torsdag 27. februar 2014

Djevelanger, av Frode Granhus

Lydbokforlaget/ Schibsted Forlag, 2014

Spilletid ca 9 timer
Lest av Nils Johnson

Ettersom jeg likte "Stormen" som er forfatterens forrige bok veldig godt, og ettersom det er samme dyktige oppleser her som på "De usynlige" av Roy Jacobsen, spurte jeg pent- og fikk lydfil fra forlaget.

Nå er mysteriet om hvordan lille Ida så plutselig og sporløst kunne bli borte løst, og jeg syns det er så morsomt når jeg blir helt satt ut av hvordan de ulike elementene i historien viser seg å henge sammen!
I boka får vi flere parallelle fortellinger. Vi følger etterforskerne Rino Carlsen og Guro Hammer som kjemper mot klokka for å løse forsvinningsgåta før tida renner ut, samtidig som de har "litt å rydde opp i privat". Lille Ida forteller hva hun ser og hører mens hun er bortført. Gjerningsmannen (som vi naturlig nok ikke får vite hvem er før ei god stund etter at Ida er funnet) forteller om sine følelser og handligner.
Det trekkes tråder til et par forsvinninger som skjedde i det samme område for nesten tretti år sida, da kom den ene jenta til rette etter få dager, mens den andre aldri ble funnet. Idas foreldre oppfører seg absolutt ikke som man kunne forvente av noen hvis eneste datter er sporløst borte; faren er omreisende predikant og har sett at Ida kommer velberget hjem på den tredje dag, og de har full tillit til at sånn blir det. Dette er med på å skape en ekstra uhyggelig stemning; barneforsvinninger og religiøse predikanter er en miks som setter fantasien i sving...

Bakteppet er som i forrige bok Lofoten. Det er spredte øyer, grisgrendt begyggelse, øde fjellområder og mørke tjern. Etter en lang periode med varme og tørke, kommer det etterlengta regnet, men når det først kommer, er det så plutselig og voldsomt at det skaper oversvømmelser og nye problemer. Hurtigruta går på nord og sør, stopper, slipper av pasasjerer og mannskap, tar ombord nye og er som den alltid har vært viktig for folk, frakt og forbindelser.

Konklusjon;
Jeg likte boka godt, men til tross for at jeg gir den overraskende slutten terningkast sju, er jeg totalt sett ikke like entusiastisk som jeg var da jeg leste "Stormen". Likevel anbefaler jeg den gjerne videre; forfatteren har god fantasi, er flink til å skildre natur og ikke minst vær ogvirkelig god til å bygge opp sammensatte plot og til å holde på hemmeligheter!

Andre bloggere som har lest boka:
Tine
Zeldajenta
Anette

Jeg leste forresten akkurat at Lydbokforlaget har bestemt seg for å lese inn "Stormen"- det blir en høydare, selv for den som har lest boka fra før! I tillegg vil Odinsbarn bli tilgjengelig som lydbok etterhvert, og hva skal jeg si til det- annet enn at jeg bøyer meg i hatten og applauderer!!!

tirsdag 25. februar 2014

Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

Fullkommen lykke. Fullstendig tillit.
Forlaget Oktober, 2013
272 sider
Boka er lånt på biblioteket


Ikke en eneste en av omtalene jeg har lest om denne boka har vært annet enn positive. Ikke en eneste en av de jeg har snakket med som har lest den har vært annet enn dypr rørt og takknemlig for at denne boka er skrevet. Jeg kan ikke tenke meg at ei bok med selvmord som tema kan være mer oppriktig, ærlig, usentimental eller ryddig enn denne.

Det er (Dagblad-journalisten) Trude Lorentzen som etter mer enn tjue år bestemmer seg for å prøve å finne ut hva som gjorde at moren hennes til slutt ikke klarte å leve lenger. Hvordan var det mulig at den sprudlende, omsorgsfulle, engasjerte, glade og gode mammaen nærmest over natta kunne bli så fortvilet at den eneste løsningen hun så var å gjøre det slutt på alt? Trude var femten år da moren hoppet ut fra sjuende etasje på sykehuset hvor hun var innlagt for akutt depresjon og angst. Da hadde det gått 472 dager sida Mia ble sjuk. 472 dager. Hverken mer eller mindre.
Forfatteren går grundig til verks. Hun kartlegger så mye som mulig av morens liv, fra hun ble født på Sætrangtoppen 25. oktober 1943, til den fatale dagen hun i et ubevoktet øyeblikk klarte å smyge seg usett ut av ei ulåst dør på sykehusavdelingen. Hvordan var været og hva preget nyhetsbildet på viktige dager i morens liv? Hun kontakter barndomsvenner av moren, studievenner, slektninger, kollegaer. Hun får utlevert morens sykejournal, hun ber fagpersoner innen psykiatri om deres vurderinger av morens tilfelle, vel tjue år etter at hun tok sitt eget liv. Fikk hun relevant behandling? Tok de henne nok på alvor? Hva med all medisineringa? Kunne de ha gjort noe annerledes i dag? Er hun selv i risikogruppe for å utvikle depresjon eller psykose? Spørsmålene er selvfølgelig mange- og hun får ikke ett svar; det finnes ikke ett svar på Mysteriet mamma. Svarene er mange, de peker i forskjellige retninger og den eneste røde tråden hun finner i uttalelsene, er at tilfellet Mia Skøien er usedvanlig komplisert.

Forfatteren har klart å forholde seg til den svært personlige og opprivende historien på en helt utrolig ryddig og usentimental måte (da mener jeg ikke at den er distansert eller blottet for følelser, det ville vært umulig, det jeg mener er at den ikke er skrevet i selvmedlidenhetens lys eller at den er gjort mer tåredryppende enn nødvendig.) Gjennom det hun forteller om sin egen oppvekst med moren, enebarnet og alenemoren, skaper hun et tidsbildet som for meg gjør historien veldig nær. Jeg kjenner igjen og husker så mye av detaljene hun beskriver... Beskrivelsene av hvor viktig det var for henne som fjorten og femten år å være som alle de andre, frykten for å skille seg ut, bli utstøtt, for å bli gal- som moren, angeren når hun hadde kranglet med moren, redselen for å bli igjen alene, håpet om at moren skulle bli frisk og at alt skulle bli som før... Fortvilelsen, sjokket, sorgen og alle følelsene morens død førte til- og takknemligheten for at moren ikke traff asfalt da hun nådde bakken, at det var gress der, og løvetann.

Dette er ei enestående klok bok. Grundig og rik på detaljer. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si? Tankevekkende. Etterlater seg en liten vond klump i magen- og mange nye spørsmål.
Les boka! Og les gjerne denne artikkelen i Dagbladet først, eller ta en kikk på Ellikkens grundige og fine omtale i dette innlegget. (Der er det også ei liste med linker til andre bokbloggere som har skrevet om boka)

søndag 23. februar 2014

Smakebit fra ei femmil

Siste OL-dag, dagen for selve manndomsprøva: Femmila! Nå gjorde jo jentene våre skikkelig storeslem i går, og så viste det seg at russerne kopierte bragden i dag. Den sure fjerdeplassen til Norges beste, og tomhetsfølelsen siger på...
Nå som OL er slutt, og det blir tilbake til striskjorte og havrelefse, kan det hende at enkelte (meg sjøl inkludert!) vil føle litt abstinenser. I den anledning har jeg funnet fram ei bok som kan være litt "motgift"


Thor Gotaas' Femmila. Skisportens manndomsprøve. Det er sikkert mange skientusiaster som kjenner til Gotaas fra før, ettersom han har lett for å dukke opp med kuriøse ski-historier på NRK når de sender fra mesterskap, i tilleg har han skrevet et par bøker om ski og skigåing før han kom med denne i fjor.
Dagens smakebiter er fra historien om den første femmila som ble arrangert i Holmenkollen.
I 1888 var Torjus Hammerstveit en av Norges mest rutinerte skiløpere. Han behersket alt - skihopping, låmkjøring, altså å renne utforbakke, som ble rangert høyt i Morgedal - og også langrenn. Men han spesialtrente ikke og drev på enkelt vis: "Noko slikt som langrennssmørjing plaga me kje tankane med, men daa smurde me aller gale hell. Vikaara var like for alle, og det var dugleiken og styrken som skiløypar det spurdes om, ikkje rett og gali smørjing."
Videre kan man lese at Ingen varmet opp, det var ennå ikke vanlig. Deltakerne sparte på kreftene og holdt seg i ro. Det var vanlig å holde varmen med ei jakke over seg. Flere røykte pipe før start, det "åpnet lungene", som de sa. Også en blanding av rå egg og konjakk ble brukt som styrkemiddel.

Morsomt er det også å lese om brødskivene de fikk på matstasjonene, ølet de drakk rett etter målgang- og ikke minst se for seg reaksjonene hvis noen hadde fulgt disse gode rådene nå!!

OL er over for denne gang, til tross for litt smøreproblemer underveis og en liten nedtur i dag, har det vært et strålende mesterskap for Norges del. Man skal ikke glemme at Norge er et lite land, og at OL er akkurat det navnet tilsier; olympiske LEKER. I det store og hele er det lek og ikke så alvorlig som enkelte synes å mene. Vi kan gjerne hylle vinnerne, men vi bør være storsinna nok til ikke å lynsje de som på en eller annen måte ikke innfrir forventningene.

Så... Resten av dagen er en helt alminnelig søndag. Det betyr smakebit-servering hos Mari- det blir bra det også!

torsdag 20. februar 2014

Fornøyelig om skytsengler!

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde forestilt meg at kunne skje! Jeg skal anbefale ei bok spesielt for teologistudenter og konfirmanter!!
I tillegg må jeg understreke at boka er utmerket for andre grupper også; alle Paasilinna-tilhengere selvfølgelig, de som har hatt kristendomsundervisning, blitt konfirmert, som har vridd seg av utålmodighet og kjedsomhet under altfor lange gudstjenester- eller som frykter at de kan komme til å gjøre det en eller annen gang. Folk med religiøse tilbøyeligheter i ikke-kristne retninger, ateister og agnostikere- og de som ikke kommer inn under noen av de nevnte kategoriene bør vurdere å lese boka kun av den grunn at de naturligvis bør finne ut hva som er så passende for alle andre enn dem selv ;o)
Vet dere noe særlig om skytsenglenes vingespenn? Eller hvordan rekrutteringa til skytsengel-stillingene foregår? Eller hva med organiseringa av hvem som skal få besyttelse- og eventuelt av hvem? Dette er ikke kunnskap som hittil har vært allmennheten forunt, men jeg har vært så heldig at jeg har fått ei ny lydfil fra Lydbokforlaget, Atro Paasilinnas "Den klønete skytsengelen", og nå vet jeg faktisk temmelig mye om disse tingene- og ikke minst om alt som kan gå galt hvis en skytsengel blir litt for ivrig i tjenesten! (Var det noen som nevnte de gode hensikters forbannelse??)
Boka er i velkjent Paasilinna-stil, men i motsetning til noen av de andre bøkene jeg har lest av ham, henger denne historien godt sammen. Her er blir det dramatikk og grusomheter, Himmel og Helvete, mordbrann, drap- og enda flere lik, et trekantdrama, en antikvarisk bok-kafé, tilfeldige ulykker og de utroligste forsøk på å rette opp de fadesene som har oppstått.

Konklusjon:
Det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og bli med på en forrykende heisatur- i likbilen til Lindells Begravelsesbyrå!

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014 (klikk på lenkene for smakebiter)
Spilletid: 5 timer, 4 minutter/ 192 sider
Forbilledlig lest av Kyrre Haugen Bakke
Oversatt av Ellen Holm Stenersen

tirsdag 18. februar 2014

Hver morgen venter jeg på ei bok (ihvertfall nesten)

I det siste har det vært mye snakk- og skriving- om bibliotek, bibliotek som har blitt lagt ned, innkjøpsordning, populærlitteratur og kvalitetslitteratur, suksessforfattere vs. andre forfattere (dvs marginale forfattere som selger lite, og leses lite). I den forbindelse (Aftenposten og Adresseavisen) ble "Hver morgen kryper jeg opp av havet" av Frøydis Sollid Simonsen brukt som et av eksemplene på bøker ingen gidder å lese.
Nå skal jeg ved å vise dere noe nytt jeg har lært meg, vise at det faktisk ikke stemmer! Det er noen som svært gjerne vil lese denne!
Skjermdump: cmd+shift+4
Boka ble reservert den 15. januar. Jeg var da nummer én på ventelista, og det var ei uke forventa ventetid- de hadde trulig ikke fått merka den osv. Nå, trettifire dager senere er status nøyaktig den samme. Først i køa, ei ukes ventetid.Det følese litt urettferdig at denne blir utpekt som "unteressant for leserne/ lånerne", når boka ikke engang er å finne i hyllene.. Det er sikkert slik ofte, at media skaper fakta og virkelighet?
Ettersom jeg er så fornøyd med at jeg har klart å lære meg den fiffige skjermdump-funksjonen, tar vi vel likegodt en til, presentasjonen av boka:
Jeg har lest noen omtaler av denne, og jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en artig og original liten sak? Jeg rekker nok ikke biblioteket i dag (det er ikke lagt ned, men har fått reduserte åpningstider), men i mårra er planen å få det til. Da skal jeg spør hvordan det går med Frøydis og sølvkreet, om de snart er krøpet opp av havet, eller om det heller er slik at de allerede har returnert. Jeg håper naturligvis at de dukker opp- ogsaå håper jeg at flere begynner/ fortsetter å besøke bibliotekene, og låner med seg litt ymse bøker slik at utlånstall/ besøkstall øker heller enn å gå ned, og at man dermed er med på å opprettholde et enestående lavterskel-kulturtilbud for allmennheten.

Takk for oppmerksomheten ;o)

Det er vel ikke sikkert at de som legger igjen spor i Beathes bokhylle akkurat har krøpet opp av havet, men at de har bøker på vent; se det er helt sikkert!!

søndag 16. februar 2014

Kunsten å være den man er, av Jan-Philipp Sendker

Cappelen Damm, 2014

314 sider
Oversatt av Kurt Hansen
Boka har jeg fått fra forlaget.

Da jeg skulle prøve å skrive et velformulert innlegg om denne boka, kom jeg så langt som til å laste opp bildene før det ble stopp... Det er ei av de bøkene- de det nærmest er umulig å skrive om...
Jeg likte jo den forrige boka veldig godt, og hadde hjertebankhøye forventninger til oppfølgeren, og da jeg så sitatet på framsida, la ikke det akkurat noen demper på den sitrende før-boka-åpnes-følelsen!
Altfor høye forveninger føles nesten som skrekkblanda fryd. Eller ren frykt.

Den siste delen av sitatet gjelder nok ikke for min del, men den første delen derimot; det kan jeg skrive under på!

Romanen begynner med at Julia helt uten forvarsel får et ganske så kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb i advokatfirmaet hvor hun jobber. Samme dag har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, som hun ikke har sett siden deres første møte ti år tidligere. Via noen slumptreff og tilfeldigheter, fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å se igjen broren U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne.
Til å begynne med, lurte jeg veldig på hvor forfatteren ville med denne historien. Jeg syntes knapt nok den var verdig å bli kalt en oppfølger til den forrige høyt avholdte boka- den begynte ganske melodramatisk, og jeg følte meg nesten litt lurt. Det varte ikke lenge! Så snart Julia befant seg på burmesisk jord, fikk fortellinga en helt ny rytme og nerve, man kjenner luktene og varmen, hører insektene, stemmesurr, bikkjer som bjeffer, høner som kakler- og jeg skjønte at her var det jammen ei ny bok å trykke til brystet!
U Ba tar Julia med seg til en gammel kone som bor i landsbyen, for at kvinna skal fortelle henne den hjerteskjærende historien om hva som skjedde med søsteren hennes, Nu Nu. Derfra lar de ferden gå videre til en annen by, hvor de møter en mann som kan fortelle den like rystende fortsettelsen av Nu Nus familiehistorie, en del av historien som verken Nu Nu eller søsteren viste noe om. Til slutt møter de en tredje person, som kan flette disse to historien sammen, og fylle ut de hullene som finnes.
Dermed er det Julia som står foran et valg; å la livet fortsette som tidligere, eller lytte til hva hjertet og intuisjonen forteller henne.

Dette er ei bok om de store kontrastene. Mellom burmesernes rolige tillit til intuisjon og aksept av tilfeligheter og sjebne, og vår vestlige skepsis til alt det vi ikke umiddelbart kan forstå eller forklare. Mellom Julias urbane og travle juristliv i New York og Nu Nus liv helt på andre enden av veldferds-skalaen, der de fleste på den burmesiske landsbygda har mer enn nok med å skaffe mat til seg og sine- og de umenneskelige og umulige valgene de må gjøre, som følge av fattigdom, men også som følge av borgerkrigen. Det er en historie om kjærlighet og fortvilelse, lykke og omsorg, trua på god og dårlig karma og på gode og onde ånder som må blidgjøres og holdes i sjakk.
Jeg er ubeskrivelig imponert over forfattere som skriver så inni hampen medrivende og truverdig om for meg så totalt ukjente omgivelser og kulturer- og som får det til å bli så kjent og alment og allmenngyldig! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev boka, og jeg tar av med hatten, rett og slett.

For å si litt om språket og skrivestilen, så er boka veldig lettlest, og preget av uvanlig korte setninger. Den er krydret med kloke ord og gode, litt filosofiske spørsmål, og mitt eksemplar har etterhvert blitt utsatt for understrekinger, utropstegn og små hjerter...

I denne videoen (som dere bør se, fordi den er så stemningsfull!) forteller forfatteren selv om boka. Han sier bl. a at i den forrige boka leter Julia etter faren, men hun i denne leter etter seg selv, og at boka har blitt beskrevet som utrolig trist, men samtidig veldig full av håp- veldig godt sagt! Hvis noen lurer, vil jeg ikke si det er helt nødvendig å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag" for å ha glede av å lese denne, men jeg kan ikke kommme på en eneste god grunn til at du ikke skal unne deg å lese begge. De er fantastiske, og uten at det betyr allverden, kanskje, så gav jeg "Kunsten å være den man er" både terningkast seks og favorittstempel inne på bokelskere.no.
Det er bare å glede seg! Dere som ikke har lest disse enda, er kjempeheldige!
Denne uka hadde jeg forresten årets første lese-ute-dag! Sola var ikke framme så lenge, men vi koste oss stort! Te i koppen, god bok, sol og blå himmel og hunder som lekte og tulla på reins-skinnet sitt. Det blir ikke bedre enn det!

fredag 14. februar 2014

John Hart- stødig progresjon!

Av og til kan man ikke unngå å bli revet med av andres begeistring! Det var dette innlegget hos Solgunn som overbeviste meg- les den fabelaktig entusiastiske omtalen hennes så skjønner dere hva jeg mener ;o)
Nå har jeg altså hørt bok nummer tre av John Hart, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er hjertens enig med Solgunn. Egentlig syns jeg det er litt rart at jeg er så fornøyd, for den første "Ved elven" syntes jeg var ei håpløs lydbok, og bok nummer to, "Brødrene fra Iron House" likte jeg, men jeg kan ikke påstå at den har satt varige spor etter seg. Nå er det vel sant og si ikke så ofte at krimbøker gjør det, men denne er faktisk et lite unntak...
Boka handler om tretten år gamle Johnny Merrimon som leter etter tvillingsøstra Alyssa som forsvant for et år sida. Moren deres klandret ektemannen (barnas far) for at det kunne skje, og en dag orket han ikke anklagene lenger, og forlot restene av den tidligere så lykkelige familien.
Johnny har aldri sluttet å tro at søsteren er i live, og da nok ei jente forsvinner, blir han enda mer oppsatt på å finne jentene. Underveis dukker det opp flere lik, både blodferske og gamle, han finner spor som fører ham opp i livsfarlige situasjoner, og når forsvinningsgåta til slutt får en løsning, er det slett ikke det svaret noen hadde tenkt seg!
Hvis du legg til elementer som korrupte polititjenestemenn, illojale kollegaer, ei mor som har blitt pilleavhengig, vold- mot både kvinner og barn, samt en borgjemt og glemt kirkegård som peker tilbake mot slavetida og grusomheter som skjedde da- ja da får du rett og slett ei herlig røre som slett ikke blir den ungdomsromanen jeg trudde det var da jeg først begynte å høre!

Spennende og truverdig (kanskje ikke like realistisk alt, men krim-lesings-truverdig...) med overraskende løsning. Godt konstruert og uforutsigbart. ANBEFALES!!!
Terningkast seks på bokelskere.no.

Lydbokforlaget/ Font forlag, 2010
Oversatt av Christian Rugstad
OK lest av Haakon Strøm
Spilletid: 15 timer, 16 minutter
Miljøvennlig lydfil kjøpt for egne lommepenger

tirsdag 11. februar 2014

Hva skjedde med mammutene?

Eurasia
De levde på steppene i Nord-Amerika og Eurasia, og var nært beslekta med den indiske elefanten. De fleste mammutartene døde ut for rundt 12.000 år siden i forbindelse med at siste istid tok slutt. Noen få, isolerte bestander holdt stand, men også de aller siste måtte gi tapt, og døde trolig rundt 2500 år f.Kr.
I 1886 ble det for første gang gjort funn av mammutlevninger i Norge. Det var i Vågå, og senere har det dukket opp litt av hvert, både i veiskråninger og grustak på vest-sida av Gudbrandsdalen nord for Kvam. (De fleste forbinder kanskje stedet mer med flom enn med utdødde forhistoriske dyr?) Uansett, de som hadde tilhold her i traktene, var ullhåret mammut, de veide kanskje noe sånn som seks tonn, ble tre og en halv meter høye. De var vegetarianere, og menyen besto av gras, urter, busker og mose (høres ut som sau eller geit... Eller kanin.) En voksen han-mammut trengte omkring nitti kilo mat hver dag! Til sammenligning klarer en islandshest seg fint med en halv kilo høy for dagen... De var trekkdyr- ikke trekkdyr som  hest eller muldyr, men i samme betydning som trekkfugler. De kom nordover om sommern og rusla tilbake, kanskje så langt som til Alpene når høsten kom. 
Det mange ikke tenker over, er at vi fortsatt har arter som vandra rundt sammen med mammutene! Vi har heldigvis fortsatt både bjørn, jerv, reinsdyr og moskus- alle eksempler på mammutens samtidige. Andre som ikke klarte å tilpasse seg de klimatiske endringene, var hulebjørn og huleløver, kjempehjort og ullhåret neshorn.
Spennende, ikke sant?! Det spørs om det kanskje er arkeolog man skulle vært?

I 1964 var det et klokt hode som kom på å gi boksalget mammutnavnet, og fra da av har de flatklemte forhistoriske skapningene dukket opp med jevne mellomrom. I dag var det igjen duket for å gjøre de første rekognoseringene- og forhåndsbestillingene! Det er ikke bestandig jeg har vært like begeista for utvalget ved boksalg, men her er det virkelig mange godbiter!! (Artemisia og Bokelskerinnen har skrevet blogginnlegg med kjøpetips hvis noen skulle trenge det) Jeg vil ikke akkurat dra det så langt som å si at jeg gikk på en smell, men ettersom jeg egentlig ikke skulle kjøpe noe som helst... Jaja; noen skal gis bort og noen har jeg hatt lyst på lenge. Man er ikke menneskelig om man ikke firer litt på forsettene sine innimellom ;o)
Forresten; nå har jeg jo allerede lagt inn ei (lita) bestilling, og da kan jeg jo tenke som så at det var lurt, for da rekker jeg ikke å få oversikt over absolutt alt jeg kunne tenke meg å få lyst på! Jeg har altså bestilt noen få bøker for at jeg ikke skal bli frista til å kjøpe innmari mange- sånn er det!!

bokelskerinne.blogspot.no/2012/05/bokanmeldelse-da-gud-var-en-kanin-sarah.htmlEi av bøkene jeg bestilte er denne: Sarah Winmans "Da gud var kanin". Den gleder jeg meg veldig til å lese! Dessuten kan det hende at tittelen på denne boka også avslører hvorfor det gikk galt med mammutene. Hvis vi forestiller oss at gud faktisk var en kanin, er det ikke vanskelig å forestille seg at mammutene ble dømt til undergang. Jeg nevnte menyen til mammutene, ikke sant- og mangden de trengte hver dag? Dere vet sånn omtrent hva kaniner spiser? Og hvor store de er? Hvem av disse to igger best an hvis det skulle bli kamp om maten- mammut eller kanin?
Så kan man forestille seg at noen kaniner sitter nede i hula si og småprater sånn kaniner ofte gjør;
-Hva ville du gjort hvis du fikk være statsminister en dag?
-Tja... bestemt at alle måtte plante mere salat og at det bare var kaniner som fikk lov til å spise den..?
-Æhh! Er ikke det litt pinglete da? Tenk deg at du fikk være gud en dag da, hva ville du gjort DA?
-Njjaaa... vet ikke... JOOOO!!!! Jeg ville ha utrydda alle de hersens mammutene! Det er jo fordundre meg ikke bare det at de tar maten vår, men det den ikke spiser opp, det tramper de ned så det blir nesten aldri noe godt igjen til oss! DET er jeg sikker på hadde ordna seg hvis gud hadde vært en kanin!!!

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg.

********************************************************************************
Tipper det er flere enn meg som plutselig har fått flere bøker på vent nå? Hos Beathe er det som vanlig på tirsdager tips om nyheter og bøker frem fra glemselen! Kikk gjerne innom henne!

søndag 9. februar 2014

Kunsten å by på en smakebit på søndag

Det er travle tider- takras skal måkes vekk (om man har gummiarmer aldri så mye...), hunder skal luftes og trenes, vinterferie skal planlegges og ikke minst må OL følges opp så tett og godt som mulig. Akkurat det siste har blitt litt av en kabal! Før var det jo bare å slå på tv, så var det greit. Nå er det å slå tven , og lyden av, finne nrks radiosending på mac´n, striketøy og oppskrift, mobil, te og knekkebrød- SÅ er man klar for å følge med de norske utøverne! PHU- mulig det kan bli en ny øvelse under neste OL ;o) Som dere skjønner; jeg er av de som IKKE er fornøyd med at tv2 har tatt over rettighetene til å sende OL... Det er IKKE gøy med reklame- og i hvertfall ikke når det blir SÅÅ mange avbrudd undet hvert løp!!! Jeg betaler GJERNE mer i tv-lisens til NRK hvis det hadde vært en løsning. GJERNE!!


Vel, innimellom sendingene leses det litt også! Jeg hadde et hyggelig gjenhør med Jan-Philipp Sendkers "Kunsten å høre hjerteslag" tidligere i uka, og nå er jeg godt i gang med oppfølgeren "Kunsten å være den man er". Jeg har fått et litt blanda inntrykk av den nye boka, jeg liker den, men jeg har ikke helt fått grep om hvor forfatteren vil med denne. Jeg har kanskje ikke lest langt nok enda, og er spent på fortsettelsen; på forsida er det nemlig trykte et sitat som er egna til å skape forventninger;
...en oppsiktsvekkende god roman som kan forandre livet.
Smakebiten er fra side 26, der i hvertfall én person har forandra livet sitt:
Tilbake i New York bekjentgjorde hun at studiene hennes var over. Hun ville ikke tilbringe en dag til på universitetet. Livet var for kort til å ta omveier. Hadde man en drøm, måtte man følge den.
Siden hadde hun fått endene til å møtes som frilans kulissemaler på Broadway, og hun nektet plent å vise maleriene sine til noen gallerieiere. Verken utstillinger eller salg var interessant for henne. HUn malte for seg selv, ikke for noen andre. Amy var det frieste mennesket jeg visste om.

For egen del, legger jeg til at livet er for komplisert til å ta snarveier, og Julia er det mest ufrie menneske jeg har lest om på lenge. Hun har latt seg spise fullstendig opp av jobben i et advokatfirma, og får et ganske voldsomt sammenbrudd som fører henne tilbake til Burma/ Myanmar. Der håper hun å finne løsningen på problemene. Det er i grunn så langt jeg har kommet, så får vi sjå om forventningene oppfylles denne gangen!

Andre boktips finner man inne hos Flukten fra virkeligheten, alltid mange gode tips og spennende nyheter!
Håper alle gjør dagen til en fin dag, og at medaljesankinga i Sotsji fortsetter

fredag 7. februar 2014

Fugler, egg, Lisa Aisato- og Bokblogger-prisen

Vi er godt igang med februar, langlista er forlengst offentliggjort, kortlista likeså. Samlesing av første bok er åpnet- og det er kanskje på tide å skrive sitt første innlegg om Bokbloggerprisen...
Jeg sendte inn ei liste med bøker jeg syntes fortjente å nomineres. Jeg skal ikke ramse opp alle jeg tok med, bare at fem av dem ble med på langlista- jeg tar det som et tegn på at jeg leste gode bøker i fjor! Da kortlista var klar, viste det seg at fire av de som gikk videre, var bøker jeg hadde vært med på å nominere. Det er så klart veldig morsomt, men jeg er mest av alt overraska- jeg hadde trudd det ville bli flere uventede bøker der, flere perler jeg kunne være med å "samlese".
Når det nå engang ikke ble sånn, får jeg gjøre min egen lille vri på prosjektet! Jeg kommer til å bli med på samlesing av "Fugletribnalet" og "Urd", mens jeg de andre gangene vil prøve å lese noe annet av forfatteren som har skrevet "månedens forfatter".

Først til Lisa Aisatos "FUGL" som jeg leste og blogget om i mai. Jeg elsket alt ved den boka! Fra idéen om at man kan får de utroligste ønsker oppfylt hvis man virkelig ønsker sterkt nok, til de fantastiske illustrasjonene som gjør hele boka.

Jeg bøyer meg dypt ned i støvet, og mener fortsatt boka er så stor at den fortjener minst en pris! Tommel opp!

Tidligere denne uka var jeg innom biblioteket for å hente egg. Slett ikke av typen fersk og kortreist, men Aisatos bok fra 2010, "Odd er et egg".
De færreste vil vel være i tvil om at hvis man har et hodet som er er et egg, så får man en hel rekke bekymringer som andre slipper... Odd starter alle dager med å pakke hodet godt inn i mjuke håndklær og en tevarmer, men likevel er han redd for at han kan sette fast hodet i bussdøra, at han skal få en ball i hodet i gymtimene, at kongler kan treffe ham i hodet hvis han tar seg en tur i skogen, og i det hele tatt... En dag treffer han Gunn- og mye kommer til å forandre seg! Odd blir hodestups forelska, og da det uunngåelige skjer, at han ramler ned fra sykkelen han balanserer på, oppdager han at noe har skjedd med hodet hans; det har blitt hardkokt av forelskelsen, og han overlever faktisk et fall fra en sykkel samtidig som han får ei stor og tung honningkrukke i hodet!!!
Som i "Fugl" skjer det en enorm forandring med Odd, og for at dere skal bli litt ekstra nysgjerrig på denne, har jeg ikke tenkt å vise dere bildene av Odd etter forvandlingen, men jeg lover dere; ubetalelig!!!
Rett før det går galt/ rett før alt ordner seg
Som med "Fugl" er det illustrasjonene som bærer historien, mens teksten er underordna. Godt egnet for samtaler og høytlesning.

Til slutt må jeg bare ta  med et bilde fra dagens "happening" her i skogen! (Ha meg unnskyldt en litt uryddig mårras-sveis- det er mulig det er akkurat den som gjorde dette mulig; hun syntes kanskje det ligna et fuglereir...?)
Vi mater fuglene hver vinter, innimellom samles det riktig mange dompaper, meiser og spurver her. Dompapene er litt hissige av seg, så når de går til bords, holder de andre seg ofte unna, og det er slett ikke uvanlig at vi kan har bortimot førti dompaper på foringsplassen samtidig. Da er det naturligvis ikke til å unngå at noen av dem kræsjer i vinduet av og til. Det skjedde i dag, og som vanlig gikk jeg ut for å sjekke hvordan det hadde gått. Det stod til liv, men hun satt forskremt på bakken, rista og skalv. Ettersom det er litt kaldt, tok jeg henne opp i handa for å holde henne varm til hun kom til krefter igjen, det tar som regel ikke så mange minuttene, men i mellomtida er de lett bytte for rovfulger bl.a.
Etter at hun ei stund begynte hun som forventa og riste litt på seg, strekke på vingene, og jeg tenkte at hun kom til å fly. Neida! Hun gjorde ikke det! Hun hoppet lenger inn på armen min, helt inn til brystet, hvor hun ble litt gjemt i håret mitt, og da jeg tok det vekk så hun ikke skulle sette seg fast, flaksa hun opp og satte seg godt til rette på toppen av hodet mitt! Der satt hun lenge og vel, hoppet litt rundt før jeg gikk nærmere trærne så hun lettere skulle ta til vingene. Hun vegra seg litt, men til slutt hoppet hun over i rogna, og derfra videre til frøautomaten!
Det er bedre med en fugl i håret enn ti på taket!
Som dere skjønner, har jeg et godt forhold til de små fjærkledde skapningene, og det er kanskje å strekke det litt langt, men jeg gledere meg til å lese "Fugletribunalet" av Agnes Ravatn, selv om jeg mistenker at det bortsett fra tittelen, ikke er så mye fuglesnakk der ;o)

torsdag 6. februar 2014

En dag med Jan-Philipp, Julia og U Ba

Etter at jeg leste Beathes innlegg om Jan-Philipp Sendkers bøker tidligere i uka, ble jeg minnet på hvor godt jeg likte "Kunsten å høre hjerteslag" da jeg hørte den mens jeg rakte i hagen i fjor vår. Av en eller anna grunn , hadde jeg ikke fått med meg at det var kommet ei ny bok- kanskje jeg har vært for opptatt av å lese de bøkene som allerede står i hyllene? Uansett, nå er oppfølgeren, "Kunsten å være den man er" (som jeg først trudde het "Kunsten å være der man er"- det er slått fast at jeg har et lite snev av dysleksi, og av og til blir ting litt annerledes enn "originalen" ;o) kommet i hus, og jeg begynte så vidt på den i går kveld.
Jeg kjente umiddelbart igjen følelsen og stemningen fra forrige bok, og jeg bestemte meg fort for at jeg måtte ha et gjenhør med den første før jeg leste ferdig den nye! Som tenkt så gjort; i dag har jeg kløvd og lagt opp ved (!!) mens jeg har hørt på lydbok. Jeg har gått på ski med hundene mens jeg har hørt lydbok. Jeg har lagd middag mens jeg har hørt lydbok. Jeg har strikket noen centimeter på et skjerf med hullmønster- og med vekslende hell prøvd å telle masker mens jeg har hørt på lydbok. Endelig er jeg klar for å fortsette historien om Julia som i løpet av de ti årene som har gått sida hun besøkte Burma (nå Myanmar) mer eller mindre har mistet kontakten med U Ba som hun ble kjent med da. Jeg tar nok ikke mye feil når jeg tar det for gitt at hun drar tilbake, og jeg gleder meg til å bli med på reisen!

tirsdag 4. februar 2014

Buddha på loftet, av Julie Otsuka

Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2014

Oversatt av Ika Kaminka
Fint lest av Bodil Vidnes Kopperud
Spilletid: 3 timer, 54 minutter
Boka har jeg kjøpt sjøl.

Det er perler som denne lille, store boka som gjør at lesing er så fantastisk! Jeg lasta ned lydfil til mobilen rett før helga, men det var først i dag jeg rakk å høre den. (Hundene er veldig godt fornøyd med at a mor hører på lydbok, og glemmer seg helt bort når vi er på tur ;o)
( Se gjerne presentasjonen jeg hadde tidligere i dag, eller klikk inn på en av forlags-linkene over her for å lese mer om handlinga)

Hvor skal jeg begynne?...
Fortellermåten er helt spesiell; et sted så jeg at de kalte det en "kollektivfortelling", ettersom det hele veien er "vi" som er fortellerstemmen, altså de japanske kvinnene. Dette gjør historien på en måte allmenn- vi opplevde disse tingene, vi så dette hende- før fortelleren plutselig blir en annen mot slutten av boka, og den nye fortelleren gir oss en del av historien sett fra en annen vinkel. Dette siste høres nok litt rotete ut, men jeg kan ikke fortelle helt hvordan det er, uten å avsløre for mye! (Dere skjønner det når dere har hørt eller lest boka, for det er jeg sikker på at dere kommer til å gjøre!!!)
I tillegg er lange oppramsinger av japanske navn og skjellsettende hendelser, samt gjentakelser, spesielt av ting som har hendt, viktige virkemidler. Dette høres slett ikke fengende eller bra ut, men det er det virkelig! Det må dere bare tru meg på ;o) Det gjør at det blir en helt spesiell stemning og rytme jeg aldri har funnet i noe bok tidligere- originalt og helt riktig.
Historien som fortelles er konsentrert, sterk, rystende og hjerteskjærende- og aller mest opprørt blir jeg kanskje når jeg tenker at det den dag i dag finnes tilsvarende skjebner over store deler av verden- kanskje aller mest i den vestlige delen. Historien til dagens postordrebruder ender (naturligvis) ikke like tragisk, men likevel; håp og brytte løfter, usikkerhet og ønsket om å bli godtatt er nok mye likt. Og det samme må man vel kanskje kunne si om våre egne reaksjoner og holdninger; de stigmatiseres, isoleres og vil trolig aldri kunne bli fullstendig integrert i samfunnet. De blir på en måte mistenkeliggjort samtidig som vi synes synd på dem.

Jeg synes det er vanskelig å finne noe mere "vettugt" å skrive om denne, men Rose-Marie har en fyldig omtale av boka på bloggen sin- klikk dere videre dit! Og etter at dere har gjort det, bestiller dere og leser denne vakre lille saken, før dere går løs på Jamie Fords "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt"- der får man nemlig vite mer om hva som skjedde med japanerne i Amerika etter andre verdenskrig. Satt på spissen kan jeg vanskelig tenke meg en mer håpløs situasjon.


Boka på vent: Buddha på loftet

Det er tirsdag og som alltid lar Beathe oss vise fram godbiter vi har på vent i bokhylla. Nå står ikke den jeg vil fortelle om i bokhylla akkurat, men den er i det minste lasta ned på mobilen!

Selv om vi som blogger er rause med terningkast og rosende omtaler, er det ikke ofte man ser terningkast seks i avisene. Vi som blogger velger jo helst de bøkene vi har trua på at vi skal like, i motsetning til "proffe" anmeldere som kanskje leser det de får beskje om at de skal omtale? Vel, forrige uke fant jeg en sekser, og før jeg hadde lest ferdig anmeldelsen, hadde jeg klikket meg inn på Lydbokforlaget og kjøpt ei lydfil!
Dette er historien om japanske postordrebruder som dro til Amerika på begynnelsen av forrige århundre. Den er fortalt på en spesiell "Vi-form" jeg aldri har sett før.
Vi forlot alt det kjente, vi trodde vi skulle få det så bra, vi trodde ektemennene vår var rike bankierer, vi jobbet dagen lang, vi fødte barna våre på ei seng av halm, vi la barna fra oss mellom jordfurene når vi luket, vi lærte oss aldri språket, vi skrev brev til mødrene vår, men fortalte aldri hvordan det egentlig var...

Om jeg ikke har hørt boka enda, så har jeg i det minste lest ferdig anmeldelsen! Den begynner og avslutter sånn:
Nydelig skildret om japanske utvandrere i forrige århundre.
På et sjeldent flott vis får det i tillegg fram det forunderlig allmenne i dypt personlige erfaringer. (...) Dette er stor fortellerkunst!
Og utropstegnet til slutt der, er det ikke jeg som har lagt til, det er det
Maria Årolilja Rø i Adresseavisen som har gjort ;o)

Boka/ lydboka er ikke lang, snaut fire timer, så hvis jeg tar en litt lengre tur med hundene i dag enn jeg pleier, kan det hende det blir fullstendig omtale i løpet av kvelden- jeg gleder meg!

Forresten en liten digresjon på slutten: Jeg skrev ikke kjempepositivt om "Sanger til Willow Frost", men med "Buddha på loftet" som handler om japanere i USA, kom jeg på at i den forrige boka boka til Jamie Ford, "På Hjørnet av Bitter og Søt" var en viktig del av handlinga/ forhistorien hvordan de japanske innvandrerne ble behandlet etter angrepet på Pearl Harbor. Alt heng i hopes med alt!

søndag 2. februar 2014

Smakebit fra og gratulasjoner til Agnes Ravatn!

Det er søndag og tid for å by på en aldri så liten smakebit før dagen tar til for fullt. Som vanlig er det Mari, verten på "Flukten fra virkeligheten" som er arrangør. Vil du ha flere smakebiter- eller by på en sjøl, er det vel verdt å legge søndagsturen dit ;o)

I går ble det kjent at Agnes Ravatn tildeles P2-lytternes Romanpris for 2013 for "Fugletribunalet". Jeg har ikke hørt juryens diskusjon enda, men det ligger ute på nrk sine nettsider, sånn i tilfelle det er flere enn meg som er nysgjerrige!
Boka er jo også ei av de som er nominert til Bokblogger-prisen, jeg har faktisk ikke lest den enda, men hvis jeg ikke husker helt feil, er det den som skal samleses neste måned- og da er jeg klar! I mellomtida tenkte jeg å lese noe av det andre hun har skrevet, for jeg er faktisk helt blank når det gjelder Ravatn... Ihvertfall hvis vi ser bort fra at jeg har lest noe av det hun har skrevet for Dagbladet.

Agnes Ravatn er kjent for både humor og ironi, men så vidt jeg har forstått er "Fugletribunalet" helt annerledes. Jeg gleder meg til å lese begge deler. Først ut er "Folkelesnad", essay om ukeblader! Før den kom ut i bokform, hadde "studien" gått som en serie i avisa Dag og Tid.

Hver ukeblad-kategori har hvert sitt kapittel med presentasjon og "analyse", og på slutten av granskinga av "Mannfolkblad" kommer konklusjonen:
Mannfolkblad er altså kjedelige, og kvinnebladene uten humor! Nå står analyse av interiørblader for tur, før det er pornobladene som skal under lupen- det er vel ikke sikkert at konklusjonen blir at det er særlig mer humor å finne der, men humoristisk blir det nok å lese om det!

Kom forresten på at vi fant en stabel med gamle blade da vi rydda i seterfjøset i vår. Hummer og kanari, kan man si; tegneserier, Hjemmet og Vi menn lå slengt litt rundt omkring, Coctail var mer bevisst stukket inn bak hyller og kasser fulle av ymse skrot og ræl..
Mye har skjedd på pornofronten de siste 54 åra!

lørdag 1. februar 2014

Sanger til Willow Frost, av Jamie Ford

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014

Oversatt av Monica Carlsen
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: ca 12 timer
Lydfil fra forlaget.


Da jeg leste "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt" da den kom ut, var jeg skikkelig frelst! Jeg elsket den boka- og forventningene til oppfølgeren, den vanskelige andreboka, Sanger til Willow Frost, som nylig kom ut på norsk, har vært formidable! Ideelt sett burde man klare å "nullstille seg" når man åpner ei ny bok, men erfaringsvis så vet jeg at for meg er det dessverre nærmest umulig. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg vil ha ei ny utgave av den forrige boka, men jeg ønsker at leseopplevelsen skal bli like bra!

Veldig kort om handlinga:
Seattle, 1920- og 30-tallet. Tolv år gamle William er foreldreløs og bor på barnehjem. Alt han vil er å finne moren som han ikke har sett på flere år- han kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kommer og henter ham! Ved en tilfeldighet oppdager han at moren er i byen, og sammen med sin blinde venninne Charlotte, bestemmer han seg for å finne henne.
Parallelt får vi høre morens fortelling, om hvordan hun mistet sin mor, og hva som skjedde etter det; det som gjorde at hun ikke så noen annen utvei enn å gi fra seg sønnen.

(Vil du lese mer om handlinga, kan du klikke på forlagslenkene øverst, eller besøke bloggene til Tine og Bokelskerinnen, de har skrevet gode og utfyllende omtaler)

Noen har sikkert allerede gjetta at jeg ikke akkurat er himmelstormende begeistra. Jeg hadde virkelig trudd den kunne bli en favoritt, og til å begynne med lurte jeg på hva det var som skurra. Svaret gav forfatteren faktisk sjøl i denne presentasjonen:

Mens den forrige boka var hjertevarm, ønsket han nå å skrive en heartbreaking story. Hjerteskjærende.
Problemet for meg blir at han for sterkt vil at det skal være hjerteskjærende, og pøser på med alt man kan tenke seg av elendighet, klisjéer og stereotypier for å oppnå dette. De snille er bare gode, de gjør alltid sitt beste, de er edle, vakre og lukter godt. De slemme er virkelig onde, de er stygge og skitne og ukultiverte, de pytter og slafser, har råtne tenner og naturligvis stinker det av dem. Barna på barnehjemmet lever etter prinsippet "den sterkestes rett", og de blir lenket til sengene hvis de ansatte finner det hensiktsmessig. Maten de får er motbydelig og innholder biller og larver, brødet er fullt av hull etter at man har fjernet mugg-flekkene.

Nå er det heldigvis ikke slik at jeg ikke finner noe som helst positivt ved boka, slett ikke! Duc Mai-The leser som alltid veldig bra, og er med på å løfte den et par hakk. Boka har fabelaktige miljøskildringer fra byen og den gir et godt bilde av nedgangstida, arbeiderbevegelsen, rasedelinga og levekårene for de arbeidsledige. Det er også morsomt å høre/ lese om opptakten til at Seattle ble en "radio-by" (bl.a kjent fra tv-serien "Frasier" som gikk for en del år tilbake)

Konklusjon; Grei underholdning, men ikke ei bok som setter seg fast slik "Hotellet på Hjørnet..." gjorde. Jeg gav den terningkast fire inne på bokelskere.no, og det ser jeg er gjennomsnittet for de som har trillet terning over boka der.

Jeg har forresten skrevet litt om boka her også ;o)