fredag 28. april 2017

Alternativ til kløpulver og Blåvinge

April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt"
av Ingvild Lothe.
Kolon Forlag- 2016- 72 sider- ebokbib.

Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!

Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.

"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.

Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?

Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.

noe vi sa på et fjell
se, så fin dagen er
du mener verden

Mer om vår triste, men nydelige verden HER! 

av Guri Sørumgård Botheim
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget  

Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om  heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine. 
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles. 

Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!



"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib

Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende, morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i forhold til åpningen.

Absolutt verdt å få med seg!

Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.

"Farmor er hippi" av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))

Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib)

"Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)

"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)


*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)

GOD HELG :O)

tirsdag 25. april 2017

Bokhyllesauer er ålreite dyr

Påsken er over, de fleste er formodentlig ferdige med påskelam og lammelår med rosmarin og hvitløk for denne gang. Bøndene derimot, er i full gang med årets vakreste eventyr: lamminga! Det minna meg på at jeg har lest to bøker om blant annet sauer og gjeting, men ikke skrevet ett ord om noen av dem. Synd og skam, for det var årleite bøker begge to!
Den første jeg leste var "Et helt liv" av Robert Seethaler. Boka ble først utgitt i Østerrike i 2014, og er sida oversatt til tretteen språk, og ble nominert til Man Booker Prisen i 2016. (Den samme ære som ble Roy Jacobsens "De usynlige" til del nå i år- HEIA ROY!!)
Blant annet skriver forlaget dette om boka:
Et helt liv er en stillfaren og rørende fortelling om en vanlig mann og et enkelt liv, men kanskje er det først og fremst en fortelling om de øyeblikkene, store og små, som gjør oss til dem vi er. En fortelling om å finne skjønnhet og verdighet i en enkel og ensom tilværelse, og om evnen til å se det ekstraordinære i det helt ordinære. 
Andreas Egger lever nesten hele sitt liv i en liten østerriksk alpelandsby. Han kom dit fire år gammel, plassert på gården til storbonden Hubert. Barndommen var hard, men han kjempet seg gjennom den – og haltert seg inn i voksenlivet. 
Ettersom årene gikk, levde Egger sitt nøysomme og hardtarbeidende liv, tiår for tiår, gjennom krig, i nød og uår, men også i gode tider. Andreas fulgte med på landsbyens utvikling og modernitetens inntog, og han var med på å bygge en gondolbane, en av de første i Alpene. Med den kom ikke bare strøm til dalen, men også Marie kom. Andreas var en mann av få ord, så da han forelsket seg i Marie, ba han ikke om hennes hånd ansikt til ansikt – men han tente bål som lyste opp navnet hennes i snøen høyt oppe i fjellsiden. 
Mange har skrevet grundig, varmt og godt om denne, blant andre Beathe, Bente og Solgunn. Man kan lese mye inn i en sånn liten tekst (boka er på knappe 130 sider) og for meg ble det først og fremst en historie om å slå seg til ro med at livet både gir og tar, om å innrette seg som best man kan ut fra de rådende omstendighetene, og om å finne lyspunkt og glede i det hverdagen byr på. Rett og slett leve et liv som hverdagsfornøyd.
Ei sitatvennlig bok med mye livsvisdom. Et av mine favoritt-avsnitt  er fra da den halte Egger møter opp for å be om arbeid ved taubanen:
Prokuristen var en kraftig mann med en arrete måne rammet inn av en snauklipt krans med hår. Han satt bak et skrivebord av mørkt tre og hadde på seg en tykk saueskinnsjakke, enda det vr godt og varmt i rommet. Han satt bøyd over en bunke med papirer og lot ikke til å ense Egger. Men i det Egger skulle til å lage en lyd for å gjøre oppmerksom på sitt nærvær, løftet prokuristen uventet på hodet.
"Du er halt". sa han. "Vi har ikke bruk for sånne som deg."
"Det fins ikke bedre arbeider enn meg i disse traktene", svarte Egger. "Jeg er sterk. jeg kan alt. Jeg gjør hva som helst."
"Men du halter"
"I dalen, kanskje," sa Egger. "Men i fjellsiden er det bare jeg som går rett."
Prokurisyen lente seg langsomt tilbake. Rommet ble fylt av en taushet som la seg som et mørkt slør rundt Eggers hjerte. Han stirret i denhvitmalte veggen, og et øyeblikk husket han ikke hvorfor han egentlig hadde kommet. Prokuristen sukket. Han løftet hånda og gjorde en bevegelse, som for å vife bort synet av Egger. Så sa han: "Velkommen til Bittermann og sønner. Ikke noe alkohol, ingen horer, ingen fagforening. Arbeidsstart halv seks i morgen tidlig."

Anbefales!
Forlaget Press, 2016
129 sider
Oversatt av Ute Neumann
Biblioteksbok 

*********************************
Bok nummer to i dag, er James Rebanks bestselger "Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda".
Bokprosjektet begynte som twitteroppdateringer fra sauebonden, og som den berømte rullende snøballen ble de korte meldingene plutselig til noe mye større. Boka har fått mye oppmerksomhet, hederlige omtaler, og både Tone og Rose-Marie er over seg av begeistring og har skrevet grundig og fine omtaler- klikk og les! Selv er jeg faktisk litt med avmålt, selv om jeg lett kan forstå at så mange har latt seg sjarmere.
Forlaget skriver blant annet dette i sin presentasjon av boka:
Noen mennesker har frihet til å velge sin egen retning i livet. Slik har det ikke vært for James Rebanks. Han er odelsgutten på en sauegård i Lake District som i mer enn seks hundre år har vært i familiens eie.
James Rebanks skildringer av sauebondens liv er fascinerende lesning, det er engasjerende, rørende og ærlig. Boka hans om et gammelt yrke forteller historien om en dypt rotfestet tilknytning til et særegent landskap og en stille og tilbaketrukket livsstil.
I en stemningsfull og klar prosa tar Rebanks oss gjennom en sauebondes år. Boka er en unik fortelling om livet på landsbygda, et liv som de fleste av oss har mistet nærheten til. Det er en historie om arbeidslivet og menneskene rundt ham, hans egen barndom, hans foreldre og besteforeldre. Det er historien om å holde ut i et vanskelig yrke, fortalt med en kjærlighet til jorda og dyra som smitter over på leseren.
For Rebanks og hans familie former været og årstidene livet. Om sommeren skal sauene på fjellet og høyet i hus, om høsten gjelder det å gå på markedet og skaffe nye dyr til flokken, om vinteren må dyrene holdes i live, og litt senere, vårens kribling når lammingen nærmer seg. Den påfølgende beitesesongen gir dem pågangsmot til et nytt år som sauebønder.
Jeg føler meg litt som en kranglete, flisespikkende bygdeoriginal, men det får stå til! Det jeg tross alt liker, er beskrivelsene av natur og dyr, dvs. hunder og sauer, og det var ganske lærerikt om saueavl og forskjellene på de ulike nye og gamle rasene. Å følge utviklinga som har skjedd i lokalsamfunnet var også interessant. Ellers synes jeg ikke oversetteren har gjort spesielt bra jobb- evt hun har ikke visst særlig mye om landbruk, og ord og begrep blir dermed unøyaktig litt for ofte. Noen eksepler jeg merka meg: Beinsaks i stedet for klovtang. Netting-gjerder i stedet for gjerdenetting (Gjerdenetting er materialet man bruker for å sette opp netting-gjerder). Prisen hun tilbyr, er altfor høy i stedet for Prisen hun forlanger, er altfor høy. (Det siste eksemplet kan med litt godvilje tolkes dithen at hun tilbyr saueflokken for en altfor høy salgssum, men jeg er ikke sikker på om det blir særlig mye bedre) I tillegg synes jeg boka er veldig uryddig. I utgangspunktet er den delt opp etter årstidene, og man følger for så vidt arbeidet med sauene kronologisk gjennom et år, men strukturen forstyrres av at det blir altfor mange løsrevne, små historier, tilbakeblikk og anekdoter som ikke følger denne årssyklusen. Det kan god tenkes at dette er en levning fra "Twitter-tida", og at det er bevisst for å gi litt ekstra personlig preg- hva vet vel jeg? Et annet element jeg hengte meg opp i, var kvinnesynet som gjenspeiles gjennom hele boka. Kvinner kan være tøffe, dyktige og arbeidssomme, men som oftes er de ikke verdt å ta på fullt alvor, de surrer med sine egne uviktige ting og er som regel bare til å le av. Denne holdningen gjør meg bare trist, og jeg håper virkelig likestillinga har kommet lenger enn som så, også på den engelske landsbygda.
Jeg hadde høye forventninger til boka, og det kan også tenkes at det var med på å ødelegge litt for leseopplevelsen- forventninger er skumle saker, jeg vet jo det fra før også! Det har også slått meg at min egen nærhet til bygd, landliv og dyrehold har bidratt til at det ikke ble like eksotisk for meg som for mange andre?  Uansett vil jeg anbefale å lese omtalene jeg har linka til over her- gode og entusiastiske omtaler er fornøyelig lesing, selv om man ikke nødvendigvis er enig ;o)

 295 sider
Oversatt av Hege Mehren
Takk til forlaget som sendte bok til en bokblogger som var svært entusiastisk, men som endte opp med å føle seg som en furten grinebiter.

***********************

"Sauebondens liv" Var bokhylleboka jeg hadde valgt ut til Heddas bokhyllelesing for februar... Jeg jobber meg stadig nærmere en mulighet til å blogge om månedens bokhyllebok i rett måned ;o)
I april er tema "ei skandinavisk bok fra 1945-1990, og jeg har allerede lest "trollvinter" av Tove Jansson, men med tanke på hvilken årstid vi faktisk har kommet til, vil jeg lese enda ei bok jeg har vurdert opptil flere ganger; "Sommerboken" av samme forfatter. Vinter + sommer = VÅR! Boka finner digitalt hos Nasjonalbiblioteket, så veien fra tanke til handling er i teorien kort.  Hva det blir til i praksis, er som kjent noe helt annet!

mandag 24. april 2017

Menn som hater ulver- av Lars Lenth

 "Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!

Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.

I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.

Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.

 


Takk til forlaget som sendte leseeksemplar da den gamle Padda gikk i svart!
   
Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!

torsdag 20. april 2017

Hagen for små begynnelser - Hils på Lilli ♥

Hagen for små begynnelser
Av Abby Waxman
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Spilletid 8: 53
Lest av Karin Okkenhaug Seim
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.

Noen bøker treffer en rett i hjertet, og noen litterære personligheter får man et mer personlig forhold til enn andre. Dette er ei av de bøkene - med akkurat de menneskene som kommer til å følge meg lenger enn langt, både i tid og kilometer. En smule kryptisk? La meg forklare!

Vi har i sånn cirka to år snakka om at vi må begynne å sende ut følere for å adoptere et nytt familiemedlem. For oss betyr det hund, og denne gangen var det elghund vi ville ha/ trengte. Med ett gikk det veldig fort, i slutten av februar fikk vi nyss i et kull som hørtes utrolig bra ut, og ikke lenge etterpå ble vi forespeila at vi kanskje kunne få kjøpe en tispevalp. Dvs. hvis det ble mer enn ei tispe... Mars kom, og dermed ble det valpefødsel- med hele fem tisper og tre hanner. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å bli revet med, spesielt når det er firbente det dreier seg om, og tankene begynte å surre for å finne et fint navn som kunne passe til en hund vi enda ikke kjente. Navnet må klinge fint, ikke være altfor vanlig, det må være lett å uttale og ikke minst ha lyder hunder hører lett. PLING! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men plutselig visste jeg at vår lille elghundhvalp er Lilli! Med dobbelt L og I til slutt. Lilli.

Nesten som Lili, hovedersom i "Hagen for små begynnelser", lydboka jeg hadde bestilt på biblioeket, men enda ikke fått da navnet ramla ned i hodet mitt :) Nå er boka hørt, og det er mulig leseopplevelsen min er prega av navneliketen og at Lili også har hund, men altså: dette er en av de beste feel-good-bøkene jeg har hørt! Den er bare tvers igjennom morsom, hjertevarm og skjønn: menneskene som møtes der, måten de møter hverandre på, hvordan de møter utfordringene... Fornøyelige refleksjoner og replikker, kostelige scener, rørende omtenksomhet. Denne anbefaler jeg virkelig!!

Dette skriver forlaget om boka:
Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.
Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.
Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?
Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan.
Hils på vår lille Lilli- innlemmes i flokken om ikke så altfor lenge!!
Så... Som dere skjønner: ei bok jeg ikke kommer til å glemme. 
Ei bok jeg synes dere skal unne dere!

Med Lilli i hus, blir det nok ikke noe av de mest utfordrende fjellturene i år.
Denne sommeren blir det nok mest lek og kos, i tillegg til å bli kjent, spise, sove og vokse for å legge grunnlaget for alle turene og eventyrene vi skal oppleve i årene som kommer.
Kanskje dette kan bli sommeren hvor vi får litt dreis på utearealet rundt huset- 
ikke en hage for små begynnelser, men en begynnelse for små hager?

onsdag 19. april 2017

Kristin, Korset og klapp på skuldera!

Jeg nådde ikke målstreken før tida var ute, hverken ved første eller andre forsøk. Det sies at alle gode ting er tre, og nå er altså målet nådd: jeg har lest ferdig Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter! Kransen tar for seg barndom og ungdomsårene fram til Kristin og Erlend skal gifte seg. Husfrue perioden hun selv var småbarnsmor og husfrue på Husaby, Erlends vanskjøttede gård i Trøndelag, gården hun fikk skikk på, men som de måtte forlate etter at Erlend hadde satset høyt og tapt.

I Korset som er den siste boka, har familien med stort og smått flyttet til Jørundgård i Sel nord i Gudbrandsdalen. Erlend er omsider fri fra fengsel, men noen reell frihet kan han ikke finne i den nye tilværelsen sin. Han har aldri vært bonde, og kommer heller aldri til å bli det. Dette skjønte Kristin tidlig, og hun lovet seg selv at hun aldri skulle kritisere Erlend for alt han er og ikke gjør. Til slutt skjærer det seg likevel, og de flytter hver for seg- det er vel unødvendig å kommentere at dette var noe mer oppsiktsvekkende i middelalderen enn hva det er i dag... Folk i bygda hadde også tidligere hatt sitt å si til hvordan Kristin i deres øyne turet fram, og med dette ble det selvfølgelig ikke lettere å være kvinne med ben i nesa og ryggen rak.  Det er ingen hemmelighet at Kristin og Erlend ikke blir forlikt før det er for sent. De fleste av sønnene som vokset opp skikker seg vel, og den ene av dem overtar den daglige drifta av gården. Etter ei tid som kårkone på Jørundgård, bestemmer Kristin seg for å legge ut på pilegrimsvandring til Nidaros. Det blir den siste reisen hun gjør i livet.
For de som ikke kjente Kristin, som bare så handlingene hennes, og ikke visste hvilke tanker som lå bak, var det nok mer enn lett å stemple henne både som egoistisk (et ord de antakelig ikke hadde på 1300-tallet), egenrådig og det som verre var. For Kristin selv, var det hele tida en evinnelig kamp mellom det som var rett for henne selv, hva som var forventa av omgivelsene og ikke minst hva som var riktig i forholdet til Gud. Hun følte nok alltid at hun kom til kort, grublet mye på om hun kunne gjort noe annerledes, hvordan livet hadde vært dersom det ene og hvis det andre.

Denne gangen syntes jeg det var litt tyngre å komme inn i handlinga enn det var med de to første bøkene, i perioder ble det vel mye rundt mennesker som ikke hadde så mye å tilføre historien om Kristin og Erlend. Disse sidesrangene er kanskje med på å vise litt av tidsånden, men den mener jeg leserne allerede har fått i rikt monn. Etterhvert gikk lesinga lettere, og finalen av dette storverket ble akkurat så heftig og medrivende som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg lar meg fortsatt forundre og imponere over at romaner skrevet for snart hundre år sida, med handling lagt til middelalderen, er så engasjerende og har så sterk appell i vår tid, hvor egoet er ledestjerna og fellesskapet tilsynelatende betyr så lite. Kanskje forklaringa er så enkel som at de sterke følelsene som beskrives (f. eks privat kjærlighet vs gudsfrykt) alltid er det som skal til for at mennesker skal la seg rive med?
Fra Herik Lnages "80 romaner for deg som har det travelt"
Dette skulle være bokhyllelesing i mars, så sånn sett ligger jeg ikke så uhyre langt etter skjema. Jeg har ikke skrevet om boka for februar enda heller, men den ble lest ut i påsken, og et lite innlegg om "Sauebondens liv" kommer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge. Det skjer stadig ting jeg ikke helt klarer å forutsjå, så planer og forsett blir stadig forskjøvet (eller strøket), og lista flyttes nedover for hva som kan klassifiseres som fullført oppdrag. Eksempelvis har jeg kommet fram til at blogginnlegg ikke nødvendigvis behøver å korrekturleses, omtaler kan nesten være hvor korte de vil, bare man får sagt noe om hva slags tanker boka vekket i en, man kan gjerne lese bøker uten at det medfører krav om blogginnlegg og å motarbeide dårlig samvittighet kan gjøres til heltidsbeskjeftigelse uten at det hjelper det aller minste på noe som helst!

lørdag 8. april 2017

I år blir påsken HARRY! JO, det blir den!

Det sitter langt inne, men nå skal jeg komme med en innrømmelse. Jeg er helt på bærtur når det gjelde Harry Hole. Jeg er relativt rimelig sikker på at jeg har lest noen av bøkene i serien, men jeg klarer ikke å finne ut hvilke! Snømannen vet jeg, for den står i hylla med diverse eselører, arr og sår, men ellers? Tabula rasa... Det er litt flaut, jeg innrømmre det, men hallo! Hvem er det som har lest alle bøkene de burde eller skulle ønske de hadde lest? Ingen av de jeg kjenner i hvertfall, kanskje med unntak av de som av prinsipp ikke leser bøker, og de vil jeg vel egentlig ikke havne i bås med uansett.
Nu vel... Det er aldri for sent å begynne, og fordelen med å komme sent i gang, er selvfølgelig at man slipper å vente særlig lenge på oppfølgere ;o)
Lydbokforlaget (ja... mer reklame. Fortsatt ubetalt og fra hjertet), har tilbud på de ti første bøkene, men som nevnt tidligere; FABEL-app´en er fabelaktig for den som er glad i lydbøker og ikke nødvendigvis bare vil ha dem rykende ferske. (169,- pr måned- jeg trur det pgså er nevnt tidligere, men en god ting osv...)
Jeg er allerede godt over halvveis i "Flaggermusmannen", og når den er ferdig, er det ikke mer enn ni bøker igjen før jeg kan lese eller høre årets snakkis "Tørst". Det betyr også at jeg fortsatt har igjen sånn omtrent 115 timer med lydbok. Da har jeg ikke regnet med "Rødstrupe", bok nummer tre, der må jeg ty til papirbok fra biblioteket, ettersom jeg har gitt meg selv et høytidelig løfte om at jeg skal slippe å høre flere lydbøker med akkurat den oppleseren. Snømannen kan det også tenkes at jeg plukker opp som papirbok, den jeg vet jeg har lest tidligere. Da kan jeg innvilge litt skumlesing i stedt for å gi den fri tilgang til ørene mine i drøyt fjorten timer. Alle er nok enige i at det er tid vi mangler, ikke gode eller spennende bøker. Prioritering er viktig!

Nå er det selvfølgelig ikke slik at jeg bare skal ha selskap av Jo og Harry i påsken, det er flere som skal få være på hyttetur, men der blir det nok som det pleier; mange planer og dårlig med gjennomføringsevne! Innfallsmetoden vinner stort sett, men jeg har i det minste lært at man ikke trenger en hel ryggsekk med bøker i tillegg til det som allerede står ulest fra forrige langferie, og sommern før der og påsken før det igjen... Med litt flaks og velvilje fra han O Store Internett, kan det hende det blir en og annen oppdatering på hvordan det går på lesefronten.

Enn så lenge håper jeg alle får skummelt fine vårdager, om det blir her eller der, slik eller sånn, med eller uten bøker, med eller uten sol!
Nå er det dags for at kylingene skal få komme fram fra kake-tine-hybelen sin ;o)


tirsdag 4. april 2017

Um sakne springe kløpulver

De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.

Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!

Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!

**********************
Utgitt av Samlaget
Lånt via ebokbib

søndag 2. april 2017

Fabel-test og reklame!

Mange har nok allerede fått med seg at Lydbokforlaget har fått en abonnementstjeneste de kaller FABEL. Alle kan prøve tilbudet gratis i fire uker før de bestemmer seg for om de vil fortsette eller ikke.Vanlig pris er 169,- pr. måned, da kan du høre og laste ned nøyaktig så mye du vil- så lenge du har lagringskapasitet på mobilen, vel å merke ;o)
fabel.no
Jeg har allerede kjørt grundig testing, og er godt fornøyd! Mange av favorittbøkene mine er tilgjengelig, massevis av krim, underholdningsromaner, bestselgere, klassikere, bøker for barn og ungdom, dokumentarer, dyktige innlesere og kjente forfattere. I det hele tatt stor variasjon og bredde på alle bauer og kanter. I tillegg til det opplagte at det er billig og bra, er det en genial måte å endeliglest hørt bøker som ikke er helt blodferske lenger. Trolig er det noen avtaler som gjør at bøkene er to år og eldre, dvs si kvalitetsbøker vi ikke klarer å prioritere lenger fordi det hele tida kommer så mye nytt som frister enda mer...
Cecilie Engers roman "Kammerpiken" kom ut i 2011 og handler om dronning Mauds kammerpike Hilda Cooper som kom fra England til Oslo i 1926. Som enkelte sikkert vet, døde Maud allerede i 1938, men Hilda ble faktisk værende på slottet i Oslo hele resten av sitt liv! En fascinerende beretning om små avgjørelser som viser seg å bli til store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke. 
Forsiktig og fint lest av Gisken Armand
 
Nok en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger. "Og været skiftet og det ble sommer og så vider" av Pedro Carmona- Alvarez er heller ikke en nykommer, men den dukker stadig opp rundt omkring, i omtaler, anbefalinger og som referanse i omtale av andre bøker, og jeg har gang på gang vurdert om dette skulle bli neste bok ut. Først nå skjedde det altså, og det er lett å si seg enig i alt det fine som har blitt sagt og skrevet om intensitet og sterke følelser, engasjement, poetisk språk og fortellerglede. Boka ble blant annet tildelt P2-lytternes litteraturpris, og oppfølgeren "Bergen ungdomsteater" fra 2016 har også fått mye positiv omtale- noe som betyr at den har gått inn på lese-ønskelista mi ;o)
TIl slutt den vakreste av dem alle, "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese.
Denne er så tvers igjennom fantastisk at jeg knapt tør skrive noe som helst om den.
En av Vatikanets bibliotekarer sitter fengslet for en forbrytelse han ikke kan huske å ha begått. Til tross for at Vatikanet nekter for at dokumentet han ber om i det hele tatt eksisterer, bestemmer han seg for å skrive en så detaljer gjengivelse han kan om beretning han kom over i det enorme arkivet. Det er denne middelaldermyten og hvordan dens magi fortsatt har en enorm påvirkningskraft, som gjør historien så uforglemmelig, øm, sterk og medrivende. Uhørt vakker skriver Lesehula. Det er akkurat det den er, uhørt vakker. Les omtalen, les boka- eller gå for lydbokutgava; Jan Grønli er en imponerende/ overraskende god innleser!
Boka er fra 1990, så den kan til alt overmål leses gratis og digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider
Boka åpner med at bibliotekaren presenterer seg og beskriver situasjonen han har havnet i

For ordens skyld: Små bloggere som meg får ikke betalt for å skrive omtaler eller anbefalinger. Jeg har benytta meg av et tilbud som er tilgjengelig for alle, et tilbud jeg synes er for godt til at andre ikke skal få med seg.
Mari har samlet inn flere smakebiter og anbefalinger på bloggen sin!