torsdag 31. januar 2013

Hva nå?

Det har gått to dager, og jeg har bare lest fire sider. Uten at de akkurat engasjerte mer enn nødvendig... Jeg finner ingen bok jeg trur kan fylle tomrommet etter Jamrachs menasjeri og I en annen verden.
En tur innom biblioteket førte ikke til annet enn at jeg litt motvillig lånte med meg Anne Holts Skyggedød på lydbok. Så viste det seg at den til tross for å være ganske så ny, allerede var full av hakk... Da blir jeg så sur!! Når de kjøper inn lydbøker, bør lånerne være så takknemlig og ansvarsfulle at de er minst like forsiktige med dem som om det var deres egne favoritt-cder.
Så nå sitter jeg her. Desillusjonert, sur og uten noe ny bok å fryde meg over.

Men de hadde ei lita vandreutstilling på biblioteket! Den var ganske morsom! Skapninger, heter den.
To bilder derfra skal dere få med på kjøpet, og hvis noen har et supertips om ei superbok så blir jeg nok superblid igjen!
En bitteliten kanin lagd av Felieke van der Leest har vært ute på matauk.
Menneskets og Tor-Björn Adelgrens beste venn er bare ute og kjører seg en tur.
Trur jammen jeg skal ta med meg kamera neste gang jeg skal forbi der, så kan dere kanskje få sjå resten av skapningene også- eller trykk på lenkene under hvert bilde..
Uansett morsomt at sånt noe kan dukke opp hos oss så langt unna "folkeskikken" også!!

onsdag 30. januar 2013

I en annen verden

Fantastisk cover! 

Grace McCleen



Gyldendal Norsk Forlag, 2013
Originaltittel: The Land of Decorations
332 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Grace McCleen er en allsidig ung kunstner; dette er hennes debutroman, men i tillegg er hun musiker, komponist og lager bittesmå detaljrike menneskefigurer. Hun vokste opp i en familie som var med i Jehovas vitner, men ble selv utstøtt fordi hun hadde for mange venner som ikke tilhørte sekta.

Bokas hovedperson og forteller, er ti år gamle Judith McPherson, ei svært observant, ærlig, naiv, fantasifull, kreativ, (traumatisert?), intelligent og fremmelig jente. Som følge av religiøs overbevisning nektet moren blodoverføring , og døde rett etter at Judith ble født. Hun vokser derfor opp alene med faren, helt isolert fra omgang med andre enn Brødrene og Søstrene i Jehovas vitner. Både Judith og faren blir utsatt for regelrett forfølgelse (og tildels hat) på grunn av trua de lever etter, i tillegg har faren store problemer med å leve med at kona døde. Han studerer bibelen, Grunner, går på Møter og forsøker å frelse så mange som mulig, på Jehovas vitners vis. Han gjør nok så godt han kan, men Judiths oppfatning er at han ikke ser henne, og hun er overbevist om at han hater henne på grunn av det som skjedde med moren. For å takle alt dette, har Judith skapt en modellverden av småting, rusk, rask og skrot på rommet sitt. Der, i Prydelsens land, er alt godt og vakkert. 
Original omslaget- fint det også!
Judith har vokst opp med trusselen (eller håpet?) om  Harmageddon hengende over seg, og etterhvert håper hun mer og mer at det vil innreffe jo før jo heller; når enn det skjer, vil det ikke være en dag for tidlig... 
Jehovas vitner er kjent for å ta godt vare på hverandre så lenge alle regler følges, men hva skjer når noen må gå sine egne veier? Og hva skjer den dagen Judith hører gud snakke direkte til henne, og hun får spesielle evner?

Det er som sagt Judith på ti som forteller denne historien, og dette gjør hun troverdig, med en tiårings språk og forståelse av hvordan ting henger sammen. Hun forteller alt direkte og ærlig til leseren, men holder mest mulig for seg selv i forhold til personene som omgir henne. 
Omgivelsene er lite beskrevet, men når Judith beskriver byen sin på denne måten, er det liksom ikke nødvendig heller:
I byen vår er det som om ingenting er der det burde være. Det er bilmotorer i hager, plastposer i busker og handlevogner i elva. Det er flasker i rennesteinen, mus i igloen, vegger med ord på og skilt med ord som er strøket over. Det er gatelys uten lys i og hull i veien og hull i fortauet og hull i eksosrør. Det er hus med ødelagte vinduer og menn med ødelagte tenner og husker med ødelagte seter. Det er hunder uten ører og katter med ett øye, og en gang så jeg en fugl uten særlig mange fjær.
Side 27. 
Dette er en usedvanlig sterk debut! Med stor innsikt og innlevelse har McCleen greid å skape en hovedperson i ei ramme som garantert vil sett spor i selv den mest tykkhudede leseren. Å lese om hvordan Judith har det på skolen med utestenging, mobbing, trakassering- og en lærer som ikke orker å ta tak i problemene, gjør så vondt at jeg måtte legge vekk boka ei stund! At hun heller ikke får den oppmerksomheten hun trenger hjemme, gjør naturligvis det hele enda verre. 
Først tenkte jeg at den rettet skarp kritikk mot religiøse miljøer, men etterhvert har jeg sett på den mer som en advarsel til oss som står utenfor, og som ser at her er det et barn som trenger  at noen står opp for det. Barn skal ikke lide som følge av voksnes uforstand og gale valg! (Og dette gjelder nok ikke bare i religiøse spørsmål...)

Skal du lese bare én debutant i år, så bør du rett og slett velg denne!
Marta Nordheim i Nrk har skrevet veldig fint om boka i dette innlegget.  
Hvis du går i på Gyldendals nettsider, kan du lese de første sidene i boka,  og her har du en veldig god bok-trailer:

mandag 28. januar 2013

Jamrachs menasjeri

Carol Birch


Forlaget Press, 2012
335 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund




Carol Birch har gitt ut ti bøker før hun kom med denne, som har blitt hennes store internasjonale gjennombrudd. Boka ble nominert til Bookerprisen i 2011, og det er den første som er oversatt til norsk.




Se for deg scenen; Londons havneområde og fattigstrøk på midten av attenhundretallet. Husene er falleferdige og dårlige, gatene og smugene er fylt av søppel og kloakk, lukta fra garveriet, slaktebutikkene, råtten fisk, frukt og grønnsaker.
På denne scenen kan du se arbeidere, bodselgere, horer, lurendreiere, møkkete fattigunger og fulle sjømenn.
I dette virrvarret vokser Jaffy Brown opp, og her møter han den rømte bengaltigeren som skal forandre livet hans totalt. Etter at han blir reddet fra tigeren, blir han ansatt som gårdsgutt i Jamrachs menasjeri, hvor det finnes et utall av dyr og fugler; ulver, rotter, nattergal, kanarifugler, slanger, aper.... Der blir han også kjent med tvillingene Ishbel og Tim Linver. Vennskapet mellom guttene preges av den felles drømmen om å dra til sjøs, av rivalisering og konkurranse, samtidig som de knyttes usedvanlig sterkt til hverandre av bånd de selv ikke forstår.
Plutselig vil tilfeldighetene det slik at begge både Tim og Jaffy får bli med ei hvalfangstskute til Stillehavet. I tillegg til å fange hval, skal de være med på et helt spesielt oppdrag; de skal fange en drage, og frakte den levende hjem til London. Det de trodde skulle bli starten på et famtastisk eventyr, skal vise seg å bli begynnelsen på et mareritt for mange av mannskapet, og den endelige slutten for resten.

Det er Jaffy som når han nærmer seg sitt femtiende tiår, nedtegner sine memoarer. Historien fortelles kronologisk, men det gjøres store sprang i tid. Først de viktige opplevelsene fra barndommen. Deretter den ulykksalige turen ut på hvalfangst, og til slutt hvordan det gikk etterpå.
Persongalleriet er fint sammensatt, og forholdet mellom de forskjellige er godt beskrevet. Dialogene er troverdige, språket er nøkternt og enkelt, men absolutt ikke ensformig og det kler historien som fortelles veldig godt.

Så var det mi vurdering av leseopplevelsen...
Den korte varianten: Fantastisk, grusomt, enestående, overveldende, original...
Den litt mer utfyllende varianten: Det var den nydelige framsida på boka som først vekket interessa mi, og førsteinntrykk kan man gjerne la seg overtale av! (Trykker du på bildet, så får du det sannsynligvis større, fargene på bildet er litt grellere enn i virkeligheten) Forlaget skriver at dette er et storslagent eventyr for en ny generasjon leser.  Jeg vet ikke helt hva de legger i akkurat det, men jeg har sjeldent lest ei bok som er så utrolig tettpakket med handlig! Miljøskildringene både fra London og sjøreisa er så levende at man kjenner luktene, føler det kalde regnet, den sviende sola, saltet i sårene. Jeg skjærer tenner av urimelighetene, kjenner hjertet banke i redsel, magen vrenge seg av grusomhetene, kroppen spenner seg av sorg og smerte- og synker sammen av lettelse de gangene det går bra- og selvfølgelig renner tårene som om jeg skulle hatt betalt for det. Det er kameratskap og rivalisering, bånd som knyttes og brytes, kampen for tilværelsen- og livet etterpå.
Hvis noen hadde spurt meg om hvilke tre ting (utenom de levende!) jeg vil redde hvis huset brant i dag, ville jeg svart det store maleriet av de to første fuglehundene våre, den utstoppa gaupa og Manrachs menasjeri. Så bra er den!!

Utdrag av boka kan du -og bør du!- lese her:

Open publication - Free publishing - More carol birch

Boka er også omtalt i dette innlegget.

søndag 27. januar 2013

En smakebit fra Jamrachs menasjeri

Har du hørt ordet før? Menasjeri... Det bærer med seg et løfte om hemmeligheter, overraskelser, noe du ikke helt vet om du skal tru på- og noe som kanskje også skremmer litt? Definisjonen på et menasjeri er en levende samling av forskjellige dyr, for offentlig framvisning. Sånn sett kan det være både et sirkus og en dyrehage. Ordet brukes av og til om forsamlinger av ymse folk.

Kan man si at Maris Smakebit på søndag er et slags menasjeri? Levedne bøker som vises fram offentlig? Hmmm... Jeg får tenke litt på det der...

Jeg har uansett lest den mest hjerteskjærende, rå, fantastiske, eventyrlige boka du kan tenke deg! Jamrachs menasjeri av britiske Carol Birch. Om Jaffy som vokser opp i Londons havneområde på midten av attenhundretallet, møter en bangaltiger, drar på hvalfangst, fanger en drage, forliser... Storslått!
Hadde det vær mulig, skulle dere fått lese hele boka, men her er en liten smakebiten fra side 94, der mannskapet fra hvalfangstskuta har gått i land på ei sydhavsøy.

Vi klatret videre til vi var omgitt av skog. Over klippene langs veien styrtet vann ned i dype kløfter.
"Tenke seg til at slikt som dette har eksistert hele tiden," sa jeg. Et øyeblikk fortonte det seg som det ikke fantes bekymringer her i verden. Jeg tenkte på moren min som sløyde fisk i Limehouse og Ishbel som gjorde seg ferdig på scenen på Quashie´s.
"Jeg skjønner hva du mener," sa Tim.
Det var rart med Tim og meg. Jeg tror ikke vi noen gang egentlig snakket ordentlig sammen, vi førte ikke ordentlige samtaler, slik som jeg kunne ha med andre. Med Skip, for eksempel. Skip og jeg kunne skravle dagen lang. Tim og jeg snakket ikke. Men vi skjønte hele tiden hva den andre mente.

Omtale av boka kommer over helga, men jeg kan her og nå si at det er stor fare for at det kan bikke over til skamros!!

torsdag 24. januar 2013

Alternativ uke #3

Først en liten påminnelse; målet med denne alternative uka, er å rette lyset litt mot bøker som kan gjøre 2013 til et litt bedre år! Ambisjonen er ikke lav, og det gjenstår å sjå hvor langt jeg kan komme med dette!!
At trening er viktig for både den fysiske og psykiske helsa bør ikke komme som en overraskelse for noen, likevel synes jeg det er forferdelig vanskelig å trene... (Jeg trenger ikke skrive trene regelmessig engang, trening er vanskelig å få til som enkelt-tilfeller også!) Jeg har derfor lagt lista litt lavere, og satser på at man kommer langt med frisk luft og trim! Det er massevis av forskere som har kommet fram til at disse to faktorene er veldig bra for oss, også er det fullt gjennomførbart! En halvtime til en time daglig, ut å gå- gjerne der det er litt kupert. Resultat: Økt blodgjennomstrømning til hjernen (-> økt kreativitet og problemløsning), bedre kondisjon, redusert sjanse for hjerte-/ karsjukdommer og sist, men absolutt ikke minst; man får verdens beste samvittighet!!
Litt inspirasjon og en dytt i rompa kan du få fra denne boka:

 Født med ski på beina

En håndbok i kunsten å gå sakte på ski

Tom Stalsberg

Er du også lei av birkebeinere, Marcialonga, trikotdresser, glisoner og cera-pulver? Slår hjertet litt ekstra når du helt uforvarende finner en liten knott av en rest med bratlie-skismurning (NB!! Ikke skismøring. SMURNING!!) innerst i kjellerbua eller i en gammel bergans-sekk? Er nysnø og kuldegrader, fine snøkrystaller, kvikk lunsj og appelsiner elementer som kan garantere for at du får en perfekt dag? Kan du føle salighet og dyp glede ved å få gå i eget tempo, i egne tanker og tråkke dine egne spor?
Svarer du ja på minst ett av disse spørsmålene så er dette boka for deg!! En håndbok for oss som vil ta tilbake den rolige og avslappende skituren.
Med humor, varme, entusiasme og nostalgi skriver Tom Stalsberg (kanskje mest kjent som Dagbladet-journalist, men han har også skrevet flere bøker tidligere) om alt som har falt ham inn og som er verdt å vite om ski, skihistorie, ski-tradisjoner og om møter med andre skigåere. Han skriver om skimote og hvor viktig pausene er, hva man bør ha i sekken- og ting som kanskje ikke er like viktige, men som absolutt kan gjøre turen hyggelig og minneverdig. I tillegg til fornøyelig tekst, morsomme sitater og oversikter, er boka fint krydret med både gamle og nye bilder av ski, turutstyr, skifolk og natur.
Kan man si at ei bok er skrevet med hjertet? Hvis man kan det, så vil jeg si at dette er ei slik bok! Det er i hvertfall ei bok som traff meg rett i hjertet- og jeg trur den kan ha potensiale til å gjøre selv den mest ihuga skimotstander til en skientusiast. 
Når jeg sitter her og skriver, slo tanken meg at dette faktisk er ei bok som burde være fast inventar i alle norske (fjell-)hytter! På vinterferie og kanskje enda mer i påskeferien, er det skiturer som gjelder! Vinterferien er ikke langt unna, og påsken kommer veldig tidlig i år. Da er det perfekt å kunne kose seg med denne en dag været gjør det mer fristende å sitte inne og passe ovnen, enn å legge ut på tur selv. Vi saktegåere er nemlig opptatt av at skitur skal være kos, og da er vi så klart avhengig av at været er rett også...

Enda ikke overbevist? For mange negative opplevelser med kalde føtter og bakglatte ski, sa du? Vel, forfatteren bak boka har nok også hatt sine mindre positive dager i skisporet, men husk: det er historie, og absolutt ingen grunn til å la dårlige minner fortsette å stjele skigleden fra deg! Les boka, og jeg trur sjansen er stor for at du kommer deg ut på tur, både med og uten ski på bena ;o)

God tur!!
Fra søndagens tur med truger for å sjå på Storfallet i vinterfrakk.
Fra dagens skitur; vi gikk sakte, Pippa kuta fort ;o)
Dette ble et usedvanlig positivt innlegg (jeg står for hvert et ord!) med uvanlig mange lenker. Klikker du på dem, finner du litt av hvert, mer eller mindre relevant, men etter mi mening interessant om frisk luft og gåing...

tirsdag 22. januar 2013

Alternativ uke #2

Hvor ofte har du ikke (sida dette er en bokblogg..) lest ei bok, så enestående, fabelaktig og overveldende at du har spurt deg selv hvordan det går an å dikte så fantastisk? Hvordan fungerer hjernen til denne personen i forhold til min enkle hjerne som bare har evnen til å glede seg over de gode historiene, men ikke å skape dem selv? Hvor tar de det fra? Hvordan gjør de det? Akkurat de samme spørsmålene kan man stille seg når man hører et musikkstykke, ser et maleri, hører en sang, ser en skulptur osv.
For noen år sida leste jeg Kristopher Schaus På vegne av venner. Der skriver han dette om å være kreativ:

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
Jeg har sjelden vært mere enig i et utsagn!
Det andre innlegget i den alternative uka, skal derfor handle om kreativitet, og ei splitter ny bok, nemlig denne:

Finn din kreativitet

en oppdagelsesreise med....

Anne Kristiansen Rønning


CappelenDamm, 2013

Først må jeg bare fortelle at denne boka kanskje først og fremst er myntet på de som går og ruger på en drøm om å gjøre kreativiteten til noe større enn et trivselsmoment i hverdagen. Kanskje gå linja helt ut for å gjøre den til et levebrød. Der er ikke jeg, men at det å skape noe konkret er bra for helse og trivsel, det er jeg ikke det minste i tvil om! Så til tross for at jeg ikke er helt i målgruppa for denne boka, så har det vært veldig interessant å lese den! 

Boka er lettlest og har en veldig muntlig form, som gjør innholdet begripelig selv for Hvermannsen. Den er delt i to deler. I den første blir det gjort rede for hva kreativitet er, hvordan man kan ta vare på den, hva som skal til for å la det kreative få en større plass i livet. (En idé, selvdisiplin, mot, tid og drivkraft.) En rekke respekterte og produktive kunstnere forteller om seg og sitt, relatert til hvert enkelt kapittel, mens Psykolog Geir Kaufmann forteller om mekanismer, metoder og forskning. I tillegg er det lister med tips for hvordan man kan utvikle kreativiteten og hvordan man kan gjennomføre et kreativt prosjekt.
Den andre delen er viet intervjuer med Håkon Bleken, Lars Lillo-Stenberg, Ingrid Olava, Anne B. Ragde, Liza Marklund, Pia Myrvold, Henning Sommero, Torkil Damhaug, Inger Sitter, Simone Larsen og Jan Kjærstad. De forteller blant annet om arbeidsdagen, livsstil, forberedelsene de gjør, hvordan de forholder seg til andre mennesker, idéer, politikk, tanker og følelser... Da jeg begynte å lese intervju-delen, tenkte jeg at det nok ikke var alt som kom til å være like spennende; jeg er for eksempel ualminnelig lite interessert i musikk. Jeg ble gledelig overrasket, og det er kanskje ikke så rart; de er jo spennende mennesker alle sammen ;o)

Det hevdes at alle mennesker har kreative evner, men at bare tretti prosent av oss tar ut det kreative potensialet vi har i oss! Ganske så oppsiktsvekkende, tatt i betraktning alt det positive man opplever gjennom kreativitet. 

Fra den vesle tua jeg står på, vil jeg gjerne slå et slag for hverdagskreativiteten, for godfølelsen man får av å skape, trur jeg er den samme for oss hverdagsmennesker som for de som lever av kreativiteten! Jeg vil ikke ramse opp hva disse småprosjektene kan være- det er jo halve moroa; å få en idé, kanskje planlegge og legge til rette, finne fram det man har til rådighet, improvisere under veis, få et fiks ferdig resultat og være litt stolt av seg selv for å ha gjennomført! 


Ps: Jeg har bakt litt sunne boller i dag, med revet appelsinskall, appelsinjuice og sammalt mel ;o)



mandag 21. januar 2013

Alternativ uke #1

Vi er godt i gang med et nytt år, og jeg regner med at det er flere enn meg som har ambisjoner om å gjøre det så godt som mulig?!
På nyåret har det også kommet en del bøker som kanskje kan være til inspirasjon, eller gi oss det sparket vi trenger for å komme i gang, komme oss ut av sofaen, ta tak... Denne uka har jeg derfor viet bloggen til noen av disse bøkene, og først ut er denne:

Juicy! 

Sunn og slank med ferskpresset juice
Av Carina Hultin Dahlmann
Lekre bilder tatt av Synøve Dreyer
Schibsted Forlag, 2013
  
Forfatteren begynner med å skrive litt om de helseplagene hun selv hadde, og som etterhvert fikk henne til å interessere seg for helse, trening og kosthold. Det alternativet hun fant ut var enklest å gjennomføre (og å holde på ovet tid), og som passet best for henne, var juicing! Ganske nytt enda i Norge, men ut i fra det jeg har lest i denne fargerike boka, trur jeg det er en trend som kommer til å vokse. 
Jeg har allerede nevnt forfatterens egne erfaringer og de fristende bildene. I tillegg finnes det oppskrifter og serveringstips, både til hverdags og fest, samt en sjudagers kick-start-kur for den som vil ha raske resultater og komme godt i gang.

Konklusjon; man fristes til å løpe til butikkene for å kjøpe juicepresse, frukt, bær, grønnsaker og ingefær med en gang! Man blir overbevist om at dette er bra for kropp og sjel, og man smittes lett av forfatterens entusiasme! Med dette opplegget kan alle klare 5-om-dagen ;o)

Forfatteren har ei fin hjemmeside som du finner HER!
(Der finner dere også flere Juicy-magasiner for enda mer insprasjon !  


søndag 20. januar 2013

En smakebit til Molok

Molok forbindes med ofring av barn. Ifølge overleveringen var gudebildet av bronse og formet som en sittende figur med oksehode og utstrakte armer. Figuren var hul innvendig, slik at de kunne tenne bål inne i den. På den måten ble den rødglødende når barn ble lagt i fanget dens når de ble ofret. Navnet nevnes også i bibelen, da i forbindelse med at guds vrede skal ramme dem som ofrer (sine barn) til denne avguden.

For ei stund sida oppdaget jeg at Åsa Larsons femte roman var gitt ut på norsk- den kom raskt i hus, og den ble nesten enda raskere lest!! Etter mi mening er dette Den beste boka om Rebecka Martinson, Anna-Maria Mella og de andre vi har blitt kjent med fra Lappland! Uhyggelig og kanonbra helt fra første side, der bjørnen angriper en hund som står bundet inne på et gårdstun!

Smakebiten er fra side 96, der de to damene er hos Pohjanen på obduksjonssalen:
-Gammel høygaffel, altså, sa Rebecka.
-Ja det finnes vel knapt noen nye heller. Er sånne i bruk for tiden?
-Og hun lå i senga..., begynte Anna-Maria.
-Ja, helt sikkert. Vi behøver ikke snu henne, men det fantes stikk som gikk tvers gjennom kroppen, her over kragebeinet, for eksempel. Det er tilsvarende skader i madrassen.
-Morderen må ha stått over henne i senga, spekulerte Anna-Maria videre. -Eller kanskje ved siden av senga. Det må ha vært slitsomt.
-Svært slitsomt, istemte Pohjanen. -Når du stikker mot bein også. Men hvis du utfører en sånn gjerning. Det er jo sanseløst på en måte. Da er kroppen full av adrenalin. En tilstand av vanvittig raseri, eller kanskje ekstatisk glede. Nettop dette at vedkommende ikke stanser. Fortsetter etter at offeret er dødt.

Hvis du vil lese mer om boka, kan du klikke HER, og hvis du heller vil ha andre smakebiter, trykker du heller  HER, så kommer du rett til Flukten fra virkeligheten.

Nyt dagen ;o)

lørdag 19. januar 2013

En gåte, på en måte ;o)

 Hva trur du at du får hvis damen over her møter de to på bildene under?













Ikke helt sikker nei?
Ok, dere skal få litt flere ledetråder:











 Det ble mye enklere da, ikke sant? svaret er jo opplagt:
























Svindel og multelikør av Catherina Ingelman-Sundberg; velkonstruert, morsom, spennende, sjarmerende og fornøyelg! Les mer om boka HER!

fredag 18. januar 2013

Et offer til Molok

Åsa Larsson



Gyldendal Norsk Forlag, 2013
416 sider
Oversatt av Kari Bolstad



Dette er Åsa Larsons femte roman med Rebecka Martinsson i hovedrollen. Hun har fått flere priser for bøkene sine, som uten unntak har blitt bestselgere og er oversatt til flere språk.

Denne gangen begynner historien med at en bjørn angriper og dreper en elghund som står bundet på et gårdstun. Hundeeieren prøver å redde hunden, med det resultat at bjørnen blir skadeskutt. Da den lokale oppsynsmannen får felt bjørnen, og da de åpner den for å finne ut hva den har spist, finner de en menneskeknokkel blant all anna gørr. Man tar det for gitt at det er bjørnen som har tatt livet av mannen, men da mannens datter noen måneder senere blir funnet drept, aner Rebecka Martinson ugler i mosen. Til sin store forargelse blir hun tatt av saken, som i stedet blir overlatt til Carl von Post- Pesten- hennes bitreste konkurrent, en mann som kun sprer edder og galle, og som er foraktet av alle. Hans store drøm (og eneste motivasjon) er å stå i rampelyset og nyte alles beundring som effektiv, dyktig og handlekraftig etterforskningsleder. I protest erklærer Rebecka at hun tar ut all ferie hun har til gode, og nekter å møte på jobb. I stedet begynner hun å lete etter svar på egenhånd.
Parallelt med nåtidas mordmysterium, fortelles en hundre år gammel historie fra  oppbyggingen av Kiruna. LKAB var nystartet, og Kiruna var et helt spesielt samfunn som i sin helhet var tuftet på malmdrift. (Bokstavlig talt; nå må hele byen faktisk flyttes fordi grunnen begynner i sprekke opp som følge av alle gruvegangene under byen!) En historie om kjærlighet, svik, håp, ondskap og tragedie.
Som seg hør og bør, henger naturligvis disse to historiene sammen, men for å finne sammenhengen trengs både intuisjon, gode kontakter og et lyst hode!

Som vanlig har Åsa Larsson klart å lage et finurlig sammensurium av ledetråder og forbindelser. Det er sjelden at en krimforfatter klarer å fange leseren så raskt som Åsa Larsson gjør her; det er mørkt og kaldt, det er skummelt og man vet jo at de snille ofte er de slemme, og man MÅ bare forte seg å lese videre!
Miljøskildringene, både de nåtidige og historiske, er overbevisende og setter en ekstra spiss på leseopplevelsen. Denne gangen får faktisk hundene mye plass og spiller viktige roller, og når historien i tillegg utspiller seg senhøstes- ja, da er scenen perfekt for min del!
Persongalleriet er i hovedsak kjent fra de tidligere bøkene. I tillegg til de som allerede er nevnt, møter igjen Anna-Maria Mella, Sven Erik Stålnacke, Sivving og Krister Eriksson. En annen fin fyr vi blir kjent med er åtteåringen Marcus, sønnesønnen til den drepte kvinnen. Han var vitne til drapet, men snarrådig nok til å redde seg unna morderen. Han har glemt eller fortrengt det som skjedde, og nå vil han bare leke villhund sammen med hundene til Rebecka og Krister. Hjerteskjærende!!!
Man kan ikke annet enn å bli revet med, både av mordsaken (som etterhvert blir mordsakene), den gamle kjærlighetshistorien og hovedpersonenes privatliv! Endelig ser det ut til at ting ordner seg for Rebecka, og det unner vi henne virkelig, så mye trøbbel som hun har hatt tidligere, både privat og i forbindelse med jobben...

Konklusjon: Åsa Larssons hittil beste!! Gled dere, dere som kke har lest denne enda! Jeg gleder meg allerede til neste Rebecka Martinsson-bok...

Klikk HER så kan du høre begynnelsen på lydboka.


onsdag 16. januar 2013

Endelig-er-den-her-basar ♥

Klikk på bildet for å sjå hva andre mener.
I grenseskogene mellom Hedmark og Värmland på attenhundretallet, møter vi en etnisk minoritet, den skogfinske. Lina vandrer rundt i skogen med et nyfødt barn i armene. Hun møter Taneli, eneboeren som er fryktet av sine omgivelser fordi det sies han har et drap på samvittigheten. Sammen prøver de å bygge seg en tilværelse. Vi blir også kjent med de andre finnene i skogen, som den drikkfeldige Oluf, trollkjerringa Kaisa og vakre Hilda. På en medrivende, rå, øm og til tider dypt rørende måte skildrer Britt Karin Larsen kampen for å overleve, og båndene til den naturen Lina, Taneli og de andre henter styrke og livberging hos. Forfatteren gir stemme til den skogfinske kulturen, og hun gjør det med lavmælt intensitet og stor respekt.

Dette er forlagets presentasjon av boka. Problemet er at ordene er for små. De kan aldri yte full verken bøkene eller forfatteren rettferdighet. Alt pent som er sagt og skrevet om disse er vel fortjent! ...som å lese musikk...
De som har fulgt med på bloggen, vet at jeg nærmest oppfører meg som en predikant når det kommer til bøkene om skogfinnene, og nå som de tre første bøkene er kommet ut samlet i en pocket-bok, har jeg bestemt meg for at en av dere skal få muligheten til å se hva det hele dreier seg om!

De "vanlige" give-away-reglene gjelder:
Ett lodd for å kommentere.
Ett lodd til for å annonsere konkurransen på et eller annet vis
Enda ett lodd ekstra for å være/ bli følger av bloggen.
 

Trekning blir ved måneds-skifte.
De som ikke har blogg selv, kan også bli med, men da må dere legge igjen e-postadresse så jeg kan nå dere hvis dere vinner
Gammel ljørkoie- ligner på røykstuene på Finnskogen, trur jeg ;o)
 

søndag 13. januar 2013

Kald opplevelse for Mowgli

Vi har ikke kommet lenger i januar enn at jeg har friskt i minnet hvordan mange bokbloggere satte seg forskjellige lesemål for 2013. Jeg gjorde ikke det. Hvordan skulle jeg klart å holde meg til de retningslinjene? Den ene boka fører jo til den andre, som gjør deg nysgjerrig på mer fra samme forfatter, som i sin tur gjør deg interessert i å lese mer om samme tema, og derfra er veien kort til å finne mer litteratur fra samme periode- og vips så er det årsskifte igjen, og de bøkene man hadde planlagt å lese, står for det meste urørt i hylla...
Sånn vart det denne uka også. Jeg leste Kirkegårdsboken av Neil Gaiman, og det er jo kirkegårdsvarianten av Jungelboken. Jungelboken var jeg ikke kjent med annet enn fra Walt Disney, og det måtte jeg gjøre noe med! Jeg har ei gammel utgave fra 1932, men den er skrudd opp som hylle på veggen... Vel, nå er den skrudd ned- og jeg har lest såpass at jeg føler meg som den rene safari-turisten ;o)

Bilde fra arkivet
Ettersom mitt eksemplar er såpass gammelt,  er språket et helt annet enn det vi leser i dag. Jeg synes faktisk det ligger nærmere dansk en norsk, selv om en dansk leser sannsynligvis vil hevde det motsatte! Vurder selv; dere skal få en smakebit fra side 35, det er tørke i jungelen, og for at dyrene skal overleve, er det innført grid, en fredsavtale mellom dyrene. Bagheera, panteren, blir irettesatt for å ha pratet om jakt ved det eneste gjenværende vannhullet:

Hjortens hurtige ører fanget den siste sætning, og der løper en skræmt hvisking langs rækkerne. "Grid! Husk det er grid!"
"Fred der, fred!" gurglet Hathi, den vilde elefant. "Grid gjælder, Bagheera. Dette er ikke tid til at snakke om jagt."
"Hvem skulle vite det bedre end jeg?" Svarte Bagheera og rullet sine gule øine opover elven. "Jeg er ikke nogen skildpaddeæter - eller en froskejæger. Ngaa-jah! Gid jeg kunde bli mæt av at tygge kvister!"
"Ja, det siger vi også! Gid du kunde!" Bræket en ung råkalv, som var født samme vår og ikke likte det hele. Ynkelig som hele junglefolket hadde det, måtte selv Hathi klukke; mens Mowgli som lå på albuerne i det varme vand, lo høit og pisket skum op med føtterne.
"Vel talt, lille horn-knop," malte Bagheera. "Når griden er ute, skal det bli eridret til din gunst," og han speidet skarpt gjennom mørket for å være sikker på at kjende kalven igjen.

Jon er med ut for å passe på de andre dyra
Kaldt nok i dag også: minus 24,5  i skrivende stund- og jeg tviler på om Mowgli eller noen av de andre jungeldyrene har opplevd noe tilsvarende før de var med ut på fotosession i dag! Med sånne temperaturer er det virkelig helt greit å sitte inne, med lyden av skiskyting i bakgrunn, bok i fanget og en super samling med litterære smakebiter servert på Flukten fra virkeligheten! 

Nyt resten av kvleden ;o) 

torsdag 10. januar 2013

Kirkegårdsboken

Neil Gaiman




Schibsted Forlag, 2010
284 sider

Illustrasjoner Chriss Riddell
Oversatt av Stian Omland


Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne forfatteren, men det var først etter å ha lest en smakebit på Stjernekast-bloggen at det ble fart i sakene.
Gaiman er en svært kreativ og produktiv mann; romaner, noveller, lyrikk og hørespill. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, og han er hyllet som en av de største fornyerne av fanstasy-sjangeren. (Og mer enn det var det faktisk ikke som skulle til for å overbevise meg ;o)

Boka handler om Nobody Owen som tilfeldigvis klarte å redde seg i (foreløpig) sikkerhet på kirkegården den natta hele resten av familien hans ble myrdet. Der ble han adoptert av et barnløst ektepar, døde riktignok, men svært elskverdige og oppriktig takknemlige for endelig få muligheten til å ta seg av et barn.
Med en oppveksten blant gjenferd, vampyrer, varulver, spøkelser og andre skapninger som hører dødsriket til, møter Nobody, eller Bod som de kaller ham, naturlig nok store utfordringer i møte med "vanlige" mennesker. Problemene blir ikke mindre av at mannen Jack som drepte familien hans, fortsatt ikke har gitt opp jakten, og til og med kan være på sporet av ham.
Her er det humor og spenning, men også en sår undertone. Temaer som betydningen av vennskap og familie, ensomhet, å finne ut hvem en selv er, hva man står for, viljen til å kjempe for det man tror på, respekt for de som skiller seg ut- det er så mye mellom linjene og under den ytre handlinga i denne boka som fortjener litt oppmerksomhet og tenking...

Dette er altså spøkelsesvarianten av Rudyard Kiplings store klassiker Jungelboken, som kom ut allerede i 1894. Jeg kan med skam melde, at hittil er det bare Disney-versjonen jeg har kjent til, men etter å ha lest Kirkegårdsboken, med sine helt opplagte referanser til Kiplings bok, ble jeg nødt til å gjøre nærmere undersøkelser... Jeg trengte ikke gå langt. Ikke lenger enn ned ei trapp for å hente en skrutrekker, og opp igjen for å demontere hylla som henger over slagbenken hvor jeg oftest sitter når jeg leser. Jeg avslutta Kirkegårdsboka i natt, og skrudde løs Jungelboken med en gang jeg stod opp i dag, og leste første avsnittet, hvor Mowgli blir tatt opp av ulveflokken. Fantastisk! Det er ikke bare utseende på tittelsidene som har visse likhetstrekk; Hittil finner jeg spøkelsesutgaver av alle dyrene fra Jungelboken. D framstår ikke som kopier av hverandre, men selvstendige og troverdige karakterer i hvert sitt fabelaktige univers. Jeg bøyer meg i støvet;


Det er kanskje litt tidlig, men jeg utroper denne til å bli en av årets store overraskelser og leseopplevelser!
Kirkegårdsboken kommer i pocket-utgave i februar; så de som ikke allerede har lest denne, vil helt sikkert ikke angre på det om de tar med seg Nobody Owen på vinterferie!
Seks prikker på terningen og favorittstempel på Bokelskere.no. Jeg for min del har allerede bestilt Gaimans bok "Stjernestøv"

Noen som synes utgava av Julgleboken ser litt gammel og blass ut? Det stemmer! Trykt på tjukt papir hos Nationaltrykkeriet i Oslo i 1932- et klenodium; og jeg er enda mer glad i den vesle hylla nå enn jeg noen gang har vært tidligere! 
Omtale av bokhylla kommer da jeg har lest den ferdig ;o) 

tirsdag 8. januar 2013

Vargtid på vent

Tirsdag! Det betyr at man kan bli med å sette litt lys på de stakkar bøkene som blir stående på vent i bokhylla. Hos Beathes bokhylle blir de samla og vist fram- besøk bloggen for å sjå hva andre har av "overliggere"!
I dag tenkte jeg det var en gyllen anledning til å hente fram Kristine Toftes andre bok om Ragna og Berghitte, Song for Eirabu- Vargtid.
Når det er slik at jeg har gleda meg veldig-veldig mye til å lese ei spesiell bok, så er det av og til sånn at jeg ikke kaster meg over den med en gang, men skyver den unna... og unna... og unna... Jeg tar rett og slett ikke sjansen på å skuffes! Det er det der med høye forventninger og faren for stygge fall, vet du! Jeg virkelig elsket den første, Slaget på Vigrid, og det er jo absolutt ingen som har sagt ett eneste negativt ord om Vargtid, så jeg har vel knapt noe å frykte- i tillegg har jeg lånt denne på biblioteket, så for å slippe å forlenge lånet enda en gang, lover jeg jeg høytidlig, skriftlig, her og nå, at denne skal jeg forsiktig begynne å lese allerede i dag! Jeg skal ikke engang vente til jeg har lest ferdig den andre jeg holder på med...
Dette skriver forlaget i sin omtale av boka:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.
I slaget på Vigrid har tusenar av menn mista livet, og tilbake på slagmarka står femten år gamle Ragna med eit sverd som har redda kjærasten hennar ut av døden. Men kva har ho kjempa for, og kven er fienden? Veslesøstera Berghitte bærer keiserinnakrona i Syrren, og finn trøyst hos ei makt større enn henne, kan hende større enn Ragnas blotsverd. Djupt i Durinns fjell er Runa, den yngste av søstrene, i ferd med å finne sin eigen plass i spådommen om Eirabus endetid. Sogeforteljarane kring dei spinn lagnadstrådar tvinna med løgn, sanning og svik. Når siste vers av songen om Eirabu vert sunge, kan tillit vise seg skrøpeleg og dyrekjøpt, men blod kan ein lite på.
Kristine Tofte (f. 1970) har med Song for Eirabu skapt eit fiktivt univers med utspring i norrøne mytar, fylt med kvinnelege hovudpersonar, offerprestinner, gudar og andre mytiske skapnader. Med psykologisk innsikt og eit sikkert, litterært språk gjer Tofte kampen mot verdas undergang levande og gripande for lesaren.

søndag 6. januar 2013

En smakebit etter jul

Deilig! En helt alminnelig søndag! Ikke et lilla lys i sikte, ikke ei nisselue å sjå, ikke så mye som en engel bak skjulet... En helt alminnelig søndag, med en sammenkomst i all enkelhet hos Mari. Hver og en tar med seg godt humør og en smakebit, så er dagen redda!
I dag byr jeg på en smakebit fra Laila Stiens samling med fortellinger som kom ut i 2010. Dette er den første jeg leser av Stien, men jeg har i ettertid fått med meg at hun har en stor produksjon bak seg, og at hun har fått mye positiv omtale for bøkene sine. Akkurat denne, har derimot fått litt blanda mottakelse, selv om jeg ble veldig begeistra! Har sett at det er mange som har som ett sine lesemål at de skal lese noveller, da vil jeg herved anbefale at dere sjekker ut Laila Stiens forfatterskap! Hun skriver morsomt, er god til å beskrive stemninger, har gode poenger, et sikkert språk og innimellom glimter det til med selvironi! Herlig!! (For ordens skyld: ingen grunn til å vente med å lese denne til det blir jul igjen. Boka er svært lite julerelatert, og med en anna tittel hadde den sikkert fått flere lesere. Jeg tar meg den frihet og foreslår f. eks. "Kom til å tenke på" ;o)

Smakebiten er fra "Fifty fifty?", hvor det er forholdet arv og miljø damene diskuterer. Født sånn, eller blitt sånn?

Når det gjelder dette ned arv og miljø, er Rita og jeg kommet fram til en prosentfordeling vi kan leve med. Vi går for førti førti, og mener det er en faktor til inne i bildet, en vi tror er undervurdert- nemlig tilfeldigheten: slump, flaks, uflaks. Vi har rydda plass til den. Gitt den tjue prosent. Men ting kan skje, ting skjer jo hele tida, så beregninga er foreløpig. Vi skal ta den opp igjen- om noen år.
Jeg kommer helt sikkert til å lese fler av bøkene hennes, men først skal jeg nyte søndagen, kose meg med andre smakebiter, og i kveld skal jeg jammen prøve å få sett første episode av 'Halvbroren' (Lars Saabye Christensen) på NRK- det blir nok en bra alminnelig søndag, tenker jeg!

lørdag 5. januar 2013

Såå hyggelig å kunne være til hjelp!!

Det er mye rart som kan komme i kjølvannet av en liten bokblogg:
Et sted (neppe i nærheten) satt det et menneske i dyp fortvilelse. Vedkommende hadde lett både høyt og lavt, prøvd å rekonstruere hendelsesforløpet og i sin fortvilelse kontaktet Åndenes makt. Alt uten hell. Ikke et spor. Den var og ble borte. Som en sviske. Ikke før etter et besøk på bloggen Bøker  & bokhyller, falt brikkene på plass, og det ble mulig å gå videre. Men først kunne det være fint å sende noen ord som takk.
I think this is among the most significant info for me.
And i'm glad reading your article. But want to remark on some general things, The web site style is perfect, the articles is really excellent : D. Good job, cheers
Denne kommentaren lå inne til godkjenning i dag. Jeg ble både glad og rørt! Tenk, lille bloggen min; både perfect og excellent!!!  Hvilket innlegg det gjaldt, sa du? Omtalen av "Et sted i nærheten", Cecelia Aherns fine bok om hvor det blir av alle ting som forsvinner.

Hyggelig å kunne være til hjelp ;o)
For ordens skyld; jeg ser at det er en bitte-bitte liten mulighet for at det her er sånn søppel-kommentar, det fulgte med en hel del suspekte linker som jeg ikke la ut her ;o)

torsdag 3. januar 2013

Før snøen kommer

Britt Karin Larsen


CappelenDamm, 2012
460 sider


Dette er Britt Karin Larsens fjerde bok om skogfinnene. Årene har gått sida forrige gang vi kunne lese om Lina, Taneli og de andre. Lina begynner å bli glemsk, Taneli ser ikke like godt lenger, Noppi-Mattis er ikke lenger like sprek som før. Mye av skogen blir kjøpt opp av store skogselskap, mange av de unge flytter inn til byene. Det er oppbrudd og brytningstid på Finnskogen som ellers i samfunnet.

Dette blir ikke en vanlig omtale, langt mindre en anmeldelse.
Jeg gledet meg så veldig til denne, men da den endelig kom i hus, klarte jeg ikke å begynne på den. Jeg var rett og slett for spent og full av forventninger, og jeg måtte på en måte samle meg før jeg kunne bevege meg inn på de gamle stiene. I romjula leste jeg den ferdig, og nå sitter jeg her med klump i halsen, tårer i øynene og angrer på at jeg ikke venta enda litt lenger. Dette er nok siste boka med disse fantastiske personene. Jeg skal selvfølgelig ikke si noe for bombastisk, men jeg føler at denne slutten er et endelig punktum. Hvis noen av personene likevel skulle dukke opp i ei ny bok, blir det for meg ikke som en fortsettelse av disse fire, men som ei ny og uavhengig historie.
Hva skal jeg glede meg til nå? Hva kan gi meg like store forventninger, forhåpninger og kribling i magen?

Ettersom jeg ventet så lenge før jeg leste boka, føler jeg at alt som bør sies om boka allerede er sagt. Marta Nordheim i Nrk har skrevet veldig fint om boka HER. Les gjerne det hun har skrevet; jeg skulle veldig gjerne klart å velge de rette ordene og stokke dem like bra sjøl. Litteraturanmeldere har trillet terninger og strødd om seg med superlativer- jeg lover at aldri har et godord og eller et høyt terningkast vært mer fortjent. (Forresten; hvis du søker opp flere anmeldelser; ikke les den fra VG. Den avslører for mye av handlinga og det er ikke tilgivelig!!)

Britt Karin Larsens unike evne til å formidle naturens kraft, menneskenes vilje til å klare seg, hennes sikre, poetiske, magiske språk og helt spesielle fortellerstemme har gjort dette til akkurat den fantastiske leseopplevelsen jeg hadde håpet. Hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har unnet seg å lese noen av bøkene hennes, kan jeg fortelle at de tre første bøkene i serien om skogfinnene kommer ut som kinder-egg-bok i løpet av måneden, altså alle tre i ei pocketbok.
Jeg har allerede lagt inn forhåndsordre på to eksemplar, ei i reserve til meg sjøl, og ei som jeg kommer til å gi bort til en av dere som besøker bloggen min. Følg med!




tirsdag 1. januar 2013

Ei slags oppsummering

Jeg burde vært forberedt, og kanskje var jeg det også, men lukket øynene og skjøv det hele foran meg? 2012 er historie, 2013 er godt igang for de fleste, og nå er det vel bare jeg som ikke har gjort opp status for året som har gått. Bare jeg får postet dette innlegget, så kan vi ta fatt på hverdagene- det er tross alt dem som er best når det kommer til stykket.

I fjor møtte jeg blandt andre Hula Lou, Maya, Beatrice, Nattmannen og Tigerens kone. De satt I skyggen av store trær i Himmelbjørnens skog og spilte Musikk for rasende kvinner. Det var en strålende dag, Ikkje for varmt, ikkje for kaldt og med seg hadde de En vannmelon, en fisk og en bibel. Praten gikk lett, om alt og om ingenting, om Drømmer, lengsler og mørke skoger, Den siste revejakta, Kunsten og være kvinne og Harold Frys utrolige pilegrimsferd.
Etter en stund, sa en av de andre:
"La oss gå Ned til elva Mississippi Før jeg sovner, så kan vi se på Det fine som flyter forbi!"
Vi kom aldri så langt, men Etter en rekke avbrutte forsøk, havnet vi Et sted i nærheten, Der hvor roser aldri dør. Der satt allerede Pym Pettersons mislykka familie og De ubudne gjestene. De kunne fortelle at det var Mannen i vinduet som ved hjelp av Saras nøkkel hadde klart å stjele Det dyrebare fra Kvinner før jul. Jenta som dykket inn i jordas indre, Jenta med snø i håret og Anna Karenina hadde avsagt En rettferdig dom; han måtte Reise om høsten og tilbringe en Vinter i Maine, kun med Jakthundene som selskap. Hvis det gikk som meteorologene spådde, ville Stormen føre til at alle veier ble Vinterstengt, og han kunne ikke regne med å feire Vinter og jul med Kjell Aukrust slik han pleide. Våpensøstrene skulle være voktere.
Julebrevpikene hadde lovt å sende ham en hilsen Før snøen kommer, men bortsett fra det, kunne han nok belage seg på medlemskap i De glemtes forbund.
Den dømte selv hadde gitt uttrykk for at han kom til å savne Agnes i senga og Snøbarnet mest, men han sa Det kan komme fine dager, med Frihetens vinder og Smaken av eplekjerner.

Hvordan dette utvikler seg, får vi naturligvis ikke vite før om et års tid. Tålmodighet er en dyd, og den som lever får se!!

Hvis jeg har stokket ting rett nå, er det mulig å klikke på lenkene for å sjå hva jeg skrev om de forskjellige bøkene/ sjå hva bokelskere.no skriver om dem. Det vil si; alle bortsett fra Britt Karin Larsens Før vinteren kommer. Den har jeg lest ferdig i romjula, og en omtale er under utarbeidelse. Kan si så mye som at den er en av årets desiderte favoritter, og at jeg gråt da jeg var ferdig. Ikke fordi det var så gudsjammerlig trist, men fordi det definitivt var den siste om skogfinnene.

Jula er som sagt snart over, men jeg lar pepperkakeparet få vise seg fram sammen med den fine akvarellen jeg vant på bloggen Med bok og palett før jul. Åslaug er ei allsidig dame som dere bør kikke innom, hvis dere ikke allerede er kjent med henne!

Sånn! 
Da er jeg sånn omtrent i rute,
og kan ønske alle sammen
et godt og innholdsrikt nytt år!