karakterisere den som fyldig cross-over. Den begynner så smått i Arto Paasilinna-stil, morsomt, overraskende og friskt hopper man fra den ene forundelige scenen til den andre. Etter ei stund blir det mer dramatisk; mafia, korrupsjon, bestikkelser og utspekulert vold (ikke overdreven eller unødvendig, den har definitivt sin misjon i historien...), før det hele tar en ny uventa vendig på slutten, og leseren fornøyd kan klappe igjen boka med visshet om at dette definitivt er en av årets mest positive overraskelser!

Ettersom det er søndag, og AstridTerese vikarierer som vertinne for ukas smakebit-arrangemet, har jeg valgt ut noen linjer fra side 213.
Disse menneskene hadde tvunget ham til å ta grep og gjøre det som måtte gjøres for å slippe unna. De som først hadde tilbudt ham ukompliserte løsninger, hadde nå gjort ham til en jaget mann, et bytte under angrep fra flere hold, men selv om situasjonen unektelig var fortvilet, erkjente Edward at den ettersøkte har en rekke fortrinn.
Den jagedes eneste mål er å unnslippe sin forfølger, uansett hvilke midler som tas i bruk. Jegeren har også sitt klare mål, men forfølgelsen er en mer besværlig disiplin: Jegeren må trenge inn i den jagedes tankegang og resonnere seg frem til den mest sannsynlige utviklingen i håp om å ligge ett skritt foran. Det skulle de ikke få sjansen til.

Konklusjon:
Godt gjennomarbeida god idé. Fargerikt og originalt persongalleri. Godt og variert språk.
Her er det bare å ta av seg hatten og gratulere Eivind Larssen med en brakdebut! Jeg spår at boka etterhvert vil kunne kalle det en braksuksess, og at høsten kan bli travel ;o)

Ingen savner Edward Niema
Av Eivind Larsen
Utgitt på Schibted Forlag nå i høst; 1000 takk for leseeksemplaret!
237 sider.
Utdrag fra boka kan leses her.

Leselykke har også lest bka, og er begeistra!

PS. Fofatteren uttalte i et intervju i GD tildigere i sommer at boka ikke er selvbiografisk. He-he!!! Det skulle tatt seg ut!!! (Link til intevjuet finnes på Schibsteds nettside for den som er interessert)
PPS. Astrid Terese har bursdags-giva-away gående, fine geveinster til de heldige!!


tirsdag 2. september 2014

Den lange, hvite skyens land av Sarah Lark




Lydbokforlaget/ Bazar, 2013
Oversatt av Ute Neumann
Spilletid: 25 timer, 47 minutter
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Lydboka har jeg kjøpt sjøl.

Bok nummer to i denne New Zealand-triologien, "Maorienes sang" kommer ut på norsk senere denne måneden, og er nok forventet å bli en salgssuksess.

Andre som har blogga om "Den lange, hvite skyens land" er Solgunn, Tine og Med Bok Og Palett

Hva skal jeg skrive om denne boka tru? Den er full av vakre aftenkjoler og middelmådig tjenerskap, ufordragelige rikmanssønner, drukkenbolter, staselige hester, dyktige gjeterhunder, knuste drømmer, kraftfull nybyggerånd, vanskjøttede barnehjemsbarn osv osv... Er det i det hele tatt mulig at det kan bli noe annet enn billig kiostlitteratur? Svaret er heldigvis JA, men det er selvfølgelig et lite men her. Du må nemlig være god til å svelge unna adjektiv! De kommer trillende som erter ut av en sekk, og det vakre er nesten ubeskrivelig vakkert, de ærlige usannsynlig redelige, de onde har stikkende øyne, snøvler og driver hor..
Dette kunne blitt stereotypt og irriterende, men det rare er at jeg for det aller meste synes det er rent så fornøyelig!

Handlinga er lagt til midten av 1800-tallet, Gwyneira og Helen kommer fra helt forskjellige samfunnslag, men i løpet av den lange båtreisa til New Zealand blir de godt kjent. Begge har forlatt England for å møte den de håper skal bli deres store kjærlighet, men det skal vise seg at begge blir overrasket og ikke minst skuffet. De prøver på hver sin måte å gjøre det beste ut av situasjonen, men det virker som at uansett hva de gjør, møter de nye problemer og ubehageligheter.
Det som gjør dette til noe mer enn en lettvindt dameroman, er at maoriene får så stor plass i boka. Både mytene deres, historien, kulturen, tradisjonene og språket flettes naturlig inn i historien som fortelles. Jeg har faktisk lært en hel del, om koloni-historie generelt og maoriene spesielt, DET kan jeg like!
Persongalleriet er stort og variert, om enn noe forutsigbart. Intrigene er mange og troverdige, om enn noe forutsigbare. Jeg tar sjansen og avslører en liten hemmelighet også: forutsigbart nok blir mange av de slemme typene drept, mens de gode blir spart!

Og jeg har altså latt meg underholde neste 26 timer! Bodil Vidnes-Kopperud leser som alltid veldig fint, passe dramatisk uten at det blir masete.

PS. På Bazar-forlaget nettside leste jeg at forfatteren har skrevet en avhandling (?? Husker ikke helt hva slags!!) om kvinner og dagdrømmer. Det kan rimeligvis forklare litt av at det vakre i denne boka! Kvinner flest drømmer kanskje om vakre kjoler, rikdom, kjekke stallkarer, forbudt kjærlighet- og har mareritt om svik og fornedrelse, overfall og fattigdom. Hva vet vel jeg?
Hvis tida strekker til, og anledningen byr seg, er det ikke utenkelig at jeg leser / hører fortsettelsen. Av forlagets omtale blir det nok ikke mindre drama og intriger i den nye, så det kan nok bli både spennende og fornøyelig!


Innlegget er skrevet på iPad, ordlista lever sitt eget utagerende liv, jeg prøver å luke ut de verste feilene, men det er helt sikkert fortsatt igjen noen luringer rundtforbi her. Vær overbærende med meg ;o)