mandag 27. mai 2013

Ukas illustrerte #3

Med ujevne mellomrom kommer det et blaff av klarsyn over meg. Da selvinnsikt og erkjennelse slår ned, og får meg til å innse at jeg har et alvorlig handicap. Et hobbyhandicap, riktig nok, men når det blir så omfattende som det er i dette tilfellet, så er det jammen meg -om ikke grunn til bekymring, så i hvertfall- grunn til å stoppe opp og tenke seg om!
Jeg er virkelig glad i å lage ting. Ingen har beskrevet betydningen av å lage noe bedre enn Kristopher Schau i den lille boka På vegne av venner.
Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
Ok, det med å lage musikk og radioprogram er ikke akkurat det som  opptar meg mest, men resten av sitatet stiller jeg meg helhjerta bak!!

Problemet er at det er så altfor mye inspirasjon, så altfor mange idéer og altfor mange uferdige prosjekter. Og likevel, jeg fortsetter å samle på utklipp og nettadresser, tegner skisser med forklaringer på hva jeg har tenkt, legger fra meg noe halvgjort, begynner på noe nytt, finner igjen noe jeg ikke husker hva skulle bli... Låner bøker fra andre med samme tilbøyeligheter, kjøper rett som det er bøker jeg bare MÅ ha, og av og til får jeg bøker fra andre som har skjønt hvordan jeg har det...
Nå i vår har det gått litt i hekling. Golvteppe. Grytekluter. Pute. Det var Tine Solheim som gav meg sparket til å komme i gang med disse prosjektene, og under over alle undre; puta er ferdig!
Riktig nok litt modifisert i forhold til originalen, men Pippa er storfornøyd! For en fuglehund er det nok drømmen å kunne få en egen pute fylt med fjær og dun- til og med litt fra noen ryper og et par orrhøner hun har på samvittigheta; man må jeg finne på noe spesielt. Jeg trur det kalles personlig preg ;o)

For å si litt om boka, så er det ei skikkelig fargerik og variert bok. Massevis av inspirasjon og idéer, som seg hør og bør ei bok -og fra en kunstner!- av denne kaliberen! Her er det forskjellige teknikker, gode, detaljerte og forståelige oppskrifter, og ei god blanding av klær og "interiørting". Det mest kuriøse er kanskje et tjukt strikka trekk til kartongvinen?

søndag 26. mai 2013

Når man lar været bestemme hva en skal lese

Og når det været er ganske ekstremt, sånn det var her tidligere i uka, ja da skal man ha riktig så flaks hvis det allerede ligger ei knakande god bok klar!
Nå er vannstanden ganske normal igjen, sola skinner og fugla syng. Her er alt bare fryd og glede, mens de som har hatt nærkontakt med vatnet, trulig har begynt å rydde... Stakkars folk; for de som bare har sett flommen på tv eller i aviser, kan jeg fortelle at flommvatn er skikkelig møkkete! Det er så ille at det til og med lukter dritt av det, og fra tidligere vet jeg at den lukta forsvinner aldri, ikke før alt vatnet har vært i berøring med er borte.

Vel, vel. Boka jeg holder på med er denne:
Krim, som sies å være skikkelig bra! Jeg har ikke kommet særlig langt, men det lover godt! Boka begynner med å beskrive et grotesk mord i 1987. Et levende menneske begraves på stranda så bare hodet stikker opp over sanda. Litt etter blir det springflo, og begravd i sand, har hun ingen mulighet til å komme seg fri.
I 2011 blir politistudenten Olivia nysgjerrig på saken, og bestemmer seg for å se nærmere på den uløste drapssaken, som også hennes døde far var hadde vært med på å etterforske.
Parallelt med dette går det en bølge av brutal vold mot bostedsløse i Stockholm. Ofrene velges tilfeldig, og gjerningsmannen eller -mennene er ukjente. Mer kan jeg ikke fortelle om handlinga, for jeg har ikke kommet lengre!
Smakebiten er det siste avsnittet jeg leste i går, side 36.
- Du kan ikke være her!
- Hvorfor ikke? Jeg skal bare hilse på en venn som...
- Kom med oss nå.
Og slik hadde Vera blitt kastet ut.
Som en forskjønnende omskriving av hvordan vaktene på en unødvendig brutal og svært ubehagelig  måte førte en hylende Vera forbi stirrende mennesker gjennom hele denstore sykehusvestibylen og mer eller mindre kastet henne ut i gaten. Til tross for at hun ramset opp menneskerettighetene sine. Hennes versjon av dem.
Ut ble hun kastet.
I sommernatten.
Og der begynte hun sin lange vandring mot campingvognen i skogen Ingenting i Solna.
Alene.
I en natt der brutale unge menn var på farten (...)
Jeg ser for meg at den gamle drapssaken og de nye volds-sakene kommer til å flettes sammen, og jeg forventer spenning og hjertebank utover sidene!

Vil du se hva andre leser, kan du besøke Mari, hun serverer smakebiter på løpende bånd, og vil du ha et annet annet godt flom-roman-tips kan du lese dette innlegget!

lørdag 25. mai 2013

Pikekyss og djevelkake

Siri Østli


Cappelen Damm, 2013
448 sider


Dette er tredje feelgood-romanen fra Siri Østli, men den første jeg har lest. Det kommer ikke til å bli den siste!!
Det har vært skikkelig avslappende, engasjerende, morsomt og FEELGOOD å lese om Maia, Lisen, Isabella, Ulrikke, P.etc, Aasta Johansen, fru Chanel og de andre! Også er det så morsomt at dette ikke er en oversatt løpebånd-feelgood-roman med frustrerte storby-amerikanere med kompliserte kjærlighetsliv...

Vi befinner oss i Oslo, nærmere bestemt Frogner og Grønnland. Vi kommer inn i historien da Maia feirer trettiårsdagen sin, og det blir fort klart at det er visse ting hun ikke er helt tilfreds med i tilværlesen. Når maner tretti, er man voksen, og det er på tide både å slå i bordet og å si ifra! Som seg hør og bør, kommer det etterhvert fram at også de andre som er med på feiringa har utfordringer på hjemmebane.

Pikekyss og djevelkake har alt man kan forvente seg av ei bok i denne sjangeren, og her er det i tillegg skrevet på en humoristisk og varm måte, helt uten at det blir pompøst eller klissete. Hovedpersonene er ulike nok til at det blir spenning mellom dem, de blir levende beskrevet og man heier på de snille, kjefter på de usympatiske og får lyst til å gi de totalt håpløse et realt spark bak ;o)
Historien har godt driv og er som nevnt engasjerende, samtidig som den er troverdig og hverdagslig.
Boka har mye dialog, og det er der mange av de morsomste kommentarene, observasjonene og situasjonene kommer fram.

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget, og for at forhåpentligvis enda flere skal la seg overbevise, skal dere få enda en smakebit!
Maia, som verken er kjendis eller invitert, forsøker å komme seg inn på et helt spesielt lukket arrangement, side 437.
"Men jeg er en god venn av Mikkel." Maia blunket så forførende hun kunne til dørvakten.
Han lot seg ikke formilde. "Det sier de alle," blåste han. "Hvis du er så god venn, hvorfor har du ikke invitasjon, da?"
"Fordi journalister ikke trenger invitasjon," sa Maia oppfinnsomt. "Og jeg er journalist. Kulturjournalist."
Hun så triumferende på ham, men han rikket seg ikke.
"Hvilken avis da?"
Et øyeblikk vurderte Maia både Dagbladet og VG, men de var antageligvis inne allerede og utøvde sine journalistplikter. Det var best å velge noe annet. "Rana blad. Mikkels bestefar er fra Norgutustølu, et av våre områder. De er veldig interessert i Mikkel Mørch på Nordgutustølu."
"Aldri hørt om plassen."
"Vel..." Maia trakk på skuldrene og uttrykte på den måten hva hun syntes om dørvaktens geografikunnskaper.
"Har du pressekort?"
"Selvsagt." Maia rotet planløst i vesken sin, trakk fram et kort, viftet kjapt med det og skulle til å stappe det ned igjen i vesken.
Men dørvakten var for rask. "Rabattkort på Sparkjøp? Hæ? Sparkjøp?"

Konklusjon:
Fornøyelig og morsomt! Siri Østli er en god historieforteller, og boka anbefales til alle som vil ha ei lettlest bok med mye humor!
Forresten; med de rette skuespillerne hadde dette blitt en utrolig morsom film! Hvis noen trenger tips, har jeg allerede forslag til hvem som kunne passe til noen av rollene ;o)

onsdag 22. mai 2013

Du skal elske lyset

Margaret Skjelbred



Lest av Ingrid Vollan
Tiden/ Lydbokforlaget, 2011
Spilletid: 8 timer, 23 minutter



Margaret Skjelbred er ei allsidig og produktiv dame. Sida hun debuterte som romanforfatter med Lerkehjerter i 1997, har hun gitt ut tilsammen åtte skjønnlitterære romaner, i tillegg til diktsamlinger og barnebøker. Utover dette har hun blant annet laget radioprogram, spilt barne- og dukketeater og spilt inn plate.
Dette er den tredje av bøkene hennes jeg leser/ hører. De forrige Gulldronning, perledronning og Andrea D likte jeg- som noen kanskje har fått med seg- veldig godt.

I denne romanen, som er Skjelbreds nyeste, møter vi den aldrende kvinnen Alva. Med et spebarn på fanget forteller hun livshistorien sin. Hun forteller den direkte til barnet, og hun forteller om  barnet og båndene hun har til det.
Alva vokste opp i en usedvanlig livsglad og lykkelig familie i mellomkrigstida. I et hus med hage, og med mor, far og Søster rundt seg. Da faren dør i ei arbeidsulykke, skal det vise seg at det var han som var selve kilden til lys, lykke og glede i familien. Da han dør, senker mørket seg totalt. Moren som i sin ungdom hadde gjort opprør mot de pietistiske foreldrene sine, blir nødt til å flytte tilbake til bygda og gården hun rømte fra. For henne blir det dermed ikke bare et tap av ektemann og livbøye, det blir et tap av absolutt alt. Livsgnist, selvstendighet og selvrespekt, og hun klarer ikke å gi døtrene verken støtte eller kjærlighet.
Så hva kan et barn på åtte år, som akkurat har mistet faren sin og som i virkeligheten også har mistet moren, gjøre for å berge seg gjennom livet? Jo, hun trekker seg unna, gjemmer seg bort. Skaper seg en hemmelig tilværelse, hvor hun snakker med faren, lar seg bergta av ei uvirkelig jente, prater med dyrene- og følger etter bestemoren for å plukke bringebær i skogen eller egg i hønsehuset. Hun finner skatter og skaper seg lyspunkt som gjør livet levelig. Helt til ulykken rammer henne. Men er det egentlig et uhell, det som skjer?

Igjen har Margaret Skjelbred skapt en vakker og hjerteskjærende roman. Igjen har hun vist at mennesket har en fantastisk evne til å tilpasse seg, overleve, og å få et godt liv til tross for... På tross av... Selv om...
Hun har et umåtelig vakkert språk, og den muntlige, direkte og nære fortellerstilen gjør at historien blir veldig levende. Grepet med å la den gamle Alva få fortelle sin historie til spebarnet blir veldig virkningsfullt. Tittelen, Du skal elske lyset, antyder at det var noe hun selv aldri fikk gjort etter at faren døde, men at hun virkelig vet hvor viktig akkurat lyset er for menneskene. (Og kanskje det spiller på det religiøse "å se lyset", som kanskje ikke bare betyr noe ganske annet, men det stikk motsatte av å elske lyset?)
Som de andre av Skjelbreds bøker jeg har lest, er barndom og oppvekst helt sentrale element i denne boka. I tillegg berøres tema som mishandlig og misbruk av barn. Trangsynthet, mistenkeliggjøring, skam, tukt og tvang i det lukkede pietistisk-religiøse miljøet. Men her er det ikke bare sorg og elendighet. Like viktig er som jeg allerde har nevnt, evnen mennesket har til å gjøre livet levelig, kjærlighet mellom mennesker, viljen til å følge drømmene sine og mulighetene som åpner seg når man tør å ta valg.

Jeg føyer til enda ei favorittbok på lista. Hvis jeg skal sette fingeren på noe som ikke var hundre prosent etter mitt hjerte ved Du skal elske lyset, så må det være den syke fargen på coveret. En syk farge, men det er vel ei mening med det også...
Anbefales. Varmt og hjertlig!!

søndag 19. mai 2013

Meny: pikekyss, djevelkake og knekkebrød...

...Det er altså de tre tingene jeg har å by på i dag! Om menyen er kort, kan man i allefall ikke si annet enn at den er variert!
En smell-bonbon blir aldri feil ;o)
Siri Østli har akkurat kommet med en ny feelgood-roman- og hittil får den meg faktisk til å føle meg veldig bra, og at livet er på stell ;o)
Like mye på stell er det derimot ikke for bokas hovedperson, Maia. Hun har akkurat fylt tretti og blitt samboer med en FN-/ UD-mann, Victor, som gjør en uvurderlig innsats for å redde verdens sultne og fattige og dermed gir alle andre dårlig samvittighet. Han ser seg selv i et meget flatterende lys, og betrakter Maia på en mye mer kritisk måte. I følge ham, "leker hun kafé-dame", mens hun selv gjør det hun kan for å holde hjulene i gang- mens kompanjongen og medeieren, Joakim, stadig drar på spa utenlands for å pleie kjærlighetssorg. Midt oppe i det hele, flytter to utfordringer inn i leiligheta; venninna Isabella som ble vraket rett før bryllupet, og Ulrikke, den svært så fremmelig tenåringsdattera Victor hadde holdt hemmelig for Maia.

Dagens samkebit er fra side 153, det var dit jeg kom før det ble for varmt ute (i skyggen!), og jeg måtte gå inn for å kjøle meg litt ned...
En vellykket, blid Isabella kunne være ironisk, men morsom. Hun var et festmenneske som bidro med dyr champagne og underholdende, bitende historier. En tilfreds Isabella kunne takle både jordskjelv, flom og sosiale katastrofer uten å få en stripe i det perfekt sminkede ansiktet, og det selv om hun verken brukte vannfast mascara eller eyeliner.
"Vannfast er for pyser," sa Isabella, som før dette ikke hadde felt en tåre siden 1995.
I boka er det MENN som får karakteristikke ut fra hvilke kaker de ligner mest på. Hittil er det stusseligeste kategorien halvstekt ostekake... Wasa-sandwich med ost og franske urter, blir slett ikke verst i forhold. Den som vil ha andre smakebiter, kan som vanlig ta turen innom Mari og Flukten fra virkeligheten! Der er det alltid fristelser for enhver smak ;o)

torsdag 16. mai 2013

Egalias døtre- revolversamlesing!

Dette er fortsatt bare en plombert startpistol, hvis noen skulle lure ;o)
Denne har jeg lest i forbindelse med prosjektet med Samlesing av norsk fantasy. Egalias døtre handler om et samfunn hundre prosent styrt av kvinner, hundre prosent på kvinners premisser. Petronius Bram, sønn av direktør Bram og hennes mone, har kommet i puberteten og må dermed begynne å bruke den upraktiske og ubegagelige PH´en, og gjør etterhvert opprør mot både PH´en og de skrevne og uskrevne reglene som gjelder i forholdet mann/ kvinne. 
Til og begynne med er historien riktig så fornøyelig, og man kan lett se for seg hvor mye krutt det lå her, og hvor mye rabalder boka kunne føre med seg da den kom ut første gangen. Etterhvert som jeg leste meg gjennom hele boka, fikk jeg en følelse av at den ble for langtekkelig. De tingene som var morsomme i starten, mistet slagkrafta etterhvert. (en vits er morsom bare første gangen du hører den..) Likevel; den er absolutt ikke helt uaktuell, selv 36 år etter at den kom ut som en del av kvinnekampen og som kritikk av det kunnediskrimminerende samfunnet som var da.

Som bildet over viser, hadde biblioteket førsteutgava som kom i 1977, noe som faktisk var ganske morsomt! Informasjonen som er trykt fremst i boka, er vel av en litt annen art enn vi er vant til i dag:
Og til den lille diskusjonen som har vært om det er rett å kalle Egalias døtre en fantasy-roman, vil jeg bare si at det kan det ikke være mye tvil om. Som mange andre i den sjangeren, har den til og med suverene kart over landet som er dikta fram!

Samlesingsdagen var nok egentlig på mandag. Ting gå ofte ikke helt som planlagt, men nå er jeg såre fornøyd med å ha kommet i mål- om enn bare med en revolveromtale ;o)

tirsdag 14. mai 2013

De står fortsatt i kø, venligst vent.

Tirsdag, det er selve dagen for å blottstille den dårlige selvdisiplinen. Dagen for å vise at man faller for fristelser gang på gang, uten i det heletatt å tenke at nok er nok.
Eller kanskje tirsdag er dagen for å få oversikt og gjøre visse prioriteringer?
Man kan jo håpe det siste!
Jeg fant ut at jeg ville se gjennom "Boka på vent"-innleggene mine for å sjå om det bare ble med tanken, eller om jeg faktisk har fullført noen av lesevisjonene mine. Jeg fant ut at jeg har elleve innlegg under den etiketten, men det er langt flere bøker som tilsammen er omtalt der.
Ei nesten kronologisk om enn litt ufullstendig liste blir slik hvis jeg merker de jeg har lest med en grønn V:
V Mississippi- Hillary Jordan
V Gobi, barndommens måne- Tor Åge Bringsverd
    Nattens sirkus- Erin Morgenstern
    Cinder- Marissa Meyer
    The sky is everywhere- Jandy Nelson
V Det fine som flyter forbi- Ida Løkås
V Et sted i nærheten- Cecelia Ahern
V Dagbok fra i morgen- Samme Cecelia
    Seierherrene- Roy Jacobsen
V Agnes i senga- Heidi Linde
V Song for Eirabu, Vargtid- Kristine Tofte
    Vinterdvale- Anne Michaels
V Hvite trøfler om vinteren- N. M. Kelby
V Hele livet på en dag- Alyson Richman
V Bian Shen- Torbjørn Ø. Amundsen
V Dødsskipet- Yrsa Sigurdardóttir
V Flaskepost fra P- Jussi Adler-Olsen
V Fasandreperne- Jussi den også 
    En venn i nøden- Louise Millar
V Ekstremt høyt og utrolig nært- Jonathan safran Foer
V Helgas dagbok- Helga Weiss
V Finn kongefølelsen- Randi Skaug
    I ulvenes skygge- Stef Penney
    Det lovede land- Sebastian Barry

Kan man trekke noen konklusjoner ut av lista?
Det første som slår meg, er at bøker som har stått lenge, gjerne må stå enda lenger. Når nye bøker får et bok-på-vent-innlegg, ser det ut som at de faktisk blir prioritert. Bøker som har blitt glemt igjen på setra, står fortsatt trygt i hylla der- det har jo som oftest dukket opp noe nytt og fristende til neste gang vi drar  opp dit... Bøker som er lånt på biblioteket havner i fifty-fifty-sekken. Bøker jeg har fått blir for det meste lest, det samme med bøker jeg har kjøpt- med unntak av det som helt klart var feilvurderinger...
Helt klar er det uansett at det fortsatt er litt å velge mellom, og man snubler over bøker på de forunderligste måter!
Det siste var at jeg vant to bøker på denne varierte bokbloggen! Ei krimbok som ser grusomt spennende ut, Springflo av Cilla og Rolf Björlind, også denne:
Det virkelige coveret er mye dusere og penere!!
-Og ærlig talt; kunne boka hatt en mer treffende tittel???  Denne virker jo også spennende...
Man kan vel ikke akkurat ønske seg det, men et pent, lite og ukomplisert benbrudd, kan kanskje være det som skal til for å realisere noen av leseplanene ;o)
Det er ikke bare jeg som har drømmer, planer og visjoner om alt som skal leses. Hos Beathe er det flere som mer eller mindre skyldbetynget viser fram det de har stående på vent i hylla. Noen har stått der lenge, noen har sikkert nylig kommet, men alltid er det det samme dilemmaet: Hva skal jeg velge?????

søndag 12. mai 2013

Dagens smakebit er ekstremt høy og utrolig nær

Jeg har lest ei aldeles nydelig, uforglemmelig bok. Intet mindre. Den er helt spesiell, ikke bare ved at historien er original, innsiktsfull, humoristisk og rørende, men språket er også noe helt for seg selv. Jeg har lest den på norsk, og oversetteren har virkelig klart å ivareta følelsene, tankene og stemningene som preger boka. Sidene er også krydret med fotografier, blyantmerker, overstrykninger, og andre elementer som underbygger og forsterker historien.

Ekstremt høyt og utrolig nært 

av Jonathan Safran Foer handler om Oskar på åtte år som mistet faren sin da de flyene stupte inn i Tvillingtårnene 11. september 2001. Oskar er en helt spesiell gutt, og hadde et helt spesielt forhold til faren. Boka handler om hvordan han finner en merkelig nøkkel på farens rom, og hans raison d´être blir å finne ut hvor den passer.
Vi får også høre farmorens livshistorie. Og farfarens.

Følgende er veldig godt skrevet om boka:
Kan det tenkes noen bedre beskrivelse av depresjonen? Og finnes det rarere og varmere bok om en gutts sorg enn denne?

Smakebiten kommer fra side 51, Oskar er litt av en oppfinner, forsker og filosof, men etter at faren døde, blir det vanskelig å sove om nettene, og det er mye som kan gi et menneske tunge støvler...
Som dere ser av smakebiten; boka mi er nå rikt forsynt med hjerter, utropstegen og understrekinger. Dette er garantert ei bok jeg kommer tilbake til, og jeg vil for alt i verden ikke gå glipp av alt det fine som bet seg fast i meg første gang jeg leste den!
Boka er også filmatisert, jeg har ikke sett filmen, men den er bestilt! (tilbud på Platekompaniet; 49,50 + frakt, totalt 79,50. Bare sånn i tilfelle flere også vil se den ;o)

 

Som vanlig på en søndag, er det spleiselag hos Mari! Ta med en smakebit fra boka di og sving innom i løpet av dagen!

fredag 10. mai 2013

Finn kongefølelsen!

Gjør hver dag til en god dag

Randi Skaug


Rekk opp høyre handa den som ærlig og oppriktig synes hver dag er en god dag, og som ikke tror de har mer "å gå på" når det gjelder hverdagslykke.
Så kan de som aldri har latt seg fascinere eller imponere av sterke kvinner som når målene sine etter år med hardt arbeid rekke opp venstre handa.
De som nå har begge henda høyt i været, kan utvide med noen høylytte jubelrop og droppe resten av innlegget før de danser videre i livet. De som fortsatt har ei av hendene i fanget kan lese videre, for i denne boka er det både inspirasjon, gode tips og historier. De som gjemmer begge hendene under bordet, og er ganske sikre på at de kan få et bedre og mer spennende liv, kan trygt lese videre før de går til anskaffelse av denne supre boka om personlig mestring.

Randi Skaug var den første norske dama som nådde toppen av Mount Everest. Hun hadde ikke bakgrunn fra fjellklarting eller annen ekstremsport, men hun vokste opp på gård hvor de dyrket korn, poteter og selvtillit (s.34). I tillegg har hun en helt spesiell evne til å gjennomføre, som hun sier selv.
I boka gir hun leserne ti teknikker som hver for seg, men som enda mer sammen, kan føre til en mer bevisst holdning til hva man kan gjøre for å, ja;
 finne kongefølelsen
Hvor viktig er det ikke at både selvfølelsen og selvtilliten er bra? Kan vi som ikke har fått disse tingene med oss fra barndomshjemmet trene opp disse egenskapene? (Svaret på det siste spørsmålet er heldigvis JA!) Hvor viktig er det ikke at man kjenner seg selv, ønskene og drømmene sine? - Og at man tar henyn til disse tre?!


Jeg har lest mange bøker om personlig vekst, utvikling, mestring osv, og jeg har forsøkt å lese enda flere. Ikke fordi jeg har et trist og kjedelig liv, absolutt ikke, men fordi jeg har trua på at andre mennesker med andre erfaringer enn meg kan ha noen gode tips å komme med. Tanker jeg ikke har tenkt, perspektiv jeg ikke har sett, idéer jeg ikke har kommet på. Ofte blir man skuffet, noen ganger kan man finne noen gullkorn, men hittil har jeg ikke funnet noe som er så konkret, enkelt formulert og så troverdig som det unge frøken Skaug presenterer her! Grunnfilosofien er at hvis man klarer å gjøre hver dag til en god deg, blir livet bra. Hvis man virkelig vil noe, så er alt mulig. Det kommer så klart ikke av seg selv, man må prioritere, ikke miste måler av synet- og man må nok også være en smule tålmodig! 
Boka er oversiktelig og logisk bygd opp. Teknikk for teknikk blir presentert, samtidig som poengene blir tydeliggjort med personlig historier, både humoristiske og mer til ettertanke.
Dette er rett og slett god underholdning som inspirerer til å ta noen grep for å få en hverdag der kongefølelsen får herske! 

Beste tips; velg det mest hensiktsmessige, ikke det mest behagelige.

Konklusjon: 
Terningkast 6+, varme, entusiastiske anbefalinger- og ønske om engang å få muligheten til å få være tilstede når hun holder et av foredragene sine!

torsdag 9. mai 2013

Kunsten å høre hjerteslag

Jan-Philipp Sendker 

Cappelen Damm, 2013
Overatt av Kurt Hanssen
Lest av Charlotte Grundt og Haakon Strøm
Spilletid: 8 timer, 22 minutter

 
-Rekk opp handa den som synes de har lest nok bøker med handling fra Burma.
-Rekk opp handa den som ikke orker enda ei bok om en ung, suksessrik kvinne som drar avsted for å løse et familie-mysterium.
-Det aner meg at det kanskje er flest som vifter med handa på andre forsøk..? Til de kan jeg si at jeg også var litt skeptisk. Av omtalen fra forlaget og vaskeseddelen på boka, hørtes dette unektelig ganske kjent ut, men så var det dette med Burma da, landet som nå offisielt har fått nytt navn; Myanmar. Jeg har aldri lest noe fra dette landet før, og de eneste ordene jeg får opp når jeg tenker på landet, er Asia, buddhisme, militærjunta, internasjonal boikot, diktatur og Aung San Suu Kyi.
På tide å utvide ordlista og få litt mer kjennskap til det lukkede og mystiske landet!

Som sagt var jeg litt skeptisk. Historien virket uoriginal, og jeg syntes bildet på framsida var litt i overkant sukkersøt, så fordommene var hjertlig tilstede. Så feil kan man altså ta! Boka begynner helt som jeg hadde trudd, med den vellykkede dattera som litt i opposisjon til en overfladisk og materialistisk mor, drar til Burma/ Myanmar for å lete etter spor etter faren som helt uten forvarsel forsvant for noen år sida.
Med en gang Julia setter føttene i tehuset i byen hvor faren hadde bodd, vekkes derimot nysgjerrigheten! Alle menneskene hun møter ser ut til å vite hvem hun er, men mest av alle er det en  gammel mann som stirrer på henne. Det føltes nok litt ubehagelig, og da mannen henvender seg til henne, sier han har ventet på henne, at hun tok seg god tid, bruker navnet hennes og forteller ting han umulig kan vite, blir hun både skremt og sint. (Og ja! Jeg ser at det fortsatt høres svært så oppskriftsmessig ut, men ikke gi opp ;o) Han begynner å fortelle en gammel kjærlighetshistorie, om ei jente med ubrukelige ben og en blind gutt. Og mannen påstår at den blinde gutten var faren hennes...
Etterhvert forteller Julia og den gamle mannen, U Ba, hver sine historier, Julia om minnene hun har om faren, den gamle mannen fortsetter med kjærlighetshistorien. Historiene veves i hverandre, og Julia blir fort klar over at hun trolig aldri kjente faren hun var så knyttet til.
Boka blir heldigvis aldri tåredryppende, sentimental eller klisjéfylt, men holder en nøktern og hverdagslig tone (hvis man kan si det om noe så eksotisk som Burma). Miljøskildringene er virkelig fine, man kan føle varmen og det fuktig klimaet, høre insektene og kjenne den hardtrampede jorda under bena. Menneskene vi blir kjent med er sjarmerende og godhjerta. Innbyggerne i den lille byen Kalaw viser stor omsorg og respekt for hverandre, de har alltid innrettet seg og avfunnet seg med skjebnen.
Hele veien er historien godt fortalt og troverdig, men det beste av alt er slutten! Den virkelig overrasker og gjør at den fester seg litt mer i både hjernebarken og hjertet enn den kunne ha gjort med en mer forutsigbar avslutning.
Jeg vet ikke helt om ballongene har noe med saken å gjøre, men det er jo et fint bilde fra Burma. Kilde.
Konklusjon:
Jeg har ikke lært så mange flere fakta om Burma, men jeg har fått kjennskap til burmesernes historie og kultur. Jeg har ikke lest enda ei hjerteskjærende bok om røtter, hemmeligheter og tilhørighet, men ei fengende bok om livslang kjærlighet, tillit og om å være tro mot seg selv.
God underholdning, perfekt lettlest og med ei akkurat passe dose eksotisk krydder- Anbefales varmt og hjertlig!
Forresten;
Tittelen er ikke bare en talemåte, det er en konkret og enestående egenskap : )

Tre andre som har blogget positivt om Kunsten å høre hjerteslag er Solgunn Bokelskerinnen og Rose-Marie. Besøk dem gjerne hvis du vil lese mer om  boka.

onsdag 8. mai 2013

Fatale lese- og skrivefeil

Det er så visst ingen spøk å lese feil. I hvertfall ikke bestanding. Noen ganger er det rett og slett fatalt.
For eksempel når noen spør om du vil være med å se på ekornsisten. Tenk så morsomt! Ekornunger som hopper rundt og kaster seg fra tre til tre! Herlig!!
Også viser det seg at det ikke var ekornsisten, men eksorsisten...

Ha ei fin helg- den er rett rundt hjørnet ;o)

tirsdag 7. mai 2013

Fallvann

Mikael Niemi


Forlaget Oktober/ Lydbokforlaget, 2013
Oversatt av Erik Krogstad
Spilletid: 8timer, 44 minutter
Fabelaktig lest av Duc Mai-The


Forfatteren av "Populærmusikk fra Vittula" har kommet med en ny og annerledes roman, en katastroferoman som både er spennende, skremmende og troverdig.

Hele høsten har regnet pøst ned, Lule-elva og alle andre vassdrag er breddfulle av vann- til svenske Vattenfalls store glede. Vann betyr strøm og strøm betyr penger. Helt til det plutselig viser seg at det har dannet seg en sprekk i den øverste av demningene. En liten sprekk som blir stadig større når vannet bare fortsetter å presse på. Da sprekken oppdages er det for sent. Stømmen har gått og telefonene er døde, både de mobile og de analoge. Det betyr at ingen får gitt beskje om det som hender- og enda verre; ingen FÅR beskje, før det etterhvert kommer advarsler på radio, men da er katastrofen allerede godt i gang- og hvem hører egentlig på radio? Når strømmen er borte?

Vi møter en rekke vidt forskjellige personer som blir utsatt for flodbølgen. Noen gjør alt de kan for å overleve og å redde andres liv, noen klarer det på mirakuløst vis, andre går det ikke like bra med. Og det viser seg at det ikke bare er elva som skal ta liv denne dagen, det finnes jo alltid noen grusomme mennesker som kanskje vil benytte en slik kaotisk situasjon for å få utløp for onde og primitive følelser...

Bokas persongalleri er variert og til tross for at vi bare får ganske korte glimt av hver av dem, blir de veldig troverdige og levende (så lenge det varer...). Man kjenner panikken komme veltende, samtidig som de observerer og analyserer så godt det lar seg gjøre. Språket er enkelt og flyter godt- og Duc Mai-The leser rolig og behersket, noe som er med på å gjøre lydbok-utgava enda mer uhyggelig; som en utenforstående observatør som vet inderlig godt at dette kan ingen gjøre noe med, det må bare gå sin gang.

Konklusjon:
Ei bok om helt vanlige uvanlige mennesker som havner i en fullstendig surrealistisk troverdig og  usannsynlig situasjon..
Jeg likte denne forferdelig godt, og anbefaler den gjerne til lesere som liker spenning, gode personskildringer, happy-ending og ingen lykkelig slutt- så da er vel de fleste favnet!

Andre som har vært begeistra for boka er Solgunn og Åslaug.
9. juni 2011
Det er en annen grunn også til at jeg ble fascinert av denne boka. Jeg har nemlig med selvsyn sett hva vann kan gjøre, og det ser ut som at det er pinsen som er selve flom-helga. Mange husker kanskje Vesleofsen, flommen som rammet Østlandet i 1995? Huset som tippet ut i Lågen i Gudbrandsdalen? Den eneste veiforbindelsen mellom Sør- og Nord-Norge var faktisk Valdresflya, alt anna var stengt. Det var i pinsen.
9. juni 2011
I 2011, var pinsen sen, rundt 12. juni. Snøen var borte, både høyt og lavt, og ingen hadde trudd det skulle bli flom det året. En dag begynte det å regne, og NVE meldte om at det lokalt kunne komme STORE nedbørsmengder. De fikk utrolig rett! Faktisk så lokalt at på øst sida av dalen fikk det ingen konsekvenser, mens det på vestsida- VÅR SIDE- så ut som på disse bildene! Bildet over viser bygdeveien rett før den forsvinner. Bildet under viser en mindre privat vei, som også forsvant helt.. Dette er veier vi bruker daglig, både når vi skal noe sted med bil, og når vi er ute med hundene.
10. juni 2011
Det siste bildet er fra Imsdalen (jepp, de med flaskevannet). En bitteliten sidebekk, Leråa, vanligvis så liten at du nesten bare kan skritte over den med småsko. Den tok nok i mot det aller meste av regnvannet, og gravde ut et helt utrolig stort område! På bildet er bekken fortsatt flomstor, men arbeidet med å få veien i stand va allerede i gang.
11. juni 2011. For perspektivets skyld; se den bittelille mannen i gravemaskina til venstre..
Neste helg er det pinse igjen. Det er fortsatt mye snø igjen i fjella rundt her, det var først i går det ble varmt i været, så det er først nå snøsmeltinga begynner i fjellet, og fra i mårra deldes det regn og høyere nattetemperaturer. Da gjenstår det bare to ting; krysse fingra og håpe det beste!

lørdag 4. mai 2013

Ukas illustrerte #2

Fugl- Lisa Aisato

Gyldendal, 2013
40 sider.

Allerede nå kan jeg si til meg selv at det med ukas illustrerte er en av de bedre idéene jeg har fått- og satt ut i livet!! Jeg har oppdaget at bøker er mye mer enn skjønnlitterære romaner og krim- det har vært en fryd både å lete fram godbiter og overraskelser, og å studere funnene. Hittil har det vært barnebøker, men det kommer andre ting også, etterhvert! 
Til nå har barnebøker vært noe jeg har kost meg med litt i smug- uten egne barn har det på en måte vært litt... rart... Heldigvis har jeg noen tantebarn som også er glad i bøker, og for ikke å glemme at bokbloggen er et supert alibi; nå kan jeg stolt og fornøyd fråtse i disse skattene!

Ukas utvalgte er ei utrolig vakker og uforglemmelig bok. Det er Lisa Aisato som står for både de vakre illustrasjonene og den rørende fortellinga. Aisato er blant annet kjent som illustrtør av bøkene om Tambar, Odd er et egg og Jesper Juuls spalte i Dagblad-Magasinet. 
Fugl kan som en rekke andre barnebøker leses på mange plan. Ved første gjennomlesing handler det om ei jente som bor sammen med bestefaren. Hennes aller største- og eneste- ønske er å bli en fugl, slik at hun kan bli med trekkfuglene når de drar mot sør. Til slutt går drømmen i oppfyllelse; ei natt begynner det å klø over hele kroppen, mens det verker i bena...
Etter å ha lest boka/ studert bildene flere ganger, kan man legge flere tolkninger inn i historien, og spørsmålene om hva det bakenforliggende temaet er dukker opp. Ensomhet? Mobbing? Å bli voksen? Å tro på drømmene sine? Være annerledes?
Boka kan gjerne leses fra første til siste side, med tekst og bilder kronologisk, men hvert av bildene står så støtt på egne ben, er så detaljrike og nydelige at de hver for seg forteller ei hel historie.

Mitt favorittbilde! Fjærene har begynt å vokse, og jenta forsøker å skjule dem under en stor frakk og et langt skjerf. Men blikket og smilet som desverre ikke kommer særlig godt fram her, levner ingen tvil om at det virkelig er store ting på gang!!! 
Skal du unne deg selv bare ei illustrert bok i år, bør du virkelig vurdere denne! Hver eneste illustrasjon er som et fabelaktig kunstverk jeg gjerne skulle hatt på veggen ;o) 


Andre har også skrevet om denne i det siste, for eksempel AstridTerese og Julie og de er like begeistra som meg. Besøk bloggene deres eller forfatterens hjemmeside hvis dere vil se flere av bildene.