søndag 24. januar 2016

Duft av parfyme, av Kathleen Tessaro

Silke forlag (som i løpet av februar blir en del av Vigmostad & Bjørke), 2014
426 sider
Oversatt av Eva Ulven
Antakelig anmeldereksemplar.

"Duft av parfyme" er bygd opp på en måte man begynner å bli ganske godt vant til. Vi beveger oss mellom flere byer og følger to personer i to forskjellige tidsrom. Det er først og fremst Eva Dorsey/ d´Orsey som vi følger fra hun blir ansatt som stuepike ved et fasjonabelt hotell i New York City i 1927, da er hun fjorten år gammel. Hun er ei spesiell jente med en spesiell bakgrunn og spesielle egenskaper. Gjennom stuepikejobben og den senere "karrieren" treffer hun andre spesielle mennesker som også har spesielle egenskaper- og livet hennes blir helt spesielt. Det heter seg at spesielt er bra, men det finnes ingen regel uten unntak..
Grace Munroe/ Maudley er den andre kvinnen vi møter. Vi forflytter oss til London og året er 1955. Grace er forholdsvis nygift, men har innsett av ekteskapet neppe kommer til å bli av det lykkelige slaget. Etter en abort blir det slått fast at hun ikke kan få barn, mannen føler seg snytt og Grace føler seg som en defekt vare. For å fylle livet med noe annet enn barn og kjernefamilie, har hun så smått begynt å lete etter alternativer, da hun mottar en flybillett til Paris og  et testamente fra et advokatkontor. De hevder hun er hovedarving etter Madame Eva d´Orsey- en kvinne Grace aldri har hørt om, men som den erfarne to-skjebner-flettes-sammen-roman-leser man har blitt etterhvert, skjønner man selvfølgelig at joda- forbindelsen er der den! Det spennende er å følge med på at løse tråder nøstes opp og flettes sammen til et helt bilde!

Enn at denne har stått her ulest så lenge??! Jeg har blitt lurt av framsida og tittelen som begge deler signaliserer Dameroman deLuxe- enda til med stor D! Jeg kan lett se for meg at et annet framsidebilde og tittel (Boka heter opprinnelig The Perfume Collector), ville appelert til mange flere lesere, for boka var virkelig besnærende! Alle de eksentriske personlighetene, idéen om parfymemakeri og hvordan forskjellige lukter mer enn noe annet gir nytt liv til glemte og fortrengte minner, gjør historien både fargerik, original og interessant. Dette er ikke bare lett underholdning, den ga også litt å tenke på i forhold til det å bli utnyttet og å utnytte andre- kanskje til og med gjensidig utnytting på forskjellig vis? Om hvordan de tilsynelatende minste valgene kan være de viktigste, og hvordan man kan lære seg å leve med de feilene man har gjort. Og at den fasaden man ser, kanskje aldri viser hele sannheten.
Boka består av forholdsvis mye dialog, og jeg synes Tessaro har gjort en fabelaktig jobb med å speile tida historien er lagt til. De er så gjennomført høflige, til og med når de er fly forbanna! Men kjære Dem? Det kan De ikke mene? Andre detaljer er også med på å underbygge det tidstypiske, som for eksempel at så godt som alle røyker sigaretter, med eller uten munnstykker- og det røykes innendørs! På senga! På sykehus!! Altså: de røyker mens de ligger i sykesenga på et flermannsrom på sykehuset!! Det er så fantastisk at jeg gjerne ville sett dette på film! (Og det sier jeg som er superantirøyk og kanskje ser tre filmer i året...)

Som dere skjønner er jeg strålende fornøyd med første runde av Heddas Bokhyllelesing 2016, og jeg kan lett anbefale boka hvis du vil lese noe lett, men likevel passe originalt, spennende og fornøyelig. Neste runde går uke 9, og for sikkerhets skyld kommer jeg til å holde meg til samme sjanger; da er det "Sommerfugløya" av den tyske forfatteren Corina Bomann som står for tur- noen som har lest den? Etter denne oppturen har jeg allerede begynt å glede meg, og håper det blir en like positiv overraskelse som Duften av parfyme ;o)

Andre som haar blogget om boka er Tine, Åslaug og Heartart Alle tre likte boka godt!



torsdag 21. januar 2016

Irma Dahl- begravelsesagent med posttraumatisk stresslidelse

Før jul kom det ganske så overraskende ei bokpakke fra Juritzen Forlag. Innholdet viste seg å være et par forhåndseksemplar av bøker som skulle gis ut på nyåret, altså i disse dager. Sida den andre boka var nummer ettellerannet i en krimserie jeg ikke har lest begynnelsen på, har jeg bare lest Kristine S. Henningsens roman "Irma Dahl- den dedikerte begravelsesagenten".
Forlaget beskriver boka blant annet som tragisk, frisk, merkelig, foruroligende og ubetalelig morsom. Det skal ikke stikkes under en stol at det kimer i alarmklokkene; pleier de nå egentlig å være så morsomme, disse bøkene som utgir seg for å være akkurat det? Erfaring tilsier at man ikke bør ha altfor høye forventninger i den retningen, men det kan jo likevel være bra underholdning?!

Tittelen sier i grunnen alt om hva boka handler om. Irma Dahl jobbet tidligere ved en palliativ sykehusavdeling, men etter en hendelse som forbigås i litt for mye stillhet i boka, måtte hun slutte. Hun begynte da som frivillig telefonvakt hos Kirkens SOS, der hun hadde store forhåpninger om å kunne komme i kontakt med selvmordskandidater. Skuffelsen blir stor da det viser seg at det bare er folk med helt alminnelige hverdagsdepresjoner som ringer inn. Det er først da hun får jobb som tilkallingshjelp i et begravelsesbyrå hun føler at hun har kommet på rett hylle i livet. Hun står på og gjør på absolutt alle måter alt for at Wulfs Begravelsesbyrå skal være det dominerende i byen.
Det er antakelig i disse smått absurde, men lite troverdige situasjonene man skal finne det friske og morsomme. Jeg for min del, lurer bare på hvordan et menneske som så tydelig lider av posttraumatisk stresslidelse kan bli brukt som marionette i en komedie?? Leseren skjønner fort at hovedpersonen har med seg noe ubearbeidet i bagasjen, og at dette "noe" har med barndom, familie og død å gjøre.
Jeg synes idéen her er god, og hadde forfatteren lagt mer vekt på denne psykologiske delen av historien, kunne det blitt veldig interessant!
Jeg vil ikke utbrodere for mye, forfatteren har skrevet en roman som sikkert kommer til å få en del positive bloggomtaler etterhvert, men jeg føler boka mangler et mål eller en hensikt. Hvor vil hun med dette? Slik den framstår nå, er den verken fugl eller fisk, ikke spesielt morsom, ikke spesielt morsom, ikke spesielt spennende, ikke spesielt interessant. Grei nok hvis man er i mangel av noe annet, men virker kanskje litt uferdig (selv til forhåndseksemplar å være...)?

Ca 330 sider
Forhåndseksemplar

tirsdag 19. januar 2016

Bokhyllelesing 2016

Som nevnt i et tidligere innlegg, har jeg plukket ut bøker til Heddas bokhyllelesing 2016. Planen er å henge med på åtte av de ni rundene. Noe skuespill har jeg ikke stående (ulest) her, men hvis jeg får et innfall (eller anfall) da vi nærmer oss uke 39, er det en ørliten mulighet for å finne ei ulest bok som har blitt dramatisert og satt opp på ei teaterscene. Det skal vel noe til at det blir noe av, kjenner jeg meg selv rett. Uansett skal jeg si meg godt fornøyd hvis jeg klarer å få bukt med disse bøkene innen avtalt tid:

FØRSTE RUNDE - Uke 3, 18. januar - 24. januar: - Les ei bok med rødt omslag
Mitt valg: "Duft av parfyme" av Kathleen Tessaro. Jeg er godt igang, boka viser seg å være av det lettleste slaget, foreløpig uten de helt store overraskelsene- i grunn helt som forventa! Ut fra hva andre bloggere skrev da boka var ny, regner jeg med at både spenningsnivå og overraskelsesraten tar seg opp etterhvert.

Rød hatt, rød kåpe, røde sko- rødt nok for meg!

ANDRE RUNDE - Uke 9, 29. februar - 6. mars: - Les ei bok som opprinnelig er skrevet på tysk
Mitt valg: "Sommerfugløya" aav Corina Bomann

TREDJE RUNDE - Uke 15, 11. april - 17. april - Les et middelalderverk (fra mellom år 500-1500) (NB: Her kan du velge definisjon - et verk som er skrevet i middelalderen, eller ei bok der handlinga er lagt til middelalderen.)
Mitt valg: "Kransen" av Sigrid Undset

FJERDE RUNDE - Uke 21, 23. mai - 29. mai - Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet
Mitt valg: "Hans Børli/ Skogsus" av Jørn Areklett Omre

FEMTE RUNDE - Uke 27, 04. juli - 10. juli - Les ei bok på svensk eller dansk
Mitt valg: "Stallo" av Stefan Spjut

SJETTE RUNDE - Uke 33, 15. august - 21. august - Les en oppfølger
Mitt valg: "Husfrue" av Sigrid Undset

(SJUENDE RUNDE - Uke 39, 26. september - 02. oktober - Les et skuespill av en norsk forfatter)

ÅTTENDE RUNDE - Uke 45, 7. november - 13. november - Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Mitt valg: "Korset" av Sigrid Undset

NIENDE RUNDE - Uke 51-52, 19. desember - 31. desember - Les ei julebok
Mitt valg: "Letters from Father Christmas" av J.R.R og Baillie Tolkien

Når bøkene listes opp slik, ser jeg at dette antakelig blir årets mest feminine bokhyllelesing: Hovedsaklig kvinnelige forfattere, kvinnelige hovedpersoner, damebøker... Vel slik ble det nå en gang, og jeg er spesielt godt fornøyd med at jeg skal lese hele trilogien om Kristin Lavransdatter! En middelalder-roman, en oppfølger og en nobelprisvinner- jeg håper og trur at jeg oppdager at dama helt ufortjent har blitt forbigått i stillhet til nå, og jeg gleder meg faktisk til å lese alle disse bøkene etterhvert!

lørdag 16. januar 2016

Bror din på prærien, av Edvard Hoem

Eg har etter kvart lese- eller aller mest høyrd- mange av bøkene til Edvard Hoem. Om eg har rett, og om dykk ber over med ei litt lang utgreiing, så må det lukkelegvis koma minst ei bok til om den hardt arbeidande Hoem-familien, sjå berre her:
"Jordmor på jorda" handler om forfattaren si tippoldemor, Marthea Kristine Andersdatter Sør-Nesje, eller Jordmor-Stina som ho vart kalla på folkemunne, etter at ho bland anna gjekk frå Mode til Kristiania for å bli jordmor i 1821. Ei sterk forteljing om ei særs sterk kvinne som ikkje lot seg pille på nasen av nokon.
I "Slåttekar i himmelen" treff vi Knut Hansen Nesje, eller berre Nesje, eller Slåttekaren. Han vart født i 1838, som ein av Stinas søner, og altså forfattaren sin oldefar. Vi blir med han då han treff Serianna før første gong, og vi får sjå korleis dei slit og strever for å klare å brødfø seg og familien. Det er mykje slit, strev og bekymring, men og tru, håp og inderleg varme. Mellom 1825 og 1920 emigrerte omkring 800 000 nordmenn frå eit land prega av fattigdom og armod. Også familien Nesje fekk kjenne på korleis det var å sjå ein son og fleire nære familiemedlemmar, gå ombord i Amerika-båten.
I boka frå i fjor, "Bror din på prærien", får lesaren bli med Eilert Knutsen Reknæs på den lange reisa fra Molde til Trondheim, Bergen, Stavanger og Hull, før han etter mange år endar opp som nybyggar i eit heilt nytt land. Parallelt med at Eilert, Stor-Knutsons liv blir skildra, følger vi også mange av dei andre menneska vi vart kjende med i den førre boka, Gjertine som reiste til Amerika med familien sin, Kristine som fekk tjeneste i byen, Anton Edvard (oldefar til forfattaren) som sju år gamal måtte flytte til den barnlause tanta på endre sida av Gjendemsfjellet og ikkje minst slåttekaren Nesje og Serianna som innser at dei har mista alle sønene sine på forskjellig vis.
Kva "Mors og fars historie" handlar om, ligg sjølvsagt i tittelen, mens ""Heimlandet. Barndom" tek for seg Edvard Hoems eigen barndom.
Utover at ein sjølvsagt kan ønske seg meir om familiemedlemmar som førebels ikkje har fått fortald si historie, så manglar det utvilsamt eit slektsledd: besteforeldra har ikkje kome til ordet enda!

Felles for alle desse romanane, er at Edvard Hoem sjølv les på lydbøkene og at namn, årstal osb er riktige, mens forfattaren dikter meir eller mindre fritt for å gi liv og nerve til liva dei levde. Dette gjer han på imponerande vis! Bredt anlagt, står det, lågmælt, samseleg og høgtidsstemt er og ord som går at i fleire omtaler. Lesaren blir kjent med og glad i menneska, gler seg med dei når ting går godt og sørger med dei når dei slit. Ein kjenner kulde og frost, lukta av nybaka brød, høyrer vinden blæs, hesten vrinske og kjerrehjula knirke. Edvard Hoem har vorte kjend for eit blomstrande, presist og poetisk språk. Han er ein forteljar av rang og ein kultur- og historieformidlar i ei klasse for seg sjølv. Med fare for (nok ein gong) bikke over mot skamros: romanen er så perfekt som ein roman kan bli. Eg lener meg attende i godstolen og ser fram mot at Edvard Hoem kjem i mål med neste bok- eg føler meg trygg på at ho kjem!

Andre som har blogga om boka: Den andre Berit/ BokBloggBerit, Ingunn/Kleppanrova, Tine og Rose-Marie.
I tillegg vil eg tipse om ein god artikkel i Aftenposten- den bør dykk lese!

************************************************************************
(Du finn leseprøve/ utdrag frå boka bak forlagslenkene)
Speletid: 11 timar, 56 minutt
461 sider
Lydfil frå forlaget/ ebokbib.
 

tirsdag 12. januar 2016

Planer om mål. Mål om planer...

Jeg har faktisk aldri satt meg noen mål for hvilke eller hvor mange bøker jeg skal lese i året. Det kommer jeg ikke til å gjøre i år heller. Et bedre alternativ hadde kanskje vært å telle gode lesestunder, men da møter man fort på utfordringer både når det gjelder definisjon og kvalitetsmåling, så jeg dropper det også! Selv om jeg ikke skal måle kvantitet eller kvalitet, har jeg grubla litt over både lesing og blogging, og har på en måte lagt en slags plan. Den er som følger:

*Januar og februar: kun bokhylle-lesing! (Lydbøker unntas fra regelen ;o) Det står og ligger det mye bra i hyller og kroker rundtforbi: Bøker jeg ønska meg og gleda meg til å lese, men som likevel ble skjøvet til side når det dukka det opp andre fristelser eller frykten for skuffelse ble for stor. Et skippertak her vil gi ekstra god samvittighet resten av året! Målet er etter hvert å lese alle hyllevarmerne, det høres kanskje ambisiøst ut, men jeg er mer av en leser enn en samler, så det bør gå bra.

*Heddas lesesirkel skal vurderes. Bloggen "Boktanker" har eksistert sida 2009, men har elegant sneket seg under radaren min helt til jeg ble gjort oppmerksom på bokhylle-utfordringa. Bedre sent enn aldri! Prosjektet blir en forlengelse av januar- og februar-prosjektet, og nok en mulighet til endelig å komme gjennom flere av hyllevarmerene. Det er nok ikke alle temaene jeg har kandidater til, jeg skal gruble litt mer før jeg setter opp ei liste. Først ut er "Bok med rødt omslag" og den skal jeg i det minste klare! Det blir enten Sigrid Undsets første bok om Kristin Lavransdatter, "Kransen", eller Kathleen Tessaros "Duft av parfyme". To ganske så forskjellige bøker som altså står her og vansmekter...

*Leseeksemplar fra forlag KUN når jeg har tid til å lese dem! Jeg blir litt stressa hvis slike bøker blir stående for lenge, samtidig kan de ha en tendens til å havne i uføret beskrevet i det første punktet.

* Langlista til Bokbloggerprisen er klar, og der var det sannelig ikke mye jeg hadde lest; kun tre, hvorav jeg hadde den ene på nominasjonslista mi. Jeg skal vurdere samlesing av kortlista når den presenteres, men det er slett ikke alle kandidatene som frister like mye. (Jeg er forresten ikke helt sikker på hva jeg skal synes om BBP sånn helt prinsipielt, men det er en annen skål) Jeg ramla av lasset i fjor, men potensielt seks (trolig forholdsvis) korte norske bøker som opptil flere andre bloggere går god for, er vel et godt og oppnåelig mål.

*Det er ikke til å unngå at man av og til begynner på bøker som ikke fenger. Når dette skjer, skal jeg bli flinkere til å følge dette rådet:
Hvis boka ikke griper deg etter femti sider, kan du hoppe til det er igjen femti sider. Hvis det du leser der ikke gjør deg nysgjerrig, kan du med god samvittighet droppe boka. Livet er for kort til å lese kjedeleg bøker. Livet er for kort til å la seg irritere.

*Bloggen... Den føler jeg har fått litt stemoderlig behandling, i hvertfall det siste halvåret. Flere ganger har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg fortsetter, og jeg vurderer stadig momenter for og imot. Foreløpig har jeg ikke funnet veldig mange vektige argumenter verken for det ene eller det andre og lar det skure og gå. Det hadde antakelig vært på tide med litt fornyelse, men det har dessverre ikke dukket opp noen gode ideer, så forslag og innspill mottas med hjertlig takk! Det jeg har aller minst lyst på, er en blogg som ligger halvdød, som hiver etter pusten og vrir seg i kramper. Skal det være noe poeng, må den tilføres næring (les: innlegg) jevnlig.
Dette innlegget er nummer fire i år, så da kan jeg kanskje si meg fornøyd med innleggs-frekvensen, tolv dager inn i det nye året? Det sies at Rom ikke ble bygd på én dag, så det gjenstår å sjå hvordan det går etterhvert!




fredag 8. januar 2016

2015- stafett og sjarmøretappe

Da har jeg bestemt meg for at det bare må bli et siste samleinnlegg a´la sprintstafett for å runde av 2015. En sprintstafett har bare fire etapper, så alle kan dessverre ikke bli med. Man kunne selvfølgelig håpe at alle hadde vist seg fram fra si beste side, men slik er det jo heller ikke, enkelte hadde en dårlig dag på jobben, evt noen i smørebua hadde en dårlig dag!
Første etappe:
Dina brev lägger jag under madrassen
Av Astrid Lindgren og Sara Schwardt
På mange måter ei interessant bok som jeg faktisk leste på svensk! Når man leser andres brev, noe som strengt tatt er å tråkke litt over anstendighetens grense, bør man i det minste prøve å unngå oversettelser og omarbeidelser. Artig og rørende fra to mennesker som fra vidt forskjellig stadier i livet forteller om stort og smått, gleder, sorger og utfordringer, samtidig som brevene gir glimt av hendelser og stemninger som preger resten av samtida. Starten på en svenk bølge i sommerens lesing.
Konklusjon: vel gjennomført etappe!
Andre etappe:
H for hauk
Av Helen MacDonald
Denne hadde jeg (grusomt) høye forventninger til. Den er bejublet og overstrødd med priser, og det ble kort og godt en skuffelse. Boka handler om den kvinnelige hovedpersonen som bestemmer seg for å temme en hauk, samtidig som det refereres veldig mye til gamle bøker om falkonering. Når forlaget i sin presentasjon presterer å skrive at høsehauken er den ondeste av alle rovfugler, går det nærmest i svart her, for makan til manglende innsikt og forståelse for natur og dyreliv skal man lete lenge etter. Dyr og fugler er ikke onde, de har utviklet ulike teknikker for å overleve. Det er mennesker som er onde, ondskap er ikke overlevelse, det er å ødelegge andre antakelig for å framheve seg selv. Et stort filosofisk spørsmål jeg ikke skal gå nærmere inn på her, men jeg skjønner ikke at jeg i det hele tatt orket å leste den!
Jeg endte opp med terningkast fire, og i utgangspunktet skulle man tru det var bra, men når det er en dominerende toer for gamle fordommer og referanser, og 6 for Helens egen historie, er det mest av alt irriterende.
Konklusjon: Is i rubben, ødelagt binding, dårlig trent, dårlig dag. Laget ligger beklageligvis ubegripelig langt bak teten etter denne etappen.

Tredje etappe:
Åtte minutter
Av Linda Klakken
Jeg er svoren fan av ebokbib. Den er som ei lett tilgjengelig og ikke minst gratis boksamling samla i et lesebrett. Genialt! Ikke minst når man vil utforske nye forfattere og sjangere. Dette er ei utrolig fin lita diktsamling med tanker som blant annet settes i gang  av og surrer rundt Klakkens datter, hennes observasjoner og innfall. Jeg gleder meg over naturbildene og varmes av nærheten mellom mor og datter. Denne vil jeg faktisk ha i den fysiske samlinga mi!
Konklusjon: Full klaff med alt fra ski og utstyr, dagsform, teknikk og fokus. Antagelig et av utøverens desidert beste renn- kommentatorene fyrer seg opp og har trua på at det likevel kan gå veien!

Sjarmøretappen:
Jippi
Av Eli Hovdenak
Jeg hevder fortsatt hardnakka at alle unger er glad i dyr- så sant de får muligheten til det, og det er bare en ting her i verden jeg selv elsker høyere enn hunder. Glade hunder som bobler over av smittsom livsglede! Det er selvfølgelig et pre hvis hundene er tredimensjonale og i live, men om de er så tynne og flate at de får plass mellom sidene i ei barnebok, så depper jeg så visst ikke av den grunn- spesielt ikke når de er så sjarmerende som de er i denne boka! Jippi er en eneste opptur og en lykkepille av de skjeldne- sjekk her og her!
Konklusjon: Diskusjonene gikk høyt etter at Jippi ble tatt ut til å gå siste etappen, men nå er det bare å bøye seg i hatten for en særdeles imponerende innhenting. Med hånda på hjertet kan vi vel være enige om at ingen kunne gjort en bedre spurt en dette! Fra å ligge fem-seks meter bak i siste sving, tok hun en smart innersving, valgt rett spor på oppløpet og sprinta inn til en klar seier!

Gratulerer med vel gjennomført leseår-
tillykke med det nye

torsdag 7. januar 2016

Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag

Samlaget, 2015
288 sider
Lese-eksemplar frå forlaget

Dette skriv forlaget om boka:

Motvillig blir den seksten år gamle Knut med mora Gunhild til Canada. Dei skal følgje fotspora til oldefaren som forlét familen og seks born i Noreg for aldri å kome tilbake. Knut har droppa ut av skulen etter ein alvorleg valdsepisode og mora håper at turen skal bli eit vendepunkt. Ho har sjølv sine grunnar for å ønskje seg vekk. Reisa fører dei ut i den canadiske villmarka, der ingenting blir som dei hadde trudd.

Dette er nok ei av dei bøkene som fekk over middels mykje merksemd i bloggverda i fjor, og i farta kan eg ikkje kome på at det var nokon som skreiv anna enn fint om ho. Konsekvensen er at lista blir lagt høgt, og då blir eg bestandig litt nervøs. Denne gongen viste det seg- igjen- at frykta var grunnlaus! (No eg snart lære meg å stole på intuisjonen min når det gjeld bøker- om eg har blinka ut ei bok eg har trua på, så kan det faktisk hende at den er bra sjølv om mange andre ropar hurra og heiser flagget til topps*!)

Utover det med oldefaren, har mor og son temmeleg ulike motiv for reisa til Canada. Mora har bestandig vore rastlaus og impulsiv. Ved sida av at ho vil prøve å finna tilbake til det fortrulege forholdet ho og sonen hadde tidlegare, er det tydeleg at ho lengtar etter vitnesbyrd på at ho er meir enn berre mor til Knut. Knut vil nok berre vekk, utan at han har eit gjenomtenkt oppfatning av at akkurat Canada kan vere løysinga på problema hans.
Kvalvaag har skrive ei intens bok, der lesaren heile tida er redd for at noko rett ille skal skje. Gunhild som kan vere både godtruande, litt desperat og ikkje minst kan ho ta litt lett på konsekvensanalysene. Knut som berre forsvinn utan å sei i frå om kva eller kvar han skal, som helst ikkje seier meir enn han absolutt må, som har frykteleg mykje aggresjon og frustrasjon i seg- og som nok har arva litt av mora si manglande evne til å sjå at det eine fort kan føre til det andre.
Her bles det opp til storm!
Etter at høgdepunkta er over og spenninga kulminerer, blir eg litt skuffa over slutten. Utan å røpe for mykje, synest eg ting legg seg litt for lett og godt til rette. (Litt same kjensla som om du bles meir og meir luft inn i ein ballong, men i staden for at den venta eksplosjonen, misser du den så den fyk av garde, og då du finn den at, ligg den der berre som ei lita, slapp og skrukkete gummilefse. Det var artig og spanande så lenge det varte, liksom...) På tross av den litt skuffande avslutninga, er dette ei knakande god bok, ikkje minst har det vore mange fine miljøskildringer og som mange andre vil eg halde fram språket som ei av dei aller største styrkene ved "Lev vel, alle". Eit lite døme frå side 215:
Han hadde ramla i elva. Var det ei ulykke? Ingen visste. Han hadde eit følsamt hjarte, sa presten i gravferda. Eit skjeldant følsamt hjarte. Ho sat i kyrkja fylt opp av eld og is. Høyrde (...) hjarteslag i kyrkjeklokkene. Etterpå hang stilla over huset som ei tung vinterdyne.
Flott, ikkje sant? I boka er det mykje av same kaliber, så eg gir varme anbefalingar, og ser ikkje bort frå at denne kjem til å få mange nominasjonar til Bokbloggerprisen som er like om hjørnet!


* Litt digresjonar må ein ha!
Ikkje så flink med bokstavar, men glad i bøker og lesing!
 Eg prøver å lære meg nynorsk, og då må eg slå opp dei gongane noko skurrar...
To plassar i boka, står det motsette uttrykket, nemleg "til botnars". For meg var dette uvant, og sjølv om eg syntes det halta, er det heilt riktig ord- eg har sjekka med nynorskordlista! Det same gjeld for "øydemark", som eg syntes harmonerte dårleg med at det ellers stod om stadar som var aude. Ordlista seier så klart at øydemark er rett, og det finnst heller ikkje noko anna sidestilt ord, om ein ikkje velger å skli unna "problemet" og skriv til dømes "villmark"

tirsdag 5. januar 2016

La det snø- og snø ble det ❄️

Av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
(klikk på lenkene for leseprøve/ mer info)
Spilletid: 7:25/ 320 sider
Oversatt av Stian Omland
Lest av Kikki Stormo,
Karin Okkenhaug Seim og
Christoffer Staib.

Hvordan kjennes det å være tilbake i hverdagen? Kjennes det litt tomt uten nisser, glitter, smultringer og engler som daler ned i skjul? Hadde det vært greit med en myk overgang til striskjorte og havrelefse?
Jeg har et supert forslag! Jeg har nemlig lest/ hørt tre aldeles nydelige julefortellinger! De er beregnet for ungdom, men ettersom alle gjerne vinker litt beskjedent til barnet i seg i disse juletider, er denne helt innafor og kan anbefales også til de av oss som har oppdaget ett og annet grått hår og/ eller ei og anna rynke hist og her.
Jeg vet ikke hvordan de tre forfatterne har samarbeidet om dette prosjektet, men det framstår som tre separate fortellinger med tre hovedpersoner, som til dels har felles bipersoner og kulisser- og der historiene til slutt ender opp på samme Starbucks, og det viser seg at- om ikke alt- så i hvert fall mye flettes inn i hverandre.
Ta tidenes (amerikanske) snøstorm, minst tre knuste ungdomshjerter, en håndfull misforståelser, litt såret selvbilde, et lite dryss sukker og kanel, en søt rosa mikrogris, en stor rull aluminiumsfolie -og vips så har du et julemirakel! Eller kanskje til og med selve JULEMIRAKELSENTRALEN!
Stort og fornøyelig persongalleri. Sjarmerende, søte, morsomme, romantiske, handlingsmettede og ikke minst stemningsskapende historier. De tre oppleserne er dyktige og er med på å gi ekstra liv til fortellingene, samtidig som de er med på å understreke ulikhetene hos de tre hovedpersonene. 
Denne ligger an til å bli hentet fram igjen om la oss si en elleve måneders tid- jeg skal minne dere på det når peppernøttene er i boks neste gang

❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️  ❄️ 

Som jeg nevnte i forige innlegg, blir jeg som regel ikke overmannet av julestemning. "La det snø" hørte jeg i romjula, og tenkte at "Fader heller! Kan de snø ned når de er på vei til julefeiring i Florida, må det da være mulig å mane fram litt vinterstemning her også!??" Jeg har aldri prøvd meg på å diktere været, men i dette tilfellet viste det seg faktisk at det kan la seg gjøre! Jeg klippet snøkrystaller som jeg hengte opp i vinduet, og fant fram strikkepinner og garn for å strikke votter med det treffende og aktuelle navnet "Isrosa". To dager etter begynte det å fisle ned litt lett snø, ikke mye, men det dalte jevnt og trutt hele dagen, og allerede lørdag var det såpass at vi kunne finne fram et par gamle ski og prøve oss opp lia. Søndag ble det en ny tur, men så ble det visst litt for mye vinterstemning og litt for kaldt til at det blir flere turer med det første. Det spørs om jeg skulle holdt meg til enten papirkrystaller eller votter ;o) Uansett, jeg har mitt eget lille julemirakel...

lørdag 2. januar 2016

Alltid redd- Bryt stillheten!

Man kan kanskje ikke klage over manglende julestemning hvis man har brukt mye av tida til å lese to ganske fæle selvbiografiske bøker om vold, overgrep, angst og tarumer? Jeg vil likevel ikke si at jeg angrer på prioriteringene mine!
Først ut var Monika Kørra som i høst gav ut boka hvor hun forteller om hvordan hun ble bortført, truet på livet og veldtatt gjentatte ganger av tre menn. Jeg er nok ei pyse, men jeg er veldig glad for at hun ikke utbroderer overgrepene for mye, men vier desto mer oppmerksomhet til hvordan hun kom seg gjennom opplevelsen- først og fremst ved det at hun faktisk overlevde, for deretter å bruke løpetrening, venner og familie for å bearbeide hendelsen og komme tilbake til et godt og fullverdig liv.
Jeg fikk med meg besøket Kørra hadde hos Skavlan (på tv...), og kunne ikke annet enn bli imponert over det hun fortalte: allerede samme natta som voldtektene skjedde, bestemte hun seg for at de timene ikke skulle få definere henne, hun skulle ikke være et voldtektsoffer, hun skulle være en overlever! Hun valgte ikke bare å være en overlever, hun valgte også etterhvert å stå fram med historien sin og gi ansikt til ei gruppe voldsofre som ofte føler skyld og skam, og derfor velger å holde overgrepet skjult for omgivelsene, og ofte heller ikke anmelder det til politiet.
Da jeg leste boka, var det ett eller annet som skurret for meg. Kørra er fra Løten, jeg hadde som nevnt hørt henne prate på tv, men fikk ikke språket i boka til å stemme helt med det bildet jeg hadde av henne. Forklaringa var enkel som snus: boka er skrevet på engelsk for et amerikansk publikum, for så å oversettes til norsk av Rune R. Moen. (Et hint om at det noen ganger kan være lurt å lese "fakta-sida" fremst i bøkene man skal lese..!) Dette er sannsynligvis ikke noe andre vil legge spesielt merke til, og det er absolutt ikke noe som bør skremme noen fra å lese boka.
Sterk og interessant historie som gir håp om at man tross alt kan komme seg gjennom traumer og få et godt liv selv når det verst tenkelige rammer en.
Ta gjerne en kikk på videoen som ligger på sidene til The Monika Kørra Founation
Monika Korra - Breaking The Silence from Evolve on Vimeo.

Neste bok ut var  Anne Lise Strands "Alltid redd", som jeg vant hos Beathes bok♥ før jul. (Og i den anledning må jeg bare si at jeg kommer til å savne Beathe som dessverre har stengt bloggen sin. Trist.)
Dette er ei bok som føyer seg inn i den rekka av selvbiografiske romaner vi har sett i de siste. Jeg var mer enn middels skeptisk til om dette var ei bok jeg ville lese, men Beathe beroliget meg, og nå som den er ferdiglest, må jeg vel si meg enig med det hun skrev om at det tross alt virket som forfatteren hadde klart å bearbeide en ubegripelig fæl barndom på en helt ok måte. Hørtes det passe lunkent ut? Det er ikke meninga! Det er bare det at jeg vanligvis ikke vil forholde meg til slike livshistorier. Jeg vil helst at alle skal ha det bra- særlig barn. Og dyr... Voksne som utsettes for grusomheter har som regel et større sortement med "reparasjonsverktøy" enn det unger har. Mens voksne, i hvert fall i teorien, har visse forutsetninger til å bearbeide traumer, er barn i mye større grad prisgitt at de har voksenpersoner rundt seg som kan hjelpe dem gjennom de labyrintene livet ofte/ av og til kan være.
Slike voksenpersoner hadde dessverre ikke Hedda, hovedpersonen i denne boka. Hun utsettes for mobbing, psykisk og fysisk vold, seksuelle overgrep og mishandling. Hjemmet som skal være den trygge basen, var i Heddas tilfelle det stikk motsatte: grobunnen for alle marerittene.
Boka er på en måte todelt: Hedda som voksen sliter med å finne sin plass, spesielt sammen med andre mennesker. Hjemme hos mann og barn går det som regel litt bedre, men også der plages og preges hun av angsten. Mens hun har et angstanfall, har hun stengt seg inne på badet, der hun veksler mellom å fortelle om utfordringene hun har i det daglige, og opplevelsene hun hadde i oppveksten.
Den maniske roen (er) som en glasur på utsiden, mens innsiden er som en vaskemaskin ute av vater.
Boka er overraskende godt skrevet, vekslingene mellom før og nå fungerer fint og forfatteren imponerer ved å iføre en grotesk historie en vakkert språk, som kanskje er med på å unterstreke alle kontrastene livet kan ha å by på.

Monika Kørra                                                                               Anne Lise Strand
Bryt stillheten                                                                                       Alltid redd
Cappelen Damm, 2015                                                                        Z-forlag, 2015
319 sider                                                                                                    121 sider
Leseeksemplar                                                                                   Gave/ premie