søndag 30. juni 2013

Evighetens Roma



Domenica de Rosa

Juritzen Forlag, 2013
234 sider
Oversatt av Sidsel Mellbye

Dette er ei av bøkene i Juritzens "Reisefølge-serie", den første boka jeg leser av denne forfatteren. Hun har også fått med "Villa Serena" i bokserien, og den gleder jeg meg til å lese! Faktisk ikke så mye fordi jeg ble så helt overbevist av å ha lest denne, mest fordi det er ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese.


Samtidig med at Gaby føder sitt første barn, Kitty, dør Gabys italienske far helt uventet. Det eneste de tre søstrene kan enes om, er at faren ønsket at asken hans skulle spres i Roma. Men hvor, og hvordan- se det blir de ikke enige om før de putter asken i en grønn plastboks og drar til farens hjemby for å se på de ulike alternativene...
Vel installert i Roma, med storfamilien rundt seg, kommer forskjellene mellom søstrene til syne, samtidig som de får se nye sider ved hverandre. Midt i denne turbulente situasjonen, blir lille Kitty alvorlig syk, Gabys eks-samboer dukker opp- og hvor trygt og stabilt er egentlig ekteskapet hennes til Bob?

Boka er lettlest, troverdig og handlingsmettet. Språklig var den enkel, men jeg har lett for å henge meg opp i "småstein i maskineriet", og her var det mye slurv med DA og NÅR, den slags burde kunne lukes ut! I tillegg var det forvirrende at hovedpersonens tante vekselvis ble omtalt som Carla og Clara ( eks. nederst på side 131 og omtrent midt på side 133)
Jeg kan godt tenke meg at for de som har vært i Roma, blir dette et hyggelig gjensyn med byen, stemningene, menneskene, vinen og maten! Jeg har aldri vært i verken Roma eller Italia, men likevel kunne jeg føle litt på stemningene, temperamentet, lydene og luktene. Enda mer engasjerende trur jeg bok blir for de som har barn, og som har kjent på frykten som følger med barns sykdom. Barn har jeg altså ikke, og jeg ble som dere kanskje skjønner ikke så veldig grepet av denne historien. Dette er en av de gangene jeg faktisk bare har meg selv å "skylde på" når jeg har lest ei bok som ikke har krøpet skikkelig under huden på meg. Jeg har rett og slett ikke rett historie selv, og nøyer meg med å anbefale boka til de som selv er (eller kanskje vil bli?) forelder og har tettere bånd til Italia eller Roma enn det jeg har.

Terningkast 4 hos bokelskere.no. Det er jo ikke ravgæli det ;o)

onsdag 26. juni 2013

En avtale med livet- revolveromtale

Ikke en pistol for å ta livet av livet, men en startpistol for å fyre av startskuddet som markerer at det er nå det begynner!

En avtale med livet

Cecelia Ahern
Bazar Forlag, 2013
382 sider
Oversatt av Lene Sandvold Evensen

Dette er forfatterens åttende bok på norsk, den femte jeg leser- og den hittil beste! (Tett fulgt av "Takk for alle minnene")

Se for deg følgende:
Ei litt misfornøyd og kald dame på tretti. Hun har venner som hun ikke gidder å åpne seg for, en jobb hun synes er passe kjedelig og hun er fortsatt bitter fordi samboeren dumpet henne tre år tidligere. Den ene dagen er den neste lik; stå opp, gå på jobb, spise ferdigmat oppvarmet i micro´en, se på tv, sove.  Hun har rett og slett satt sitt eget liv på vent.
Det neste du skal forestille deg, er at livet ikke bare er dagene som kommer og går, men det er også Livet. Med stor L. En høyst levende person som representerer og gjenspeiler livet ditt. Hvordan trur du denne personen, Livet, ser ut og føler seg etter å ha blitt satt til side i så lang tid? Oversett og ignorert. Dumpet i en grøftekant. Livet som burde være ens nærmeste og bestevenn.
Hvis du synes dette høres fascinerende ut, bør du lese denne boka! Jeg hadde venta meg morsomheter, pinlige og pussige episoder, og det er vel kanskje litt av dette her også, men først og fremst har Cecelia Ahern skrevet ei bok som på en intelligent måte får en til å stille seg et og annet spørsmål, pg til å se ting i nye perspektiv.
Ord jeg noterte meg mens jeg leste; fornøyelig, intelligent, varm og rørende. Andre har kalt den tankevekkende, og jeg var skeptisk til om det virkelig kunne stemme. Ahern med magi og gullstøv til ettertanke, lissom?? Men joda; den er faktisk det også!! Man bør faktisk ikke behandle Livet dårligere enn man behandler andre mennesker. Respektfullt, vennlig, åpent og ærlig.

Anbefales!!

Ps: Vinner av Drageløperen er trekt og kontaktet på e-post ;o)

tirsdag 25. juni 2013

En postmann og en stabel med bøker på vent!

Vips! Der var det jammen tirsdag igjen! Hvor blir det av dagene? Skulle tru man la ekstra godt merke til hver enkelt av dem nå som de er så lange, men den gang ei...
I sommer hadde jeg tenkt at jeg skulle lese mest mulig av de bøkene jeg allerede har stående på vent. Jeg skulle prøve å holde meg unna biblioteket, bokhandler, nettbutikker og blogger- sånne fæle greier som stadig leder en svak sjel ut i fristelse. Hittil er det eneste jeg har greid å styre unna de fysiske bokhandlene. Det gjør seg i grunnen selv; det er fem mil til nærmeste bittelille bokbutikk. Åtti kilometer til den nærmeste med skikkelig utvalg...
Her en dag var jeg så vidt ferdig med morgenstell av hunder og meg selv, før det stod en bil og tuta utafor huset. Postmann Pat hadde det riktig travelt, for før jeg rakk å kippe på meg skoene å løpe ut, hadde han begynt å rygge vekk. Jeg vifta i hendene og han kom tilbake:
-Pakke til deg; er du interessert?
-Pakke??? Ja, selvfølgelig er jeg interessert i pakke!!
Fram med den elektroniske signeringstingen, lagde en fin liten krøll på skjermen; så var pakka i mine hender ;o) Stor, fin konvolutt fra Juritzen. Jeg er ikke av de blaserte som gjerne legger brev og pakker til side til de har gjort ferdig det de opprinnelig holdt på med. Jeg er av de som setter seg rett ned og river opp det meste som ser ut som noe annet enn regninger og reklame.
Ut av konvolutten ramla den nye reisebok-serien deres ut! WOW!! For en overraskelse!! Jeg har bare lest ei av bøkene fra før, Cecilia Samartins "Drømmehjerte" som jeg likte kjempegodt... Flere av de andre har jeg ønsket meg, og uten å smøre for tykt på ble jeg ganske nysgjerrig på de jeg ikke hadde hørt om tidligere! 
Nå er energien ganseke laber for tida, så jeg gjorde et enkelt valg; jeg begynte på den tynneste, "Evighetens Roma" av Domenica De Rosa. Foreløpig liker jeg den godt; sympatisk hovedperson og gode miljøskildringer. 
Ettersom jeg neppe kommer meg så mye som i nærheten av en grenseovergang i sommer, kommer jeg til å kose meg med å reise og drømme meg bort med disse bøkene. Den neste ut blir trolig "Villa Serena" som også har skrevet den første jeg begynte på. Den har jeg sett på flere ganger- og endelig står den her! 
Så får det heller være at den opprinnelige planen jeg hadde blir litt forandra- bøkene holder seg tross alt godt, de står tørt og i forholdsvis stabile temperaturer og har ikke for vane å løpe sin vei ;o)

Hvis du vil se hv andre har på leseplanen, eller vil ha litt inspirasjon til hva du kan lese i sommer, kan du besøke Beathes bokhylle, som har innsamlig av ventebøker på tirsdager- også nå i sommer!


fredag 21. juni 2013

Ukas illustrerte # 5 og en innrømmelse

Livets kruseduller

Aktivitetsboka; Tegne- og kreativitetsteknikker for hele familien.

Øistein Kristiansen

Kagge Forlag, 2011.


Jeg kan komme med innrømmelsen først som sist. Jeg har underslått ei julegave. Den var tiltenkt en familie med fire unger, men jeg falt for fristelsen å bla litt for mye i boka om livets kruseduller. Vips! Så måtte jeg kjøpe nye julegaver ;o) Hvis jeg ikke husker feil, var det ikke verre enn at jeg kjøpte ei til av samme slaget, så ingen har lidd noe overlast!!
Jeg har i mange år nå hevdet at jeg er som en flink andreklassing til å tegne. Det er ikke mye å skryte av når en (ooops....) har passert førti. Jeg trur alle unger liker tegning når de er små, så dabber interessen av etterhvert som de begynner å sammenligner sine egne bilder med andres. Det er jo et faktum at noen har bedre grep om fargeblyantene enn andre- og det er desverre altfor lett å være kritisk til sine egne ferdigheter.
Øistein Kristiansen er nok et kjent fjes for mange, men for meg var det et helt nytt bekjentskap. I denne boka viser han steg for steg hvordan man med utgangspunkt i en enkel krusedull kan lage morsomme og fargerike tegninger- og målet er ikke fotografiske portretter, eller naturtro gjengivelser av pittoreske miljøer, men å lage snurrige figurer, rare fjes, skumle skapninger OG Å HA DET MORSOMT MED TEGNINGA!!!
Jeg har heller ikke som mål å lage tegninger som fortjener hurra-rop eller forgylte rammer. Jeg vil bare finne tilbake til gleden ved å tegne enkle ting. For tjue år sida hendte det jeg tegnet handlelapp når jeg skulle på butikken; kanskje det kan være et mål??


Boka har blitt glemt og gjemt fram til nå, men i går dukket den opp igjen, og jeg lagde den første krusedull-øvelsen. Jeg klapper meg sjøl på skuldra, innrømmer at det var litt morsomt, ser litt stort på det, og håper at potensialet skal få utvikle seg! (Den første tida vil det nok bli en del kopiering av sjefskrusedullens idéer, men det trur jeg han synes er greit!)
Med tid, stunder og øvelse, kan man jo drømme om å få til noe som dette:


Konklusjon: Kjempe inspirerende!!
Boka anbefales for alle de som en gang i livet satte pris på å tegne- eller til de som kanskje står i fare for å miste interessen for det samme.

onsdag 19. juni 2013

Mursteinsbøker

Jeg har blitt utfordra til å vise fram de fem tykkeste bøkene jeg har lest av de som står i bokhylla, og de to tykkeste jeg enda ikke har lest. Beathes bokhylle er den som har "fått tag´en inn i landet", og derfra kan den spores bakover.
Jeg var redd utvalget skulle være skrøpelig; det er en kjent sak at jeg har ei veldig lita bokhylle. Det gjør at nåløyet for å få oppholdstillatelse er veldig trangt. De fleste bøkene jeg leser bor i hyllene på det lokale biblioteket. Mange av de jeg har fått eller kjøpt selv, gir jeg videre til andre som liker å lese når jeg selv har lest dem ferdig. De som får bli igjen, har derfor ekstra stor verdi for meg- det betyr så klart ikke at de kan selges for store summer (plassbegrensningene gjør at jeg nesten uten unntak har billige pocketbøker trykt på dårlig papir), her er det nok kun snakk om affeksjonsverdi! Heldigvis/ desverre, alt ettersom...
Det hender jeg kvier meg for å begynne på en av mursteinsbøkene, og lenge lurte jeg på hvorfor det var sånn- jeg leser jo ikke for å vinne konkurransen om å lese MANGE bøker, jeg leser jo for å kose meg. Da burde det jo være slik at jo flere sider, jo bedre? Sånn er det ikke- for det forutsetter jo at man har en garanti for at boka er bra, ikke sant? Før man begynner, har man jo ingen slik garanti, og man risikerer å bruke forferdelig mye tid på å kjempe seg side opp og side ned, dag ut og natt inn, for jeg synes det er så forferdelig vanskelig å legge vekk ei bok når jeg først har begynt på den! Ergo, der har dere forklaringa på at jeg kvier meg for de tykke bøkene; jeg er redd de skal stjele tid fra andre, enda bedre bøker. Ei alminnelig kort, litt dårlig bok, er jo forholdsvis fort gjort å komme igjennom, og man får raskt sjansen til å gjøre et nytt valg, de lange, tykke, halvdårlige derimot....

Vel, her er hva jeg fant; de fem tykkeste jeg har lest, som fortsatt står i hylla. (Lange lydbøker er ikke vurdert, og for eksempel triologier  som er samla i ett bind har jeg heller ikke tatt med.)
1. Oppfinnelsen av Hugo Cabret- Brian Selznick: 1220 gram, 533 sider.
2. Berhard Hvals forsnakkelser- Lars Saabye Christensen: 582 gram, 587 sider.
3. Saman er ein mindre aleine- Anna Gavalda: 474 gram, 612 sider.
4. Gifttreet- Barbara Kingsolver: 444 gram, 631 sider.
5. Tilbake til Riverton- Kate Morton: 340 gram, 512 sider.

(Interessant å se hvordan det ikke er noen sammenheng mellom vekt og sidetall. Det sier nok bare noe om papirkvaliteten ;o)
Mursteiner som venter på å bli lest- her var det flere med omtrent samme sidetall å velge mellom, Gunnar Staalesens Bergens-triologi, for eksempel. Hvordan i alle dager har den havna her??? Jeg husker at noen skrøt uhemmet av de bøkene, men hvordan de ble tatt inn i varme, se det husker jeg ikke! De to bøken jeg har valgt ut er:
1. Seierherrene- Roy Jacobsen: 384 gram, 634 sider.
2. Den usynlige broen- Julie Orringer: 406 gram, 713 sider.

Noen som har lest disse? Seierherrene gikk vel på nrk i vinter? Det gikk meg husforbi. Den usynlig broen er ikke lett å overse, og jeg gleder meg faktisk veldig til å lese den- må bare bli ferdig med den ene og den andre boka først.. Målet for sommeren er å lese mest mulig av det som står i hyllene- også de tykke bøkene! På den måten kan jeg åpne dørene for flere nye "bekjentskap", ikke bare tilfeldige overnattingsgjester som drar videre ved første anledning, men kanskje også noen som kan bli venner for livet?

Til slutt en liten påminnelse om hva som kan skje hvis mursteinene hoper seg opp. Når jeg først skulle skrive om mursteiner, kunne jeg ikke la være å ta med dette bildet! Det beste er ikke at tippinga gikk galt, men tenk hvor overraska sjåføren (som står i døra) ble da bilen bikka bakover!!! 
Andre med mursteinsbøker er blant andre: Moonstar, Gråbekka, Melusine, Anita, og Tine. Morsomt hvis andre som også har tatt utfordringa legger igjen link i kommentarfeltet :o)

søndag 16. juni 2013

En avtale om en smakebit...

...en avtale med livet, eller en smakebit på søndag...
Velg selv!!
Jeg er på oppløpet med Cecelia Aherns nyeste feel-even-better-roman, En avtale med livet. Jeg har (Som vanlig!) STORKOST meg med de finurlige idéene og hverdagsmagien hun fyller bøkene sine med ;o)

Denne gangen handler det om Lucy, som etter at kjæresten gjorde det slutt med henne etter fem år, rett og slett har satt livet sitt på vent. Det har hun gjort i sånn cirka tre år, elleve måneder og tjue dager... Til slutt får Livet nok, og innkaller henne til et møte for å prøve å rydde opp og for å få henne til å prioritere livet sitt igjen. For å få til dette, inngår de en avtale om at Livet skal fotfølge henne, både på jobb og privat, og for hver gang Lucy serverer noen en løgn (tro meg; hun har servert mange!!), svarer Livet med å fortelle en sannhet...

Dagens smakebit kommer fra side 159. Livet er med henne på jobb, og prater med Sleipe Graham, som tror Lucy er klar for litt kos...
"Hun har avvist meg et par ganger, jeg skal innrømme det, men saken er at jeg er gift, og det er liksom ikke Lucys greie. Men jeg føler liksom at det er noe der... Har hun sagt noe om meg?" 
(...)
"Graham, jeg kan si med sikkerhet at Lucy gjerne vil like deg og ser et og annet sjeldent glimt av en hyggelig fyr i deg, men innerst inne, innerst, innerst inne synes hun du er en skikkelig drittsekk."
Jeg smilte, lukket arkivskuffen og skyndte meg tilbake til plassen min. Han hadde kanskje dolket meg i ryggen samme morgen, men nå stod han støtt ved min side. Alle på kontoret, særlig Graham, var enda tausere resten av ettermiddagen, og jeg fikk ikke sparken den dagen.
fornøyelig og gjennomført!!! Omtale kommer da siste side er lest.

Vil du ha flere smakebiter, hemmeligheter, løgner, hint eller avsløringer, kan det være en god idé å klikke seg videre til Flukten fra virkeligheten som har mye av det meste ;o)

søndag 9. juni 2013

Lillian Leybs smakebit

Det går litt i lydbøker om dagen- da går det fint an å gjøre ute-ting samtidig! Slå plen, gå tur, sette poteter, grave blomsterbed, luke. De kjedelige tingene går mye lettere, de morsomme tingene blir enda bedre. Vel og merke når boka er god- og det er den jeg hører på nå! Kjempegod, til og med!
Det er ei bok jeg ikke har hørt om før, Lillian Leybs utrolige reise av Amy Bloom. Boka kom ut på norsk i 2008.
Lillian Leybs er en russisk jøde som i juli 1924 opplever at hele familien og mange andre av landsbyens jøder  blir slaktet ned av Stalins soldater. Hun klarer å få reddet den tre år gamle datteren ut av huset før soldatene finner dem, men da hun til slutt kan gå til hønsehuset hvor hun ba Sophie gjemme seg, er hun ikke der. Hun leter og leter i dagesvis, men jenta er og blir borte og ingen har sett henne. Lillian gir til slutt opp, og hun drar til Amerika for å begynne et nytt liv. Der får hun jobb som syerske ved et av New Yorks teatre, og hun innledre et forhold til både teatersjefen og sønnen hans. Da hun får høre at noen har sett datteren hennes på vei til Sibir sammen med en annen familie, bestemmer hun seg for å dra tilbake for å finne henne. Hun trosser alle rådene hun får, og begynner på den lange reisen, hvor hun skal komme til å møte både mennesker og situasjoner hun aldri hadde drømt om. Det gjelder å sno seg, vurdere hvem man kan stole på og å gjøre det beste ut av situasjonene.
Historien er full av fargerike mennesker, og det spesielle ved denne boka, er at forfatteren lar oss få vite hvordan det går med alle de Lillian møter. Når hun tar avskjed med noen, blir det en pause i Lillians historie, og vi går videre i bipersonenenes fortelling. Det høres kanskje ut som det kan bli rotete, men det synes jeg ikke det gjør. Det er bare veldig fascinerende og et morsomt grep :o)
Dagens lille smakebit får dere her:
Lillian husker at faren alltid elsket å si at å være pen er bra, og å være smart er bra, men best er det å være heldig. Lillian er både pen nok og smart nok, men det viktigeste er at hun er heldig. Hun har alltid vært heldig.
Ettersom det er søndag, har alle en super mulighet til å ta for seg av litterære smakebiter i det fortreffelige etablissementet Flukten fra virkeligheten. Der er det alltidnoe som frister! Den som vil ha en smakebit fra Hedda Munthe som leser om Lillians reise, kan gå inn her!

lørdag 8. juni 2013

Ukas illustrerte leses ute og gis bort!

Trykk på bildet for å kunne bla!
Jeg har kommet til Ukas illustrerte # 4, The Kite Runner av Khaled Hosseini. Boka kom ut i 2003 og filmatisert fire år senere. Til nå hadde jeg verken lest boka eller sett filmen. Det skal sies at jeg kom så langt at jeg kjøpte en DVD (riktignok ikke før det hadde gått så lang tid at den var sånn nice-price-film), men før jeg kom så langt at jeg fikk sett den, ble den filmen gitt videre som en improvisert bursdagsgave sammen med et par hjemmestrikka sokker...
Nå har jeg lest tegneserie-versjonen- eller den grafiske romanen, som det så fjongt blir kalt. Dette er nok en meget forenklet versjon i forhold til originalen, men noe annet kan man vel knapt tenke seg av en tegneserie? Tegningene er absolutt veldig gode, og jeg kan lett forstå at dette ble en stor kassasuksess- både på papir og lerret!


Som overskrifta sier, har jeg kost meg med denne ute- og jeg gir den gjerne videre til en annen som heller ikke har fått med seg denne klassikeren, eller til noen som har lest boka og/ eller sett filmen, men likevel/ også har lyst til å se hvordan den gjør seg i tegnet utgave!
Trykk for å komme til Isabellas gi-bort

Alt du behøver å gjøre er å legge igjen en kommentar. Hvis flere er interessert, kommer jeg til å trekke ut en den 26. juni- samme dag som Isabella trekker sin give-away. Og for å gjøre det enkelt; jeg kan oppgi akkurat de samme grunnene som henne, bortsett fra at jeg ikke kan påberope meg ei blogg-feiring, og nok har forlatt de tretti ;o)

Når det gjelder ute-lesing, så er det en helårs-syssel for meg. Med fare for å bli stemplet som gal, kan jeg fortelle at jeg gjerne kan rigge meg til ute, med reinsskinn, varmedress, fingeløse vanter (spesialstrikket for utelesing: man må jo kunne bla!!) og te i termokrus for å lese ute i femten minus...
Tenk å ha sitt eget lesetre...
På høsten har jeg alltid med meg ei bok i sekken når jeg skal på reinsjakt, og jeg har mitt eget lesetre! Det er ei helt perfekt gammal furu, grov og med tjukke grener der man kan sitte godt tilbakelent mot stammen mens man lar humla suse, drømme seg bort til helt andre verdner- og la reinen passere trygt forbi!
For anledningen: Der hvor roser aldri dør. Gunnar Staalesen. Boka viser litt dimensjonene på furua. Trykk HER for å lese hvordan det gikk da Stålesen ble med på jakt!!!

fredag 7. juni 2013

Vi dyra

Justin Torres



Cappelen Damm, 2013
Oversatt av Thomas Lundbo
122 sider



Ei lita flis av en roman. En annen forfatter hadde trulig skrevet flere ord, lengre setninger, mer utfyllende kapitler, men ingen hadde gjort dette bedre enn debutanten Justin Torres!

Både tittelen og forsidebildet er litt snålt. At boka er så tynn som den er, får kanskje enda noen potensielle lesere til å rynke på nesa; Hva er det her for noe sært, da? Sikker ikke noe for meg.. For all de: iIkke snyt dere selv for denne uforglemmelige boka! Om ikke annet så kan dere snu på flisa og si til dere selv at den er jo så tynn at den kan jeg jo lese i en fei, bare for å se hva det er. Jeg sier bare: LES DEN! GJØR DET!

Forlaget presenterer boka slik:
Tre brødre river seg vei gjennom barndommen – moser hverandre med tomater, lager drager av søppel, gjemmer seg når foreldrene slåss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg. Pappa og mamma er fra Brooklyn – han er puertoricaner, hun hvit – de er begge bare så vidt voksne selv, og deres kjærlighet er en alvorlig, farlig sak. Livet i familien er vilt og oppslukende, fullt av kaos og følelser og lykksaligheten av å høre helt og holdent til hverandre.
Fra den intense familietilhørigheten barnet opplever, til den dyptpløyende fremmedgjortheten han kjenner på idet han begynner å bane seg sin egen vei i verden. Vi dyra er en nydelig bok som gjenoppdager den gode oppvekstromanen på en overraskende sterk måte.
Nå har jeg skrevet og slettet, skrevet på ny nytt og slettet igjen. Og igjen. Dette er så sterkt, rått og brutalt at det er forferdelig vanskelig å finne de rette ordene som kan beskrive denne boka. Settingen kan kanskje minne litt om Sementhagen av Ian McEwan som jeg leste tidligere i år. Den ble det heller ikke blogget om, nettopp av samme grunn; jeg fant ikke ord som kunne beskrive den...

En ting er at dette er så rått, i ordets alle nyanser, noe annet er det at dette faktisk kommer fra en debutant! Det er helt utrolig at noen kan presentere noe så skarpskåret, nedhøvlet og presist- på første forsøk! Jeg bøyer meg i støvet, og ettersom dette er en såkalt oppveksroman, oppfordrer jeg alle som har noen som er i ferd med og vokse opp i sin nære eller litt mer perifere omgangskrets, som har sett noen vokse opp, som kommer til å se noen vokse opp, eller som selv har vokst opp, til å vie denne ekstraordinære, knusende debutromanen den oppmerksomheten den fortjener.

Forresten: det er sikker tikke lov å kopiere fra bøker, copyright og opphavsrett og alt det der. Jeg gjør det likevel, for at flere skal få anledning til å bli frelst..
Vi dyra av Justin Torres. Side 45.

torsdag 6. juni 2013

Broene i Madison County og Ved elven

Kanel
Skitt
Dette er de to siste lydbøkene jeg har hørt, og det er virkelig skjeldent at jeg har hatt to så himmelvidt forskjellige leseopplevelser! Da sier det seg vel nesten selv at ingen av dem er sånn midt på treet..
Begge historene er gode.  
Broene i Madison County handler om fotografen Robert Kincaid og bondekona Francesca Johnson som helt tilfeldig treffes og tilbringer fire dager sammen. Fire dager fylt av kjærlighet, lidenskap, respekt og drømmer, håp og fortvilelse. Da valget må tas, velger hun familien framfor sin egen lykke. De to treffes aldri igjen, men i resten av deres liv skal det ikke gå en  dag uten at de tenker på og savner hverandre. Deres kjærlighetshistorie blir ikke kjent før Francesca er død, og barna hennes rydder opp i huset hennes. (Boka er filmatisert med Meryl Streep og Clint Eastwood, hvis noen drar kjensel på tittelen.)
I tillegg til at dette er en fantastisk rørende  historie om kjærlighet og drømmer som aldri fikk blomstre, er den usedvanlig passende og vakkert lest av Janne Kokkin, Gerdi Schjeldrup og Nils Jonson. Innimellom kapitlene spilles det korte, stemningsfulle musikkstykker som gir meg litt samme følelsen jeg hadde da jeg lå i mørket og lyttet til hørespillet på lørdagsbarnetimen; MAGISK!!! Innlesernes stemmer og musikken gir fortellinga enda mere dybde og sjel. Og bare for å ha sagt det; dette er så hjerteskjærende og tåredryppende at jeg vil fraråde dere å høre eller lese den i det offentlige rom..

Så var det Ved elven, da... Historien om Adam Chase som fem år tidligere var tiltalt, men ble frikjent for drap. Tilbake i hjembyen for første gang, blir han kraftig konfrontert med mistanken som fortsatt hefter ved ham. Da nye lik opp dukker opp kort tid etter, er det som å helle bensin på bålet, og han bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde den gangen for fem år sida, og en gang for alle renvaske seg. Overraskelsene står i kø og uhyggelige hemmeligheter avdekkes. Historien er absolutt velkomponert. Den har en litt guffen undertone, og som ofte i bøker lagt til steder hvor alle tilsynelatende kjenner alle, vet vi at de fleste har noe de vil skjule- og kanskje gjøre alt for å unngå søkelyset på.
Alt ligger til rette for at dette også skulle bli en bra leseopplevelse, men ble det absolutt ikke!! Her er det oppleseren som ødelegger totalt. Det har hendt at jeg har lagt vekk lydbøker fordi jeg ikke har funnet tonen med oppleseren, det ser jeg på som naturlig, men her har det virkelig gått galt. Alle de kvinnelige karakterene har fått en pusle-pipe-stemme som gjør dem svake, skjøre og det virker som de er på sammenbruddets rand alle som en. Til og med hovedpersonens eks-kjærest som er stedet dyktige -og så vidt jeg har forstått respekterte- politikvinne, er gjort så svak at hun knapt klarer å presse ordene ut av seg, selv når hun er forbanna og rasende. Mennene derimot; åå guuud så tøffe! Med dype, kraftfulle buldrestemmer som slår i bordet og virkelig setter tingene på plass. Selv når de sitter rolig og avslappet ved middagsbordet...  (Med mindre de kanskje ikke har helt rent mel i posen, da..) Karakterene blir karikaturer, og ei bok som trolig kunne fått en femmer hvis jeg hadde lest den selv, bare blir irriterende og mangler all troverdighet. Synd, men sant.
Det er så håpløst at jeg faktisk var helt overbevist om at det hele var et arbeidsuhell, og at det var første gang denne skuespilleren lest inn ei lydbok, men det var det ikke. Dette er bare ei i rekka av flere, men jeg kommer aldri til å nærme meg ei bok han har hatt noe befatning med. Det finnes altfor mye annet man kan velge, så jeg gidde ikke engang å gi ham en ny sjanse, til det er risikoen for irritasjon altfor stor.

onsdag 5. juni 2013

Springflo

Cilla & Rolf Börjlind



Gyldendal, 2013
Oversatt av Kjell Jørgen Holbye
431 sider


Ettersom jeg ser at faren er stor for at jeg kan rote meg bort i superlativene og entusiasmen advarer jeg dere med en gang; jeg har lest første bok i en ny svensk krimserie, og jeg har funnet en ny favoritt! Intet mindre- HURRA!!
Cilla og Rolf Börjlind (ikke la dere narre av de tegneserieaktige navnene) har bred erfaring som manusforfattere med både tv-serier og filmer på cv´en, men dette er deres romandebut- allerede solgt til en rekke land.

Vi befinner oss i Stockholm, ferien står for døra også for politistudentene, men de kan velge seg en "cold-case" å jobbe med i løpet av sommeren. Olivia Rönning velger en 23 år gammel sak som vekker interessen av flere grunner: En gravid kvinne ble drept på en usedvanlig grusom måte, kvinnen ble aldri identifisert og Olivias avdøde far var med på etterforskningen.
Etterhvert som hun graver i det gamle materialet, tramper hun skikkelig inn i et vepsebol av skruppelløse aktører, korrupsjon, industripamper, prostitusjon, rus, uteliggere/ hjemløse, rotløs ungdom, trusler, vold- og drap. Plottet er godt konstruert med mange blindspor og løse tråder som skal knyttes sammen, og uten at det blir heseblesende er historien uten dødpunkter. Persongalleriet er rikt, karakterene blir levende og troverdige- jeg vil faktisk si at det utradisjonelle paret som finner sammen for å løse saken er noe av det som løfter boka opp til det øverste trinnet på pallen. De (og flere av de andre karakterene jeg håper vi får treffe igjen) har en bakgrunn vi bare får små hint om, de har hemmeligheter de ikke prater om, de har karaktertrekk som åpner for nye overraskelser i kommende bøker. Herlig!
Språket er direkte og knapt- til tider såpass knapt at det blir litt stakkato, og man mister flyten. Man skulle tru at det var et punkt som ble notert i spalten for negative ting, men det rare er at når man først blir vant til det, gjør det bare historien enda mer intens!
Bok nummer to, Den tredje rösten,  kommer ut på svensk til høsten, og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen; Olivia Rönning og Tom Stilton er hjertlig velkomne tilbake- jo før jo heller...

Bokelskerinnen har ogå lest denne. Hun var nok ikke like overbevist som det jeg er, men hun har skrevet en god og velbegrunna omtale som er vel verd å lese!

Jeg pleier forresten ikke å ha med forfatterportrett i innleggene mine, men jeg gjør et unntak her. Debutanter fortjener å få vist seg fram, også synes jeg dette bildet var litt kult ;o)
Boka fikk jeg i posten etter at jeg vant en konkurranse hos Bokbloggeir- jeg takker og bukker og er strålende godt fornøyd med vinnerlykka!!

En bitteliten smakebit fra boka finner du her, og et litt større utdrag fra begynnelsen av boka kan du lese på denne sida.

tirsdag 4. juni 2013

Bøker på vent, både på den ene og andre måten

Nå som utesesongen er i full gang, og dagene så lange at kveldene og nettene nærmest er ikke-eksisterende, blir det litt mindre lesing enn ellers. En annen konsekvens av det evige dagslyset, er at jeg sitter mindre ved Mac´en- ergo begynner jeg å få et visst etterslep når det gjelder bokomtaler...
I tillegg er turene innom biblioteket like regelmessige som før, fristelsene er like store som ellers og når sant skal sies, så er selvdisiplinen også helt som den pleier!
Som om ikke det skulle være nok, så dukker uleste bøker frem fra glemselen. Nå sist var det denne boka jeg fikk en påminnelse om- av godeste Beathe, på bloggen hennes sist søndag!
24 år gamle Rukhsana jobber som journalist i Kabul da hun en dag blir innkalt til ministeren for utbredelse av dyd og forebyggelse av last. Han vil at hun ved å lære bort cricket til ungdom, for å bidra til å gi landet et bedre internasjonalt rykte. Rukhsana derimot, ser at cricketplanene kan være en åpning for å hjelpe slektninger ut av Afghanistan...

Som dere skjønner passer det usedvanlig bra at det er gråvær og kun åtte grader ute i dag. Det betyr kanskje at jeg i det minste kan komme litt innpå når det gjelder de omtalene. Kankje jeg får lest litt? Kjørt en runde med støvsugeren? Fått unna litt klesvask? Besøke noen fine bokblogger? Bare sånn at jeg er sikra flere fristelser og nye tilføyelser på den eviglange ønske-lese-lista ;o)

I Beathes bokhylle står det flere bøker på vent- ikke bare hennes egne, men også andre bokbloggere viser fram noe av det de har på vent i dag. Inn og kikk!! Husk;
det er lov å la seg friste!

søndag 2. juni 2013

-Men en liten smakebit, har du vel tid til?

-Jo, takk, men du trenger ikke å lage noe styr for mi skyld, asså!
-Ikke noe styr, vi hade uansett tenkt å ta oss litt snart...
-Jeg var egentlig på vei ut for å finne ut litt mer om de derre Flammene, skjønner du.
-Flammene, sier du? Jeg skjønner ikke helt...?
-Nytt for meg også, men guri så artig og sjarmerende! Ja, ikke artig på den latterlige måten, asså. Jeg skal sende deg en link da jeg kommer hjem, så kan du lese mer om dem da du får tid! Nesten alt kan være en Flamme, men nesten ingenting er det...
-Ja, gjør det! Så spennende- og litt mystisk!! Forresten, nå er det servert, bare å komme og sette seg!
Fra bokas vaskeseddel:
En mann. En kvinne. En kvinne til. En fuktig sensommeruke- en ettromsleilighet- en kjøkkenbenk- en tekopp- en kurv sitroner- et kjærtegn- en datakabel- en genser av kasjmir-et blått dagspass- en varm bris- et lett gjesp- en arrestordre.
Ettromsleiligheten av Lotta Elstad er en roman inspirert av lekkede avhørsreferater fra en av verdens mest omtalte kriminalsaker.

Man kan ikke unngå å bli nysgjerrig! Denne ble med meg hjem fra biblioteket rett før helga, og jeg har såvidt begynt å lese. Smakebiten kommer fra begynnelsen.
Ingen andre enn gjesten og vertinnen vet hva som skjedde i den sentralt beliggende tjuefem kvadratmeter store ettromsleiligheten fredag kveld.
Man kan forestille seg tekoppene på kjøkkenbenken men hun satt ved siden av mad korslagte bein dinglende ned. Avfallsdunken et skritt fra kjøkkenskuffen. Ingen stoler
Jeg vet ikke hvordan det er med bord, stoler og sitteplasser hos Mari, men at hun serverer smakebiter på en helt alminnelig søndag i juni; DET er jeg sikker på!!

Og bare for å ha sagt det; kjøp eller lån gjerne Flamme-bøker, men ikke be om gratis anmelder eller lese-eksemplar fra forlaget. De fortjener bedre, og kommer til å robbe parkeringsautomater hvis pengesekken blir tom. Det vil vel ikke vi bokbloggere være medskyldige i!??