søndag 26. august 2012

Med Varg Veum på tur

I en lang periode var Varg og jeg perlevenner, og delte stort og smått med hverandre. Så skjedde det som ofte skjer med venner som er som erteris; man blir kanskje litt lei av hverandre, og glir lengre og lengre bort fra hverandre. Det føltes ikke en gang litt sårt; det var bare en naturlig utvikling, og ingen av oss hadde det minste snev av dårlige følelser i den forbindelse. Av og til møttes vi, og kunne når anledningen bø seg tilbringe et par timer i hverandres selskap- den helt store entusiasmen uteble, men vi ble oppdatert, og nøyde oss med det.

På hver sin måte har det vært store forandringer i både mitt og Vargs liv sida sist vi møtes. Jeg har nok tross alt vært den heldige av oss, Varg har definitivt hatt mer å stri med...
For ei stund sida møttes vi igjen, og denne gangen hadde det seg slik at jeg skulle til fjells på villreinjakt, Varg hadde et par dager fri, og fant ut at han ville slå til på tilbudet om å bli med! Opp gjennom årene hadde han hørt om jakt, skog og fjell til ørene ble svette og tålmodigheten slitt; han mente det var på høy tid å finne ut hva dette egentlig var for noe!


Jeg tok ham med flere steder; Grønnstrøpet, Reinstjønn, Kletten og Helaksmyra hvor jeg har et fantastisk lesetre. Til bergenser å være er jeg egentlig litt skuffet over hvor dårlig han taklet regn og bløte myrer, men bank i bordet; han klaget i det minste ikke åpenlyst ;o)
Mens jeg fortalte om jaktregler, ovegangsavtaler, fredningsbestemmelser, trekkruter, fugler, planter og insekter vi så, fortalte han meg om en helt utrolig sak han jobbet med for noen år sida! Ærlig talt trur jeg hans publikum var mer imponert enn det mitt var...
I en periode da han var skikkelig på felgen, fikk han altså denne saken i fanget. Nesten tjuefem år tidligere forsvat ei lita jente fullstendig sporløst. Til tross for storstilt leting og omfattende etterforskning, fant de aldri noe som kunne antyde hva som hadde skjedd med henne. Det var bare snakk om måneder før saken var foreldet, og mora, som bar på skyldfølelse og var helt knust av det som hadde hendt, ville at han skulle se på saken en siste gang før det ble for sent å få noen stilt til ansvar for tragedien. Det viste seg - jeg holdt på å si selvfølgelig- at det tilsynelatende idylliske nabolaget skjulte en hel rekke hemmeligheter som beboerne svært nødig ville ha søkelyset på. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trudd at han diktet opp hele historien, men han har aldri vært typen som skryter for å få oppmerksomhet- heller motsatt, faktisk- så jeg har absolutt ingen grunn til å mistro det han fortalte. Jeg er imponert over hva han klarte å grave fram, og ikke minst hva han til slutt fant ut!
En ting er selve saken han fortalte om, den er bra nok i seg selv den, for all del! Men herremin; det er så morsomt å høre akkurat ham fortelle! Selvironisk, tørrvittig og ganske så rett fram- det er som å høre en klassisk krimhelt fortelle! Han har alt hva man kunne ønske seg eller forvente av en privatdetektiv av den gamle sorten, og jeg sa det til ham: han burde få historien skrevet ned, og dette ville kunne blitt en perfekt spenningsfilm! Han lovte å tenke på det, men jeg har mine tvil, som grisen sa da han så slaktebenken..


Pippa var mest opptatt av hvordan det gikk med Hulda, om hun fikk mange nok og lange nok turer, hvordan det er å være byhund og sånn..

Er du nysgjerrig på detaljene og kanskje hva den fikse løsningen er til slutt, så har Gyldendal gitt den ut nå i høst;
Der hvor roser aldri dør
320 spennende sider ført i penn av Gunnar Staalesen.

mandag 20. august 2012

Tilfeldigvis en liten glipp...

Ulempen med iPad og blogpress, er at man må følge så innmari godt med på ting som ellers går helt automatisk og lett som en plett.
Farken!! Innlegget om Arial Footlight havna tilfeldigvis og uheldigvis HER!
Et lite klikk videre og jeg lover deg en fin liten detalj- kanskje til og med en hemmelighet?!

torsdag 9. august 2012

Det fine som flyter forbi



Det fine som flyter forbi
Ida Løkås
Schbsted 2012
187 sider


Av og til må man bare gi etter for fristelsens som byr seg. Boka kom som nevnt med posten i går, jeg begynte å lese den samme kveld, fortsatte i formiddag- og for litt sida tok jeg meg selv i å glede meg til å lese fortsettelsen- det er bare det at jeg allerede har lest alt sammen, hver eneste side fra topp til bunn, fra begynnelse til slutt.

Den sommern Jamie fyller fjortenår, er den sommeren da ingenting skjer. Dagene snegler seg avsted, og alle tørster etter at 'noe' skal hende. Når den første tilsynelatende uskyldige dominobrikken velter, følger de andre med; det ene fører til det andre, og konsekvensene vil bli dramatiske for både Jamie og moren.
Jamie er ikke lenger et barn, men han er ikke voksen heller. Han observere det som skjer rundt ham, men han mangler erfaringen som skal til for å se årsaker, sammenhenger og konsekvenser. Han har enda ikke lært seg de sosiale kodene, verken de som gjelder i ungdomsgjengene eller i de voksnes verden forøvrig.

Boka er lettlest, med et enkelt og presist språk ( gjenspeiler en observant 14-åring?). I hvert av de femtifem korte kapitlene gjengir Jamie et øyeblikk, en scene eller en ordveksling. Resultatet er et troverdig og innsiktsfull bilde av fjortenåringens tolkning av det han ser og hører, av mennesker han møter, og av hvordan det er å balansere mellom barn/ ungdom og voksen, kampen mellom å ønske trygghet og ønsket om selvstendighet, og ønsket om å være en del av et fellesskap samtidig som han vil være fri for forpliktelser og bånd.
Gjennom hele teksten ligger forventningen om dette 'noe' som kommer til å skje, og bokas tittel til tross: stemningen som blir skapt gjør at man ikke har forhåpninger om at man har noe hyggelig i vente; jeg garanterer at når du lese boka, vil du få en ny forståelse av uttrykket FORTETTET FORTELLRKUNST.

I forhold til at dette er vinneren av fjorårets romankonkurranse hos Schibsted, er det bare EN ting å si:
Virkelig en verdig vinner!!!

I forhold til at dette er en debutant, er det bare EN ting å si:
Virkelig overbevisende!!!

Jeg er ganske sikker på at Ida Løkås kan bli en ny favorittforfatter, og jeg er allerede spent på fortsettelsen- den vanskelige "Andreboka". Jeg føler meg ikke rent lite beæret over å ha fått lese denne før Hvermannsen får sjansen, og jeg håper virkelig det lesende Norge får øynene opp for denne på alle måter fabelaktige romanen.

Konklusjon:
STÅENDE APPLAUS, TRAMPEKLAPP OG JUBELROP

tirsdag 7. august 2012

Men så kom det enda ei...!

Også nå som jeg hadde det helt klart! Det ser ut som jeg må revidere planene- enda en gang! Det har seg nemlig slik:
Søndag var endelig den store flyttedagen her, og bilen ble stua full av alt man kan tenkes å få bruk for, fra nå av og fram til snøen kommer. Ok; en liten modifisering må til her; vi har flytta til fjells, og holder på å gjøre klart til jakta starter om snaue to uker, og jeg har faktisk ikke tenkt å besøke sivilisasjonen mer enn høyst nødvendig. Dvs. For å etterfylle matlagrene når behovet melder seg.
Jeg tenkte som så at nå skal jeg få lest de bøkene jeg allerede har på vent, uten å la meg friste av nye bokoppdagelser!


Men så er det faktisk slik at POSTEN SKAL FRAM! Utrolig nok når den fram hit også- av og til med med riktig så hyggelige overraskelser! Som i dag, da det kom en fin, kvit bobleplast-konvolutt med forlagslogo på:o)


Ut av konvolutten kunne jeg trekke denne:
Det fine som flyter forbi, av Ida Løkås, som etter å ha vunnet Schbsted Forlags romankonkurranse i fjor, nå debuterer med vinnermanuset. Om 14 år gamle Jamie som vokser opp på feil side av elva, der ingenting tilsynelatende skjer, før han plutselig må ta dramatiske og voksne valg...
Boka er beskrevet som en perle av fortettet fortellerkunst, vakker, annerledes og moden.
Er det rart at jeg fryder meg over at jeg må revidere planene? Denne gleder jeg meg virkelig til, og den har rykket rett opp til toppen av leselista mi!
Jeg har enda ikke funnet ut hvordan man lager en link på iPad'n, men hos Beathes bokhylle som du finner på lista til høyre, er det flere som har bøker på vent! Den som trenger tips for å forlenge leselista si bør gå inn der å ta en kikk!

søndag 5. august 2012

Kunsten å være kvinne

Caitlin Moran
Gyldendal 2012
359 sider
Oversatt fra engelsk av Elisabeth Bjørnson


Det har aldri vært bedre å være kvinne enn i vår tid: Vi kan stemme, vi har p-pillen, og de har ikke brent hekser på bålet siden 1727. På den annen side gejnstår det noen gnagende spørsmål: Hvorfor må vi gjennom brasiliansk voksing? Må vi bruke botox? Hater menn oss innerst inne? Og hvorfor er behåen så treng og vond og trusene så små?

Som tidligere nevnt, tenkte jeg at dette kunne være akkurat det jeg trengte; en kjapp og underholdende innføring i hva som skal til for å bli Kvinne, med stor K. Så viste det seg at det jeg fikk var en kjapp og morsom bok om hva som forventes av kvinner, og hva kvinner tror forventes av dem, jeg fant altså ikke den snarveien jeg hadde håpet. . .

I stedet fant jeg ei bok som virkelig peker på skjevheter i samfunnet vårt; på papiret skal vi etter sigende ha likestilling, men det er jo virkelig ganske langt unna sannheten. Kvinner og menn blir behandlet og vurdert forskjellig, og kvinner skal ha en sterk rygg for å "ta seg samme friheter som menn". Tenk bare på saker som hårfjerning, motepress, skjønnhetsoperasjoner, om man vil eller ikke vil ha barn - dette er eksempler på temaer Moran tar grundig for seg i boka.


Boka er skrevet delvis selvbiografisk, med humor og galgenhumor, og ikke så rent lite til ettertanke!
Mange steder har boka blitt framstilt som hylende morsom; man blir advart mot å lese den på bussen, fordi man kan risikere ukontrollerte latterutbrudd og dermed bli tatt for å være gal. morsom er den ikke- eller; den er ikke morsom på den måten. Jeg hylte ikke, men humret og gliste, kjente meg igjen i pinlige situasjoner og tok meg i å fryde meg når enkelte sjåvinister ble satt ettertrykkelig på plass.
Jeg likte første del av boka best, der var det mer driv i handlinga, mer humor og jeg synes teksten på en måte kom mer rett fra hjertet. Siste del gikk det tyngre. Jeg følte at her begynner forfatteren også å bli litt lei, humoren forsvant mer og mer, og det ble på en måte akkurat slik boka ikke skulle være: litt kjedelig politisenende og sutrete. Kanskje hun hadde bestemt seg for temaene/ kapitlene først, og bare måtte få skrevet dem ferdig? Som ofte ellers når jeg har lest bøker om selvutvikling og lignende, synes jeg boka hadde blitt enda bedre hvis noen hadde brukt ostehøvelen på den...


Konklusjon: Slett ikke bortkasta lesetid! Anbefaler boka, for å se litt skjevt på det likestilte samfunnet vårt er aldri galt; man får øynene opp for at det man trudde var greit, kanskje er diskriminerende likevel? Universal-spørsmålet som avslører om det er greit eller ikke, er rett og slett å spørre seg om en mann ville funnet seg i det eller om en mann ville blitt møtt med samme reaksjon.


Litt livsvisdom fra side 337, kan dere forresten også få med dere her- jeg liker at noen ser de store linjene, og setter ord på dem...
Den virkelige prisen for å leve er døden, og vi sløser bort dagene som millionærer; ei uke her, en måned der, skjødesløst kastet  bort til det eneste vi har igjen, er de to myntene på øyelokkene.

Grip dagen- finn ut hva du vil og hold fast på drømmene dine :o)



PS:
Jeg har tidligere (igjen og igjen) påpekt at det helt generelt  aldri har vært enklere og bedre å leve enn hva det er i vår tid, i vår del av verden- og likevel har det aldri vært mer syting og klaging, snerpete, misfornøyde fjes, nabokrangler og private søksmål enn det det er nå. Skal tru når noen tar på seg å skrive bok om dette- og hva slags forklaringer de kommer fram til :o)