mandag 30. juni 2014

Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotnonogog

Helene lurte på om jeg husker den første sommeren jeg skrev- og om jeg har fått kjærlighetsbrev og/ eller hadde brevvenner- oioioi!
Her må vi nok ta det litt seg for steg.
Det første jeg huske jeg tenkte om språk, var da jeg oppdaget at det fantes noe annet enn norsk! Jeg var kanskje tre eller fire år, og hadde bestemt meg for å lære meg engelsk. Jeg var vel ikke klar over det da, men det er jo et verdensspråk, og det kunne helt sikkert åpnet mange dører. Planen var derfor å lære det engelske alfabetet, så kunne jeg oversett de norske ordene laget av norske bokstaver til engelske ord av engelske bokstaver. En uslåelig enkel plan; lære snaut tretti nye tegn, og vips kunne man snakke et nytt språk. Akk ja... Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg.
Senere, da jeg begynte i andre klasse, flyttet vi. Ikke langt, bare akkurat langt nok til at jeg måtte/ burde bytte skole, og dermed ble det noen nye venner. Da lærte jeg røverspråket som var veldig hemmelig, langtfra noe verdesnspråk, men mye enklere å lære enn engelsk. Og det var litt mer som jeg hadde forestilt meg det skulle være å lære et nytt språk; man måtte bare putte på en hel haug med O-er der det kunne passe, det vil si etter hver kononant som deretter ble gjentatt. Easy-peasy.. Boberoritot. Berit. Hohelolenone. Helene. Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotonongog. Sommerstafettføljetong.
Røverspråk funker dårlig når man skal skrive kjærlighetsbrev. Kanskje det var derfor jeg aldri fikk noen svar? Også jeg som trudde det var fordi jeg brukte briller?? Det er mye man ikke vet eller skjønner før det er for sent.
Om jeg ikke fikk noen kjærlighetsbrev, hadde jeg brevvenner i bøtter og spann. Ja, de satt jo ikke i bøtter og spann, men det var fler av dem. Det var søskenbarn, tanter og bestemor, ei gammel lærerinne, ei svensk dame som hadde feriert på setra og noen fra fjerne himmelstrøk som Melhus, Harstad og Fredrikstad. De siste var sånne man fant og plukka opp fra jenteblader, Tuppen og Lillemor, Starlet og Topp- mom tru om de finnes enda? Både bladene og brevvennjentene?

Som jeg skrev i kommentaren til Helene, så husker jeg til alt overmål det første ordet jeg skrev på egenhånd! Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg husker det fordi det ble slik styr etterpå, eller fordi jeg var stolt over hva jeg hdde klart, men ordet var GALBRUKER, som i bonde... Pent illustrert av ei forholdsvis lite gjennkjennelig tegning av bestefar. Jeg husker jeg sto på en stol ved kjøkkenbenken og tegnet og skrev. Jeg husker jeg følte meg stor og flink. Og bestefar stakkar, han var nok ikke like fornøyd med å bli stempla som brukbart gal, sjøl om det er lett å forklare hvordan han ble akkurat det. Jeg hadde tidligere vært sekretær da mor skulle på butikken, og hun hadde stavet handlelista for meg. Blant alt det andre skulle det kjøpes KÅL. Men østlandsk tjukk L. Samme språklyd som i østlandsk gardbruker/ galbruker, som i bonde som slett ikke byr på utfordringer eller problemer. Ikke før ulv og bjørn spiste opp både Rødhette, saueflokken og jaget vekk hyrdene på marken, Sylvi Listhaug torpederte jordbruksoppgjøret nå i vår og canadagåsa spiste opp avlingene.

Vi har visst alle våre utfordringer. Hvilke er dine, Helene?
Følg med videre- man aldri vite hvor dette ender.

Lydbokskippertak; skuffelse, fornøyelse og til ettertanke.

Skal det bli noe dreis på dette, så må jeg nok ty til disse samleinnleggene mine... Hvordan i alle dager rekker dere andre alt??? Jobbe, lese, vaske klær, skrive innlegg, støvsug, trimme??? Hvem er disse tidstyvene som får enhver timeplan til å rakne??? Jeg er fristet til å utlove en skikkelig dusør til de som kan hjelpe meg å finne dem, slik at de kan elimineres ;o)

https://www.lydbokforlaget.no/node/25814
Jeg angra da jeg hadde lest første bok i triologien "Ravneringene", jeg elsket så godt som absolutt alt ved "Odinsbarn"- og angra fordi jeg aldri mer skulle lese den for første gang. Og likevel, klarte jeg ikke annet enn å la meg friste til å kjøpe lydfila da den kom som lydbok tidligere i vår- kanskje jeg kunne få en lytteopplevelse, sjøl om jeg kjente handlinga godt fra før? Slik ble det dessverre ikke. Og det har absolutt ingenting med boka å gjøre, ei heller at jeg hørte den på feil tid og sted. Denne gangen var det oppleseren jeg ikke fant tonen med. Slik jeg opplevde det var lesetempoet altfor tregt (noe som har resultert i at lydboka totalt er på over 21 timer!!!), og jeg synes han har vært altfor opptatt av at han skal lese tydelig.
Det er hypersjelden at jeg avbryter ei bok- og enda lengre mellom hver gang jeg ikke fullfører ei lydbok, men det gjorde jeg med denne. Jeg hadde kanskje vennet meg til lesestilen, men jeg tok ikke sjansen på at inntrykket og begeistringa fra jeg leste boka skulle bli ødelagt!
Sånn endte møtet mitt med Erich Kruse Nielsen. Det er ikke Hirka eller Siri som har forårsaket nedturen- jeg gleder meg allerede til bok nummer to, RÅTA kommer i oktober! Bare det kommer en dato, blir det nok litt nedtelling, a´la julekalender ;o)
Boka er nominert til Bokbloggerprisen, og den har fortsatt et favorittstempel her hos meg.

https://www.lydbokforlaget.no/node/3784Huset ved moskeen av Kader Abdolah, er ei av disse bøkene jeg har fått anbefalt igjen og igjen, men som likevel ikke har blitt lest. Før jeg fant den på tilbud hos Lydbokforlaget, og lasta den ned til mobilen! Nå tenker jeg bare; "Så rart at jeg ikke skjønte at det virkelig var alvor, da de prøvde å overbevise meg om hvor god den er?!"
Jeg gjør det enkelt for meg sjøl, og kopierer inn Lydbokforlagets presentasjon:
I åtte hundre år har Ãqa Djãns familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. 
Først og fremst er dette ei fantastisk historie, rik på farger, detaljer, kunnskap og visdom. Ineressant, spennende, eksotisk, rørende, rystende og innimellom morsom. Morten Røhrt leser bra, med passe variasjon og innlevelse. Ingen grunn til å utsette denne, his det er ei av bøkene som står på leseønskelista- og hvis den ikke står oppført der, er det ingen grunn til at dere ikke skal føre den opp :o)

https://www.lydbokforlaget.no/node/14653
Ingen kan vel noen gang glemme 22.juli-saken? Jeg tok for mange år sida (etter tsunamien 26.desember 2004) en prinsipiell avgjørelse om at jeg ikke skulle lese alle nyhetene og personlige beretninger om og fra store katastrofer eller tragedier. Tanken var at hvis jeg gjorde det, ville jeg bli helt ødelagt av alt som kom til å gå inn på meg- og på en måte motsatt; hvis jeg kunne lese alle de grusomme detaljene uten at det gikk inn på meg, var jeg jo allerede et ødelagt menneske! Altså fikk jeg med meg veldig lite av det som kom fram i media mens saken var førstesidestoff. Nå var tida inne for å høre Geir Lippestad, terroristens hovedforsvarer, fortelle om sine opplevelser i forbindelse med forsvarerarbeidet og rettssaken. I tillegg til at han veldig ryddig og nøkternt forteller om denne konkrete saken, forteller han også mye- fortsatt veldig ryddig og nøkternt- om sin egen bakgrunn, familielivet og spørsmål han stilte seg selv underveis.
Boka er både interessant, tankevekkende og lærerik, så den anbefaler jeg gjerne videre til de som ønsker seg ei bok som motvekt til annen lett sommerlektyre!
(Denne lånte jeg på biblioteket)

Klikk på framsidebildene hvs du vil høre smakebiter fra bøkene.


søndag 29. juni 2014

Stafett og smakebit på en søndag

Nå må jeg si denne sommerstafettføljetongen begynnre å bli kevende! Dikt, liksom??? Valgfritt og åpent, men likevel et visst press...

Det løsnet ikke før jeg kom til side 113 i boka jeg leser nå, Liv etter liv av Kate Atkinson, utgitt på forlaget Press- igjen en utilsiktet link og sammenheng! (Klikk på forlagslinken så kan dere lese litt ekstra fra boka, utdraget finnes til høyre på sida deres)
En genial idé som er genialt gjennomført!
Bokas hovedperson, Ursula, blir født ute i en snøstorm i Englandi 1920, og dør før hun trekker sitt første åndedrag. Livet er likevel ikke slutt! Hun får en ny sjanse, og blir født innendørs mens snøstormen raser utenfor, det er fortsatt England 1910. Hver gang Ursula havner i en potensielt livstruende situasjon, får hun en ny sjanse.
Når man stadig får nye sjanser til å forbedre livet sitt, hvordan vil det til slutt bli da? Vil man til slutt lære seg å gjøre de riktige valgene fra ende til annen?
Jeg har kommet som sagt kommet til side 113, året er igjen 1910, barnet er født og moren sitter med babyen i det kalde og vintermørke rommet:
Den nye babyen sov i vuggen. Noen ord av Coleridge dukket plutselig opp i Syvies hode: Kjære barn, som i vuggen ved min side sover. Hvilket dikt var nå det?
Ilden var dødd ut, og bare noen ørsmå flammer danset over de forkullede restene. Babyen begynte å klynke, og Sylvie karet seg møysommelig opp av sengen. En barnefødsel var en brutal affære. Hadde hun hatt ansvaret for å formgi menneskerasen, ville hun ha gjort mye annerledes. (En gyllen lysstrime gjennom øret for befruktning, kanskje, og en godt tilpasset luke et diskré sted for fødsel ni måneder senere.)
Oppfinnsomt, fascinerende, morsomt og originalt. Språket er på en måte kjapt og moderne, samtidig som det dukker opp veldig tidsriktige ord og uttrykk som gjør det hele realistisk og troverdig. Så langt er dette ei av årets favorittbøker! Jeg har heldigvis igjen det meste av boka, så mens jeg venter på at Helene på bokloftet klekker ut et hurtiginnlegg som f.eks kan snurre rundt tallet 13 eller 113- og bråkaster ballen tilbake til meg, skal jeg kose meg med både denne boka og smakebiter fra fra andre bøker som er samlet inn av Mari og Flukten fra virkeligheten!
Dikte dikt er jeg dårlig på, men litt bokryggpoesi, skal gå fint! Noe ferdiglest, halvlest og ulest!

Snart nye uke og nye muligheter- grip sjansene som byr seg ;o)


fredag 27. juni 2014

Sommerstafettføljetong fra slalåmbakken

Hva er vel mer naturlig enn å besvare spørsmål om syltetøy i Syden med et postkort fra slalåmbakken? Det er en sammenheng, som det alltid viser seg å være.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært i Syden-Syden. Mest av samme grunn som Helene tilbragte feriene i Norge; man setter ikke gjerne hundene i pensjonat for at en sjøl skal slange seg på ei strand under Sydens stekende sol. (Bortsett fra hvis man kan sette hunden sin hos meg da! Jeg driver faktisk et lite hundepensjonat hvor inntakskravene til hundene er omtrent like strenge som de kravene hundeeierne har til de som skal passe Fido og Caro Med C når de sjøl skal bort. Hovedkravet mitt er at hundene er vant til å være inne sammen med folk, og at de er snille med andre (dvs våre) hunder, slik at de ikke må stå ute i hundegården mens de er her... Hundepensjonat, du liksom!!!)

Tilbake til saken. Jeg googla syden + syltetøy, og det eneste relevante jeg fikk opp, var ei facebook-melding om at syltetøy i Syden er så søtt at man bør ta med sitt eget fra Norge. Jaja... Så vet vi det!
I dag skal jeg koke litt rabarbrasyltetøy rabarbrasaft, og trikset da er å ha i litt vanilje og omtrent halvparten så mye sukker som det står i oppskrifta, da får du ikke akkurat sydenstemning, men en nydelig, frisk sommerdrikk!

Og så tilbake til slalåmbakken, eller mer nøyaktig slalåmskiene. For det er ved sida av Syden, en ting jeg aldri har beskeftiga meg med. Tenk det! Jeg som elsker vinter og ikke minst ski (hadde jeg fått bestemt kunne vi gjerne hatt snø hele året ;o), har aldri stått på slalåm! Inntil for et par år sida hadde jeg heller ikke satt mine ben i en alpintbakke, men det har jeg altså gjort nå. Opptil flere ganger til og med. Oftest på barmark- og da er det for å kikke på blomster, av alle ting. Bakken i Skjerdingfjellet er nemlig et litt hemmelig eldorado for den som er glad i de små fargeklattene. I går var det bittelitt for tidlig for den helt store blomstringa, men bare vent; om ei uke eller to- DA blir det ny tur!
Enghumleblomst i skibakken i Skjerdingfjellet
Jeg har forresten gått opp denne bakken en gang, og kjørte ukontrollert fort ned igjen, på langrennski. Da var det vinter og det gikk helt fint. Natt til onsdag hadde tre kuldegrader, så det er ikke sikkert det er så lenge til før vi kan gjøre det igjen! Mens vi venter på skiføret, kan Helene på Bokloftet fortelle litt om vær og før der hun er. Nordmenn skal jo etter sigende være veldig opptatt av været, så følg med videre i sommerstafettføljetongen!

onsdag 25. juni 2014

Frosker, prinser og konger



Froskeegg blir til rompetroll.
Rompetroll blir til frosker.
Frosker kan bli til prinser.
Prinser kan bli til konger.

Elgen er skogens konge.
Betyr det at froskeegg i et skogstjern
Kan bli til en elg?


Stafettpinnen sendes dermed tilbake til Helene, med spørsmål om hun har fanget noe sommerfugler i det siste?! Følg med i neste del i Sommerstafettføljetongen!

tirsdag 24. juni 2014

Hver gledesstund du har på jord

betales skal med oppvask.


Det fine er at mens man står der og rører rundt med oppvaskkosten, kan man for eksempel høre på radioen. Reiseradioen, for eksempel. Med rømte papegøyer, bortkomne badeballer og badetemperaturer ved strender du aldri kommer til å besøke, og like greit er vel det, så kaldt som det er overalt.
Eller man kan høre på lydbok, som jeg gjorde i går :)
Her på sætra har vi bare veldig-smalbånd så det var helt uaktuelt å laste ned noe nytt, og fra mitt etterhvert innholdsrikt lydbokbibliotek, valgt jeg Jo Nesbø. Ikke krim, men sommernoveller! Hva den mannen kan.
Tekstene i "Og derr! Var sommeren igang" ble faktisk første gang framført i 2000, i nettopp Reiseradioen.
Det er flere koblinger og tilfeldigheter ute og går. Historiene i denne samlinga er lagt til Molde, rosenes by, hans barndomsby, min fødeby. Nå skal jeg ikke påberope meg å ha særlig mye til felles med Nesbø, men en ting har gjort utslettelse inntrykk på oss begge: Oskar Syltes brus med ananassmak! Ved sida av pære-saftis, som på slutten av forrige århundre ikke var å oppdrive på det indre østland, var ananasbrus toppen av lykke, prikken over i'en og sommerdrøm nummer 1.
Sommer var biltur til Nord-møre (vi sa bare "Vestlandet", men etterhvert har jeg skjønt at det er litt upresist) Vi dro fra Østerdalen på mårran, kanskje ei kjapp bensinfylling i Folldalen, ei kort pause på Oppdal, og var framme på Øre til litt sen middag. Eller kanskje det ble kveldsmat før vi nådde målet, passe bilsjuke.
Søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, melk som smakte søtt og rart (silo har jeg tenkt i ettertid). Om mårran; lukta av kokekaffe som steg opp den smale trappa til andreetasjen, der den heldigste fikk sove i enerom på Britt-loftet, mens alle de andre måtte fordele sengeplasser i det andre, store soverommet.. Og hvor rart det enn høres ut; sommer var røkt kolje med kokte poter, gulrøtter og smelta smør til middag, og hvis jeg ikke husker feil, var det ripssaft å drikke attåt. Bittelitt sur.
Mens de første sommerassosiasjonene bare var der, helt selvfølgelig og i grunnen ikke var noe å dvele ved, var den koljemiddagen noe å glede seg til. Lenge!

Røkt kolje står ikke i boka jeg har med oversikt over fisker i Norge, så det er nok enten veldig eksklusivt og sjeldent, eller import fra fjerne land- eller kanskje aller helst fjerne vann?! En dag skal jeg finne meg en fisker. Eller fiskebil. Eller fiskebutikk, og når jeg til slutt får tak i den fisken, skal jeg lage middag og servere på fine tallerkener, med linduk på bordet, sølv og krystall. Og kanskje kommer kongen, vi som er slik på godfot :o)

Mens jeg venter og lengter, håper jeg at Helene på bokloftet, som et apropos til Nesbøs gjesteopptreden som ferievikar på brusfabrikken, har lyst til å fortelle om sitt forhold til sommerjobbing! Følg linken over for å få med femte del av sommerstafettføljetongen 2014 -8-@

mandag 23. juni 2014

Vakre nederlag, av Jess Walter




Schibsted Forlag, 2014
394 sider
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er Schibsteds store sommersatsing i år, og før de slipper til Pasquale og de andre, har forlaget valgt å trykke to sider med sitater fra diverse anmeldelser- ingen tvil om at mange har likt boka veldig godt, og superlativene står i kø.
Jeg er ikke glad i verken blurber eller sitater (som ofte er tatt ut av sin sammenheng), så disse sitatene leste jeg ikke før jeg hadde lest historien. Uansett; mye av det som står der kan jeg si meg hjertens enig i!
Magisk, original, morsom, ironisk, intelligent, romantisk, sjarmerende, genial, rørende, observant, øm, smart osv. osv...
Den store bøygen trur jeg faktisk kan være selve åpningen. Det begynner svært så klisjefylt, og jeg ble slett ikke overbevist! Jeg syntes persongalleriet var karikert og selve historien virket forutsigbar. Hvor feil man kan ta! Takk og lov at jeg overtalte meg selv til å fortsette! Igjen fikk jeg et bevis for at det man må slite litt for å få tak på, ofte er det som til slutt gjør mest inntrykk.

Hva handler så boka om? Ååhhh... Det er så mye, historien er så sammensatt, vinklingene skifter stadig, det samme med hvor og når de forskjellige scenene utspiller seg. Persongalleriet er stort, fargerikt og variert, noen får stor plass, andre viser seg så vidt fram, før de forsvinner ut av bildet- for kanskje å dukke opp igjen på et annet sted i en annen tid...
Hovedpersonene er altså Pasquale Tursi, naiv og drømmende italiensk unggutt som nettopp har mistet faren og overtatt det vesle gjestfrie hotellet som for det meste er fritt for gjester, og Dee Moray, den amerikanske, vakre, men dessverre dødssyke skuespillerinnene som kom til Italia i forbindelse med innspillingen av filmen om Cleopatra (den med Liz Taylor, dere vet?). I løpet av noen få dager fylt av misforståelser og forviklinger, skaper de på hver sin måte en forestilling om at de kanskje kan skape et liv sammen. De sier det aldri til hverandre, og plutselig skilles de for ikke å se hverandre igjen. Ikke før det har gått nærmere femti år, og de begge har levd sine liv, som slett ikke ble som de hadde tenkt seg, men som ikke ble så verst likevel.
Rundt disse to naive drømmerne, surrer en rekke personer som i større, eller (aller helst) mindre grad har hatt hellet med seg i jakten på lykken, og på forunderlig vis og ved tilfeldighetenes krumspring, filtrer livene deres seg inn i hverandre, og hva er det man sier? Alt blir bra til slutt. Hvis det ikke er bra, er det heller ikke slutt ;o)

Det jeg liker aller best, er at historien er så sammensatt og original i "sammenfiltringa", hvis det går an å si noe sånn? Boka anbefales, bare pass på at du starter på den en dag konsentrasjonen og tålmodigheten er på topp!
Terningkast 5 hos bokelsker.no.

(Innlegget er skrevet på iPad- vær overbærende med ordbokfeil, skrivefeil, slurvefeil, unøyaktigheter osv...


lørdag 21. juni 2014

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)

torsdag 12. juni 2014

Divergent- suveren lydbok!!

Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren dystopi-leser, men nå har jeg altså hørt Elisabeth Vatn lese Divergent av Veronica Roth- og det har utløst ei lita krise i heimen. Dette er nemlig bare den første boka i en triologi; bok nummer to, Opprøreren, er allerede gitt ut på norsk, mens den tredje, Allegiant, foreløpig bare finnes på engelsk- og da er jeg kanskje like langt? Jeg kan jo så klart lese bok nummer to, men jeg er så elendig til å lese engelsk at der blir det foreløpig stopp uansett til det kommer en norsk oversettelse, og jeg blir gående der i uvisshet om hvordan alt ender...
Så begynner jeg å tenke at dette er jo ungdomsbøker- kanskje jeg skulle tatt sjansen på å lese den på engelsk likevel? Det er jo ikke akkurat kjernefysikk og nanoteknologiske rapporter dette her? Å vente på at de to siste skal komme som lydbøker, er vel igrunn utelukket, enda så godt denne var lest... Tålmodighet er litt mangelvare, for hvem kan vel sitte rolig og vente på neste, nå som det akkurat har brutt ut krig mellom fraksjonene og Four etter alle solemerker vil bli tatt av dage? (Nå skjønner jeg jo at akkurat det ikke kommer til å skje, men det er jo nesten like spennende å få visst hvordan han kan slippe unna De Lærdes leder!!) Jeg kan jo sende noen e-poster til forlagene og spørre hvordan de ser for seg framdrifta ;o)

Her er det ikke noe forsiktig innledning som forklarer hvordan samfunnet har blitt som det er. Det er rett inn i handlinga. Beatrice har fyllt seksten år og da er det tid for å velge hvilken fraksjon hun vil vie livet sitt til. Hun har vokst opp i en familie av Uselviske, men testen alle må gå gjennom før de bestemmer seg, gir ikke et entydig resultat, det eneste hun er sikker på, er at hun ikke kan passe inn hos De Sannferdige, og at hun avskyr De Lærde. Helt fram til sermonien, er hun i tvil. Da bråbestemmer hun seg for å gå over til De Fryktløse. Samfunnet er nemlig delt inn i fraksjoner. De lever adskilt fra hverandre og har helt klart definerte oppgaver. Til å begynne med var nok dette et ryddig og greit opplegg, men etterhvert har det blitt mer og mer misunnelse og mistenksomhet mellom de ulike gruppene.
Beatrice er det eneste som velger å forlate De Uselviske for å prøve seg på De Fryktløses rekrutteringsprogram. Der blir hun stemplet som stivpinne, og må kjempe både mot mistenksomhet, uærlige knep- og det faktum at hun for alt i verden ikke må avsløre at hun er divergent; hun har flere og sterkere evner enn de aller, aller fleste andre. Dermed utgjør hun en trussel mot fraksjonslederne- og avsløres hemmligheten er hun i livsfare!

Oioioi... Jeg trur jeg må gjøre noen omrokkeringer på leseplanene mine for sommeren. Kankje jeg til og med må utfordre engelskvegringa mi...
Det er vel kanskje litt overflødig, men jeg bør vel ta med at jeg anbefaler boka ;o)

Schibsted 2013/ Lydbokforlaget 2014
Lest av Elisabeth Vatn (Tommel opp for ny og dyktig oppleser!)
Ca 11 timer og 50 minutter spilletid.
Lydfila har jeg kjøpt sjøl.


Stiklingen, av Au∂ur Ava Ólafsdóttir

Pax forlag, 2013
266 sider
Særdeles godt oversatt av Silje Beite Løken
Boka lånte jeg på biblioteket.

Lobbi (et av farens kallenavn på sønnen) er en 22 år gammel gutt fra Island, og bortsett fra at han er like glad i roser som hans (forholdsvis nylig) avdøde mor var, er det ikke mye han er sikker på her i livet.
Han har hørt og lest om en berømt klosterhage sør i Europa, og bestemmer seg for at han vil dra dit for å prøve å restaurere den gjengrodde og forsømte hagen. Med seg i bagasjen har han noen rosestiklinger moren hadde klart å dyrke fram i drivhuset sitt.
Før han drar, klarer Lobbi å gjøre situasjonen enda litt mer kaotisk for seg selv, da det vise seg at ei jente- et svært så tilfeldig bekjentskap- ble gravid etter av de (av alle ting) hadde tilbragt noen korte nattetimer sammen i drivhuset.
Etter ei plundrete reise full av forviklinger, får han installert seg på et pensjonat rett ved klosteret, kommer i gang med arbeidet- og blir overrasket av at jenta han fikk barn med kommer ned sammen med dattera. Hun vil at Lobbi skal ta seg av jenta noen uker, slik at hun kan få gjort ferdig ei viktig innleving i forbindelse med studiene sine.

Hvis man bare ser på den ytre handlinga, kunne dette vært et bemerkelsesverdig stort gjesp av ei bok. Det er det virkelig ikke!! At den er stillferdig og rolig, er derimot hevet over enhver tvil- og det er ment som en kompliment ;o)
Stillferdig, rolig, klok, småvittig og tankevekkende om (familie-)relasjoner, omsorg, frykt for å bli avvist eller ikke passe inn, kjærlighet, å lete etter seg selv, finne seg selv og finne litt av hvert annet underveis.
Nydelig velklingende språk, vakre navn, herlige stemninger og et uforglemmelig samspill mellom aktørene. Et persongalleri man trolig ikke kan unngå å bli glad i ;o)
Mest imponert er jeg kanskje over at forfatteren har klart å formidle så mye godhet og varme! Boka anbefales varmt og hjertlig; perfekt ferielektyre, uansett om man ønsker seg til sydligere breddegrader eller foretrekker lange, lyse sommernetter i nord.

Andre som har lest boka er for eksempel RoseMarie, Beathe og Solgunn- alle de te skriver godt og utfyllende om den, så besøk gjerne sidene deres hvis dere ble nysgjerrige!

Forresten: Jeg kan ikke la være å tenke på alle likhetene mellom Lobbis datter og rosestiklingene han tar så godt vare på; les boka så vil dere skjønne hva jeg mener!

Lite datatid i det siste, men derr!!! var jeg forhåpentligvis i gang med litt skriving igjen...
Det er mer jeg har lest og hørt sida sist, jeg skal prøve å holde det litt mer i gang her, men klok av skade lover jeg ingenting!