mandag 30. april 2012

Ned til elva

Leif Enger

Forlaget Press, 2012
366 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund

Roofing, (en oppdiktet?) by i Midtvesten, USA, 1962.
Rueben Land er elleve år, svært asmatisk og bor sammen med faren Jeremiah, søsteren Swede og broren Dawy etter at moren forlot dem. Faren som er vaktmester på en ungdomskole overrasker et par versting-gutter idet de overfaller ei jente, og han banker dem skikkelig opp. Dette er starten på en rekke hendelser som kulminerer da seksten år gamle Dawy skyter og dreper begge guttene. En rettsak følger, men før dommen faller, klarer Dawy å rømme fra felgselet. Et storstilt ettersøk settes naturligvis i gang, men Dawy blir ikke funnet.
Både familien og nærsamfunnet blir svært preget av disse hendelsene, men plutselig ligger forholdene til rette for at Jeremiah kan ta med seg Rueben og Swede vestover for å lete etter Dawy.

Det er den voksne Rueben Land som forteller om hendelsene som skjedde det året han var elleve, og som skulle snu tilværelsen på hodet og sette dype spor i både ham og familien for resten av livet. Det er en fantastisk historie; en leseopplevelse av de skjeldne, med en glimrende blanding av håp og mismot, lovløshet og kjærlighet, mirakler og heltediktning, svik og lojalitet, humor og smerte. Den har et levende, troverdig persongalleri, miljøskildringer som gjør at det hele oppleves som en film, språket er naivt, poetisk, flytende- å klare å gjenspeile en elleveårings språk, følelser og opplevese av omgivelsene og det som skjer, er intet mindre enn meget godt gjennomført. (Denne rosen går sannsynligvis til både forfatter og ovesetter.)

Dette er en av de bøkene det er forferdelig vanskelig å skrive om. Det er så mye som ligger i mellom linjene, det er så mye av stemningen og følelsene man ikke får formidlet videre. Originaltittelen på boka er Peace Like a River, hentet fra en Paul Simon-låt. Søkte den opp på YouTube etter å ha lest ferdig boka- og det er på en underlig måte et fantastisk godt/ passende soundtrack til boka- og spesielt den fandenivoldske, sjarmerende, egenrådige, kjærlige Swede, der hun kaster seg opp i sadelen for å hamre ned neste episode om Sunny Sundown på skrivemaskina si! Ble det enda litt mer uforståelig nå? Jeg sier bare; hør på sangen, les boka- og dere vil forstå hva jeg mener!

Ps!!
Boka får et stort pluss for et utrolig fint cover- jeg elsket det! Satt med boka i fanget, strøk hånda over den og NØT synet og følelsen før jeg begynte å lese... Det har ikke skjedd før!!

fredag 27. april 2012

Bokryggpoesi

Det går en liten farsott gjennom verden.
Bokloggverden, vel og merke!
En liten farsott med bokryggpoesi-
nå er jeg smittet også
Andre poteter finner du f.eks. her, her, her, her og her
God fornøyelse!

onsdag 25. april 2012

Bunnfall & Vinterstengt

Jeg vet det er mange som ikke liker å høre på lydbøker, og heller vil lese selv. Tror nok det er en vanesak, og kanskje noe man må trene litt på; for egen del betrakter det som multitasking- etter ti år med altfor lite fritid, er jeg nok fortsatt litt preget; det gir meg en god-fornøyd følelse å gjøre to ting samtidig, da har jeg liksom fått i både pose og sekk, selv om den "andre tingen" må være av det enkle slaget; gå tur med hunda, kjøre bil, brette sammen klesvask, måke snø, rake løv- det dreier seg om å sette på autopiloten og la seg underholde! Er det flere der ute som multitasker, eller er det bare papir som duger?  
Jeg er valigvis ingen storkonsument av krim, men nå er det en gang slik at når det kommer til lydbøker, er det ofte tilfeldighetene som råder. Skal jeg høre på bøker, tar jeg det som er tilgjengelig, enten på mobilen eller på biblioteket, jeg legger ikke lista særlig høyt, og det virker som at det er MYE krim på lydbokfronten! Kjenner jeg meg rett blir det nok mer høytlesning framover; det begynner å tørke opp litt ute og det betyr at det kommer til å bli raking og rydding i "hagen" framover- så da blir det vel mer krim i øregangene, tenker jeg...
Jørn Lier Horst jobber i politiet og skriver krim, det bærer bøkene hans preg av. Etter mi mening blir det litt i overkant mye teknisk og taktisk om hvordan politiet jobber. Formelen er ellers velkjent: middelaldrende, litt sliten politietterforsker som grubler over tilfeldighetene livet byr på, samtidig som ran, drap og forsvinninger skal oppklares. Man finner også en ung, kvinnelig, nysgjerrig journalist (i dette tilfellet etterforskerens datter) som ivrig graver etter de samme svarene som politiet- og som har det med å havne i begivenhetenes sentrum.
Av disse to bøkene, likte jeg "Vinterstengt" best. Handlinga var mer sammensatt, hendelsene var mer flettet inn i hverhandre- og datteren Lines tilstedeværelse gav den litt ekstra og spille på. På Bokelskere hvor jeg arkiverer og triller terninger, gav jeg Vinterstengt en femmer, mens Bunnfall bare fikk fire.

Klikker du på framsidebildene kan du lese mer om bøkene og høre utdrag fra opplesinga.



søndag 22. april 2012

En smakebit på søndag #16


Flukten fra virkeligheten og smakebit på en søndag henger tett sammen, og er velkjent for de fleste som skriver og leser bokblogger. Denne uka har jeg lyst til å bidra med ei flunka ny bok jeg akkurat har mottatt fra forlaget- har så vidt tatt meg tid til å kikke i den, og det lover godt! Dette er forfatterens debutbok, så jeg er veldig spent på om det holder helt inn- og det blir morsomt etterhvert å se hva andre mener om den!
Sida jeg bare så vidt har sett på den, velger jeg å sitere fra åpningen:

Som barn var hun slett ikke uønsket. Hun var bare ikke det de hadde ønsket seg, og de lot ikke til å se henne. At de verken hundset eller elsket henne, kunne slå begge veier. Hun kunne la det bli en sovepute så hun ikke behøvde å ta tak i livet sitt, mulighetene det gav. La den ene dagen følge den andre uten å gjøre noe fra eller til. Eller hun kunne freidig gå ut i verden, rank i ryggen og fri for andres forventninger og krav. Hun hadde fylt atten, og valget var tatt. 

Fuglefangersken av Fanny Lee
Abracas Forlag, 2012


Klikk på bildet eller lenke øverst i innlegget for å delta eller få flere smakebiter! Det er nesten bestandig nyheter og overraskelser å finne der ;o)

lørdag 21. april 2012

Før jeg sovner

S. J. Watson

Bazar Forlag, 2012
349 sider

Christine våkner og oppdager en fremmed mann ved siden av seg i senga, han har ring på fingeren. Hun ser seg rundt og oppdager at rommet er ukjent, og blir sikker på at hun har hatt en en-natts-affære med en gift mann. Før hun kan kle på seg og fordufte før de blir overrasket av noen som helst ikke bør finne henne der, må hun på do. Hun gjør det hun skal, trekker ned og snur seg for å vaske hendene;
Jeg griper etter såpen, men noe er galt. Først skjønner jeg ikke hva det er, men så går det opp for meg. Hånden som holder såpestykket ligner ikke på min hånd. Huden er rynket, neglene ulakkerte og helt nedbitte, og i likhet med mannen i sengen jeg nettopp har forlatt, har jeg en enkel giftering i gull på fingeren.
(Side 12)

Allerede her  kjenner jeg ubehag og panikk gripe tak i meg- og jeg kan love: det blir verre! For når du ikke husker en eneste ting fra én dag til den neste, når du ikke kjenner igjen huset du bor i, når du ikke vet hvem du selv er eller hvem det er du bor sammen med, når det eneste du er sikker på, er at det er noe veldig viktig som ikke stemmer; hva gjør du da? Hvem kan du spør? Hvem kan du stole på?

Christine blir kontaktet av en lege som setter seg fore å hjelpe henne med å vekke til live hukommelsen hennes- uten at ektemannen hennes skal få vite noe om det. Legen får henne til å begynne å skrive dagbok- som ektemannen heller ikke skal vite noe om. Etterhvert dukker det opp "minnebilder" og scener i hodet hennes- men er de virkelige minner, eller er det timg hun har blitt fortalt?
Legen ringer henne hver dag og forteller henne hvor hun kan finne dagboka, og hver dag skriver hun så detaljert som mulig om det som skjer, slik at hun dagen etter kan lese notatene, og dermed få en sammenheng i livet sitt. Før jeg sovner er Christines hemmelige dagbok, gjengitt dag for dag.

Mens jeg leste, tenkte jeg blandt annet: Aldri hadde jeg trudd det kunne være så ubehagelig å lese ei bok.
Da jeg kom til side 59, trudde jeg at jeg visste hvem som hadde påført henne skadene som førte til hukommelsestapet. (På én måte hadde jeg faktisk rett, men på en annen måte fullstendig feil...)
På side 141, der hun forteller legen om minnene som dukket etter at hun hadde sett et bilde av seg selv som gravid, fikk jeg gåsehud på armene og tenkte: Herre gud ! Dette er sinnsykt bra !!! - Og jeg bruker ALDRI sinnsykt for å forsterke et utsagn, dette er trolig første (og siste?) gang.
To sider lengre ut i boka, da jeg satt som en forknytt ball og leste, gikk det opp for meg at det trolig ikke var som jeg hadde gjettet, men mye, MYE verre !
Halvveis ned side 294 har jeg bare notert følgende: Å NEI !!!

Og hele tida gnager spørsmålet om hvem det er hun kan stole på...

Boka anbefales absolutt ikke hvis du har dårlige nerver, hjerteflimmer eller generelt er litt skuggredd.. For alle andre derimot: løp og kjøp- eventuelt sett deg på venteliste på biblioteket; den er vel verdt å vente på !!!

Andre som har skrevet om boka finner du her: Astrid Terese , Anette og Synne

tirsdag 17. april 2012

Frihetens vinder

Lois Leveen 

Cappelen Damm, 2012
453 sider.

Utover på attenhundretallet, ble konfliktene rundt slaveriet stadig mer omfattende i USA. Sør-statene mente de var avhengig av slaver blandt annet på bomullsplantasjene, og brøt derfor ut av unionen for å være sikre på at de ikke ville bli tvunget til å avvikle slaveriet. 12.april 1861 brøt borgerkrigen ut, og varte til 9. april fire år sener, 1865. Unionen og nord-statene vant, og slaveriet ble avskaffet.
Alle har vi vel hørt, lest og sett filmer om den amerikanske borgerkrigen, men for meg har det likevel vært litt ullent, og skal jeg være helt ærlig; et ikke spesielt interresant kapittel i historien. Helt til nå!

Frihetens vinder er Lois Leveens debutroman, og bygger på historien til en virkelig person, Mary Bowser. Foreldrene hennes er slaver, altså er hun selv også slave. Hun er likevel av de heldige; hun bor og jobber side om side med moren som husslave hos familien Lew. Datteren i huseet er innbitt motstander av slaveriet, og hun overtaler moren til å la henne kjøpe alle familiens slaver for å sette dem fri. For Mary Els del betyr det at hun mot alle odds blir sendt til Philadelphia for å få en utdanelse, mens foreldrene blir igjen i Richmond. Livet i frihet blir ikke som hun hadde håpet; hun savner foreldrene og da hun får beskje om at moren er død uten at hun har fått treffe henne igjen, innser hun at hennes egen frihet ikke er noe verdt så lange så mange andre fortsatt er bundet av slaveriets lenker. Hun vender derfor tilbake til Richmond, der det ordner seg slik at hun begynner å jobbe som slave/ tjener i huset til konføderasjonens (dvs. sør-statenes) president. Med Mary Els fotografiske hukommelse blir det en gylden mulighet til å spionere til fordel for unionen og president Lincoln.

Boka gir et troverdig bilde av forholdene under borgerkrigen generelt og for slavene spesielt. Man blir forarget over urimeligheter slavene blir utsatt for. Man rynker på nesen av stanken av sykdom, død og forråtnelse som etterhvert brer seg i byen. Man holder pusten av spenning når hovedpersonene blir kontrollert mens de smugler rømte slaver over grensa. Man smiler og blir rørt til tårer av den kjærligheten og omtanken de viser for hverandre. Og man krysser fingre for at det skal gå bra og at de treffes igjen etter krigen. Hva mer kan man ønske seg av en roman? Når oversetteren ( Monica Carlsen) i tillegg har klart å gi den ei språkdrakt som sette leseren i den rette attenhundretalls-stemningen (kan du huske sist du traff på ord som revoltere, jeremiader og forhippen??!), bøyer jeg meg i støvet!

Forlaget skriver at dette er "Barnepiken hundre år tidligere!", men minst like mye synes jeg dette er ei bok "Hundre år etter Noen kjenner mitt navn (av Lawrence Hill)!
Jeg er helt sikker på at alle som er glad i å lese historiske og/ eller dramatiske bøker vil elske denne! På Bokelskere.no gav jeg den terningkast 6, samt favoritt-stjerne.

lørdag 14. april 2012

Kjapp oppsummering av en for lengst avsluttet påske

Noen ganger er det mye morsommere å lese enn å oppdater blogg. Og når man først er "på hæla", blir det enda vanskeligere å sette seg ned med mac´en. Et lite skippertak her nå, så kommer jeg vel kanskje sterkere tilbake senere?! Jeg skriver bare hvordan jeg likte disse, ikke så mye om handlinga- da blir det jo ingen kjapp oppsummering...
Snøbarnet; Jeg likte miljø-, natur- og personskildringene mer enn veldig godt. Jeg likte nerven og stemningen som var til å ta og føle på, jeg likte det intense  og kampvillige, jeg likte at de strekte seg langt for å oppnå det de hadde satt seg som mål. Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg mislikte eller elsker slutten. En variant av det opprinnelige eventyret om snøbarnet kan du lese på denne fabelaktige bloggen her.
Blomstenes hemmelige språk; Denne har jo fått veldig bred omtale. Det virker som at nær sagt alle bokbloggere har fått den tilsendt- ja, bortsatt fra meg da, som lånte den som lydbok fra Grue Bibliotek! Det velkjente grepet med å la Victoria fortelle parallelt om fortid og nåtid, fungerer veldig bra. Jeg liker hvordan vi i små drypp kommer stadig nærmere forklaringa på hva det var som gjorde at livet ble som det ble for henne. Og her er jeg helt sikker på hva jeg synes om slutten: Jeg elsker den!!! Flott bok som har fortjent all ros den har fått!
Nattmannen; bok nummer to fra Larvik politikammer og etterforkeren Wisting. Grei krim som jeg for det meste hørte på mens jeg var ute og gikk. Litt irriterende med språklig slurv (F.eks: Wisting spurte om den drepte/ halshogde fjorten år gamle jenta hadde noen fiender; jeg mener: fjortenåringer har ikke fiender, de har uvenner!) Yngve Berven leser bra, og er med på å løfte boka et par hakk.
Kvinnen i buret; Første bok om avdeling Q, Carl Mørck og elskelige, snurrige Hafez el-Assad. Jeg er frelst. Kort og godt. Veldig bra bygget opp, og veldig morsomt å prøve å finne sammenhenger underveis! Jeg så tidlig tegn på hvordan ting hang sammen, men det var likevel nesten uutholdelig spennende å følge med helt til slutt! Ble litt svett da jeg trudde jeg manglet noen lydfiler på slutten, men jeg kunne heldigvis ta det hele med ro; jeg fikk med meg alt, og gleder meg til å fortsette på bok nummer to i serien, Fasadedreperne.
Frihetensvinder; denne rakk jeg strengt tatt ike å avslutte i påsken, men regner med å lese de siste sidene i dag. Handler om Mary som er født og vokser opp som husslave på midten av 1800-tallet, dvs. rett før borgerkrigen bryter løs. Hun har fotografisk hukommelse, er for seg, blir kjøpt fri fra slaveriet, får en utdannelse, og blir svært viktig for unionen, føderasjonen og avviklingen av slaveriet i USA. Boka er basert på en sann historie- og en mer utfyllende omtale kommer straks!!

Jess! Da var jeg visst a´jour igjen! Legger fra meg den dårlige samvittigheta og tar fram Frihetens vinder for å lese slutten..

God helg!