tirsdag 31. juli 2012

Overraskende utfordring på vent...

Først en liten advarsel: dette innlegget ble mye lengre enn jeg først tenkte. 
Og det viste seg å bli mye mer hoppende enn jeg hadde ant var mulig... Jeg lar det likevel stå som det er.

Hos Beathes bokhylle kan man hver tirsdag presentere ei bok man har stående på vent. Sannsynligvis har alle, uansett om man leser mye eller lite, minst ei bok stående- dette gjelder så klart meg også!
Den boka jeg skal begynne på så snart jeg har gjort meg ferdig med de tre jeg holder på med nå, er denne:
Ho-ho..!! Det er dét som er utfordringa her: boka er på engelsk, og bortsett fra en og anna bruksanvisning, har jeg ikke lest engelsk sida jeg leste historie grunnfag. På slutten av forrige århundre.. Jeg har funnet fram ordboka jeg brukte da, har lest (og forstått!!) både vaskeseddelen og de første par sidene, og har egentlig trua på at dette skal gå bra
I det store utland er det nok ganske vanlig med bok-trailere, og her ser dere filmen som reklamerer for the sky is everywhere:

 
Den store overraskelsen var da det kom ikke bare én, men TO bobleplastkonvolutter fra en utenlandsk nettbokhandel ! Navn og adresse var helt rett ( merk: vi har fått nye vei-navn og nummer i hele kommunen her det siste året), men jeg kunne ikke for mitt bare liv huske at jeg engang hadde vært inne på disse nettsidene?? Hva i alle...
Så åpnet jeg den første konvolutten- og det gikk opp et lys for meg ! Mari... Med flukten fra virkeligheten og portalen for norske bokblogger ! ! Det forklarte den ene, nemlig denne, som jeg trur er enda litt mer utfordrende å lese for en med såpass rustne språkkunnskaper som meg:
Denne gleder jeg meg også veldig til å lese ! Om Cinder som blir herset med av stemoren, og som blir anklaget for søsterens plutselige sykdom. Når livet hennes blir knyttet sammen med den vakre prins Kai, befinner hun seg med et i sentrum for en voldsom kamp mellom den onde dronninga og en farlig fristelse. Cinder er fanget mellom plikt og frihet, lojalitet og svik. For å sikre jordas framtid, må hun avsløre hemmeligheter om sin mystiske fortid..


Søteste Mari: 1000 takk for disse to ! 
Jeg var naturligvis sikker på at den ene var feilsendt, men neida: Mari slo på stortromma, og begge var til meg :o) Jeg gleder meg virkelig til å lese disse, og jeg ser fram til å vekke til live engelsk-kunnskapene mine som har slumret altfor lenge !


Forresten... Jeg kom på at da jeg gikk på videregående, gikk jeg språklinja, (som jeg valgte kun av én grunn: språklinje hadde de ikke på hjemstedet, og for å ta språk, måtte man fytte på hybel- OO lykke i livet ! ! ) og hadde engelsk som B-språk (det heter sikkert ikke det nå lenger, men det var altså første fremmedspråk) Pensum siste året var Lord of the flies og et skuespill om en handelsreisende som blant annet solgte nettingstrømper. Jeg kom aldri skikkelig i gang med det skuespillet, og da det nærmet seg eksamen, lånte jeg den norske utgava på biblioteket: YOOHOO!!! En snarvei!! Akk... hvor naiv kan man egentlig bli?? Av alle ulykksalige ting som kunne skje, ble jeg trekt ut til engelsk muntlig. Alle de foregående årene hadde det vært sensorstreik, og alle som én var sjeleglade for å slippe eksamen. Igjen; hvor naiv kan man egentlig bli?? Dette var altså min første eksamen. Jeg hadde aldri tidligere vært i et rom hvor det kun var meg- og to alvorlige, strenge sensorer. Og jeg hadde altså lest pensum på norsk... Uten å gå mer i detalj, kan jeg si så mye som at det ikke gikk særlig bra. Jeg visste ikke engang hva nettingstrømper var på engelsk, og hvordan skal man kunne ro i land noe som helst her i livet hvis man ikke kan det??
Jeg lærte ordet som kanskje kunne reddet framtida mi allerede samme ettermiddag, men jeg innser nå, i dette øyeblikk, at det allerede har endt opp i glemmeboka, og jeg finner det heller ikke igjen i ordboka... Det er mulig jeg husker det hvis jeg mot formodning skulle møte på det en eller annen gang!

Ps. Nå kom jeg på hva skuespille het: Death of a salesman, var det... Men nettingstrømpene har enda ikke dukket opp..

søndag 29. juli 2012

Tilfeldigvis en smakebit

Som søndager flest, så er det tid for en smakebit hos Flukten fra virkeligheten. Åpne boka- eller ei av bøkene- du leser akkurat nå, og del litt fra teksten- uten å avsløre for mye!
Akkurat nå leser jeg "kunsten å være kvinne" av Caitlin Moran, "Nattens sirkus" av Erin Morgenstern, og jeg har så vidt begynt på

Tilfeldigvis
Arial Footlights forhistorie
av Silje E. Fretheim  
(og Steingard Vada!??)
-og det er den dere får en smakebit fra i dag. Boka er den neste på lista over samlesingsprosjektet til Elisabeth, dvs. samlesing av norsk fantasy. Tilfeldigvis... skal blogges den 16. august, og med sine 720 sider er jeg litt i tvil om jeg rekker det; tida får vise!!

Jeg åpner boka litt langt bak, for sjøl å få sjå hva jeg har i vente..
Side 526:
Han var i bevegelse, uten å kunne bevege seg. Han hadde bind for øynene. Hender og føtter var også bundet. Han prøvde å huske hvorfor. Han lå på magen over en hesterygg, og hørte lyden av flere hester rundt seg. Lett surklende lyder. Myr? Hva har jeg gjort dere?  tenkte han vagt.
Hmm... det ser jo ut som det kan bli spennende! Kan hende jeg må la de to andre bøkene jeg holder på med vente litt... :o)

Klikk på logoen øverst for å finne flere smakebiter!!

fredag 27. juli 2012

Mississippi

Hillary Jordan
 

Pax Forlag/ Lydbokforlaget 2012
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 9 tilmer, 7 minutter.

Utgangspunktet mitt her, er at jeg er litt lei av å høre Liv Gade oppfordre til å lese sakte, og å hevde at du skulle ønske boka aldri tok slutt. Hun siteres på det sistnevnte bak på denne lydbokutgava, og da går lufta litt ut av ballongen... Samtidig er det et faktum at biblioteket ikke har det helt store utvalget av lydbøker, så da tar man ofte det som "byr seg". I den andre vektskåla ligger en rekke andre positive omtaler, blant annet fra forskjellige bokbloggere- faktisk har jeg når jeg tenker meg om, ikke sett noen skrive negativt om denne i det hele tatt! Dessuten er jeg nysgjerrig på en (for meg) ny oppleser. Som regel er det ubevisst, men når man leser selv, er det en selv som velger hvordan man vil betone historien. Med en lydbok derimot, er man avhengig av at man får et godt forhold til oppleseren. For min del er det f.eks viktig at lesinga ikke blir "overdramatisert"; jeg vil helst ha opplesing, ikke en-manns-skuespill, hvis dere ser forskjellen?

Handlinga er hovedsaklig lagt rundt en bomullsplantasje i Mississippi, fra slutten av tretti-årene til perioden rett etter andre verdenskrig. Seks personer bytter på å fortelle om livet sitt, om utfordringer, forholdet til hverandre, felles hendelser osv. Det er Laura og ektemannen Henry som eier plantasjen, Henrys bror Jamie som har vært pilot under krigen, Florence og Hap som er (fargede) forpaktere på plantasjen, og til sist; sønnen deres Ronsel som også har vendt hjem fra krigen.
Jamie og Ronsell utvikler et vennskap som bygger på gjensidig forståelse for hva den andre har opplevd mens de var i Europa. Dette gir både dem og familiene deres større problemer og får større konsekvenser enn de kunne ane.
Dette er ei bok om rasemotsetninger, kjærlighet, vennskap, hat, egoisme, lojalitet, kampen for tilværelsen, viljen til å kjempe for drømmene sine, verdien av å bli sett og verdsatt- og en hel rekke andre temaer som skaper engasjement hos leseren/ lytteren.
Den stadig skiftende vinklinga gjør at man på en måte føler at man vet litt mer enn hva den personen som forteller gjør- og man tenker "hadde du visst det jeg vet, så hadde du ikke gjort det der/ gått dit/ sagt det/ valgt slik". Det er kanskje akkurat dét det hele dreier seg om; man får aldri fasiten eller oversikten over alle faktorene før etterpå, når valget er tatt og toget ruller ut fra stasjonen...

Bodil Vidnes-Kopperud leser akkurat sånn jeg liker det! Her som det er flere fortellerstemmer, bruker hun litt forskjellig stemme ut ifra hvem det er som snakker. På den måten gir hun personene enda litt mer dybde, og følelsene blir enda sterkere; bekymringer og fortvilelse blir dypere, omsorg og medfølelse sterkere, ondskapen mer rødglødende- jeg trur rett og slett jeg har funnet en ny favorittoppleser! Hvis du trykker på coverbildet øverst, kan du høre utdrag fra boka. Og som alle de andre som har skrevet omtale av Mississippi, anbefaler jeg denne, varmt og hjertlig


søndag 22. juli 2012

Kunsten å servere en smakebit

Søndag er ensbetydende med at det er presentasjon av smakebiter på bloggen 
For ei stund sida kom jeg over ei bok med en tittel som fikk meg til å dra på smilebåndet, og som fikk meg til å spore den opp. Det har seg nemlig sånn at jeg ikke bryr meg nevneverdig om A4 og normalen. Når man krysser det faktum med ungers ærlighet, kan man en samtale fort utvikle seg noe sånn som dette:
Jente, 5 år: Du er så rat, du! Du er liksom ikke som andre voksne...
Jeg: Syns du det? Åssen er de andre voksne da?
Jente, 5 år: De er jålete og sitter mye roligere enn deg, og strikker og prater...
Jeg: Hmm.. Det syns jeg hørtes ganske fint ut! Det trur jeg at jeg skal gjøre i mitt neste liv; bli litt mer som vanlige, voksne damer. Pynte meg og sitte pent...
Jente, 5 år: HA!!! Særlig!!! Det tror jeg ikke no´på!!!

Ettersom denne samtalen ikke er oppdikta, er det innlysende at jeg trenger denne boka. Jeg håper bare ikke det er for sent... Hittil har det ikke akkurat vært mye jåle-tips, men desto flere skjeve blikk og slående kommentarer om problemene utfordringene man må løse som kvinne.
Klikk på bildet for flere smakebiter!
Andre kapittel handler om å bli lodden... Hår som gror der man ikke vil ha hår, og hvorfor det har blitt en millionindustri å gjøre kvinnekroppen glatt. Side 61:
De får oss til å betale for stell og pleie av godsakene våre, som om det skulle være en offentlig park. Det er snikskatt. Fitte-moms. Dette er penger vi burde brukt på STRØMREGNINGER og OST og ALPELUER. I steden kaster vi dem bort på å få chihuahuaene våre til å se ut som magre kyllingbryst fra Lild. FAEN TA DERE, jævla porno-påfunn-som-har-lurt-dere-ned-i-trusene-mine. FAEN TA DERE!
He-he... Om sitatet er helt representativt for resten av boka skal jeg ikke si for sikkert, men her er det alvor og skjemt, selvbiografi og kvinnesak- og i følge vaskeseddelenhelt helt fri for moralisme, politisering og sutring. Fornøyelig lesing; hvem kunne tru at kvinnesak kunne bli så underholdende?

fredag 20. juli 2012

Gobi- Barndommensmåne

Tor Åge Bringsværd

Gyldendal Norsk Forlag, 1985
214 sider


Plutselig hadde det blitt 17. juli, lampene blinka rødt og alarmklokkene kimte. En rask tur (så rask som det går...) innom biblioteket for å plukke opp blandt anna denne, men jeg tvilte sant og si på om jeg kunne rekke denne til samlesings-forfall . . . Men sjå her: 11:15 og boka er lest, men likevel . . . Jeg måtte faktisk gå inn på bloggen til Elisabeth for å sjekke om jeg hadde lest rett bok, eller kanskje misforstått innholdet . . . For: er dette fantasy, da??  Her er det verken fantasiskapninger eller noe kamp mellom det gode og det onde. Jeg tenkte at det er da en "vanlig roman", muligens en fabel . . . Hmm . . .
He-he . . . Elisabeth hadde allerede lagt ut sitt innlegg, og dermed også forklaringa! Dette er ingen tradisjonell fantasy-bok, men hun synes det er en forfatter som fortjener å bli lest når temaet er norsk fatastisk litteratur- og det kan jeg vel være enig i. Og tenk: Bringsværd selv kalller det fabelprosa- så har jeg altså verken misforstått eller lest feil bok!

Året er 1244. Hovedpersonen er den opprinnelig tyske gjøgleren Wolfgang som deltok i barnekorstoget i 1212. Etter korstoget har han levd under flere herskere, men nå er den siste, Ye Liu Chutsai, akkurat død. Wolfgang frykter mongolene, men har klart å rømme. Syk, svak og resignert har han kommet til en oase i Gobi-ørkenen. Der sitter han og filosoferer, skriver sine memoarer, og kommenterer samtidig både det han skriver og det han utelater. Han henvender seg direkte til leseren, som en slags monolog, kanskje? I denne boka forteller han mest om barnekorstoget, og personene han møtte der. I de neste bøkene (hittil er det fem) forteller han mer om Djengis Khan, ondskap, kjærlighet, tro og tvil, meningen med livet . . .

I tillegg til at historien har et historisk fundament, liker jeg spørsmålene som stilles til videre funderinger, og alle visdomsordene som krydrer fortellinga.

Den som en gang har vært en mus, ser katteklør også i en utstrakt hånd.
s. 25
Argumentene blir skapt av det mål de sikter mot, ikke av sakene i seg selv.
s. 53
For lurendreiere har verden alltid vært full av, og fromheten vil mer enn gjerne bedras.
s.71
Men hva skal vi gjøre . . . når det viser seg at det vi holder som det mest sanne, jordnære og virkelige . . . selve fundamentet for vitenskap og forskning . . . egentlig bunner i overtro?
Hvor skal vi vende oss . . . når selv logikken svikter?
s.124
Jeg ville gjerne ha skrevet at de sterke hjalp de svake. Men vi vet: slik er det nesten aldri. De sterke har som regel nok med seg selv. Oftere er det de svake som hjelper de svake.
s.174.

Det kan godt tenkes at jeg låner flere av Gobi-bøkene, for Nysgjerrigheten har blitt vekket; Det har lekket ut så mange dråper om hva han har sett, steder han har vært, ting han har gjort, at det er ikke lett å bare sette en sluttstrek her ved Halvmånesjøen. Spennende å vite at begynnelsen på ei historie som starter i 1204, ble utgitt i 1985 og enda (kanskje) ikke er avslutta!

tirsdag 17. juli 2012

Ikke bare éi bok på vent;

Neida! Ikke mindre enn tre bøker ligger på biblioteket og venter på meg!

Etter at jeg forkastet Jenta på klippen, har de fått inn denne. Jeg er rimelig sikker på at det blir større suksess denne gangen- gleder meg til å lufte hunder og høre Bodil Vidnes-Kopperud, som for meg er en ny oppleser, fortelle om kjærlighet, vennskap og hat- litt krydder på de ellers rutinepregede hverdagslufteturene er nemlig ikke å forakte!


Det nærmer seg vel samlesing igjen, og det er på tide å få boka i hus; ellers blir det i hvertfall ingenting av dette prosjektet ;o) Er veldig spent på denne, og har så vidt lest litt om bakgrunnen for historien. De Lærde strides litt om hvorvidt barnekorstoget virkelig fant sted, men uansett trur jeg det en litt annerledes bok enn det jeg pleier å lese. Aldri galt å utvide repertoaret.


Også var det den siste da, og denne er det faktisk jeg som har ønsket at de skulle kjøpe til biblioteket vårt! Er det ikke suverent at man kan si fra om hva man ønsker seg, og stort sett så tas ønskene til følge, og etter ei stund får man SMS fra damene om at nå er boka her, og vi har reservert den til deg! En historie fra attenhundretallet med sirkus, kjærlighet og mystikk; det blir enten veldig bra eller helt forferdelig; den som leser får se ;o)

Det er andre som har bøker på vent også; Beathes bokhylle samler dem!

mandag 16. juli 2012

En vannmelon, en fisk og en bibel

Christy Lefteri

Schibsted Forlag 2012
283 sider
Oversatt av Frank Lie

Er det ikke en fantastisk fin tittel på denne boka? Jeg ble nesten litt småforelska allerede første gang jeg så den- og det er nesten så jeg rødmer litt nå når jeg skriver det..

Historien er lagt til de åtte første dagene etter Tyrkias invasjonen av Kypros i 1974, men det trekkes tråder bakover til 1946, da øya fortsatt var under britisk administrasjon, og til det samtidige London. Vi får innblikk i det stadig mer fiendtlige forholdet mellom tyrkiske og greske kyprioter, og dagliglivet i en kypriotisk landsby.
Hovedpersonen som er døpt Kyriaki, men som har fått kallenavnet Koki, som ufordelaktig spiller på det røde håret hennes, og likheten med engelskmennene, blir satt i fangenskap sammen med flere andre kvinner. Der får hun anledning til å fortelle dem sin historie, en historie og en fortid som spenner over hele registeret fra onskap og uvitenhet, nostalgi, sorg, lengsel og fortvilelse til kjærlighet. Samtidig er det en historie som uventet blir helt avgjørende for alle disse kvinnene.

Denne romandebuten er et godt stykke arbeid! På mesterligvis har forfatteren klart å flette sammen miljøskidringer og menneskeskjebner, historiske fakta og dramatiske hendelser til en rørende og rystende helhet. Ettersom det er den norske oversettelsen jeg har lest, vet jeg ikke om det er forfatteren eller oversetteren eller begge som skal ha æren, men for første gang på lenge har jeg lest ei bok fullstendig uten språklige sandkorn i maskineriet- en fryd! (Det kan forresten også hende at det har hjulpet litt at jeg har øvd meg på å overse denslags, og heller prøve å konsentrere meg om å finne gode historier som er godt fortalt?) Bakerst i boka har jeg notert følgende: Koki prater litt i gåter, med hentydninger om noe som skal komme/ skal bli forklart senere. Språket er konservativt, konsekvent, poetisk, hemmelighetsfullt, krydret med antydninger. Jeg synes dette eksempelet fra side 16 der to tyrkiske soldater prater sammen, er veldig bra:
"En dag kommer du til å fortelle denne historien", sa han til Engin. "Du kommer til å fortelle den på din egen måte, akkurat som de der borte vil fortelle den på sin."
"Hvis..." sa den unge gutten.
"Bare en historie som aldri blir fortalt er helt og holdent sann", svarte Adem, og gutten rynket pannen.
"Min far eide pantelånerforretningene", sa gutten og så på tingene sine. "Vi byttet minner mot penger. Vi solgte ting som folk kastet, til folk som trodde de trengte det. Sannheten er at ingen trenger noe. Den samme tingen kom tilbake etter en måned, en uke, en dag. Et glassøye for en dollar. En ødelagt klokke for en halv. En diamantring for femten. En porselensdukke, en trådsnelle, et krystallglass, en lampe, med og uten ånd. En drøm. Et smil."

Kypros er jo en kjent ferieøy, et land rett i "nabolaget"; de fleste har sikkert hørt om delelinja mellom nord og sør, men jeg tror det er flere enn meg som hittil har vært svært dårlig ( les: SKAMMELIG DÅRLIG ! ! ! ) informert om hvor dramatisk denne konflikten har vært, og hvor blodig historie denne øynasjonen har. Dette er en unik mulighet til å finne ut mer om denne delen av europeisk historie, samtidig som du kan kose deg med en fortelling som er godt gjennomtenkt, godt konstruert og godt fortalt. Tre i ett; hva mer kan man ønske seg? Rent bortsett fra flere bøker av samme kaliber

søndag 15. juli 2012

Jordbærsesong og en ekte smakebit

Det er søndag, halvveis i juli og vi er midt i jordbærsesongen. Jordbærene er nok ikke modne på Lauåsen enda, men de er i det minste å finne i butikker og på torg, og for alt jeg vet finnes det en og annen bonde som ikke bare har polakker med raske fingre til å fylle kurvene, men som fortsatt holder åpent for sjøl-plukk! Husker vi kjørte bil i ni mil- EN VEI - for å plukke jordbær, trolig på begynnelsen av åtti-tallet. Vi hadde med matpakker, kaffe på termos til de voksne og saft på termos til oss ungene. Etter dagens dont, ble kurver, bøtter og spann veid, men alt man puttet i munnen var bonus, og helt lovlig
Og. . . Ja. . . Der var jeg visst langt ute på viddene. Igjen. Det jeg skulle fram til, var så klart dagens smakebiter hos Flukten fra virkeligheten. I den anledning har jeg tatt fram ei av favorittbøkene mine; I Roald Dahls kjøkken. Vet ikke om man får tak i den enda, men hvis du finner den, er det ingen grunn til å nøle; Kjøp den, les den, pass godt på den og ikke minst; kok, stek og bak! Før jeg fant denne, kunne jeg ikke fatte og begripe at noen gadd å lese kokebøker hvis de ikke skulle lage noe av det som sto der. Nå vet jeg derimot at kokebøker kan være suveren underholdning og bra litteratur.
På baksida av boka står blandt annet følgende; "De beste oppskriftene har Roald og Liccy Dahl og deres venner samlet i denne boken, og sammen har de laget familiens matbiografi. For alle Roald Dahl-elskere er dette en velsmakende opplevelse. Stilen er typisk Roald Dahl, humoren er aldri langt unna og noen ganger tar det burleske overhånd."

Smakebiten er fra side 190, kapittelet om sylting og safting, og jeg vil tru det er greit å halvere oppskrifta, og kanskje redusere sukkermengden en smule:

Jordbær er vanskelige å få til, så min versjon er i virkeligheten jordbær i eplegelé. Dette gir et bedre syltetøy og gjør at frukten smaker friskere- mye bedre enn de mørke klisne tingene du kan få i visse boder der de selger hjemmelagde produkter. Jeg har brukt denne metoden med fersken også, og resultatet er blir bra.
Bruk grønne matepler. Nedfallsfrukt er helt greitt.

1 liter eplesaft, laget av 1 kg epler
2 kg jordbær
3 kg sukker

  1. Til eplesaften hakkes hele epler i biter. Ha dem i en kjele og dekk med vann mens du holder eplene nede med hånden.
  2. La eplene småkoke til de er møre, ca 20 minutter.
  3. Sil saften gjennom et klede eller bruk en nylon gelépose. Denne saften brukes i mange oppskrifter. Hvis det blir for mye saft, kan den fryses.
  4. Rens jordbærene og ha dem i en kjele sammen med eplesaften.
  5. Kok opp, og la det småkoke til bærene er myke.
  6. Tilsett sukker, og kok til gelépunktet nåes.
  7. Fyll på glass. 
Så; da er det bare å finne fram nylon geléposen, et par kilo jordbær, litt nedfallsfrukt, sukker og sette igang:
100 % naturlig- helt uten kunstige tilsetningsstoffer ;o)

Dessuten: du finner helt andre smakebiter- og kan servere dine egne- her!! 

torsdag 12. juli 2012

Oppfølging/ tydeliggjøring

Innlegget om å leve langsomt/ forandre kurs/ bli mer fornøyd/.... /....
kan kanskje oppsummeres av denne illustrasjonen som jeg frekt og freidig har tyvlånt fra en blogg som jeg trur hadde funnet den på pinterest eller det var i hvertfall noe sånn...
(Heleren er ikke bedre enn stjeleren)
Grip sjansen- du vet ikke om den kommer tilbake!!

onsdag 11. juli 2012

I skyggen av store trær

Kristine Storli Henningsen

Gyldendal, 2012
325 sider dedisert Til fellesskapet 


Flott tittel, fin framside, mange og gode anmeldelser/ omtaler; man blir jo nysgjerrig da, så klart! Og litt skeptisk, men ikke mer enn at jeg ville gi den en sjanse.

Regine er midt i trettiåra, yngst i en søskenflokk på fire, kommer fra en "bråkete" familie, og henes kompliserte forhold til menn har ikke akkurat blitt bedre av at hun har blitt gravid med en som allerede er gift og verken ønsker seg dette barnet eller å ha noe mer med henne å gjøre.
Karl Henrik har (så godt som) alltid bodd med moren. Oppveksten har mildt sagt vært underlig- så underlig at jeg faktisk tror en eller annen ville meldt fra til barnevernet IRL. Dette preger ham selvfølgelig  også som voksen, og nå som moren ligger for døden, kommer mye rart opp til overflata, og han vakler mellom lojalitet og løsrivelse.
TIlfeldigheter gjør at disse to møtes og innleder et forhold preget av hemmeligheter og at forhistoriene deres er så ulike.

Kanskje et lite spoiler-varsel...
Storli Henningsen har tidligere skrevet serien om Sofia på Måkeøya. Uten at jeg har lest disse bøkene, vil jeg si at I skyggen av store trær er skrevet over samme lest som serielitteratur generelt; Hun møter ham, de har et vanskelig utgangspunkt, men  en gnist blir tent, misforståelser og problemer oppstår før de blir gjenforent.

Det er én ting som irriterer meg når jeg leser bøker, og bortsett fra dårlig/ urealistisk språkbruk, og det er unøyaktighet. Et eksempel fra denne boka, er at det på vaskeseddelen står at Regine er permittert. Jeg kom ikke lenger enn til side 31 før det stod: "Den endelige oppsigelsen fra Gerd kom som en lettelse. Butikken var ikke levedyktig mer (...)" Hun er fortsatt på jobb, og kan da umulig være permittert??
Videre på samme side, der hun skrur på radioen:

"En instrumental låt fløt ut av høytalerene. Hun dro ikke kjennsel på den, det var en dempet og klagende melodi. Tonene fløt mot vinduet med en stille desperasjon, som gullfisk som støter borti akvarieveggen."

Greit at musikk skaper stemning, og nå er ikke jeg spesielt musikalsk eller interessert i musikk, men likevel; det kan da ikke være bare være meg som synes dette blir litt i overkant??! Det er lyd fra en radio det dreier seg om her...

Her holdt jeg altså på å gi opp, men jeg hadde allerede lagt meg under dyna, og ville ikke risikere å få kalde tær bare fordi jeg ville ha noe annet å lese. Boka ble derfor ferdiglest, og jeg sitter tross alt igjen med en helt grei følelse. Lettlest, med en god del morsomme replikker og situasjoner som er godt beskrevet. Jeg gav boka terningkast fire på Bokelskere- det hadde sikkert blitt en femmer, hadde det ikke vært for at jeg gremmes over at det av og til blir litt vel mye klisjéer.

tirsdag 10. juli 2012

Leve langsomt, og en god løsning.

Jeg har lest
Leve langsomheten
eller faren ved å kjøre moped gjennom Luovre.
av Owe Wikstrøm, 200 sider utgitt på Genesis Forlag i 2002.  

Wikstrøm er svensk religionspsykolog, psykoterapeut, prest og forfatter. I denne boka filosoferer han rundt det at folk flest synes å ha det så travelt, de stresser, maser og skynder seg- og ser med lengsel fram til den dagen da de kan ta livet med ro, sette seg ned og nyte stillheten, ei god bok, varmen fra en peis eller et bål... Hvorfor har det blitt slik? Og ikke minst; er det noe vi kan gjøre for at livet ikke skal forbli en eneste lang maraton av burde, må og skal bare?
Tidsklemma og jakten på det gode liv, er ikke et nytt fenomen. Lucius Annaeus Seneca, en innflytelsesrik romersk filosof, forfatter, og politiker som levde omtrent fra år 4 f.Kr til 65 e.Kr (da han falt i unåde og ble tvunget til selvmord), skrev følgende i en av sine Dialogi-tekster; Om livets korthet:
(Mennesker) sysler ivrig med planer om å forbedre sine liv... Men å sikte mot fremtiden på denne måten går på bekostning av livet. Man skyver hver dag foran seg og mister det nærværende av syne til fordel for en uviss fremtid. Den største hindringen for et virkelig liv er den forventning som er avhengig av morgendagen, men gir glipp på dagen i dag. Du ordner og sørger for det som ligger i en uviss skjebnes hånd, men det du har i din egen hånd, lar du fare... For den som stadig sysler med noe, er livet kort.

Boka er rett og slett stappfull av kloke ord og gode spørsmål. En del av dem er allerede samlet her. i tillegg skrev jeg litt om den i dette innlegget. Jeg anbefaler alle som synes de er litt opphengt eller påsæla å lese litt i den, og konsentrer dere da særlig om del I.

Det dreier seg mye om at man må vite hva man virkelig ønsker seg, ikke det man tror man ønsker seg. At man også må velge bort noe av det man liker eller synes er morsomt for å oppnå større trivsel og mer ro. (Han skriver om opplevelsesnarkomani, og det er et utrolig godt, beskrivende ord, ikke sant?)

Vel, hva har dette gjort for/ med meg? Jeg er av de som ikke stresser. Absolutt ikke stresser. I hvertfall ikke i det daglige, det oppstår så klart situasjoner som gjør meg stressa, men i bunn og grunn tar jeg livet med ro. Går tur i skog og fjell, koser meg med hunda, hører på fuglesang og snøen som knirker. Dette er faktisk helt sant! Jeg nyter dagene, og etter at jeg slutta å jobbe, har jeg ni-kost meg, og er veldig klar over at akkurat det med jobbinga er det ikke alle som kan gjøre. Men jeg har funnet ut hva livet kanskje dreier seg om; å gjøre det en kan, stort eller smått, for å kose seg og trives mest mulig. Man må velge, og velg bort.

Det første jeg valgt bort etter å ha lest Leve langsomheten, var Jenta på klippen av Lucinda Riley. Jeg hadde tenkt at denne som lydbok, måtte passe bra ha ha på øret på de litt mer rutinepregede lufteturene med hunda. Den har jo fått mye gode omtaler, men her var jeg rett og slett ikke på bølgelengde med oppleseren. Det ble altfor pompøst for meg, og da jeg hørte at hovedpersonen kalte moren sin Mams, i stedetfor det jordnære mor eller mamma, trykket jeg resolutt på stopp-knappen, og var godt fornøyd med å ha tatt en avgjørelse om å droppe noe jeg i utgangspunktet hadde gledet meg til.
I tillegg har jeg bestemt meg for at de bøkene som står ulest eller halvlest i bokhylla, bøker jeg også har gledet meg til, skal få stå der uten å gi meg dårlig samvittighet. De skal få stå der og være back-up, til dager da jeg plutselig får lyst til å ta dem fram igjen; jeg vet jo at de er der, og jeg vet at de er gode!
 

fredag 6. juli 2012

Song for Eirabu

Bok 1- Slaget på Vigrid

Kristine Tofte


Tiden Norsk Forlag, 2009
555 sider.

Endelig har jeg lest den første Song for Eirabu av Kristine Tofte, og jeg er faktisk litt... satt ut? Det er til og med noen dager sida jeg leste den, jeg har vridd mine små grå, for hvor skal jeg begynne?? Dette er en av de bøkene jeg umulig kan yte rettferdighet; jeg har verken språket  eller formidligsevnene som skal til for å gi de som ikke har lest den full forståelse av hva den faktisk er og inneholder. Til alt hell har Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt kalt sammen til samlesing av norsk fantasy-litteratur, så akkurat i dag er det flere som blogger om den; jo flere som skriver om sin leseopplevelse, jo mer rettferdig blir forhåpentligvis framstillinga.

Et forsøk på et slags presentasjon...
Eirabu er navnet på hele den kjente menneskeverden, den er delt mellom tre kongeriker; Blåinn, Lyria og Syrren. Så lenge folk kan huske, har det hersket fred mellom landene, men sagnene sier at det nærmer seg ei ny ulvetid og sverdtid. En av gudene har brutt regelen som sier at de ikke skal gripe inn i skjebnen eller det som skjer blandt menneskene, og det betyr at man snart vil kunne oppleve Eletirel (tilsvarer det norrøne Ragnarok) på nytt. Det finnes også sagn som sier at når sverdtida kommer, vil "verden sjå dei eldste kongsættene i Eirabu møtast i krig, og mellom dei står den eldste av tre med eit sverd som kan tvinge gudar i kne" (s 61). Med sin spesielle herkomst, som datter av en durinn-smed og med ei volve som bestemor, er Ragna allerede før hun er født utpekt til å være den som skal stå mellom kongene for å redde Eirabu fra undergangen.

Jeg prøver å trekke opp noen linjer...
Forfatteren har skapt et helt nytt univers som i mye bygger på de norrøne historiene, ikke minst Vóluspå, et dikt i Den eldre edda, som forteller om verdens tilblivelse, gudenes og menneskenes skjebne, verdens undergang, Ragnarok, og hvordan jorda til slutt skal stige opp fra havet på nytt.
Her er det enormt mange sagn, folk og folkeslag, vesner, guder, byer, land og riker. Til og begynne tenker man at dette blir det helt umulig å holde styr på, men det meste går helt greit, mye takket være at det følger med et kart over Eirabu.
555 sider- og ikke ett dødpunkt. Det er dramatikk så det holder, men minst like viktig som de ytre dramatiske hendelsene, er samspillet og motsetningene mellom menneskene, og forandringene både Ragna og Berghitte gjennomgår. Persongalleriet er troverdig og de oppdiktede kulissene står til troende. Romanen har blitt kalt en fiksjonhistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen; utrolig fint og riktig formulert!

Til slutt: min leseopplevelse...
Jeg er en sakteleser. Jeg leser sakte og omstendig, det er viktigere å få med alle detaljer enn å lese mange bøker/ historier. Når jeg leser noe annet enn bokmål, går det om mulig enda saktere. Nynorsk er intet unntak, så det har tatt tid å komme i mål. Nynorsken er litt gammelmodig og gir litt motstand, likevel tror jeg ikke historien ville blitt like overbevisende eller medrivende i ei anna språkdrakt. Språket gir en følelse av at det som fortelles er virkelig; omtrent på samme måte som når gamle mennesker med litt ei anna dialekt/ sosiolekt og ordbruk en det vi er vant til forteller fra "gamledager". Jeg merket meg desverre ikke hvor, men jeg leste et sted at det var som å lese musikk, også dét var utrolig fint og riktig formulert!
Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Nå sitter jeg her og venter. Bok nummer 2, Vargtid, er ute, men har ikke kommet meg i hende enda. I mens grubler jeg for eksempel på hva som kommer til å skje videre med Aun? Hvordan kommer Berghitte til å takle det som kommer? Klarer Frøydis å smi renkene sine? Hvor er det blitt av "den yngste av tre"? Hvordan kan Ragna kombinere det å være blotgydje med forholdet hun har til Utyrme? Får vi vite mer om Sakse-smed, Kjellaug og Kjerald (som jeg hadde glemt navnet på, men akkurat nå fikk en påminnelse om fra Elisabeth...)? Så mange spørsmål, og så få svar...


onsdag 4. juli 2012

Langt nok / for langt?

Alle har vel begynt på ei bok som ikke fenger. På forhånd har man kanskje fått den anbefalt av noen som pleier å gi god råd, man har lest en -eller flere gode anmeldelser eller man har latt seg friste av ei framside av de sjeldne. Man legger vekk et par andre mindre prekære gjøremål, brygger en kopp te eller kanskje kaffe. Så kan man endelig kroe seg i sofakroken eller hvor det nå er man koser seg med lesing.
Også stemmer ikke kjemien. Det kan være at personene ikke virker troverdige, språket er for flatt eller omstendig, oversettelsen dårlig, handlinga stillestående eller i det hele tatt...
Det er ikke mange bøker jeg har lagt bort og tenkt at "den her kommer jeg aldri til å lese ferdig". Jeg er litt mer forsiktig, og tenker oftest at "jeg setter den litt i hylla igjen, jeg. Kanskje den trenger litt tid for å modnes? Som vin?" Kanskje det er omstendighetene som er feil? Omgivelsene?
Kanskje det er ei vinterbok og nå i juli, må jo det skjære seg. Ta den med på setra kanskje?- det har funka før, det!

Det jeg lurer på er; når vet man at det ikke kommer til å gå? Kan man i det hele tatt legge fra seg ei bok man virkelig hadde forhåpninger til, eller bør den få flere sjanser til å vise se fram? Finnes det noe fasit her? Er ett kapittel nok? Må man holde ut i femti sider? Hundre? Når kan man være sikker på at det ikke snur? Er det noen som har noen tommelfinger-regler eller kjøreregler på dette området?

Bildene fant jeg ved å google "dårlig bok"..

mandag 2. juli 2012

Hula Lou

Wenche-Britt Hagabakken

Aschehoug, 2012
212 sider.

Ny bok, ny forfatter, ny favoritt!

Vel, her trengs det litt spesifisering; Boka er splitter ny, forfatteren er ny for meg, og det er fjerde romanen hun har skrevet. Hun debuterte med Gjenopprettelse i 2004, fulgte opp med Zürich i 2006 og Kjære Johnny Henriksen to år etter det igjen. Fra omslaget på denne boka kan man lese hva som blitt sagt og skrevet om de forrige bøkene og forfatterskapet, og jeg kan ikke skjønne hvordan alt dette har gått meg hus forbi??
Oppsiktsvekkende, spennende gjennombrudd, mesterlig, velskrevet, dypt bevegende, kunstnerisk fullbåren, imponerende, snedig, trygt og sikkert, fortellertalent, dyktig...
 Flere som må spørre seg hvordan hun kan ha sneket seg så ubemerket forbi?

Til handlinga: Den voksne Eli, mora og tanta har akkurat ryddet og fordelt arven etter mora/ bestemora. Eli sitter og ser igjenom en eske med gamle polaroidbilder og prospektkort som Onkel Finn hadde sendt hjem fra sine reiser som sjømann. Med dette blir minner spesielt fra sommeren da Eli var sju og femten år dratt opp fra dypet, fram i lyset. Hun minnes det som skjedde, samtaler de hadde, ord som ikke ble sagt, og kjenner på den dårlig samvittigheten for at hun stadig utsetter å ta turen til Askimhjemmet der onkelen er pasient etter å ha blitt rammet av slag.

Med en beskjeden fortellerstemme, gir hovedpersonen Eli oss et stadig mer detaljert bilde av Finn Eng, onkelen som var den mest eksotiske og spennende personen i oppveksten hennes, som nødig sa ett ord før han fikk seg et glass whiskey, og som også da bare fortalte små bruddstykker av det som rørte seg i ham. Episoder helt tilbake til Finns første barneår, er med på å forklare hvordan han ble som han ble, og hvorfor han valgte som han gjorde. Vi får et innblikk i et liv som fra utsida både kunne sees på som spennende, men også som temmelig stusslig.
Hvor ensomt kan et menneske bli, og hvor vanskelig er det å se de som har betydd aller mest for en bli pleiepasient, miste verdigheten, evnen til kommunikasjon, og sannsynligvis selvrespekten?

Forfatteren har på mesterlig vis skrevet ei lita perle av en roman, lettlest, men ikke nødvendigvis lettfordøyelig. Den rommer sårbarhet og ømhet, melankoli og gjenkjennelighet. Språket er enkelt, hverdagslig, og sidene er fyllt setninger så vakre at de burde vært trykt med uthevet skrift. En nydelig leseopplevelse jeg håper mange vil prioritere- jeg tviler på om noen kan la seg skuffe, og jeg gleder meg over å ha funnet en ny, norsk forfatterfavoritt!

Side 120:
Av og til er det greit å legge på såpass at du kan trekke fra en del uten at det syns.

Side 156:
Allerede fra første dag i prestegården spurte, svarte og oppsummerte presten for Finn med setninger som:
Vi vil vel ikke ha det slik, unge mann! Nei, det vil vi i Guds navn ikke!
Finn tiet.
Ikke engang pusten min hørte dem, sa han triumferende i ettertid.

Side 202:
Det som hadde glitret som blankt hav i solskinn inni meg, hadde endt opp i ei mørk grøft.


Les gjerne også Dagbladets anmeldelse her.

søndag 1. juli 2012

Smakebit og søndags-surr- Tre menn i en båt.

Denne søndagen har stort sett gått med til surr, men nå er de "viktige" tinga unnagjort; frokosten er spist, humda er lufta, middagen spist, ei bok er lest ferdig og ei ny så vidt påbegynt! Omtale av Hula Lou kommer om ikke så altfor lenge, men just nu er det tid for søndagens faste smakebit.
Det er Flukten fra virkeligheten som står for innsamlinga, trykk på bildet over til høyre for flere smaksprøver, eller linke ditt eget bidrag.
I dag vil jeg gjerne by på noe ganske spesielt, eller; det spesielle er kanskje at dette kommmer fra en fra innlandets dype skoger. Ei fin, lita bok (11x17 cm) med "bokmerke-bånd", artig forside, tittel og ikke minst forhistorie.
For det første kommer boka fra Flyt Forlag, som gir ut bøker om verdens mest eventyrlige seilaser- intet mindre!!
For det andre- og dette er nesten litt utrolig, og her siterer jeg fra baksida av boka:
Boken regnes nærmest som en udødelig klassiker og ha faktisk aldri vært ute av produksjon på originalspråket siden den kom ut i 1889. Den virker underlig nok moderne i språk, stil og humor for lesere av i dag.

Tre erkeengelske menn, alle velutviklede hypokondere, blir enige om at det de virkelig trenger, er en skikkelig forandring, dermed drar de ut på sitt livs seilas- på Themsen...

Hovedpersonen går innom British Museum for å lese litt om høysnue, men kommer i skade for å bla videre i boka, og finner fort ut at han må gå systematisk til verks:

(...) så jeg startet alfabetisk: Leste om Anemi og fant ut at jeg var i ferd med å utvikle det, og at det verste var i vente om omtrent to uker. Jeg ble lettet over å oppdage at jeg bare hadde et snev av Brights sykdom, og at var det opp til den, kunne jeg leve i flere år til. Jeg hadde også Cancer, med alvorlige komplikasjoner, og dessuten difteri. Jeg pløyde meg samvittighetsfullt gjennom alle bokstavene, og den eneste lidelsen jeg kunne konkludere med at jeg ikke led av, var vann i kneet.
Først ble jeg fornærmet- på en måte virket det som jeg var snytt for noe. Hvorfor dette forbeholdet? Men etter en stund tok mindre havesyke følelse over.

Sitatet er hentet fra side 7 i Jerome K. Jeromes bok
Tre menn i en båt
-for ikke å snakke om hunden-

Jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper nesten at det blir regnvær i mårra- da trenger man jo ingen unnskyldning for å tilbringe en julidag inne med nesen i ei bok ;o)