torsdag 31. mai 2012

Boktema: bok som burde filmes..

Anettes bokboble har satt seg fore å samle inn forslag på bøker som ville gjort seg som film eller tv-serie. Jeg er nok egentlig ikke kvalifisert til å komme med forslag, jeg som ikke ser, men hører på tv, og som knapt ser en film i året... Likevel; jeg tar sjansen!
Jeg kan gjerne lese bøker med litt alvorlig innhold, men skal det være film eller tv-serie, bør den være litt morsom også, synes jeg.

Først tenkte jeg på Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant- den har jo alle ingredienser som skal til; biljakt,  spesielle karakterer, forviklinger, sydhavsøyer, dramatikk, kjærlighet, historiske personligheter, elefanter, atomkappløp..! Det ville blitt fart, humor og absolutt så lang unna finsk fjernsynsteater som det er mulig å komme!
Så kikka jeg litt i den vesle bokhylla mi, og fant ei anna perle av ei bok, også den ville gjort seg bra filmatisert: Historien om Pi, av Yann Martell. Den er vel kanskje ikke sånn kjempemorsom, men den har det magiske , litt eventyraktige ved seg, og det liker vi jo. Forlaget skriver omtrent dette om boka:
Etter det tragiske forliset til et lasteskip, seiler en enslig livbåt av sted på det endeløse Stillehavet. Livbåtens overlevende mannskap består av en hyene, en sebra (med et brukket ben), en orangutang, en bengaltiger på tohundre kilo og Pi- en 16 år gammel indisk gutt som med udelt hengivenhet bekjenner seg til hinduismen, islam og kristendommen, samtidig. Scenen er satt for en eventyrlig beretning om dårskap og grusomhet, tro, håp og kjærlighet.
Historien om Pi er en hyllest til fantasien, fortellerkunst av et så sjeldent kaliber at den "vil få deg til å tro på gud", for å si det med juryen som tildelte den Booker-prisen for 2002. Hva mer kan en leser be om?
-Og for egen regning legger jeg til: hva mer kan en seer ønske seg?
Tja.. så tenkte jeg at jeg skulle sjå om jeg kanskje fant litt om boka på YouTube, og det gjorde jeg jo.

Blandt anna den offisielle filmtraileren. For filmen, som skal ha premiere i USA 21. desember i år! Så er det  visst flere enn meg som har tenkt tanken, og jeg kan kanskje vurdere om jeg faktisk skal se filmen, eller nøye meg med å lese boka en gang til ;o)

Besøk Anettes Bokboble for å sjå tips om andre bøker som bør fimatiseres, eller legg til dine egne forslag!

En liten påminning til slutt: klikk på bildet øverst på høyresida for å bli med på basar!!


søndag 27. mai 2012

Smakebit og basar-reklame!

Søndag før enda en søndag; bedre blir det vel ikke? Dagen skal tilbringes ute i sola, med epler, kald drikke og Tigerens kone, som jeg akkurat har begynt å lese i. Foreløpig har jeg ikke fått helt taket på historien, men av anmeldelser og omtaler jeg har lest, trur jeg dette skal bli en stor fornøyelse.

Forlaget presenterer den slik:
På et krigsherjet Balkan sørger den unge Natalia over bestefarens død, og grubler over hvorfor han forlot familien for å dø på et feltsykehus langt hjemmefra.

Etter hvert finner hun ut at bestefaren, som var en anerkjent lege, lette etter en mystisk vagabond som kalte seg Den udødelige mannen. Natalia bestemmer seg for å finne ham. Men Den udødelige mannen er bare en liten del av mysteriet rundt bestefarens siste dager, et mysterium som leder henne til den fantastiske historien om tigerens kone.
Hos Flukten fra virkeligheten er det flere smakebiter, og den jeg byr på i dag, er fra begynnelsen av andre kapittel, side 35, i nevnte bok:
Rålekker framside!!
Alt som trengs for å forstå bestefaren min, ligger mellom to fortellinger: historien om tigerens kone og historien om mannen som ikke kan dø. Disse fortellingene løper som skjulte elver gjennom alle de andre historiene i livet hans - om bestefars tid i hæren, hans store kjærlighet til min bestemor, årene han tilbragte som kirurg og despot ved universitetet.

Så var det reklamen! Klikk på bildet helt oppe til høyre og bli med på basar; lodd til alle og premier til mange

Blogg-basar!

Nei-og-nei-og-nei!!!
Det er ikke bra å begynne forberedelsene for tidlig- og det er ikke bra å la ting trekke ut i langdrag!
Først kom jeg på at kanskje jeg også skulle gi-vekk... ett eller anna... Det er jo morsomt- og populært- og spennende. Så kom jeg på at det er jo ikke så innmari mange som leser akkurat denne bokbloggen, og det ville jo vært skrekkelig for selvfølelsen hvis ingen meldte seg på... Hmm...
Så gikk det litt tid, og jeg glemte faktisk at jeg hadde fått litt kalde føtter, men husket idéen om blogg-basar og bestilte noen snasne bok-relaterte premier fra en kjempestilig epla-butikk. I tillegg lagde jeg noen små trøstepremier selv, for når det er basar, er det jo nesten sånn at det er premie til alle ;o)
Så gikk det enda litt tid- og det er nå det både begynner å bli litt vel mye planlegging og å trekke i langdrag, dette her! Trøstepremiene har på en måte litt med 18. mai å gjøre, så jeg mente å ha trekning på den datoen- men dagen, den kom og gikk, uten at noe hadde blitt lagt ut på bloggen.
Så gikk det enda litt tid, og jeg oppdaget at jammen var det ikke lenge igjen før jeg hadde posta hundre innlegg; det kunne jo vært en fin anledning!? Og dette er innlegg nummer 101... Men det er jo også et symetrisk, fint tall og nå blir det!! Toget for jubileer og markeringer har gått, så da burde jeg finne på noe annet å "konkurrere" om, men jeg har ikke funnet på noe artig spørsmål og ikke har jeg tenkt å la dette bli en enda mer langtekkelig greie...

Derfor: Enklere blir det ikke:
Legg igjen en kommentar- du kan gjerne skrive noe om lesing, bøker, ting som blir utsatt eller noe annet du synes passer, så blir det utdeling av premier- kanskje det blir noe til alle?- 10. juni!

Forresten: de som ikke har blogg, bør kanskje legge igjen e-postadressa si, slik at de kan få et hint hvis de vinner..

Tjola-hopp!

Ps. For å bidra til at selvfølelsen min ikke blir helt knekt, kan dere gjerne lange en sånn link på sida av bloggen deres, med blidet øverst her f. eks. Det hjelper sikkert både for selvfølelsen min og vinnersjansene deres :o)

lørdag 26. mai 2012

Alt jeg er

Anna Funder

Cappelen Damm 2012
365 sider
Oversatt av Linn Østerås

Da Hitler kom til makten, lå jeg i badekaret. Vi bodde i Schiffbauerdamm, i en leilighet nede ved elven, midt i hjertet av Berlin. Fra vinduet kunne vi se kuppelen på Riksdagsbygningen. Radioen i stuen var skrudd opp så Hans skulle høre den på kjøkkenet, men alt som sivet inn til meg, var bølgende jubel, som en fotballkamp. Det var en mandag ettermiddag.
Slik starter Ruth sin fortelling om kampen mot nazismen, livet i eksil og hvordan hun ble ført bak lyset og sveket på det grusomste. Historien dreier rundt Ruth og mannen hennes, Hans, Ruths kusine Dora og Doras elsker, sjelefrend og store kjærlighet, Ernst Toller. Som jøder og politisk aktive på venstresida, ble de tvunget til å forlate Tyskland etter at Hitler hadde kommet til makta. På forskjellig vis, både hver for seg og sammen, fortsetter de det illegale arbeidet fra leiligheten i London. Det er i bunn og grunn ikke kampen for jødene eller kampen mot nazismen som er kvartettens drivkraft; det er en storkrig de setter alt inn på å avverge, og de ofrer dermed tryggheten det tross alt er å ligge lavt i terrenget og holde seg i bakgrunnen. I og med at de ikke bare jobber sammen, men også hver for seg, blir det etterhvert vanskelig å vite om de kan stole på hverandre. Særlig Ruth slites mellom lojaliteten til Hans og følelsen av at blod er tykkere enn vann, og at Dora derfor er den som aldri vil svikte henne.

Boka er todelt, annenhvert kapittel er nedtegnelsene Toller fikk gjort i New York i 1939. I de andre kapitlene er det Ruth som fra en sykeseng i Sidney forteller om de samme hendelsene, slik hun husker dem på begynnelsen av 2000-tallet. Fortellingene overlapper og utfyller hverandre, og sida vinklinga stadig skifter, oppstår det en litt uggen spenning; den ene fortelleren vet ikke alt det den andre vet- og ingen av dem har fasiten på hvordan ting egentlig henger sammen.

Dette er ingen lett bok, men det er ei veldig viktig bok! Leseren (i hvertfall jeg...) må jobbe seg inn historien, og man bør ta seg tid til å kjenne på frykten, den gnagende tvilen og ensomheten som ligger tykk mellom linjene, og som ikke er til å komme bort fra når man ikke engang vet om man kan stole på sine nærmeste.
Boka bygger på virkelige personer og faktiske hendelser, og det gjør jo alltid at man blir ekstra rystet av det som beskrives. Boka anbefales, kanskje aller mest til de som interessert i Europas historie, og som vil lære om en litt annen side av Hitlers galskap. Selv med mellomfag i historie, har jeg ikke hørt ett ord om denne sida av nazismen...

Bok-Karete har skrevet en fabelaktig omtale som du kan lese her.

søndag 20. mai 2012

Det kan komme fine dager

Britt Karin Larsen

147 sider
Tiden Norsk Forlag, 2002


Hun har kommet tilbake til barndomshjemmet og bygda hun forlot fordi ektemannen- og senere døtrene- heller ville bo i byen. Nå er hun enke, nærmer seg seksti og kontakten med døtrene er fyllt av tause anklager, forventninger og dårlig samvittighet, som forholdet mellom foreldre og barn vel ofte blir. Spørsmålene hun stadig stiller seg, er om det er for sent å oppleve noe av det hun drømte om, om livet ikke har mer å by på, om det livet hun valgte var et bortkastet liv, skulle hun valgt annerledes? Og hel tida; lengselen og kjærligheten til fjellet, som alltid ligger der, og derfor også alltid kan utsettes til en annen gang.

Rød rypebærlyng mot hvit mose, der er det plutselig, det vakreste av alle høsttegn, høsten er ikke sorg eller vemod, den er fest og farger, og menneskelivet, skulle ikke det være likedan, skulle man ikke da nyte det man som ung og angstfylt ikke våget å nærme seg, skulle det ikke være tid for å være uredd, endelig?
Hun går og blir glad, tankene danner muntre sløyfer i hodet hennes, de er ikke flate og grå som når hun er inne i huset, nei, her kvikkes de opp, får fart på seg, det er som om vinden tar tak og løfter dem, det er som om tankene blir friere jo høyere hun kommer, alt løftes, alt blir lettere, og til slutt går hun og synger, slik hun ofte har gjort i fjellet, hvor bare steinen kan høre henne, og steinen ler ikke av henne, slik mennesker kanskje ville gjort. Steinen maser ikke heller, og sier hun må gå fortere, slik en turkamerat i bedre form enn henne ville ha gjort, hun er uten følge, og bare den som er uten følge, er fri.
Sitatet er fra side 132-133.
Hun har endelig bestemt hun seg; det er ikke for sent. Det er ikke for sent å gå til Klokketind, hun skal kanskje få se alle de stedene hun drømte om å oppleve, og kanskje venter den stor kjærligheten på henne, slik den ventet på Ingvarda?

Dette har i sannhet vært en selsom leseopplevelse. Det har jo hendt tidligere også, at en har kjent seg igjen i hendelser, steder, episoder, følelser og menneskeskjebner når man har lest ei bok, men aldri før har jeg lest noe som så til de grader beskriver meg selv, slik jeg selv kan være om tjue år. (Her sikter jeg ikke til hendelsene som beskrives i boka, men hovedpersonen som person.) Hvor mange er det som har småstein liggende i en vinduskarm eller i ei hylle, og som kan fortelle eksakt hvor hver enkelt er plukket, og som ved et raskt øyekast husker hele turen, ned til minste datalj? Hvem andre må løpe for å nå igjen den man er på tur med fordi en måtte undersøke ei spesielt fin, lita kongle- kanskje ta den med seg? Hvor mange er det som pakker sekken på nytt med engang man er hjemme fra tur, slik at man er klar på to sekunder når sjansen til en ny tur byr seg?
Og hvem har ikke stilt seg spørsmål om man prioriterte rett, om det er for sent eller om man kanskje vil få nye muligheter?

Som alltid hos Britt Karin Larsen er språket presist, poetisk og rytmisk, historien fortelles varsomt, vakkert og vemodig.  Og som alltid etter å ha lest ei av bøkene hennes, føler jeg at ordene mine blir for små, knusslete og bleke til at de i det hele tatt kan yte boka og forfatteren et lite snev av rettferdighet. Jeg bøyer meg ydmykt i støvet;
Det er godt å vite at det er flere bøker hun har skrevet, som jeg fortsatt ikke har lest. Så vet jeg alltid at jeg kan gå til L-hylla på boblioteket å finne nye perler.

Det kan komme fine smakebiter

 -og
Det kan komme fine dager...
Søndag igjen- tida flyr! En smakebit på søndag og Flukten fra virkeligheten, er to sider av samme sak.
Mitt bidrag i dag, er ganske nøyaktig ti år gammel, men ikke hard og tørr som ei gammal skorpe av den grunn! Neida, den er nok mer som ei flaske vin av god, gammel årgang...
Det er ingen hemmelighet at jeg er dypt takknemlig for å ha oppdaget Britt Karin Larsens romaner, men hvordan hun har klart det hun har gjort i denne, er meg ei stor gåte; Bortsett fra at hun har gitt hovedpersonen to døtre, noe jeg er fritatt for, har hun nemlig skrevet en roman om MEG ! Det er altså en roman, men det kunne like gjerne vært min egen biografi- skrevet for ti år sida, da jeg var tretti, om livet mitt tjue år fram i tid, som sekstiåring... Det skulle jo strengt tatt ikke være mulig, og det er ikke fritt for at hårene har reist seg mens jeg har lest. Ikke fordi det har vært så nifst, men fordi det er en helt utrolig surrealistisk opplevelse.



Sitatet jeghar valgt er fra side 94
Når skal hun selv bli et voksent og disiplinert menneske, tro? Ofte gjør hun det hun har mest lyst til i stedet for det hun burde, fortaper seg over en bok, for eksempel, en blomst, et merkelig mønster i et tre, både Sven og døtrene hennes har ertet henne for det, at hun så lett distraheres, mister tråden, beskjeftiger seg med det unyttige i stedet for det nyttige.



Vil du ha -eller kanskje dele?- flere smaksprøver a´la vin av god, gammel årgang, hopper du videre -eller tilbake- til Flukten fra virkeligheten.

onsdag 16. mai 2012

Boktema; 3 bøker jeg tar med til ei øde øy

Det er onsdag før torsdag, dagen før søttende mai- hva er vel mer naturlig enn å tenke ut hvilke bøker en ville tatt med til ei øde øy? Her regner det som om rene syndefloden er løs, og det virker nesten litt realistisk at man skulle måtte evakuere, om ikke til ei øde øy, så i hvertfall til en øde fjelltopp. Følelsen er nok ganske lik, skulle jeg tru.

 
Øya av Victoria Hislop må med, det sier seg jo nesten selv! En nydelig familiehistorie som strekker seg tilbake til Hellas og leprakollonien på Spinalonga på femtitallet. Jeg kjøpte boka første gang da den kom ut, lånte den bort og fikk den aldri igjen. Jeg kjøpte en ny på salg for noen år sida, hvilket betyr at den er hel og ren og pen og det egner seg jo bra når man ikke vet hvor lang isolasjonen blir ;o) 



Bok nummer to: Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Denne har jeg også lest før, men historien om Camille, Philibert, Franc og Paulette er søt og sjarmerende, gir leseren trua på det gode i mennesket og trua på at alt ordner seg til slutt. Man kan muligens få behov for både trøst og oppmuntring der man sitter, alene på ei øde øy eller fjelltopp...


Til slutt må man ha noe nytt. Man kan ikke leve i det uendelige bare ved å tygge drøv- man MÅ ha friskt påfyll! I dette tilfellet bør man man kanskje ikke gå for noe totalt ukjent, men heller satse på en forfatter som har gitt fine leseopplevelser tidligere, og sikte seg inn på noe som har fått mye positiv omtale. Jeg har valgt Roy Jacobsens gjennombruddsroman Seierherrene, som er omtalt som et rikt epos om vår egen tid, og det ufattelige spranget det norske samfunnet gjorde i løpet av et halvt århundre. Den strekker seg fra Helgelandskysten sommeren 1927 til Oslo våren 1990.

Med disse tre i bagasjen , trur jeg at jeg skal klare meg ganske lenge. Vil du ha mer inspirasjon til hvilke bøker du bør velge før avreise, bør du gå inn i Anettes bokboble her!

søndag 13. mai 2012

På øverste hylle

Jill Mansell

N.W. Damm & Sønn as/ Cappelen Damm, 2007
512 sider
Oversatt av Ida Bakke


En av disse tilfeldighetene som gjør at man kjøper/ låner/ får bøker man under normale omstendigheter ikke hadde ofret særlig mye oppmerksomhet. Og som man blir sittende og kose seg skikkelig med; det er ikke ofte man leser ei bok, og sitter og smiler i skjegget fra første til siste side- det gjorde jeg her!

Dette er første gang jeg leser ei bok av Jill Mansell, men det er sikkert ikke den siste. Hun har skrevet flere som kategoriseres som chic-lit og noen ganger er det akkurat det du trenger: lettlest, lettfordøyelig og i aller høyeste grad LETTFORNØYELIG!

Dette er historien om Nancy som akkurat har fått en gressklipper i julegave av mannen sin, og avslørt at han er utro, Carmen som er enke på tredje året etter at Spike døde av ovedose, Nancys mor Rose som gjerne river av seg armen for å hjelpe andre, og Rennie, Spikes bror og dermed Carmens svoger. Disse ender opp i Carmens store luksusbolig, og forviklinger, misforståelser, hemmeligheter og kjærlighet triller fram som erter ut av en pose! Naboer blandes inn, arbeidsgivere blandes inn og det er ikke ett eneste dødpunkt i løpet av de 512 sidene! Fantastisk!

Jeg har allerede skrevet at dette er chic-lit, men like mye kan det kategoriseres som ei ung-jente-bok. Mia på seksten år flytter nemlig inn i nabohuset, og bidrar sterkt til alle de overstående ingrediensene- hvilket gjør dette til en perfekt introduksjon til "voksenbøker" for jenter som er klare for å flytte fra barneavdelinga til voksenhyllene.
Anbefaler gjerne boka til alle som vil ha noe lettlest, hyggelig og morsomt å lese. Gav den fem prikker på terningen hos Bokelskere.no.

Vil du vite mer, så har Beathe skrevet mer utfyllende om boka HER.

Smakebit på søndag #19#

Skal vi prøve oss på en ny smakebit, kanskje? Jeg har akkurat begynt på Alt jeg er, av Anna Funder. Hun hadde stor suksess med dokumentaren Stasiland, om hvordan det hemmelige øst-tyske politiet påvirket, kontrollerte og manipulerte innbyggerne i landet.
Dette er debutromanen- som både er slaktet og rost opp i skyene. Foreløpig konsentrerer jeg meg om å få satt personene på plass, både geografisk, tidsmessig og i forhold til hverandre, og er spent på hvordan dette utvikler deg!
Sitatet jeg har valgt er fra side 31, Toller har vært ved vestfronten under første verdenskrig, og forteller fra sanatoriet han ble sendt til etter et sammenbrudd.:
Nesen og overkjeven hans ble sprengt bort av en granat; et mørkt tøystykke dekker midtre del av ansiktet hans (...)
Theo begynner å spise, stikker skjeen inn bak i halsen og svelger som best han kan. Lyden er motbydelig. Han kommer aldri til å kysse en jente. Han kommer aldri til å jobbe. Han kan ikke snakke. Ute hedres de døde som helter, men her inne fylles de kvestede med skam.


Som alltid på en søndag kan du forsyne deg av flere smakebiter hos Flukten fra virkeligheten -eller hvis du har en ekstra go´bit kan du jo dele den med alle oss andre?!

          Nyt dagen!

fredag 11. mai 2012

På tide å melde seg på!

Datoen du MÅ huske er 15. mai!!
Da har du muligheten til å være med å lage ei bok- og å dokumentere dagen for ettertida!






Som de aller fleste andre, hadde jeg aldri trudd jeg skulle bli verken forfatter. Heller ikke at jeg skulle bli bidragsyter til noen bok. Ja, nå er det jo slettes ikke sikkert at mitt bidrag blir valgt ut da, for det aner meg at det kommer til å bli MANGE deltakere... Likevel: jeg har registrert meg, og skal garantert sende inn bilder fra denne dagen :o)
Dette er jo utvilsomt den éne anledningen jeg får i den sammenheng.

Dette er opplegget: Du registrerer deg her før 15.mai. Så må du huske å ha med deg kamera uansett hva du finner på førstkommende tirsdag- altså den 15. Når du har valgt ut det du vil skal representere din dag, laster du opp bildene på samme sida. Så kommer det som er aller mest spennende: Tusen bilder velges ut og samles, trykkes og gis ut som ei praktbok! I oktober kommer den ut på Cappelen Damm her til lands. Den som er så heldig å bli valgt ut, trenger dermed ikke å bekymre seg for årets julegaver...

Skulle ikke forundre meg om flere skulle la seg friste til å bli med på dette!

torsdag 10. mai 2012

Boktema- favorittforfatter på forbokstav G

Dagens boktema i Anettes bokboble denne uka er favorittforatter med forbokstaven G. Som tidligere nevnt her på bloggen, har jeg sannsynligvis den minste bokhylla av oss alle, og først fant jeg ingen forfatter på G i det hele tatt! Før jeg kom på at det måtte jo ikke være etternavnet som begynte på G- jeg kunne jo se om noens fornavn begynte på den valgte bokstaven... Og se hvem jeg fant: Gert Nygårdshaug! Mannen med hatten, faren til hobbyarkeolog og gastronom Fredric Drum og kriminaletterforsker Skarphedin Olsen! 


Og hjernen bak folkets favoritt, Mengele Zoo.- en av mine desiderte favorittromaner. Faktisk har jeg både lest boka og hørt Helge Winter-Larsen lese den, og jeg er ikke i tvil: den fortjente virkelig å bli kåret til Folkets Favoritt i 2007. Flere av Nygårdshaugs utgivelser har tema som kretser rundt miljø og naturødeleggelser, men likevel er det den utrolige variasjonen som betegner forfatterskapet aller mest. Hans første utgivelse var en lyrikksamling, men senere har han også gitt ut  barnebøker, noveller, krim, sjønnlitterære romaner, eventyr og en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap! (som jeg ikke har lest...)
Forfatteren er fra Tynset og gikk på Tynset Gymnas, ser man litt stort på det, er det der våre veier krysset hverandre! I mi tid het det riktignok Holmen VGS, men likevel... Det var først når Honningkrukken, første bok i serien om Fredric Drum, var med som gratisbilag i ViMenns påskeutgave i 2006, at jeg fikk øynene opp for forfatterskapet, ikke bare navnet og kuriositeten med felles skole...
Vil du lese mer om forfatteren finner du ei veldig ålreit uofisiell hjemmeside her , og vil du finne flere gode forfattere på G, kan du besøke Anette HER!




mandag 7. mai 2012

Fortellingen i fiolinen

Natasha Solomons

Cappelen Damm 2012
389 sider
Oversatt av Elisabeth W. Middelthon

Wien, Østerrike. Året er 1938, det begynner å bli utrygt for jøder i det tyske riket. Elise har vokst opp i en liten familie der moren er en kjent sanger, faren en omdiskutert forfatter. Det blir bestemt at familien skal forsøke å komme seg ut av landet og i trygghet. Den første som dra er nitten år gamle Elise, hun har fått tilbud om å jobbe som stuepike på et gods langt sør i England. Kvelden før hun skal dra, overlater faren en gammel fiolin til henne; han hadde fått en fiolinmaker til å demontere instrumentet slik at han kunne gjemme sitt siste ferdige manuskript i det- han vil for alt i verden ikke at det skal gå tapt.
Til og begynne med sliter Elise med å tilpasse seg, hun er vant til at alt blir lagt til rett for henne, og vant til å bli tatt vare på- nå er det hun som må stå til tjeneste og gjøre både herrefolket og tjenerstaben til lags.
Planen er at Landau-familien skal gjenforenes i Amerika når ting ordner seg. Slik går det ikke, krigen bryter ut og foreldrene blir nektet utreise. Uforutsette ting skjer, livet og tilværelsen blir snudd opp-ned uten at Elise kan påvirke utfallet.
Fortellingen er ført i penn av Elise selv, og den slutter der den startet, i Wien førtiseks år senere, i 1984.
Det er utrolig fascinerende hvordan hun ser tilbake på det som hendte disse urolige krigsårene, og hvordan hun i etterpåklokskapens lys kommenterer hva hendelsene senere skulle bety, hva hun ville gjort annerledes og hvordan hun skulle ønske ting hadde blitt.

Jeg likte historien veldig godt- enkelt og greit! Kulissene og det historiske bakteppet gir fortellingen dybde, og de mest fremtredende personene er troverdig skildret. Der følelsene deres ikke er beskrevet med ord, ligger det likevel tydlig i mellom linjene. Dette er nemlig ei stemningsbok, hvis det er noe som kan kalles det; den spente stemningen kvelden før Elise forlater Wien og mens hun er underveis til England. Den oppgitte og foraktfulle stemningen hun til og begynne med blir møtt av hos resten av tjenerskapet. Den (etterhvert) omsorgsfulle, hjertevarme og respektfulle stemningen hun blir omfavnet av hos Rivers-familien og deres nærmeste venner.

Til tross for at jeg likte innholdet veldig godt, er det noe jeg har tenkt mye på, og som trekker helhetsinntrykket litt ned. Den første tredelen av boka har forferdelig mange knotete og rare oversettelser. Faktisk så mange at jeg tenkte her må det ha skjedd ett eller annet. Etter å ha sjekket litt på nettet, fant jeg ut at det er samme oversetter på bøker som Drageløperen, Den glemte hagen og Tilbake til Riverton, og jeg kan ikke huske at jeg merket det samme i de bøkene. Dette har, i tillegg til at siste delen av boka språklig er av en helt annen standard, gjort at jeg konkluderer med at disse merkverdighetene må skyldes et arbeidsuhell, noe sånn som at det første oversettelsesutkastet ved en inkurie gikk trykken i stedet for den korrigerte andre eller tredje utgaven- ergo vil det bli rettet opp til de neste opplagene sendes ut til leserne.

Boka anbefales gjerne til de som liker bøkene til for eksempel Kate Morton.




søndag 6. mai 2012

Ny forfatter, ny bok, ny smakebit!

Dagen har gitt oss sol, skiføre og noen nye fregner på nesa. Ute har sola gått ned, det har blitt kuldegrader, men det er fortsatt søndag, og det er tid for en ny litterær smakebit! Jeg har akkurat lest de siste linjene i Fortellingen i Fiolinen- anmeldelse kommer straks- og jeg har funnet fram ei ny bok. Det kom et lite gavekort fra Bokkilden, og det ble blandt annet omsatt til Jill Mansells På øverste hylle.
Ikke alt er like lystbetont.
Det er rart med gavekort, rabattkoder og sånt noe; man lar seg friste og legger som regel mer i handlekurven enn man hadde bestemt seg for... Nu vel! På øverste hylle er klar, bokmerke er lagt fram, åpner på en tilfeldig side (som ble side 400) og leser:
Rennie nikket mot Tabitha, med sitt blonde hår og blide åsyn. "Vel, har du funnet den rette?" Han var ikke interessert i Tabitha selv, men i det siste hadde tanken på lykkelige par begynt å gjøre ham sjalu. "Nei," sa Connor. "Nei? Er det sant? Jeg trodde dere kom godt overens." "Ja, vi gjør det. Men hun er ikke den rette."
Hmm... jeg håper vel egentlig ikke dette er representativt for resten- den høres morsommere ut når man leser vaskeseddelen:
Nancy tror ikke sine egne øyne da hun åpner julegaven fra sin elskede- og finner en gressklipper. For det første er hagearbeid ikke akkurat det festligste hun vet, for det andre vet hun at Jonathan har kjøpt smykker i dyre dommer. Så hvem har fått diamantene?
Noen som har lest denne og kan si litt om hva jeg har i vente? Dette er første bok jeg skal lese av forfatteren så jeg er spent!
Klar for flere smakebiter? La deg friste hos Flukten fra virkeligheten - mens jeg jobber videre med forslag til nye vedtekter, veiforening og samvirkeforetak ;o)


torsdag 3. mai 2012

Bokelskende boktema

Det er fortsatt torsdag- og da er det tid for boktema i Anettes bokboble. I dag: fritt valg, så lenge det handler om bøker! Hmm.. Skrive om... gamle favoritter kanskje? Eller hva som ligger på vent i bokhylla? Nei... Bøker jeg aldri fullførte, da? Ikke det heller.. Får tenke litt mer...

Så gjorde jeg det- og plutselig kom jeg på det! Jeg vil fortelle dere om en fantastisk metode for å finne nye favorittbøker!
De fleste har sikkert stiftet bekjentskap med Bokelskere.no. Det er ganske lenge sida jeg begynte å "samle" bøkene mine der, mest for å ha ei oversikt over hva jeg hadde lest. Man kan organisere bøkene sine i "bokhyller" der man definerer systemet og kategoriene selv. Jeg er kjedelig; jeg sorterer kun etter årstall, og gir terningkast- og av og til favorittstjerne. Ellers kan man kommentere bøkene, kommentere andres kommentarer, notere gode sitater, "følge" andre bokelskere og veldig mye mer.
Bortsett fra å bruke Bokelskere som ei huskeside, har jeg altså funnet ut at den er genial når man vil finne nye favorittbøker. De har nemlig en tjeneste eller hva man skal kalle det, som er Bokanbefalinger bare for deg. Når du har registrert bøker, gitt terningkast og favorittstjerner, kan du velge om du vil ha anbefalinger som "harmonerer" med dine siste leseopplevelser, de du har gitt høye terningkast eller favorittstjerne. Klikk! Og vips: du får opp den ene boka etter den andre! Bøker som etter hva jeg har erfart er midt i blinken bare for deg. (Jeg vil tro disse anbefalingene blir bedre jo flere bøker man leser og jo flere terningkast man gir.) Men det stopper ikke der, skjønner du! Du kan klikke på boktittelen for å finne det nærmeste biblioteket som har den, gå rett videre til den aktuelle filialen og ganske enkelt reservere den! Nå vet jeg ikke om det er likeens over alt, men jeg får til og med en SMS fra boblioteket når den er klar til henting! Fantastisk! Og for virkelig å overbevise: hvis ikke ditt lokale bibliotek har den du vil låne, ordnes saken på null komma svisj via Norgeslån- dvs et annet bibliotek sender boka til ditt bibliotek; helt gratis! Når du har lest boka, leverer du den inn på hvilket som helst bibliotek, og de sender den tilbake dit den hører hjemme- også det uten at det koster deg ei eneste krone!

Jeg bare spør: er dette flott, eller???

onsdag 2. mai 2012

Én fiolin, én historie, flere varianter.


Det kom en kvit, tykk konvolutt i posten. Den var merket med Cappelen Damm, og ut ramlet det så klart ei bok. Med ei framside som garantert ikke hadde fått meg til verken å heve øyenbrynet eller å åpne lommeboka, så mye er sikkert. Det kan hende den hadde vekket mer interesse for la oss si tjue-tjuefem år sida- da trur jeg kanskje både alder, modenhet og årstallet ville vært riktigere for denne utgaven... 
Men nå er det jo slik at man vraker vel ikke ei bok man har fått bare etter å ha sett framsidebildet, gjør man vel? Etter å ha lest vaskeseddelen, er mitt inntrykk at denne kanskje kan føye seg inn i rekken av andre bøker med engelske herskapshus og herregårder, historie og hemmeligheter, kjærlighet og dramatikk. Den glemte hagen, Orkidéens hemmelighet, Tilbake til Riverton, Den trettende fortelling osv... Det er jo slettes ikke usannsynlig at det kan være mye god underholdning gjemt her. Man skal som kjent ikke skue hunden på hårene.
Ettersom boka (så langt jeg har funnet ut) er oversatt til ti språk, og sannsynligvis gitt ut i enda flere land, kom jeg på at det sikkert fantes andre framsider jeg likte bedre. Et raskt søk på google, gav disse variantene, og det er ikke tvil om at flere av de andre appellerte mer til mitt lesehjerte enn den varianten det norske forlaget hadde valgt! Så må jeg nok også legge til at de tross alt ikke hadde gjort det dårligste valget! Hvert land og hver leser har sin historie og sine tradisjoner, så da er det sikkert ikke riktig av meg å vurdere hva som fungerer for andre..? Helt til sist kan dere få en filmpresentasjon av boka- som også er med på å underbygge mine forventninger til boka; Hovedpersonen, Elise, er nok litt mer bustet på håret enn jeg hadde trodd stuepikene var, men akkurat dét er jo til å leve med!
 



Ps. Sida jeg begynte å skrive dette innlegget, har jeg også lest litt i boka og hittil er jeg godt fornøyd!
Gå inn på sida til Anettes bokboble, så har du muligheten til å vinne et eksemplar- og er du heldig skriver kanskje søte Anette en hilsen til deg i boka....

Og du; legg gjerne igjen en kommentar her om hvilken framside du likte best ;o)